Viser innlegg med etiketten Sjusjøen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Sjusjøen. Vis alle innlegg

Ekstremsportvekor: UltraBirken enda tøffere enn vanlig

Mine personlige ekstremsportvekor fortsatte med det 62 km lange fjellultraløpet UltraBirken i midten av juni, i år forlenget med en ekstra kilometer og lagt litt om på grunn av all snøen i fjellet. Et svæt tøft løp ble enda litte tøffere.

Bratte bakker fra start ved Sjusjøen langrennsarena og opp til Lunkefjell, der både Rolf og Bjørn stod på rad og rekke og fotograferte. Jeg skulle treffe på begge to senere i løpet også. Rolf løp i tillegg Birkebeinerløpet selv også, og hadde en svært så travel dag. (Foto: Rolf Bakken)

Men flott var det, som det var for tre år siden da jeg debuterte i det samme løpet. Mitt andre UltraBirken ble en styrkeprøve, men jeg kom meg bra gjennom og holdt moralen oppe helt til mål. Siste 10 kilometerne ble en kamp for å klare å komme til mål på under 7 timer, og med hårfin beregning holdt det såvidt.

Som en tarahumara på lette steg i Sjusjøfjellet!

Er du en av dem som savner det gamle Birkebeinerløpet, den første versjonen som i hvert fall delvis gikk i høyfjellet? Eller har du bare lyst å løpe et flott og tøft terrengløp i fjellet, på fine og passe vanskelige stier i nydelig natur? Hvis svaret er ja, så bør du stille i Sjusjøløpets lengste distanse til neste år. For dette er et fantastisk fint løp som hadde fortjent langt flere enn skarve 66 deltakere.

Nå er det en kortere variant også da, som er nesten like fin og som 43 valgte å løpe. Den gikk ikke så mye i fjellterreng, selv om de 10,5 kilometerne på grus rundt Sjusjøvannet var tøffe nok, noe også damevinner Marthe Katrine Myhre understreket etter løpet. Og hun har som kjent et visst sammenligningsgrunnlag...


Neida, dette er ikke Marthe, men Hanne, i lette steg og med et smil om munnen. 

Skjønt, hvis kortrunden var tøff, så tror jeg du må løpe den lengste distansen, den såkalte Sollifjell Rundt, til neste år! Den er på 21,5 km, altså omtrent som Birkebeinerløpet, bare mye tøffere - og mye flottere også, vil jeg påstå. I hvert fall når værgudene så til de grader smilte til oss som de gjorde på lørdag. Her får jeg kanskje for ordens skyld ile til og nevne at jeg nok ikke er helt objektiv i dette tilfellet. Løypen går jo nærmest "på hjemmebane" i kjente og kjære treningstraséer og til og med gjennom hytteområdet Kuåsen, der vi jo har vårt lille paradis.

Og dersom det hadde vært regn og tåke, kunne selvsagt konklusjonen blitt noe mer dempet. Men regn, vind og tåke kom først senere på kvelden, og da til gagns! Så snakk om timing. For vi var heldige og på formiddagen under løpet kunne vi kose oss i rundt 20 grader og sol, med en liten svalende bris som gjorde at det ikke ble uutholdelig varmt.


Auda! Kortløypen var tøff nok, når spreke og meritterte folk som Tore Ruud Hofstad
og Ida Gjermundshaug Pedersen begge måtte ta telling 
etterpå.
Tore RH ble for øvrig nummer 7, mens Ida GP var nest raskeste dame. 

Jeg burde egentlig ha taklet varmen bedre selv, for vi kom rett fra en ukes opphold i Hellas natt til fredag. Deretter bar det såvidt hjemom, akkurat så lenge at vi fikk oss noen timers søvn, rakk å vaske en maskin med klesvask og hente Mira på kennel, før vi satte kursen mot Sjusjøen fredag kveld.

Fortsatt litt trøtt i trynet, var vi derfor ikke veldig tidlig ute løpsdagen og var de siste som meldte oss på. En annen kar var imidlertid like sent ute, men det var bare i påmeldingsboksen at han somlet, for Arild Christophersen tråkket til fra start og vant løpet på drøye 1.24. Joda, tiden sier jo mye om at dette ikke var av de letteste løypene.

Starten er gått og jeg smiler til fotografen. Det ser ut som jeg har tatt teten,
men bildet lyver litt her... 

Starten gikk like nedenfor Sjusjøen Langrennsarena, ovenfor caravanparken. Deretter bar det inn på grusvei rundt halve Sjusjøvannet, der den lange og den korte løypen skiller lag.

Tour de Rondane toppet flott treningsleir

Så er den årlige "treningsleiren" på Sjusjøen unnagjort for i år også. Skjønt jeg skulle gjerne forlenget den med en uke til, så fin som den var!

Oppsummeringen må være at det var mye å glede seg over, på flere måter. Ikke at treningsmengden tar pusten fra så mange. Men leggen er i klar bedring, været var stort sett meget bra og når vi i tillegg fikk en svært variert meny, fra løping i striregn til en fantastisk sykkeltur på over 10 mil i strålende sommersol, så må jeg være superfornøyd. Jeg er utrolig takknemlig og priviligert som kan bruke kroppen og fjellet til trening og naturopplevelser i skjønn forening.

Ukens klare høydepunkt var vår lille ekspedisjon med:

Sykling fra Rondane retning Sjusjøen




Vi har jo egentlig vårt eldorado på Sjusjøen. Det er fem år siden vi kjøpte "Fjellro", og vi elsker dette stedet. Men faktisk har Hanne med familie enda et fjelleldorado. En liten og enkel fjellhytte midt i Rondane. Ikke hvor som helst heller, for tomten er virkelig en indrefilet i et av Norges aller fineste fjellområder! For hva skal man si når hytten ligger på andre siden av Årvillingen enn Rondane Høyfjellshotel, med panoramautsikt mot den spektakulære fjellkjeden Rondene, som kneiser som mektige og nesten kunstige kulisser i horisonten. Vel er det flott på Sjusjøen, men utsikten herfra kan ta pusten fra noen og enhver. Og gir deg en voldsom lyst til å løpe, komme deg ut, for bare å suge inn utsikt og frisk fjelluft.

Hanne suger inn inntrykkene på vår lille apetitt-vekker av en løpetur dagen før dagen.

Jeg vant, jeg vant!!

Congratulations, Frode! You're in. Welcome to the Class of 2014,
TCS New York City Marathoner!


Denne gladmeldingen tikket inn i forrige uke. ENDELIG skal jeg få løpe verdens mest kjente løp: New York City Maraton! Jeg vant i det såkalte lotteriet, der sjansene for å være blant de heldige utvalgte visstnok bare er rundt 11 %. Og det forutsetter at man først må ha klart kvalifiseringskravet for å kunne delta i lotteriet.


New York, Central Park, NYCM!!!!

For min klasse var kravet å ha løpt maraton på under 3.06 i fjor. Det regnet jeg med å klare i Berlin Maraton, fjorårets store maratonmål og happening. Men dengang ei! Men man kan faktisk også kvalifisere seg på bakgrunn av resultat på halvmaraton. Her var det relativt overkommelige kravet mitt å løpe under 1.29. For bare et par år siden hadde dette vært grei skuring. Men det var det ikke i fjor. Dog, i Stockholm Halvmaraton kjempet jeg meg inn på 1.28.58, intetanende der og da om at de to små sekundene var helt avgjørende for at jeg skulle få lov til å kjøpe et lodd til $11 for å delta i lotteriet for årets NYCM. SÅ små marginer kan det altså være. Takk og pris for at jeg fullførte helt inn med en solid avslutning i Stockholm! Aldri har vel de velkjente ordene om "fullfør helt inn!", eller "stå på helt til målstreken" lønnet seg bedre enn denne vakre høst-lørdagen i Stockholm!

Med medaljen etter fullført Stockholm Halvmaraton.
Jaggu vanker det ikke en liten ekstrapremie til høsten!... 

Drama og panorama på snøfjellet!

Hvilke kontraster det er om dagen! På flere måter. Her hjemme er det rene vårstemningen. Jeg kan aldri huske at det har vært så lite snø i Sørmarka som denne vinteren. Den nye løypetraséen ligger ubrukt og selv på golfbanen, et av de sikreste stedene for langrennstrening på hele Østlandet, har det ikke vært mange ukene med skikkelig skiføre i vinter.

Hvor velsignet var det ikke da å komme seg til fjells for å oppleve vinterferie med snø og skiføre på Sjusjøen. Men der er situasjonen stikk motsatt. Aldri har det vært så MYE snø som nå, ikke så lenge jeg kan huske, og heller ikke så lenge harbarkede sjusjøværinger (heter det det, mon tro?) kan erindre. Vi må visst helt tilbake til 60-tallet, kanskje enda lenger, for å oppleve like store snømengder!


Vinter og sne!!! Annekset med den godt kamuflerte hytten like bak!....
Skorsteinen og det ene mønet var alt som stakk opp av snøen.
Men bildet er tatt etter at skorsteinen ble rensket. Den var nemlig kamuflert i is og snø den også!


Fase 1 - Snørikt vinterdrama 

Så det var med blandede følelser jeg dro oppover forrige lørdag. Glad for endelig å komme meg til fjells og kunne spenne på meg skiene, men med bange anelser, siden jeg hadde sett enkelte foruroligende bilder fra andre hytteeiere som tydet på at det var litt av en jobb å gjøre med snømåking! For på grunn av en utrolig seiglivet influensa og forkjølelse som ikke hadde villet slippe taket, hadde jeg ikke vært på "Fjellro" siden romjulen. Ville jeg finne den lille 50-kvadratmeter store hytten i det hele tatt, eller var den kanskje helt nedsnødd eller sammenrast under all snøen?

Ja, det var faktisk ikke så mye om å gjøre. Og det hele ble en smule dramatisk, siden jeg på toppen av det hele klarte å "time" min ankomst til den aller verste dagen i manns minne, den dagen da Birkebeinerveien faktisk var stengt ved bommen på Storåsen, den dagen det også var umulig å kjøre brøytebil, og det i hvert fall ikke ble kjørt opp skispor. Ingen av delene hadde jeg opplevd før!..

Så gleden min var kortvarig, der jeg hadde priset meg lykkelig over at Passat'en i det hele tatt hadde kommet seg opp alle bakkene fra Mesnali - det var nemlig langt fra alle som var like heldige, og jeg kjørte forbi fem biler som stod fast i veikanten. Men på toppen var altså veien bom stengt og jeg fikk beskjed om å vente til kl 17.30, da skulle de forsøke seg med kolonnekjøring inn til Kroksjøen og Aksjøen!...

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, for da rakk jeg en liten tur oppom den superspreke Rustad-gjengen som Harald hadde invitert med seg til hytten "Fjellsno", et navn som nå passet langt bedre enn noen kunne ane. De gutta lot seg for øvrig ikke stoppe av litt snø, så da jeg stakk innom kom de akkurat inn i tur og orden, etter å ha vært ute i dårlige spor i 6-7 timer og gått over 5 mil på ski...

Vel, jeg måtte raskt tilbake til kolonnekjøringen og jeg kom meg da både gjennom bommen og fant hytten til slutt. Men ikke helt uten dramatikk og det ble en lang dags ferd mot natt. Her er et resyme av dramaet som jeg skrev på SkriveBlokken, etter at jeg omsider hadde kommet meg innomhus, fått i meg noen brødskiver, en kopp varm te - og et glass vin!

- Ikke like klokt det valget jeg gjorde om å dra til fjells i ekstremværet i dag. Men måtte nesten det, siden det ryktes at hyttene er helt nedsnødd. Og det var verre enn jeg trodde!

Det begynte med slaps, sakte kø og vanskelige kjøreforhold hjemmefra. Det var like før jeg utsatte hele turen. Men kom meg da til Espa til slutt, der jeg hamstret 10 boller og kaffe, men da jeg skulle kjøre videre, virket ikke vindusviskerne! Krise i snøværet! Da hadde jeg ikke kommet lenger... Men heldigvis, på femte forsøk, etter å ha fjernet masse is og slaps, så virket de igjen!

Var heldig som kom meg opp bakkene fra Mesna. Mange biler stod midt i bakken og kom ikke videre. Trodde jeg var velberget da jeg kom helt opp til toppen ved bommen på Storåsen, men der var Birkebeinerveien fra bommen stengt!! De hadde aldri opplevd så vanskelige forhold med fokk og null sikt. Ikke ble det kjørt skiløyper heller. Fikk beskjed om at de skulle forsøke kl 17, med kolonnekjøring. Dro nedom Gråten og luftet Mira og tok så en spasertur oppom Harald, som har Rustadtreff. Lot heldigvis bilen stå, og måtte i stedet hjelpe med å skubbe to andre biler som var sklidd ut i grøftekanten på det håpløse føret, til ingen nytte. Og Harald sin hytte var nesten helt nedsnødd, har aldri sett makan. Fikk en liten prat med gutta, som tross været hadde gått 6-7 timer og over fem mil på ski!... (Det er en grunn til at 50-års klassen er så beinhard, Marius!..) 


Tilbake til Storåsen, vente, vente, endelig kom vi avgårde i lang kolonne. Passaten spant, men jeg klarte det såvidt, til slutt. Men fra parkeringsplassen ved Kroksjøen var det ikke kjørt opp noe skiløype. Og det var blitt mørkt, og surt og vind og tåkete. Fikk tråkket oss frem, Mira flink og viste vei i mørket uten noen spor. Men det store sjokket kom når jeg kom frem. Hytten var helt nedsnødd! Så ingen vinduer, såvidt skorsteinen. HalvBirken-skiltet stakk såvidt 10 cm opp av snøen...

Heldigvis hadde jeg spade med meg, for første gang, det var redningen! Men det var litt av en jobb som ventet, jeg måtte bare tenke på en ting av gangen, en meter av gangen. Og takk Gud for at det ikke var så kaldt, så jeg klarte å holde varmen på hender og føtter, mot normalt, ellers hadde jeg strøket med... Gravde sikkert et par timer, gravde meg NED til døren, startet i høyde med mønet! Aldri sett makan, ikke engang 10 prosent av dette før, helt enormt med snø!


Jeg fant hytten - såvidt!....
Og gravde meg NED fra mønet til inngangsdøren.... Litt av en jobb - i mørket!
Annekset var ikke like nedsnødd, men også dette lå plutselig NEDE i en grop....
Titt, tittt, hvem der? Mira lurer på hvordan hun skal komme seg ned til døren...


Kom meg ned og inn til slutt, men måtte tilbake til bilen for å hente iPad og en ny svær sekk med klær og annet. Det var skikkelig skummelt og mot enhver fjellvettregel, selv om det ikke er så langt og jeg er lommekjent. Men ingen sikt, og jeg klarte å gå meg litt vill bortover! Beholdt imidlertid roen, men var ikke helt høy i hatten, for det var tåke og null sikt og sur vind. Men fant bilen til slutt og kom meg tilbake også, etter et feilvalg der jeg havnet ned i et høl under en skavl og falt og slet med å komme meg opp med blytung sekk.

Var glad da jeg kom meg tilbake til hytten. Men da måtte jeg opp på taket, for å spade frem skorsteinen! Deretter stuevinduene. Kjøkkenvinduet er fortsatt nedgravd. Og ytterdøren hadde blåst opp og det var blåst inn masse snø i gangen. Alt var hvitt - inne! Jeg kan fortsatt ikke åpne døren før det fyker inn masse snø, på to sekunder. Har måtte koste gangen og riste tepper og matter flere ganger, men kassene med tøy som står i gangen er blitt våte og fulle av snø. Og så fikk jeg ikke igjen ytterdøren... Det er som å bo i en snøhule... 

Huff, nei dette var litt for mye av det gode - selv for meg! Men jeg kom meg da til slutt i hus og fikk skiftet alt det klissvåte tøyet, og nå begynner det å bli litt lunk her inne...

Har en kjempejobb å gjøre i morgen også med å måke frem resten av hytten og taket. Så får jeg bare håpe at det blir kjørt spor i morgen, så jeg kanskje får tatt meg en liten skitur også... Hvis det blir tid... Mens bilen sikkert snør inne på parkeringsplassen. Og det verker i rygg og skuldre etter all spadingen i kveld. Bra styrketrening, om ikke annet, selv om det er klassisk oppskrift på skiveforskyvning...

Men enn så lenge har jeg det bra, nå når jeg kan holde meg innendørs en stakket stund...
Vi gærne har det godt! 


Og her er noen glimt fra hvordan det var innendørs....

Fra gangen...
Stuevinduet på sørsiden var det eneste som ikke var helt tildekket...
Vinduet i gangen slapp ikke inn mye lys...
Det gjorde heller ikke kjøkkenvinduet.
Til slutt, etter noen dager, og etter å ha gravd en "utsiktskorridor",
slapp sola litt inn det vestlige stuevinduet! 

 Glimt fra tur i tåkeheimen dagen etterpå, til Elgåsen og Mellsjøen

Velkommen til Mellsjøen, står det egentlig på dette skiltet!
Furet værbitt!...
For 20 år siden ble det skrevet historie ikke så langt unna...
Hjemme igjen til snøhulen! Ikke så lett å se, men dette er inngangen til hytten! 
Bildet tatt nedenfra, ved inngangsdøren...


Fase 2 - Panorama og helt magisk 

Nok om dramaet, for selv om også søndagen var heftig med mye snø, føyk og elendig sikt, som bildene over viser, så var det dette med kontraster. For de neste to dagene, mandag og tirsdag, ble noe av det flotteste jeg noengang har opplevd i fjellet. Og jeg har vært der noen ganger etter hvert...

Vind, fokk og tåke var erstattet av sol - lettskyet mandag (billedserien under) og sol fra en skyfri himmel på tirsdag (lenger nede) - nesten ikke vind, et par minusgrader, fantastiske snø- og isformasjoner på trær og i terrenget, kjempeføre, herlige spor og en helt utrolig kontrast til dagene forut.

Fantastiske motiver og trolsk stemning i mandagens tur i "Snultrarunden":


















Det ble en salig blanding av skiturer med vekselvis klassisk og skøyting, ispedd litt lystbetont (!) snømåking. Og tur til Lillehammer på ettermiddagen for å hente Hanne, Thomas og Marie som kom opp med toget - med direkte feiring av bursdagsmiddag. Det ble en lang kveld - og en enda lengre dag på tirsdag.

Fra DRAMA til MAGI!!

Fra flott og trolsk til fantastisk - noen bilder fra tirsdag: 


Etter tre timer med Hanne sine håpefulle og søster Rikke som dukket opp i skisporet, så ville Hanne forlenge turen rundt Midtfjellet også, etter at familiens yngste synes de hadde gått langt nok. Og når vi kom oss i hus etter denne flotte rundturen på fire timer, så var det ikke lenge til vi spente på oss skiene igjen og tok turen til resten av Wibe-klanen som var innlosjert på Storåsen, ispedd litt OL-sending - på TV!! (vi har nemlig bare radio i vår lille villmarkshytte..) - og tilbaketur litt senere under stjernehimmelen, akkurat i det en oransje nesten-fullmåne dukket opp i horisonten lavt over Midtfjellet og kastet trolsk lys over terrenget.

Det var så flott at jeg ikke var fornøyd med de 50 minuttene det tok på hjemveien, jeg hadde simpelthen ikke fått nok og tok en ekstrarunde mot Gjestbodsåsen - helt alene, med månen og stjernene, med avskrudd hodelykt og stillheten.

Helt magisk!!

Sol over Snørvillen
Nærområdene på Kuåsen
Mitt drømmeland
Fortsatt i drømmeland...
Hyttens sørside, den eneste som ikke var begravd, ses midt i bildet, nesten "i" løypen.
Rett utenfor hytteveggen ser det sånn ut, retning Kroksjøen. 

Resten av vinterferien var mer på det jevne, med litt vekslende vær og føre, men med senkede skuldre og evne til å nyte. Før vi returnerte for en avsluttende OL-helg hjemme. Vi måtte jo få med oss litt mer av lekene fra Sotsji også, og det var meldt en ny runde med tåke og vanskelige føreforhold. Men det så vi ikke noe til. For da var vi hjemme i lavlandet, til et snøfattig og vårlig Sofiemyr. Jammen sa jeg kontraster!

Men hytten står, den er delvis gravd frem, jeg har hatt noen dramatiske og fantastiske dager på fjellet.

Kontraster - på godt og vondt - er det ikke slikt som gir livet mening, da?

Avslutter med noen bilder av den (delvis) fremgravde hytten - i det som er en av tidenes mest snørike vintre på Sjusjøen:





I'll be back!!! 



Legg til besvær og bilder til nytelse

Med unntak av ankelbruddet mitt i 1995, har jeg nå hatt den lengste sammenhengende skadeperioden i karrieren. Og akkurat når jeg trodde at jeg var blitt bra og friskmeldte meg selv, så kom det nye og uventede problemer. Men jeg ser lyset i tunnelen og prøver å holde humør og moral oppe...

Så dette blir bare en kort oppdatering av situasjonen, for de som måtte lure. Krydret med noen vakre og trøstende vinterbilder.

For etter å ha gjennomført hele fire rolige løpeøkter, så avbestilte jeg timen min hos fysioterapeuten forrige torsdag. Jeg var skadefri! (...trodde jeg!) Jeg hadde jo også sesongdebutert på langrennsski, både i klassisk og i skøyting, med et par turer til hytten på Sjusjøen. Livet begynte å smile til meg igjen. Herlig! Her er et lite knippe bilder som kan få en til å glemme alle problemer og bare nyte: 


Sjusjøen - det forgjettede land!
Lyset på Sjusjøen er helt spesielt. Disse skiene også, forresten...
Jeg har aldri sett så mange i "sentrum" av Sjusjøen som i romjulen. Men fint var det! 
Et par kilometer lenger nord, ved Kroksjøen og hytten, er vi midt i villmarken! 
Vilt, kald og vakkert på hytten "Fjellro" 
Litt mer idyllisk foran annekset neste morgen!...
...mens turgåere og langrennsløpere sklir forbi hytteveggen. 

Ut av "drømmeverdenen og tilbake i "virkeligheten:
Stor var derfor overraskelsen - og skuffelsen - da jeg morgenen etter min kansellerte massasjetime våknet med ordentlig vondt i leggen. Men ikke på selve skadestedet. Det var den samme leggen, men nå var det smerter mye lenger oppe. Jeg skjønte ingenting. Og neste dag ble det enda verre, hele leggen føltes øm og stram, etter hvert var jeg nummen helt ned i fotsålen.

Hva var dette for noe? Teorien er at jeg har vært for hardhendt med et massasjeapparat og i stedet for å myke opp musklene, har maltraktert de i litt for stor grad!.. Høres det fornuftig ut? Ikke helt... For jeg har massert leggene mine mange ganger opp gjennom årene, tidvis temmelig røft ved vonde muskelknuter, men aldri opplevd å massere på meg en skade. Jeg var i villrede. En teori om at det kunne være blodpropp i leggen ble til og med lansert. Huff!

Jeg valgte å gi leggen et par dager fri, helt uten trening. Og i skrivende stund kjennes den bedre ut enn på lenge. Så alle skremselsteorier kan forhåpentligvis legges bort, og joggskoene tas frem. For nå begynner tålmodigheten min snart å ta slutt. Nå vil jeg bare løpe, løpe og løpe. Langt og lenge. Fort og kort. Langt og fort!... Skjønt akkurat DET må jeg nok vente med enda en lang stund. For formen er neppe upåvirket av tre måneder på sidelinjen, selv om jeg har trent bra, særlig med spinning. Men lørdagens 80 minutter på ski på golfbanen var ikke veldig oppløftende. Ett skikkelig stakedrag, og vips - så jeg var helt gåen lenge etterpå!

Så spørsmålet nå er om jeg vil bli fit for fight søndag 23.mars. Da går nemlig Roma Marathon av stabelen. Det neste spørsmålet er i hvilken tilstand jeg vil være. Kanskje blir det en ny sightseeing-løpetur med kamera, som jeg gjorde i Paris Marathon i fjor. Men det var en fin opplevelse, tross alt, og vil i tilfelle være en gedigen opptur. For det viktigste nå er å blir skadefri og igjen kunne nyte løpingens og treningens gleder fullt ut. Toppformen får komme senere.

Den nye Sjusjøen-vesten skal bli mye brukt i vinter!
Nå gleder jeg meg bare til en vinter med fine langrennsturer - og endelig litt løping.