Viser innlegg med etiketten Ultra. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Ultra. Vis alle innlegg

Ekstremsportvekor: UltraBirken enda tøffere enn vanlig

Mine personlige ekstremsportvekor fortsatte med det 62 km lange fjellultraløpet UltraBirken i midten av juni, i år forlenget med en ekstra kilometer og lagt litt om på grunn av all snøen i fjellet. Et svæt tøft løp ble enda litte tøffere.

Bratte bakker fra start ved Sjusjøen langrennsarena og opp til Lunkefjell, der både Rolf og Bjørn stod på rad og rekke og fotograferte. Jeg skulle treffe på begge to senere i løpet også. Rolf løp i tillegg Birkebeinerløpet selv også, og hadde en svært så travel dag. (Foto: Rolf Bakken)

Men flott var det, som det var for tre år siden da jeg debuterte i det samme løpet. Mitt andre UltraBirken ble en styrkeprøve, men jeg kom meg bra gjennom og holdt moralen oppe helt til mål. Siste 10 kilometerne ble en kamp for å klare å komme til mål på under 7 timer, og med hårfin beregning holdt det såvidt.

Smil, latter, pers og pes i Bislett Indoor 50 km!


Da er løpssesongen i gang for fullt! Jeg kick-startet likegodt med et lite ultraløp. For andre gang løp jeg nemlig Bislett Indoor 50 km. For andre gang ble det en opptur i kjelleren på Bislett. Og for andre gang ble det faktisk også pers!

Skjønt, første gang en løper en ny distanse, så MÅ det jo bli pers, uansett hvor fort eller sakte man løper. Nå beskrev jeg likevel debuten min for tre år siden som en drømmedag og drømmegrense, da jeg med knappest mulig margin klarte å karre meg under 4 timer.

Joda, det kan være GØY å løpe ultraløp - og det er en myte at løpere aldri smiler. Det er muntrasjosnrådet fra Fana, Per Gunnar Alfheim (i midten) som slo an tonen, mens Cecilie Holmgren og jeg trekker på smilebåndet. Som fotograf Bjørn Hytjanstorp selv skrev under dette bildet da han la det ut på Fjesboka: -Å fullføre et ultraløp kan være svært tøft, og underveis opplever man mange opp- og nedturer. I oppturene kan man dele det man har på hjertet med de man løper sammen med, og dette kan føre til både smil og latter. Som her; etter nesten tre timers løping under Bislett 50 km 2015. Hvem sa at ultraløpere er noen grinebitere ;-) 

UltraBirken i boks!

UltraBirken er nok det mest ekstreme løpet jeg har vært med på. Men med fullklaff med været, så ble det heldigvis hovedsaklig en positiv opplevelse. Selv om beina strittet imot de siste timene, med lår stive som tømmerstokker, som skrek etter å gjøre alt annet enn å løpe nedover. Men til mål skulle jeg! Det var aldri snakk om noe annet. For er det én ting jeg har lært, så er det at smerte hører med i ultraløp. Men etterpå er det desto deiligere! Og nå er Hytteplanken også i boks!

DA ER DET DAGS: Soloppgangen fra hyttevinduet lovet det beste. Vakkert.

Joda, hvilken helg det ble! Tradisjonen tro, så hadde vi invitert Gaute Løge Pedersen og Liv Røttingen til før-Birken kveld på hytten på Sjusjøen. I tidligere år har det vært perfekt oppvarming å jogge de ca 3 kilometerne til starten av det ordinære Birkebeinerløpet fra Sjusjøen langrensarena. Nå var starten på Birken flyttet til Birkebeiner skistadion, men til gjengjeld startet UltraBirken fra Sjusjøen, og ikke som før fra Rena. Altså enda en grunn til å prøve meg i UltraBirken i år. Selv om jeg droppet oppvarmingen og svippet ned til stadion kl 07.30. Morgenstund har gull i munn...

BIRKENVETERANER: Gaute og Liv er snart klare til start i Birkebeinerløpet,
som nå ble omdøpt til PingleBirken ;-)

Sekken var forskriftsmessig fylt opp med refleksvest (!) og litt andre klær, mat, mobiltelefon og 1,6 liter drikke i form av en blanding av Maxim sportsdrikk og Ringer-drink... Kanskje i tyngste laget, men skitt au. Jeg skulle i hvert fall ikke gå tom for næring underveis. Nå hadde ikke det vært noe problem, skulle det vise seg, for det var kjempegode matstasjoner underveis, med bananer og lefse som standard, samt brødskiver med ost og salami og chips to steder. Så jeg hadde fortsatt sekken halvfull både av drikke, boller, barrer, nøttemix og sjokolade da jeg mange timer senere spurtet i mål foran Håkons Hall!..

NÆRING: Hva skal jeg ta med i sekken for ikke å gå tom underveis??

Men før vi kommer dit, her er noen ord om selve løpet. De første 35 km var jeg heldigvis kjent med på forhånd, etter den flotte treningsturen jeg hadde i sommer med Rolf Bakken og Rita Nordsveen. Begge knuste meg på lørdag. Rita var ikke snauere enn at hun vant dameklassen sammen med Marte Pedersen, akkurat en time(!) før meg, og Rolf var over 40 minutter foran i mål, kun 13 små sekunder fra å se 5-tallet. Snakk om utklassing! For meg var det bare snakk om å fullføre og å ha en god opplevelse. Skjønt god og god....

STARTEN ER GÅTT: Jeg tauer et felt opp Lunkeveien etter en snau kilometer,
der Harald og Svein stod og heiet på oss. Foto: Svein Hagen


Starten var tøff, rett inn i motbakker opp til Lunkefjell, før det flatet ut med variert og småkupert fjellterreng helt til Indre Reina. Der fulgte nye stigninger, over Kriksfjell, Hitfjell og Reinsfjell i tur og orden. Jeg gikk mye i de brattere bakkene. Uten at jeg hadde stilt inn klokken på forhånd, så pep den hver gang jeg kom opp i sone 4. Det passet meg egentlig perfekt, dermed ble jeg mer bevisst på å holde jevn puls og jeg lå faktisk i sone 3 (70-80 % av max) hele 79 % av løpet. Likevel var stigningene tunge nok, men desto deiligere når det flatet ut på herlig høyfjellsterreng retning Pellestova. 
GODT SKODD: Over Sjusjøfjellet etter noen kilometer. Foto: Bjørn Hytjanstorp

Nedenfor Pellestova var den andre drikkestasjonen og første matstasjonen, i tillegg til den første av to droppsoner. Jeg visste ikke en gang hva en droppsone var, ultra-amatør som jeg fortsatt er, men uansett var det ikke nødvendig med sko- eller klesskifte i det fine været og relativt tørre løypene. Jeg løp med favorittskoene Salomon Speedcross, og jeg var faktisk tørr på beina i nesten 4 1/2 mil...

Jeg følte meg ganske sprek ved Pellestova, men veldig glad for at vi slapp å løpe runden rundt Hafjelltoppen som vi gjorde i prøveløpingen. Jeg fikk også ny energi etter to brødskiver med salami, som gjorde godt før løypens kanskje tøffeste og vanskeligste parti, den steinete og lange stigningen opp til enda en topp, Nevelfjell! Her var det imidlertid så knudrete og steinete at en elendig terrengløper som meg likevel ikke klarte å løpe mange metrene sammenhengene. Og de løperne som jeg hadde fått los på over Reinsfjell, var søkk borte.

Ikke liker jeg vanskelige oppoverbakker, men å løpe ned fra Nevelfjell er nesten enda verre. Her er jeg som Bambi på isen, ganske hjelpeløs, og var sikker på at jeg skulle bli innhentet av et par mann som kom jagende ikke så langt bak. I stedet var det faktisk jeg som tok jeg igjen en fyr. Hmm, kanskje dette gikk bra likevel?

FLOTTE FORHOLD: To av de fremste ultraløpere på vei opp til Lunkefjell for andre gang. Tror dette er far og sønn: Først Espen Waage Skjeflo, med faren Erik Waage Nielsen, knallsterk veteran i klasse 55-59 år på hjul. I mål var rekkefølgen motsatt, til sterke 7. og 8.plasser! Kroksjøen i bakgrunnen. Foto: Hanne Wibe Bakker

Min største bekymring nå var imidlertid tærne. Jeg begynte å bli temmelig øm på de to største, og tenkte med gru tilbake til det året begge stortåneglene røk i samme nedoverbakken i Birkebeinerløpet. Jeg forberedte meg mentalt på at det kunne bli en vond nedstigning fra Sjusjøen... og bestemte meg for at nå måtte jeg ta grep! Jeg løp nemlig med ullsokker for bedre å holde varmen. Men de tar jo litt mer plass, og siden det var så tørt og fint, så bestemte jeg meg for å stoppe og skifte sokker, til de tynneste av de tynne sokkene jeg har, Hytteplansokker, som jeg heldigvis hadde vært føre var og tatt med som reserve i sekken. Jeg fant en benk på Nordseterveien og satt der nok 7-8 minutter. Samtidig kvittet jeg meg med lue, vest, løse ermer og hansker, som jeg hadde løpt med de første 3 milene. Men solen var kommet frem og temperaturen var fin, så jeg tok sjansen på å løpe i t-skjorte herfra. Ikke hansker en gang, jeg som alltid fryser sånn på fingrene. Jeg håpet på det beste.

Det gikk veldig greit. Men i stedet dukket et annet problem opp, som troll av eske. For jeg fikk jo hvilt litt under omkledningsstoppet, og i stigningene opp til Lunkefjell for andre gang, følte jeg meg svært så pigg. Kanskje det var fordi jeg skulle ta igjen alle de som løp forbi meg da jeg satt på benken, eller kanskje det var fordi Hanne og Mira skulle heie på meg i dette området. Kanskje løp jeg litt for fort, for plutselig, som lyn fra klar himmel, ble jeg stokk stiv foran i lårene. Huffda, jeg prøvde å løse opp litt og riste på lårene i rene Northug-stil, men det er nok lettere å gjøre det på ski enn løpende. Hvordan skal dette gå, for det er jo fra Lunkefjell og til mål at de virkelige unnabakkene kommer.

KOMMER HAN SNART? Hanne ventet tålmodig med kameraet, men jeg løp altfor sakte og kom ikke før lenge etterpå. I stedet dukket  denne karen opp, velkjente og ultrarutinerte Runar Gilberg, primus motor for Rallarvegsløpet, som løp inn til 10.plass etter å ha slitt med skadeproblemer i år. 

Da vi dreide vekk fra Sjusjøen tittet jeg på klokken. Jeg hadde løpt i ca 4 timer og 20 minutter. Lite visste jeg at Arild Christophersen omtrent samtidig løp i mål som vinner ved Håkons Hall! Utrolig! I stedet konstaterte jeg tilfreds at vi brukte ca 2 timer lenger til samme sted på treningsturen, da riktignok med ekstrarunden rundt Hafjell. Da var jeg kanskje sånn noenlunde i rute likevel?

Skjønt, nå hadde Hilde Johansen dukket opp foran meg. Hun er jo en dreven ultraløper med seier i Kristins Runde, men tross alt en jeg slo klart i Rallarvegsløpet. Vi vekslet en stund på "teten", men ned slalombakken i Birkebeinerbakken og de påfølgende kilometerne slet jeg fælt og hun forsvant. Litt etter ble jeg reddet av en fremmed som ga meg kaffe- og colablanding midt i skogen. Fantastisk at en helt ukjent kar (tror jeg i hvert fall) stiller opp slik. Jeg sa tusen takk før jeg stavret meg videre, men gjentar det med dobbel styrke her, i tilfelle vedkommende skulle lese denne bloggen!

UT AV SKOGEN: Etter 43 km kom ultraløperne inn i traséen til Birkebeinerløpet.  Og jaggu stod ikke Bjørn Hytjanstorp parat med kameraet der også. Da hadde han forflyttet seg helt fra toppen av Sjusjøfjellet. Takk for bildene, Bjørn!

Litt senere måtte jeg likevel sette meg ned igjen, med stein i skoen... Og da skimtet jeg en velkjent hvit og rød løper ikke langt bak. Joda, det var Tommy Støa, og ikke lenge etterpå var jeg innhentet og fraløpt også av han. Igjen var jeg ensom og forlatt inne i skogen, og nå kom vi til det aller verste partiet, som gjorde at jeg ikke alltid gadd å løpe Birkebeinerløpet; et fælt, myrete og sleipt parti der det er vanskelig å løpe og umulig å holde seg tørr på beina. Jeg plasket uti det, og håpet at sokkeskiftet likevel ikke skulle spille meg et puss. Men plutselig var det mange løpere foran meg. Forvirringen syntes stor, for et grønt skilt med Birkebeinerløpet viste pil til venstre, mens noen ropte at vi skulle løpe videre rett frem i skimyren. De hadde stoppet og sjekket kartet. Flaks for meg, men jeg bante likevel for meg selv der jeg plasket videre i en hel liten evighet med vann til over anklene. Der og da tenkte jeg at det nok ble med denne ene gangen, for dette var da helt unødvendig!? Før jeg minnet meg selv om at dette var UltraBirken, og tross alt en svært mild variant sammenlignet med de første to årene fra Rena, med vading over elver med vann til langt oppå lårene.


STILSTUDIE: Jeg har kastet klærne og "stormer" gjennom skogen, på støle bein, sammen med Birkebeinerløperne.  Foto: marathon-photos.com


Og vi kom da omsider inn på tørrere grunn igjen, før vi plutselig var inne på løypen som alle de andre birkebeinerne løp. Så de siste 13 kilometerne hadde jeg følge av hundrevis av andre løpere. Det motiverte, og tempoet ble skrudd litt opp. Beina føltes litt bedre, og det var ekstra motiverende å løpe forbi mange som bare hadde vært ute i 8-9 km. En del ekstra jubel fra tilskuere fikk jeg også, siden vi hadde egen farge på startnummeret. "Heia ultra!!" var det flere som ropte. Og igjen passerte jeg Hilde og to andre ultraløpere. "Der er en som har mye igjen", hørte jeg en av dem si etter at jeg passerte dem. Tja, det skulle ikke vare lenge...



IDYLLISK. Men det var enda flottere på fjellet!... 

For atter en gang fikk jeg det skikkelig i lårene, jeg vraltet vel mer enn jeg løp og konsentrerte meg bare om å ta en kilometer av gangen. Nå hadde jeg vondt under beina også, men jeg prøvde bare å holde en viss flyt. "Heia Frode!" var det plutselig en som ropte bak meg. Det var Jan Billy. Vi vekslet noen oppmuntrende ord til hverandre før han forsvant og jeg så han ikke før i Håkons Hall etterpå, der han gledesstrålende fortalte om 1.27, til tross for start i en svært sen pulje.

INNSPURTEN: Beina var plutselig fine inn mot "stadion".
Her  kommer jeg ned siste bakken og inn på oppløpet. En GOD følelse!

Med et par km igjen skjedde det imidlertid noe merkelig. For plutselig føltes ikke beina så stive lenger, og avslutningen var ganske bra. Noen kilometer tidligere hadde jeg slått av en liten prat med Bjørnar Strand i det han passerte meg. Nå tok jeg han igjen og fosset forbi. Riktignok hadde han løpt feil og mistet motivasjonen til å gå i kjelleren, men likevel. Den 57. kilometeren var min raskeste, og de siste 260 meterne adskillig kjappere enn det igjen, for jeg hadde faktisk en bra spurt og følte meg superfin ned de siste bakkene og på oppløpssiden foran Håkons Hall. Det må ha vært ren gledesrus med en overdose adrenalin som døyvet alle smertene. Ikke vet jeg, men det var i hvert fall en herlig følelse å kunne cruise i mål etter 6 timer 41 minutter og 53 sekunders løping. Jeg som aldri har løpt lenger enn 6 timer før. Så selv om jeg hadde håpet på en litt bedre tid, så ble det jo en slags pers likevel!


YES!!!!  I DID IT - AGAIN!
Årets 3. ultraløp er i boks og Hytteplanken er sikret. 

Men det var utvilsomt det hardeste løpet jeg har løpt. Det slo meg underveis at jeg etter 5 1/2 times løping i Rallarvegsløpet hadde lette, fine bein og kunne avslutte med en rask siste 5 km, nå var det såvidt jeg hadde fremdrift etter å ha løpt like lenge i UltraBirken. Jeg hadde lyst til å løpe fortere, og pulsen var faktisk helt nede i 108 med noen kilometer igjen, men beina ville bare ikke være med på moroa. Forsiden av lårene streiket. Det positive var imidlertid at både hamstrings og legger var ganske fine, og krampekoden ser ut til å være løst en gang for alle.

Detaljer med kart, fart og puls fra løpet kan ses HER. For i likhet med meg, holdt klokken også helt til mål! Veldig godt fornøyd med det!

Mitt 3dje ultraløp for sesongen kvalifiserte meg også for utmerkelsen Hytteplanken. Det hadde jeg ikke drømt om for halvannet år siden. Så da kan jeg kanskje omsider kalle meg for ultraløper også?...

Hvis andre vil dele sine erfaringer fra UltraBirken eller Birkebeinerløpet med oss enten i kommentarfeltet nedenfor eller på SkriveBlokken (der mange allerede har kommenert), så er det bare hyggelig. :-)

RESULTATER

Allestedsnærværende Bjørn Hytjanstorp filmet hele feltet på toppen av Sjusjøfjellet etter noen kilometer. Filmen kan du se HER. Jeg passerte ca 6.30 etter teten allerede da...

Og oppsummeringen til Olav Engen med mange flere bilder og fyldig reportasje kan leses HER.




På planken mot UltraBirken

Det nærmer seg ubønnhørlig ett av sesongens høydepunkt. Min debut i UltraBirken, som samtidig vil kvalifisere meg for den gjeve prisen Hytteplanken for 3 norske ultraløp på ett år. Men først må jeg fullføre...

Jeg startet høstjakten med to løp i Follotrimmen, deretter SkiLøpet forrige lørdag, før de siste forberedelsene til UltraBirken ble gjort på hjemmebane på Sjusjøen sist helg. Grunnlaget burde være bra, selv om det aldri føles bra nok. Men jeg har blitt flinkere til å hvile også, føler jeg. Har ikke vært så redd for å ta både en og to hviledager, selv i oppkjøringen de siste ukene. Eller nettopp da. For en mann i sin beste alder (?) må vel også ta seg tid til restitusjon, og kanskje i enda litt større grad når nålen er på feil side av 50-streken...



Så etter at jeg tok meg skikkelig ut i SkiLøpet, ble det et par dager i hvilemodus. Det var imidlertid ingenting å si på treningsutbyttet av mine tre dager på fjellet i helgen. Først ble det en progressiv og ganske tøff langtur på 23,6 km med min gode venn og treningskompis Harald - back in business in style - med klasseseier både i SkiLøpet og nå sist i Drammen halvmaraton, sogar med hele 3 1/2 minutt... Turen vår var imidlertid snill veldig lenge, men ganske sur og kald. Torsdag var nemlig en av få dager den siste tiden med grått regnvær, nesten sludd faktisk, med kun noen få varmegrader. Vi løp til Nordseter, Nysetra og over Elgåsen i retur til Lunkeveien på Sjusjøen. Som følge av at det begynte å bli mørkt og enda litt kaldere, ble farten skrudd merkbart opp etter Mellsjøen. Fra å skravle hele tiden, ble det brått slutt på pratingen, helt til Harald i bakkene opp til Storåsen plutselig stoppet og utbrøt: "Jeg er ikke vant til å løpe så lang, jeg!" Hørt sånt! Det sier en flerfoldig Grenaderen-deltager, som er 9 mil - riktignok på ski - men som også er en langt bedre løper enn meg, uavhengig av distanse. Men selv om bråstoppet var av svært kort varighet, kun et par sekunder, så var det ikke fritt for at selvtilliten min fikk en umiddelbar boost! Det skal ikke mere til!



Men jeg var nok adskillig mer sliten enn Harald da vi litt senere fikk varmen med tomatsuppe. Og dagen etterpå, da jeg egentlig hadde planlagt langtur, var jeg så trøtt at jeg måtte ta meg i nakken for å karre meg en drøy mil tur-retur Midtfjellet. Mira ble redningen, siden hun ikke fikk være med kvelden før, så måtte hun mosjoneres litt hun også. Huff så tregt det gikk innover, men heldigvis adskillig fortere og kvikkere tilbake, med flere fine drag.

Røde Kors hytten på Midtfjellet.
Om en måned eller to går det 5-6 trikkeskinner på myren nedenfor Midtfjellkoia mot Sjusjøen.

Mira går planken. Hun skal få premie hun også!

Og lørdag fikk jeg gjennomført den planlagte langturen likevel, da jeg kom meg ut i deler av UltraBirken traséen og tilslutt kunne loggføre drøye 3 mil etter 3 timer og 45 minutter med temmelig kupert løping. Rett før toppen av Nevelfjell kom for øvrig Rolf, med følge, i full fart motsatt vei. Han hadde løpt samme runden som vi løp i sommer da vi testet store deler av UltraBirken, men kuttet ut sløyfen rundt Hafjell. Denne sløyfen er nemlig nå også kuttet i konkurransetraséen. Kanskje arrangøren hørte på oss etter prøveløpingen? Jeg skrev i hvert fall da følgende i reportasjen:
"Så til tross for den flotte utsikten fra Hafjell, skjønte egentlig ingen av oss hvorfor denne ekstrasløyfen etter Pellestova var med i løpet. Det ville likevel vært mer enn langt nok uten de ekstra og strabasiøse kilometerne rundt toppen og tilbake til Pellestova."

Litt senere ble jeg "heiet frem" av tre personer som var ute på tur. Hadde møtt de et par timer tidligere også og vi slo av en hyggelig prat. Senere skulle de ut å løpe og nye Icebugs skulle testes før Birken. Det kaller jeg treningsiver. Selv løper jeg med mine favoritter Salomon Speedcross på lørdag. 

Fra toppen av Nevelfjell i svært skiftende skydekke og med overaskende mange turgåere.
På  lørdag passerer jeg 3 mil omtrent på toppen her...


Vel vel, Rolf er i hvert fall ultraklar, jeg er nok ikke fullt så klar, men om noen dager er det alvor. Skjønt jeg stiller ganske avslappet til start lørdag morgen (tror jeg). Erfaringen og turen blir det viktigste, ikke tid og plassering. Akkurat som jeg tenkte før mine to andre ultraløp i år, Bislett Indoor 50k og Rallarvegsløpet.

Etter denne strabasiøse helgen bevilget jeg meg to nye hviledager, mer eller mindre ufrivillig, for særlig tirsdag var jeg fryktelig sliten. Dagen ble i stedet benyttet til en tur til Løplabbet i Ski. Klokken som jeg leverte inn etter SkiLøpet var nemlig klar. Det vil si, jeg skulle få helt ny klokke! Og med et lite mellomlegg endte jeg i stedet opp med en ny Polar RC3 GPS. Kjempeservice fra Løplabbet. Og herlig med ny klokke!

Så onsdag var jeg på hugget igjen. Klokken måtte jo testes, og det var på tide med en liten test av kroppen også. En siste gjennomkjøring før UltraBirken. Det ble tyvstart av SRM med tre runder rundt Sognsvann, helt alene, flere timer før Hemings disipler troppet opp. Etter en runde med oppvarming og nølende testing av klokken, så ble det full fart på runde to. Jeg løp langt jevnere enn planlagt, for etter en brukbar åpning med første km på 3.54, klarte jeg å presse neste kilometertid ned med ett helt sekund. Men avslutningen satt ikke helt som håpet, for til tross for følt fartsøkning, ble det identisk med første km. Ett sekund variasjon altså på 3 km. Og 12.31 på runden.

Stemningsfullt ved Sognsvann onsdag.

Og klokken? Bortsett fra at jeg ikke fant ut hvordan jeg brukte manuelle mellomtider, og at jeg etterpå kun fikk opp data for første runden, så funket den fint! Men i stedet for talldata, lyste følgende melding mot meg fra  displayet på klokken:


"For en økt! Du forbedret din aerobe kondisjon og din evne til å opprettholde høy intensitet over et lengre tidsrom. Denne økten utviklet også hastigheten og effektiviteten."

Så da så! Og dataene fremkom til slutt da jeg fikk lastet det inn på pc-en. Bevis HER. Men jeg synes nok klokken overdrev litt. Tiden var grei nok, men det var langt igjen til gammel toppform og persen på 11.20...

For øvrig er det mye artig grafikk og farger på Polar personal trainer. Og litt avslørende at jeg løp i rød sone 5 i hele 36 % av runden. Det gjør jeg ikke i UltraBirken på lørdag. Da skal jeg prøve å løpe mest mulig i grønn sone 3, sånn at jeg forhåpentligvis kommer meg helskinnet i mål og kan gjøre meg fortjent til Hytteplanken. :-)


Lykke til alle andre som løper UltraBirken eller Birkebeinerløpet på lørdag!
- eller andre løp for den saks skyld!



Rallarvegsløpet 2012

Rallarvegsløpet. 81 km. 1343 høydemeter. Et løp for de virkelig tøffe! Ikke noe for meg. Trodde jeg før. Nå har jeg løpt det selv, og kan kalle meg en ekte rallar!


Som jeg skrev i innledningen til billedserien fra løpet; bilder sier mer enn 1000 ord. Men likevel, her er historien min fra debuten i dette spektakulære løpet.





Barrierer er til for å brytes. Etter å ha innsett at tidene for perser nok er over, har jeg de siste årene søkt nye utfordringer. Rallarvegsløpet er en slik utfordring. Det ultimate fjell- og ultraløpet i Norge, langs den historiske Rallarvegen, som jeg syklet en gang for mange år siden. Men som de fleste andre, så syklet vi den lette veien fra Finse til Flåm. Rallarvegsløpet går motsatt vei, med start fra havsnivå i Flåm, til høyeste punkt ved Fagernut, 1343 moh, og mål første dag på Finse, 1222 moh, etter drøye 54 km. Så selv om det betegnes som et ultraløp, så må det også være Norges lengste motbakkeløp! Og det stopper ikke der. For neste dag går ferden videre til Haugastøl. Men med fall til mål på 1000 moh og bare snaue 27 km, blir dette nærmest for en sprintdistanse å regne.

SPENTE KARER: Ultradebutanten Vidar ønsker meg velkommen på trappen på Finse 1222.
Foto: Espen Ringom

Jeg ankom Finse med tog fredag kveld og innstallerte meg på Finse 1222 sammen med romkameratene, treningskameratene og kompisene Vidar Nilsen, Dag Spilde og Trond Inge Carlsen. Og etter hvert traff vi andre likesinnede gærninger, som i denne sammenhengen er et hedersuttrykk. Runar Gilberg og staben hans var selvsagt på plass, Runar dessverre forhindret fra å delta for første gang (?) pga et uheldig og solid overtråkk.

Fredag kveld var det 5-retters middag som tok sin tid, men det var både godt og hyggelig. Og vi ble kjent med nye løpere, som de trivelige kameratene Henning Pedersen - overraskelsesmannen fra Moss som ble nr 4 til slutt - og Magne Espelid fra fødebyen Bergen, nå bosatt på Osterøy, øyen like øst for Bergen med det aktive løpsmiljøet. Magne ble forresten en av mine tøffeste konkurrenter. Espen Ringom var også på plass, og i likhet med meg har han foreviget store deler av løpet på bloggen sin - samtidig som han løp imponerende fort! Og Bjørn Tore Kronen Taranger kunne fortelle om en rekorduke der han passerte 300 kilometer på trening... Vi gærne har det godt!

STEMNINGSFULLT: Tommy Støa knipset dette bildet fra middagen fredag.

I tillegg til den spektakulære naturopplevelsen og de fysiske utfordringene, er det nettopp det sosiale aspektet som gjør Rallarvegsløpet til noe helt spesielt, for her møtes kjente og ukjente, eldre og yngre, rutinerte og urutinerte ultraløpere hverandre. Vennskap pleies og nye vennskapsbånd knyttes.

Lørdag morgen hadde vi god tid, for løpet startet ikke før 13.30. De fleste benyttet anledningen til å innta en solid frokost for å fylle opp den siste rest av lagre før kraftanstrengelsen. Jeg inntok en porsjon gryn med youghurt, havregrøt og brødskiver med egg/bacon... i tillegg til smoothie, juice, flere kopper kaffe og to matpakker. En til å spise på toget, og en til å ha med i reserve i sekken.



For etter en del grubling hadde jeg bestemt meg for å løpe med sekk, for første gang, innkjøpt to dager tidligere og ikke testet... Og da værmeldingen slo om fra drømmeforhold fredag kveld, til surt vær med regn lørdag morgen (vi kan jo ikke stole på værmeldingene i sommer), så var det ingen tvil. Sekken skulle med, og tas på ved depotet på toppen av brattbakkene ved Vatnahalsen, det eneste stedet der det er lov å legge igjen noen hjelpemidler. Men alt må fraktes for egen maskin, og ingenting kan legges igjen underveis. Slik skåner vi også naturen og setter ingen spor etter oss, slik det dessverre gjøres i Birken og andre løp, der det flyter av brukte gelposer og annet søppel som deltagerne kaster fra seg.


Etter å ha tatt toget fra Finse til Myrdal kl 11.08, ruslet vi i samlet flokk ned og opp til Vatnahalsen, la igjen våre poser med sekker, næring og ekstra tøy i depotet, og tok toget ned til Flåm sammen med turistene. I Flåm hadde vi 25 minutter til dobesøk og de siste forberedelser, før starten gikk kl 13.30. Turistene lurte nok på hvilke galninger dette var som kom ut fra toget iført singlet eller t-skjorter med startnummer i gråværet. Men det var oppholdsvær og ganske mildt, så jeg var glad for at jeg i siste liten bestemte meg for å legge vindjakken igjen i sekken og løpe første del kun i singlet - og hansker. Nå var nervøsiteten til å ta og føle på, selv en så rutinert løper som Sharon Broadwell var en smule uvel pga spenningen. Selv følte jeg mer glede. Jeg visste at det ville bli langt og tøft, men så likevel frem til utfordringen.

STARTEN GÅR: Jeg løp i hvit singlet med en drikkeflaske i hånden til  første stopp
på Vatnahalsen. Vidar i sort singlet til høyre, med solbriller i gråværet.
Foto: Runar Gilberg

Startskuddet smalt, og feltet satte seg rolig i bevegelse. Med ett unntak. For Bjørn Tore satte avgårde i vill fart, som om målet skulle være litt lenger inne i Flåmsdalen. Hadde det ikke vært for at det var nettopp han, en av Norges beste ultraløpere, så hadde jeg karakterisert åpningsfarten som ren galskap! Men Bjørn Tore visste hva han gjorde, og selv om han etter hvert ble innhentet av Per Olav Bøyum, så var Kronen ustoppelig og førstemann også til Finse.

Selv hadde jeg fått strenge formaninger av Dag, som deltok for 3.gang, om å åpne særdeles rolig. Og "slow starter" som jeg er, var jeg ikke vanskelig å be. Den første milen gikk derfor svært så rolig, i hyggelig passiar med andre løpere. Dag løp enda saktere i starten, men etter hvert slo vi følge inn i de første bakkene. Vi gikk første gang før 50 minutter var passert, ikke fordi vi var slitne, men for å spare krefter i de bratteste bakkene. Så fulgte et flatt parti der vi løp rett gjennom en geiteflokk. Nå hadde jeg fått opp en anstendig fart, følte meg lett og fin og løp forbi flere, før de tøffe hårnålssvingene startet, visstnok hele 21 stykker, opp til Myrdal og Vatnahalsen.


Dag, som her er avbildet av runar litt lenger ute i løypen, er på hjemmebane når det går oppover, hadde for lengst sagt takk for følget og jeg var stort sett overlatt til meg selv. I brattbakkene ble jogging for det meste erstattet med hurtig gange, uten at jeg tapte så mye på det, og etter nøyaktig to timer ankom jeg depotet på Vatnahalsen. Første etappe av første dag var unnagjort.

MYRDALSSVINGENE: Jeg er i ferd med å innhente Tommy Støa, som knipset meg opp brattbakkene. Selv slet han med  et vondt kne og tok det etter hvert rolig, kanskje ikke helt restituert etter å ha deltatt i det 111 km lange ultraløpet The Wall for noen uker siden.

Nå var det av med singlet og på med langermet supertrøye og sekk, flytte startnummer til ny trøye og samtidig prøve å innta litt næring i form av nøttemix og en energisjokolade. Jeg tok meg i overkant god tid og surret i tillegg fælt med sekken, så jeg tror jeg brukte 7-8 minutter i depotet. Litt amatørmessig, men jeg fikk i hvert fall hvilt litt. Når jeg kom meg på beina igjen ergret jeg meg over sekken, som føltes tung og slett ikke behagelig å løpe med. Etter hvert ble jeg imidlertid bedre venner med sekken, fikk lagt drikkeslangen riktig og justert innstillingene. Men jeg hadde nesten glemt at jeg skulle ta bilder underveis, så av igjen med sekken og frem med kameraet. Det var ikke lett å gjøre dette løpende, og jeg følte meg en smule klønete, men omsider fant jeg en god løsning på logistikken, og byttet ut energisjokolade med kamera i den eneste lille lommen foran på sekken, som dermed var lett tilgjengelig for knipsing uten at jeg må ta av og på hele greien... Tiden fikk bli som den ble, tenkte jeg, jeg var jo førstereisgutt og det viktigste for meg var opplevelsen og erfaringen.


Og hvilken naturopplevelse det ble! På godt og vondt. Regnværet hadde holdt seg unna, og opp mot høyfjellet var det så fint løpsvær at jeg fortsatt kunne ha hansker, buff og vindjakke trygt plassert i sekken. Som jeg drakk ganske mye av, både for å få i meg nok væske og for å lette innholdet. To fluer i en smekk, kaller jeg det! :-)

Opp mot vakre Kleivagjelet følte jeg meg helt alene i fjellet. Jeg skimtet et par løpere langt foran og noen nederst i bakken. Nesten utrolig at det var slik spredning. Noen syklister kom motsatt vei, men pga alle snøfonnene som vi snart skulle stifte bekjentskap med, så var det heller ikke plagsomt mange syklister.


Plutselig så jeg en kjent skikkelse foran meg. Det var Runar, som gikk med kamera fra Myrdal til Hallingskeid. Hans flotte billedreportasje kan leses HER. "Bra Frode! Du tar snart igjen OSI-gutta! Du har større fart enn dem!" kom det oppmuntrende fra en av Norges mest erfarne ultraløpere i det han knipset disse to bildene. Og ganske riktig, det tok ikke lang tid før jeg spiste meg innpå og forbi de to OSI-tvillingene. Jeg var inne i en god periode, men det skulle snart gå adskillig tyngre...



I bakkene opp til Hallingskeid prøvde jeg å få i meg litt ordentlig næring og fistet frem matpakken med en brødskive med salami, samt litt mer nøttegodt. Men etter å ha passert Hallinskeid (og siste mulighet til å ta toget tilbake) etter ca 4 timer, ble det likevel tyngre på alle måter. Været ble nå verre, det ble tåkete og litt regn. Samtidig begynte tærne å verke, men på mirakuløst vis ble det bedre straks jeg fikk stoppet og løsnet litt på snøringene.


Litt inne i snøfonnene tok jeg min eneste energigel, men det var trolig en tabbe, for effekten ble stikk motsatt av hva jeg håpet og hva den vanligvis blir. For i stedet for å få nye krefter, ble jeg småkvalm og litt svimmel og følte meg slett ikke i slag. Jeg slitt litt med svimmelhet i det siste, så jeg vet jo ikke om det skyldtes gel-en, men jeg tok ingen sjanser, fant frem vindjakken, tok det rolig og gikk mye en lang stund. Jeg grudde meg også litt til det annonserte partiet på 3-4 km med snø, men heldigvis kom dette aldri. Til gjengjeld det var nok av mindre snøfonner som skulle forseres.



Nederlandske Timo Berkenbosch (bildet), som jeg hadde løpt forbi litt lenger nede i lien, passerte meg nå og vi lurte på om vi ikke snart var på Fagernut, løypens høyeste punkt. Jeg var ikke sikker, men da vi passerte et rødmalt hus og det begynte å helle litt nedover igjen, skjønte jeg at Fagernut var passert. Det verste var over! Nå skulle det bare være rundt en mil igjen, med et fall på 121 meter til mål. Smått om senn fikk jeg ny motivasjon og nye krefter, og da jeg på ny innhentet Timo, sa han at det nå var ca 6 km igjen til Finse. Vi hadde da vært ute i 5 timer og 26 minutter. Ok, med gjenvunnet energi og fornyet optimisme, bestemte jeg meg for å prøve å komme under 6 timer. Jeg økte farten og stakk umiddelbart fra Timo. I mål var jeg over 10 minutter foran.

DEILIG SYN! Finsevannet, etter drøye 5 1/2 times løping.
Nå var det ikke lenge igjen, kun sjarmøretappen gjenstod.

Tatt i betraktning min sjabre forfatning litt tidligere, så var avslutningen min nesten sensasjonelt god, i egne øyne. Beina var kjempefine, ingen antydning til kramper, og skoene (Adidas Adizero Boston 3) var like gode som jeg hadde håpet. Jeg ble så "oppesen" at jeg til tross for fartsøkningen tok meg tid litt for mange små bildestopp på slutten, trodde nemlig at jeg hadde full kontroll på tiden, helt til jeg skjønte at den siste biten langs Finsevannet var lengre enn det så ut til... Dermed ble det en langspurt, jeg "fosset" forbi Magne like før mål, og med bein og kropp som nå spilte på lag, knep jeg meg under 6 timer med 2 minutters margin. Tiden var selvsagt ikke det viktigste, men jeg var glad og fornøyd og følelsen av mestring etter å ha fullført hele dette fjell-motbakke-ultra-løpet i fin stil, tross noen problemer underveis, var fantastisk, der jeg ble heiet i mål av Anders Tøsse. Herlig!

ENDELIG! Jeg jubler sammen med Anders Tøsse og Magne Espelid
etter endt ultra-etappe foran Finse 1222. 

Men klokken var blitt 19.30, så det ble ikke lange hvilen før det var middag med buffet, i hyggelig samvær og utveksling av erfaringer med venner og konkurrenter. Dag hadde sust forbi både Vidar og Trond Inge og var klart best på rommet med imponerende 5.09. Vidar hadde kjempet mye med kramper og truet lenge med å trekke seg fra dag 2, mens Trond Inge i likhet med meg hadde slitt med kvalme, før også han kviknet til mot slutten. Det ble uansett en veldig hyggelig kveld.


Søndag kl 09.30 stod vi klare til start for Rallarvegløpets etappe to, de ca 27 kilometerne fra Finse til Haugastøl. Oppildnet av avslutningen dagen før og fortsatt med overraskende fine bein, var jeg adskillig mer offensiv fra start enn første dag.

Men det skulle jeg aldri ha vært! For allerede etter et par hundre meter, kjente jeg at kroppen ikke spilte på lag. Jeg måtte bare roe ned tempoet og på ny ta dette som en sightseeingstur i det grå været med 4-5 grader, mens jeg ble forbiløpt av den ene etter den andre. Denne etappen har jeg både syklet og løpt tidligere på trening, da i adfskillig finere vær, så jeg klarte heller ikke helt å glede meg over naturen. Det hjalp litt med en liten prat med Bernt Bratsberg, som hadde innhentet meg, men i en bitteliten bakke stakk han fra meg og snart kunne jeg bare skimte han to minutter foran meg i løypen. Huff, dette gikk bare tungt, helt uten respons, og jeg måtte i tillegg stadig stoppe for å vanne lyngen. Kroppen var nok ikke restituert...

Da gikk det nok adskillig lettere for Tero Paivarinne og Gloria Vinstedt. Selv om Tero her er hare for samboeren, var Gloria først av de to til mål til suveren seier i dameklassen.
Foto: Runar Gilberg

Etter fem kvarter i svært moderat fart, fikk jeg på ny selskap av min nederlandske konkurrent fra dagen før. "I have no breaks!", sa han triumferende og satte opp stor fart i en lang nedoverbakke. Dermed skrudde jeg også opp farten, og da det flatet ut prøvde jeg å opprettholde større marsjfart. Det funket! Og like etterpå stod det en liten gjeng med norske flagg som heiet oss frem midt i fjellheimen. Artig! Jeg tok "flyver'n" og fikk ny energi og plutselig var jeg som helt forvandlet. Nå var det GØY å løpe igjen! Og mens jeg til nå hadde slitt som en hund med å holde kilometertider på godt over 5 minutter, gikk det nå lekende lett med kilometertider på under 4.30. Jeg fikk assosiasjoner til Bislett Indoor 50 km,der jeg opplevde omtrent det samme. Det er vel dette som kalles "runners high"! Man løper i en slags rus.

Løpere som hadde forsvunnet "milevis" foran meg begynte nå å dukke opp. På ny passerte jeg Magne, som hadde heng på australske Margaretha Fortmann, før de bratteste nedoverbakkene til Bergmulfjorden. "Heng på!", sa jeg, men visste at det ville bli vanskelig, for nå var jeg skikkelig på hugget og på kjente trakter, etter å ha fått en smakebit av Rallarvegsløpet på hjemvei fra Bergen i forfjor. I bunn av bakken passerte jeg Anders, Sharon, Bernt og Ståle i rask rekkefølge og tenkte optimistisk at jeg skulle prøve å slå Anders med de to minuttene han lå foran meg etter første dag, selv om det bare var snaue 5 km til mål. Beina var nemlig fortsatt uforskammet fine og heller ikke i dag hadde jeg antydninger til kramper eller vondt av noe slag, og jeg hadde faktisk krefter i massevis til å spurte det siste stykket, sogar uten å gå helt i kjelleren.

INNSPURTEN: De siste meterne til mål på Haugastøl !
Foto: Espen Ringom

Jeg ventet spent på Anders i målområdet, motsatt av dagen før, og klarte faktisk å slå han med 2.09 på de siste kilometerne. Men jeg hadde husket feil. Ledelsen hans etter første dag var på drøye 3 minutter... Men e det så nøye då, som vi sier i Bergen!? Jeg fikk tiden 2.09.51 og ble nr 22 både på etappen og sammenlagt, på plassen mellom Anders og Magne.

Det var en veldig rar dag med voldsomme kontraster. De første 75 minuttene var blytunge og frustrerende, de siste 55 minuttene er noen av det artigste jeg har løpt. Så nå var jeg på ny bare glad! Det var i sannhet en herlig følelse å komme til mål etter fullførte 81 km i tøft høyfjellsterreng.

RALLARE: Vidar, Anders og meg, 3 glade lakser i 50-årsklassen etter fullført Rallarvegsløp.
Du kan også lese Anders sin beskrivelse på hjemmesiden sin HER.
Foto: Åse Irene Tøsse

Dag imponerte igjen og fullførte til en sterk 11.plass. Og heldigvis hadde sjåfør Vidar funnet tilbake til sitt "sanne jeg", fosset inn til 8.plass på "fartsetappen" og avanserte til 15.plass sammenlagt. Dermed ble det en svært så hyggelig biltur hjem igjen til Follo for oss begge to.

Tusen takk for hyggelig lag til romkameratene, for inspirerende selskap til alle andre deltagere og for et fantastisk arrangement til Runar, Jan, Jim, Børre, Hans Erik og staben på Finse 1222 som hadde tilrettelagt alt på en god måte. Jeg kommer gjerne tilbake!

Kondis-reportasje med resultater 1.dag HER og 2.dag og sammenlagt HER.



Billedserie fra Rallarvegsløpet

Jeg kom meg helskinnet gjennom det 81 km lange fjelløpet Rallarvegsløpet i helgen. En tøff og spektakulær opplevelse.

Første dag var jeg løpende fotograf. Her er en stort sett uredigert billedserie og stemningsrapport med noen bilder fra ankomst Finse, litt fra reisen til start, mange bilder fra selve løpet første dag med spektakulær natur i skiftende vær- og føreforhold, samt noen bilder til slutt fra målområdet etter fullført løp til Haugastøl andre dag.

Reportasjen fra løpet og mer om opplevelsen kommer senere. 
Men disse bildene forteller egentlig mer enn tusen ord... :-)

Før løpet, på Finse










På vei til start - fra Finse til Myrdal og Vatnahalsen


















Første dag, 54 km fra Flåm til Finse

Med løpende fotografering fra Vatnahalsen til Finse

Ultraløp, fjelløp og Norges lengste motbakkeløp med over 1300 meter stigning, fra start ved havsnivå i Flåm til høyeste punkt ved Fagernut, 1343 moh. Kameraet lå i sekken på depotet på Vatnahalsen, så alle bildene er tatt etter det.










































Andre dag - 27 km fra Finse til Haugastøl


Løp uten kamera, men her er et par bilder etter endt målgang, etter at rekordmange 61 - hvorav 16 kvinner (den eldste er 75 år!) og 45 menn - hadde fullført hele Rallarvegsløpet.
Gratulerer alle sammen!






VINNERNE: Gloria Vinstedt og Bjørn Tore Kronen Taranger løp raskest over fjellet. 
Men alle følte vi oss som vinnere etter fullført Rallarvegsløp og 81 km tilbakelagt på to dager.