Viser innlegg med etiketten Ski. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Ski. Vis alle innlegg

Tilbakeblikk og oppsummering for 2016

Året 2015 ble avsluttet med et fint ChampagneUltra på selveste Nyttårsaften - og aften ble det, der arrangørens Olav Engen ga spesialtillatelse til Hanne og meg om senstart... da vi ikke fant veien fra Sjusjøen til skogsveiene rundt Sessvollmoen.

Som takk for hjelpen måtte stakkars Olav vente på to etternølere med hodelykt som de siste i mål også. Men for oss ble det en flott opplevelsen, Hanne fullførte sitt aller første ultraløp, Mira var til og med med på sisterunden, og nevnes må og at Nils Hjelle ble nummer to, kun slått av "verdensstjernen" Sondre Amdahl. Men jeg lurer litt på om forsinkelsene som vi forårsaket var den direkte foranledning til at ChampagneUltra aldri mer ble det samme. Året etterpå var det flyttet til før jul og deretter var det borte vekk. Men det var gøy så lenge det varte!

FredagsBirken var det neste på programmet. Team Sportsmanden - som så dagens lys høsten i forveien, stilte med fire deltakere, og FredagsBirken ble et hyggelig bekjentskap. Lave skuldre, færre folk, men like fine (eller bedre) spor og akkurat samme turen over fjellet fra Rena til Lillehammer.

Klar til start på Tingstadjordet med Arvid Mathiesen.

Kom meg i mål på Birkebeiner stadion til slutt også. 




















Sesongåpningen var som mange ganger før i Fredrikstad, men denne gangen bare på 5km, som ble unnagjort på 18.45. Jeg bet meg fast i ryggen på Synøve Brox og klarte å hente frem litt av "god, gammel" fighting spirit og avslutningsfight på slutten. Bra fornøyd med 18-tallet, selv om jeg som vanlig håper på enda litt bedre...

Sentrumsløpet fikk jeg også med meg og jeg var godt fornøyd også med 39.37 etter "negativ splitt" og et ganske kontrollert løp der siste halvdel gikk 43 sekunder raskere enn de første 5 kilometerne. 


Spreke karer! Sammen med Roger Thompson, Henning Mortensen og Roar Tomter .


I slutten av april var det duket for Bergen City Marathon - både som deltaker på halvmaraton og som ivrig fotograf og reporter for Sportsmanden fra helmaraton. Tiden min ble litt skuffende 1.32.43, men det holdt til 8.plass i klassen og en flott løype var det også!

Hanne i innspurten!

Blid og fornøy
Hanne er hoppende glad

Mai måned ble "en høydare"


I starten av måneden var det duket for tidenes første lag fra Team Sportsmanden i Holmenkollstafetten. Det ble braksuksess, om jeg skal si det selv. Jeg tror i hvert fall at alle deltakerne hadde det moro og hørte ikke et negativt ord hverken før eller etterpå. Når vi også tar en kjempesterk 13.plass av hele 1.352 lag i den største klassen for mixlag hadde vi grunn til å være stolte.

Historisk lag! 
Historisk øyeblikk!
Stolt øyeblikk - med Runar Sannerud og lagpremien!

Og mot slutten av måneden kom en annen milepæl; København Maraton! Team Sportsmanden stilte med hele 9 mann til start, og selv om det ble tidenes mannefall i selve løpet der hundrevis segnet om med heteslag i varmen, så kom alle våre seg trygt i mål. Skjønt for Hanne holdt det såvidt; hun segnet nærmest om like etter målgang og ble liggende i fosterstilling og på ryggen i et par timer på gresset etterpå. Jammen bra at det var sommertemperatur akkurat da. Men etter omsider å ha klart å ta til seg litt næring, kviknet hun raskt til og var klar for kveldens koselige treff med Morten og Inger Johanne. Da var alt glemt og planer kunne legges for nye løp.

Selv var jeg sånn passe fornøyd med 3.17.56 i tropevarmen i Kongens by. 3.17 skulle vise seg å bli "årets slager" for min del på maraton....

Oj, så sliten.... 


Fire musketerer fra Team Sportsmanden - med Øistein, Christoffer og Lasse.
Skal! Morten med ny trøye. 

Modell?
Den smakte!
I juni kom jeg meg gjennom Birkebeinerløpet, men igjen var fotografering av hundrevis av andre løpere vel så viktig som min egen deltagelse i startpulje 5.

I slutten av juni løp jeg 3-toppsløpet på Jeløya - med kamera som foreviget en utrolig flott reise underveis. Et lite, men svært fint og ikke minst koselig løp som ble avsluttet med bading og avslapping på stranden ved start- og målområdet.


På en av de tre toppene - flott var det! 
I flotte, men tøffe Nordmarka halvmaraton (Krokskogen halvmaraton) løp jeg ikke med kamera, og ble belønnet med klasseseier på 1.34.25.

Fint ved Damtjern i Krokskogen også. Med premie!

Historisk seier på Bornholm! 


I juni stod igjen Etape Bornholm på programmet. Og om dette har vært et høydepunkt tidligere, så tok det fullstendig av da vi VANT lagkonkurransen med Team Sportsmanden! Det hele ble avgjort siste dag, etter at vi hadde ligget flere minutter bak lederlaget de første dagene, men begynt å spise oss innpå før den avsluttende 10-kilometeren siste dag. For min egen del ble det også min beste sammenlagtplassering med 4.plass. Sista dag hentet jeg faktisk inn halvannet minutt og manglet bare 9 fattige sekunder på å knipe 3.plassen ikke bare på siste løp, men også sammenlagt. Men det bleiknet likevel i seiersjubelen etter vår sensasjonelle lagseier. MORO!!

Full innsats!
Strandløpet er noe helt spesielt. 
Tjohei!

Historisk lagseier!!
Ruben, Kjetil Andre, Tore og Stian stod for bragden. Stolt teamleder foran. 

I august var det to minnerike konkurranser; Først min andre start i Oslo Triatlon. Like fin som i debuten året før, men det gikk litt saktere enn håpet og jeg klarte ikke å komme meg under 3 timer denne gangen.

På vikingtokt til Sagaøya! 


Deretter stod ett av årets store høydepunkt for døren: endelig skulle jeg få oppleve Reykjavik Maraton og Sagaøya i nord. En fantastisk helg ble det, og vi kunne ikke vært heldigere med været. Sommerens desidert beste helg på Island værmessig, ble det sagt. Dermed varmt nok også på maratonløpet, men etter tropeheten i København var vi godt vant til varmen.

Det ble et solid gjennomført maraton som etter en sterk avslutning endte med 3.17.27 - noen sekunder raskere enn i Danmark, altså. Og vi fikk også med oss litt sightseeing.

Spektakulært på Sagaøya 
Bjørn Gjerde gratuleres med sitt 10. Reykjavik Maraton - og sitt maraton nummer 400!!! 

I september ble det fin tur til Trondheim Maraton der jeg må si meg meget fornøyd med å ha kjempet meg under 1.30, og ble belønnet med overraskende klasseseier. Halvmaratonløpet var også oppkjøring til min andre Berlin Maraton fjorten dager senere.

Andektig med Nidarosdomen i bakgrunnen.


Stabil på maraton - 3.17 for 3.gang i år!  


Det gikk som det måtte; med sluttid på 3.17-tallet for tredje gang i år! Litt morsomt dog at det igjen var noen sekunders bedring, så det går stadig fremover! En fantastisk følelse uansett å snakke med andre glade løpere til en alkoholfri Erdinger på plenen foran Riksdagsbygningen etterpå. Jeg ble der lenge i det fine været og bare sugde inn stemningen både der og i området rundt Brandenburger Tor etterpå.




Sprek norsk koloni med obligatorisk skrytebilde foran Riksdagsbygningen

Bare 6 dager etter Berlin var det "på an" igjen. Vi innledet høstferien med endelig å bruke premien fra klasseseieren i Skeikampen rundt i fjor, med et gratis helgeopphold, og da tok vi like godt turen til Skåbu for å være med på tidenes første Skåbu Fjellmaraton. Riktignok (og heldigvis) bare halvmaraton på programmet enn så lenge. Løypen var flott, beina ikke fullt så gode, men jeg fikk i hvert fall tatt ut det meste på den avsluttende mørdarbakken med 3 km sammenhengende stigning på ca 10 grader som avsluttet løpet. Norges hardeste avslutning på et halvmaraton?

Med primus motor Tom Erik Aulie Åsen
Verdens lengste mördarbakke... 
Fint på Skeikampen også

Årets siste kraftanstrengelse kom på Karmøy, der jeg for første gang gikk på en skikkelig sprekk på maraton. Det gikk bra lenge og jeg var på vei mot noe som kunne blitt årets fjerde løp på 3.17-tallet, men det ble for tøft. Altfor tøft. Da Morten Vestvik kom dampende i den aller tøffeste og lengste bakken med omlag 5km igjen og samtidig bød på en slurk Jegermeister fra en miniflaske som han av en eller annen grunn løp med, var det over og ut. Ja, ikke av de edle dråper, de fikk han ha i fred, og ikke var det dråpene som psyket meg ut heller, men Mortens tempo var jeg sjanseløs på å følge. Så kanskje han hadde tatt noen styrkedråper selv, hvem vet. I hvert fall var det game over for meg og de siste kilometerne ble tøffe, før målstreken omsider ble passert på 3.23.48.

Etterpå fikk jeg et lite sjokk da jeg tisset blodrødt, men heldigvis var det andre som hadde opplevd det samme og som fikk beroliget meg med at dette ikke var noe dramatisk. Og en fin bankett hos Morten og Inger Johanne ble det også, i år som i fjor. Da kunne omsider jeg også unne meg noen edle dråper!

Med Terje Lyngstad 
Med Ann Kristin Mosbron og Morten Vestvik

Treningsåret er ellers oppsummert slik på Strava:


2.204km ble løpt, fordelt på 223 økter på til sammen 218 timer.
Og 27.301 høydemeter ble også tilbakelagt. Så vet vi det...

Alt i alt et bra år, selv om tidene stadig går feil vei i et litt for raskt tempo.


Snipp, snapp, snute.... så var det året ute...


Fra fest i Falun til Fun Run i Ski

Det er rekordtidlig vår i år og løpssesongen er allerede i gang! Kan det være bedre? 

Tja, jeg har faktisk savnet vinteren litt, den har liksom aldri sluppet helt til denne gangen. Heller ikke i Falun var det egentlig vinter. Vi tok turen for å få oppleve VM på ski, og det ble litt av en opplevelse! Joda, det var vinter i VM-løypene og i VM-området, selv om enkelte kritiske røster hevdet det motsatte. Men i nærområdet rundt den koselige campingen vi bodde på et par mil unna, der var det ikke mye snø eller vinter. Så på vår innlagte treningsdag, da vi skulle prioritere egentrening fremfor heiing på Lugnet Skistadion eller i Mördarbakken, måtte vi pent la våre egne ski bli liggende i skiboksen og i stedet snøre på oss joggeskoene. Men det ble en veldig fin sightseeingstur ut av det gjennom koselige områder med masse røde hus og "stugor"!

For vi må jo trene litt, selv om vi er i Falun... eller nettopp derfor...

Hanne i koselige omgivelser

Sightseeingsløpetur blant "røde stugor" 

Sjå til Sjodalen!

For et par uker siden la jeg ut på nye eventyr. I hvert fall gikk turen til nye og ukjente trakter, til Sjodalen, en sidedal fra Gudbrandsdalen, ikke langt fra Besstrond der starten går på det kjente og flotte Fjellmaraton. Dermed heller ikke langt fra Beitostølen sommerstid, men litt lenger med vinterstengte veier over Valdresflya vinterstid.

Utsikt fra tunet. Om sommeren er det campingområde på denne siden av gjerdet. 

Hva gjorde jeg så der oppe? Jo, ex-svigerinne Torill, mannen Erik og min yngste nevø Andreas har fulgt drømmen; de har kjøpt Sjodalen Hyttetun og Camping! Og allerede før jul flyttet de fra Bergen og opp hit. Frisk satsing! Og mens denne fine og idylliske plassen midt i hjertet av Norge tidligere bare har vært sommeråpen, så skal de nå holde åpent også om vinteren, med sesongåpning akkurat i disse dager, til vinterferien. Så har du lyst på noen dager til fjells og ikke har bestilt noe enda, så er det bare å legge turen dit. For det er et nydelig tur- og treningsterreng som venter, sommer som vinter. 

Idyllisk i skisporet, bare 1 km fra hyttetunet.

Jeg vant, jeg vant!!

Congratulations, Frode! You're in. Welcome to the Class of 2014,
TCS New York City Marathoner!


Denne gladmeldingen tikket inn i forrige uke. ENDELIG skal jeg få løpe verdens mest kjente løp: New York City Maraton! Jeg vant i det såkalte lotteriet, der sjansene for å være blant de heldige utvalgte visstnok bare er rundt 11 %. Og det forutsetter at man først må ha klart kvalifiseringskravet for å kunne delta i lotteriet.


New York, Central Park, NYCM!!!!

For min klasse var kravet å ha løpt maraton på under 3.06 i fjor. Det regnet jeg med å klare i Berlin Maraton, fjorårets store maratonmål og happening. Men dengang ei! Men man kan faktisk også kvalifisere seg på bakgrunn av resultat på halvmaraton. Her var det relativt overkommelige kravet mitt å løpe under 1.29. For bare et par år siden hadde dette vært grei skuring. Men det var det ikke i fjor. Dog, i Stockholm Halvmaraton kjempet jeg meg inn på 1.28.58, intetanende der og da om at de to små sekundene var helt avgjørende for at jeg skulle få lov til å kjøpe et lodd til $11 for å delta i lotteriet for årets NYCM. SÅ små marginer kan det altså være. Takk og pris for at jeg fullførte helt inn med en solid avslutning i Stockholm! Aldri har vel de velkjente ordene om "fullfør helt inn!", eller "stå på helt til målstreken" lønnet seg bedre enn denne vakre høst-lørdagen i Stockholm!

Med medaljen etter fullført Stockholm Halvmaraton.
Jaggu vanker det ikke en liten ekstrapremie til høsten!... 

Drama og panorama på snøfjellet!

Hvilke kontraster det er om dagen! På flere måter. Her hjemme er det rene vårstemningen. Jeg kan aldri huske at det har vært så lite snø i Sørmarka som denne vinteren. Den nye løypetraséen ligger ubrukt og selv på golfbanen, et av de sikreste stedene for langrennstrening på hele Østlandet, har det ikke vært mange ukene med skikkelig skiføre i vinter.

Hvor velsignet var det ikke da å komme seg til fjells for å oppleve vinterferie med snø og skiføre på Sjusjøen. Men der er situasjonen stikk motsatt. Aldri har det vært så MYE snø som nå, ikke så lenge jeg kan huske, og heller ikke så lenge harbarkede sjusjøværinger (heter det det, mon tro?) kan erindre. Vi må visst helt tilbake til 60-tallet, kanskje enda lenger, for å oppleve like store snømengder!


Vinter og sne!!! Annekset med den godt kamuflerte hytten like bak!....
Skorsteinen og det ene mønet var alt som stakk opp av snøen.
Men bildet er tatt etter at skorsteinen ble rensket. Den var nemlig kamuflert i is og snø den også!


Fase 1 - Snørikt vinterdrama 

Så det var med blandede følelser jeg dro oppover forrige lørdag. Glad for endelig å komme meg til fjells og kunne spenne på meg skiene, men med bange anelser, siden jeg hadde sett enkelte foruroligende bilder fra andre hytteeiere som tydet på at det var litt av en jobb å gjøre med snømåking! For på grunn av en utrolig seiglivet influensa og forkjølelse som ikke hadde villet slippe taket, hadde jeg ikke vært på "Fjellro" siden romjulen. Ville jeg finne den lille 50-kvadratmeter store hytten i det hele tatt, eller var den kanskje helt nedsnødd eller sammenrast under all snøen?

Ja, det var faktisk ikke så mye om å gjøre. Og det hele ble en smule dramatisk, siden jeg på toppen av det hele klarte å "time" min ankomst til den aller verste dagen i manns minne, den dagen da Birkebeinerveien faktisk var stengt ved bommen på Storåsen, den dagen det også var umulig å kjøre brøytebil, og det i hvert fall ikke ble kjørt opp skispor. Ingen av delene hadde jeg opplevd før!..

Så gleden min var kortvarig, der jeg hadde priset meg lykkelig over at Passat'en i det hele tatt hadde kommet seg opp alle bakkene fra Mesnali - det var nemlig langt fra alle som var like heldige, og jeg kjørte forbi fem biler som stod fast i veikanten. Men på toppen var altså veien bom stengt og jeg fikk beskjed om å vente til kl 17.30, da skulle de forsøke seg med kolonnekjøring inn til Kroksjøen og Aksjøen!...

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, for da rakk jeg en liten tur oppom den superspreke Rustad-gjengen som Harald hadde invitert med seg til hytten "Fjellsno", et navn som nå passet langt bedre enn noen kunne ane. De gutta lot seg for øvrig ikke stoppe av litt snø, så da jeg stakk innom kom de akkurat inn i tur og orden, etter å ha vært ute i dårlige spor i 6-7 timer og gått over 5 mil på ski...

Vel, jeg måtte raskt tilbake til kolonnekjøringen og jeg kom meg da både gjennom bommen og fant hytten til slutt. Men ikke helt uten dramatikk og det ble en lang dags ferd mot natt. Her er et resyme av dramaet som jeg skrev på SkriveBlokken, etter at jeg omsider hadde kommet meg innomhus, fått i meg noen brødskiver, en kopp varm te - og et glass vin!

- Ikke like klokt det valget jeg gjorde om å dra til fjells i ekstremværet i dag. Men måtte nesten det, siden det ryktes at hyttene er helt nedsnødd. Og det var verre enn jeg trodde!

Det begynte med slaps, sakte kø og vanskelige kjøreforhold hjemmefra. Det var like før jeg utsatte hele turen. Men kom meg da til Espa til slutt, der jeg hamstret 10 boller og kaffe, men da jeg skulle kjøre videre, virket ikke vindusviskerne! Krise i snøværet! Da hadde jeg ikke kommet lenger... Men heldigvis, på femte forsøk, etter å ha fjernet masse is og slaps, så virket de igjen!

Var heldig som kom meg opp bakkene fra Mesna. Mange biler stod midt i bakken og kom ikke videre. Trodde jeg var velberget da jeg kom helt opp til toppen ved bommen på Storåsen, men der var Birkebeinerveien fra bommen stengt!! De hadde aldri opplevd så vanskelige forhold med fokk og null sikt. Ikke ble det kjørt skiløyper heller. Fikk beskjed om at de skulle forsøke kl 17, med kolonnekjøring. Dro nedom Gråten og luftet Mira og tok så en spasertur oppom Harald, som har Rustadtreff. Lot heldigvis bilen stå, og måtte i stedet hjelpe med å skubbe to andre biler som var sklidd ut i grøftekanten på det håpløse føret, til ingen nytte. Og Harald sin hytte var nesten helt nedsnødd, har aldri sett makan. Fikk en liten prat med gutta, som tross været hadde gått 6-7 timer og over fem mil på ski!... (Det er en grunn til at 50-års klassen er så beinhard, Marius!..) 


Tilbake til Storåsen, vente, vente, endelig kom vi avgårde i lang kolonne. Passaten spant, men jeg klarte det såvidt, til slutt. Men fra parkeringsplassen ved Kroksjøen var det ikke kjørt opp noe skiløype. Og det var blitt mørkt, og surt og vind og tåkete. Fikk tråkket oss frem, Mira flink og viste vei i mørket uten noen spor. Men det store sjokket kom når jeg kom frem. Hytten var helt nedsnødd! Så ingen vinduer, såvidt skorsteinen. HalvBirken-skiltet stakk såvidt 10 cm opp av snøen...

Heldigvis hadde jeg spade med meg, for første gang, det var redningen! Men det var litt av en jobb som ventet, jeg måtte bare tenke på en ting av gangen, en meter av gangen. Og takk Gud for at det ikke var så kaldt, så jeg klarte å holde varmen på hender og føtter, mot normalt, ellers hadde jeg strøket med... Gravde sikkert et par timer, gravde meg NED til døren, startet i høyde med mønet! Aldri sett makan, ikke engang 10 prosent av dette før, helt enormt med snø!


Jeg fant hytten - såvidt!....
Og gravde meg NED fra mønet til inngangsdøren.... Litt av en jobb - i mørket!
Annekset var ikke like nedsnødd, men også dette lå plutselig NEDE i en grop....
Titt, tittt, hvem der? Mira lurer på hvordan hun skal komme seg ned til døren...


Kom meg ned og inn til slutt, men måtte tilbake til bilen for å hente iPad og en ny svær sekk med klær og annet. Det var skikkelig skummelt og mot enhver fjellvettregel, selv om det ikke er så langt og jeg er lommekjent. Men ingen sikt, og jeg klarte å gå meg litt vill bortover! Beholdt imidlertid roen, men var ikke helt høy i hatten, for det var tåke og null sikt og sur vind. Men fant bilen til slutt og kom meg tilbake også, etter et feilvalg der jeg havnet ned i et høl under en skavl og falt og slet med å komme meg opp med blytung sekk.

Var glad da jeg kom meg tilbake til hytten. Men da måtte jeg opp på taket, for å spade frem skorsteinen! Deretter stuevinduene. Kjøkkenvinduet er fortsatt nedgravd. Og ytterdøren hadde blåst opp og det var blåst inn masse snø i gangen. Alt var hvitt - inne! Jeg kan fortsatt ikke åpne døren før det fyker inn masse snø, på to sekunder. Har måtte koste gangen og riste tepper og matter flere ganger, men kassene med tøy som står i gangen er blitt våte og fulle av snø. Og så fikk jeg ikke igjen ytterdøren... Det er som å bo i en snøhule... 

Huff, nei dette var litt for mye av det gode - selv for meg! Men jeg kom meg da til slutt i hus og fikk skiftet alt det klissvåte tøyet, og nå begynner det å bli litt lunk her inne...

Har en kjempejobb å gjøre i morgen også med å måke frem resten av hytten og taket. Så får jeg bare håpe at det blir kjørt spor i morgen, så jeg kanskje får tatt meg en liten skitur også... Hvis det blir tid... Mens bilen sikkert snør inne på parkeringsplassen. Og det verker i rygg og skuldre etter all spadingen i kveld. Bra styrketrening, om ikke annet, selv om det er klassisk oppskrift på skiveforskyvning...

Men enn så lenge har jeg det bra, nå når jeg kan holde meg innendørs en stakket stund...
Vi gærne har det godt! 


Og her er noen glimt fra hvordan det var innendørs....

Fra gangen...
Stuevinduet på sørsiden var det eneste som ikke var helt tildekket...
Vinduet i gangen slapp ikke inn mye lys...
Det gjorde heller ikke kjøkkenvinduet.
Til slutt, etter noen dager, og etter å ha gravd en "utsiktskorridor",
slapp sola litt inn det vestlige stuevinduet! 

 Glimt fra tur i tåkeheimen dagen etterpå, til Elgåsen og Mellsjøen

Velkommen til Mellsjøen, står det egentlig på dette skiltet!
Furet værbitt!...
For 20 år siden ble det skrevet historie ikke så langt unna...
Hjemme igjen til snøhulen! Ikke så lett å se, men dette er inngangen til hytten! 
Bildet tatt nedenfra, ved inngangsdøren...


Fase 2 - Panorama og helt magisk 

Nok om dramaet, for selv om også søndagen var heftig med mye snø, føyk og elendig sikt, som bildene over viser, så var det dette med kontraster. For de neste to dagene, mandag og tirsdag, ble noe av det flotteste jeg noengang har opplevd i fjellet. Og jeg har vært der noen ganger etter hvert...

Vind, fokk og tåke var erstattet av sol - lettskyet mandag (billedserien under) og sol fra en skyfri himmel på tirsdag (lenger nede) - nesten ikke vind, et par minusgrader, fantastiske snø- og isformasjoner på trær og i terrenget, kjempeføre, herlige spor og en helt utrolig kontrast til dagene forut.

Fantastiske motiver og trolsk stemning i mandagens tur i "Snultrarunden":


















Det ble en salig blanding av skiturer med vekselvis klassisk og skøyting, ispedd litt lystbetont (!) snømåking. Og tur til Lillehammer på ettermiddagen for å hente Hanne, Thomas og Marie som kom opp med toget - med direkte feiring av bursdagsmiddag. Det ble en lang kveld - og en enda lengre dag på tirsdag.

Fra DRAMA til MAGI!!

Fra flott og trolsk til fantastisk - noen bilder fra tirsdag: 


Etter tre timer med Hanne sine håpefulle og søster Rikke som dukket opp i skisporet, så ville Hanne forlenge turen rundt Midtfjellet også, etter at familiens yngste synes de hadde gått langt nok. Og når vi kom oss i hus etter denne flotte rundturen på fire timer, så var det ikke lenge til vi spente på oss skiene igjen og tok turen til resten av Wibe-klanen som var innlosjert på Storåsen, ispedd litt OL-sending - på TV!! (vi har nemlig bare radio i vår lille villmarkshytte..) - og tilbaketur litt senere under stjernehimmelen, akkurat i det en oransje nesten-fullmåne dukket opp i horisonten lavt over Midtfjellet og kastet trolsk lys over terrenget.

Det var så flott at jeg ikke var fornøyd med de 50 minuttene det tok på hjemveien, jeg hadde simpelthen ikke fått nok og tok en ekstrarunde mot Gjestbodsåsen - helt alene, med månen og stjernene, med avskrudd hodelykt og stillheten.

Helt magisk!!

Sol over Snørvillen
Nærområdene på Kuåsen
Mitt drømmeland
Fortsatt i drømmeland...
Hyttens sørside, den eneste som ikke var begravd, ses midt i bildet, nesten "i" løypen.
Rett utenfor hytteveggen ser det sånn ut, retning Kroksjøen. 

Resten av vinterferien var mer på det jevne, med litt vekslende vær og føre, men med senkede skuldre og evne til å nyte. Før vi returnerte for en avsluttende OL-helg hjemme. Vi måtte jo få med oss litt mer av lekene fra Sotsji også, og det var meldt en ny runde med tåke og vanskelige føreforhold. Men det så vi ikke noe til. For da var vi hjemme i lavlandet, til et snøfattig og vårlig Sofiemyr. Jammen sa jeg kontraster!

Men hytten står, den er delvis gravd frem, jeg har hatt noen dramatiske og fantastiske dager på fjellet.

Kontraster - på godt og vondt - er det ikke slikt som gir livet mening, da?

Avslutter med noen bilder av den (delvis) fremgravde hytten - i det som er en av tidenes mest snørike vintre på Sjusjøen:





I'll be back!!!