Viser innlegg med etiketten Motbakkeløp. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Motbakkeløp. Vis alle innlegg

Ekstremsportvekor: Bratte bakker i vestlandsfjellene



Mine private "ekstremsportvekor" fortsatte nå nær det stedet som har gitt opphav til dette navnet, nemlig Voss. For etter å ha kjørt gjennom den vakre bygden samme dagen som den virkelige Ekstremsportveko startet, gikk turen til fjellene litt lenger vest, til Bergsdalen og Dale, og deretter til Vestlandets hovedstad og Norges vakreste by; Bergen.

Jeg hadde ting som skulle ordnes i forbindelse med et hyttesalg i Bergsdalen, men la inn noen heftige treningsøkter i bratte motbakker to dager på rad.

Bergen og Fløyen - som skapt for motbakkeløp...

Jeg har hatt en oval helg i fødebyen min Bergen, også kalt verdens vakreste by av Davy Wathne og andre objektive mennesker. Som meg selv. Uansett er i hvert fall Bergen, som er omkranset av sine syv fjell, samt mange flere knauser i den nære randsone, som et eldorado å regne for motbakkeløpere! Som meg selv...

Tja, det er nok å ta munnen for full, i velkjent bergensk brautende stil. Eller hur? Jeg har imidlertid mange ganger fått høre at jeg ikke er noen typisk bergenser, hva nå enn det er, men jeg skal uansett skynde meg å dementere det med motbakke-spesialist. Men motbakkeløp er virkelig en artig avveksling fra andre løp og gir både variasjon og annerledes løpsopplevelser. Derfor hadde vi meldt oss på Fløyen Opp, både Hanne og jeg.

PANORAMA over Hardangervidda med hele Hallingsarvet som kulisse. Vakkert! 

Medbragt lunsj, som
smaker ekstra godt ute!

Jeg løp Fløyen Opp i fjor også, og det ga absolutt mersmak. Så med 1.mai på en torsdag og mulighetene for en oval week-end, så ville Hanne også svært gjerne både besøke Bergen, og samtidig debutere som motbakkeløper. Så etter en kjøretur i fantastisk vær og natur og en lang fredag der vi bare var superturister, med litt innlagt "teknikktrening", så var vi klare lørdag til å erobre Fløyfjellet!

Tropisk og tøft til toppen av Koboltgruvene


-  Av Christian Fredriksen og Frode Monsen  -

Et stort og sterkt startfelt, stekende sol og en førsteklasses live speakertjeneste bidro til å gjøre den 5. utgaven av motbakkeløpet Koboltgruvene Opp til en stor suksess. 162 løpere (ny deltakerrekord) fullførte konkurranseklassen, og mange mosjonister deltok i klassen "trim uten tid".

Koboltgruvene Opp byr på en spennende og variert løypetrasé, med vakker natur og mye kultur. Distansen er 4,4 km og den samlede stigningen er ca. 350 meter. Underlaget varierer mellom asfalt, grusveier, sti og trapp, og løypetraseen har både slake og bratte stigninger, samt noen flate partier og korte utforbakker.


Starten går fra historiske omgivelser på Skuterudflata, der arbeiderne som jobbet i koboltgruvene bodde på 1700- og 1800-tallet og hadde sitt eget lille samfunn, bl.a med gratis bolig, brensel og lege. (Se bildet under. Klikk på bildet for større versjon).


Vinnerne av årets løp ble ikke uventet Per Kristian Nygård fra Vestre Spone IF/Team LeasePlan Go med tiden 18,16 og Inger Liv Bjerkreim Nilsen fra Lillehammer O-klubb med tiden 20,50. Førstnevnte, som forøvrig er initativtaker og primus motor for arrangementet, vant for 3.året på rad, og var kun 4 sekunder bak sin egen løyperekord fra 2012. Bjerkreim Nilsen fulgte opp seieren fra prestisjetunge Skåla Opp forrige helg, og var ganske suveren i kvinneklassen.

I ungdomsklassen ble vinnerne Erik Ramstad fra Modum FIK med tiden 21,27 og Ane Uglem Mobakken med tiden 23,58. I juniorklassen stakk Vegard Skinnes fra Vestre Spone IF og Heidi Mortensson fra Vikersund IF av med seieren. De fullførte løpet på henholdsvis 18,37 (3. plass totalt) og 21,14 (2. plass totalt).

Blide og fornøyde vinnere av den femte utgaven av Koboltgruvene Opp, Inger Liv Bjerkreim Nilsen og Per Kristian Nygård. (Foto: Frode Monsen)

Enten man er hardsatsende utøver eller en eller annen form for mosjonist er Koboltgruvene Opp et arrangement som er verdt å få med seg. Vi deltok for første gang (Frode) og fjerde gang (Christian), og har følgende å berette om egne prestasjoner og selve arrangementet:


Frode:
Dette var bare mitt andre motbakkeløp, og det ble like brutalt og tøft som fryktet på forhånd! Om løping er en hard idrett, så er motbakkeløp ”den ultimate sliteøvelsen”. Man får ingenting gratis, men må jobbe absolutt hele veien. Skjønt, nå var det heldigvis noen slakke partier i dette motbakkeløpet, som faktisk startet med en deilig nedoverbakke og også hadde fast og fint underlag, for det meste på grus.

Som en ”asfaltløper” som hadde forvillet seg opp i høyden, prøvde jeg desperat å utnytte de litt flatere partiene og jeg avanserte hver gang det gikk litt bortover eller når stigningene ikke var for tøffe, mens jeg sakket litt akterut når det ble som brattest. Da prøvde jeg å tenke teknikk, med korte, lette steg - dog kun med betinget suksess... Jeg hadde som mål å løpe hele veien opp, men i det aller bratteste partiet etter ca 3 km ”jukset” jeg litt for første (men ikke for siste) gang, da jeg måtte over i rask gange – uten at jeg egentlig tapte noe særlig på det til de som trippet foran meg.

For heller ikke i et slikt tøft motbakkeløp var problemet mitt tunge bein med melkesyre. Nei, akilleshælen min har alltid vært pusten, og det kjennes som kjent ekstra godt i bratte motbakker! Det føltes som om lungene skulle sprette ut av brystkassen av og til, men jeg bet tennene sammen og klarte faktisk å avansere litt i løpets siste del.

Jon Arne Skrove fra Hytteplan sport fungerte som motiverende ”hare” på siste delen. Tanken på at han kanskje var i klassen min, fikk meg til å mobilisere litt ekstra, og like før mål var han innhentet. Men Skrove svarte opp mitt lille angrep og knep seg noen sekunder foran i mål. Nå viste det seg imidlertid at vi ikke løp i samme klasse likevel. Skrove ble nr 2 i klasse 40-44 år og var godt fornøyd både med eget løp og arrangementet.

Så endelig var vi på oppe og målseglet kom nesten litt for brått på. På forhånd hadde jeg grovt anslått en tid mellom 24-25 minutter, så da jeg kunne jeg klokke meg inn på 23.40 på toppen av koboltgruvene, måtte jeg si meg rimelig tilfreds med det. Inntil jeg oppdaget at jeg hadde glemt å ta på meg brikken! Dermed ble ingen tid registrert! Er det mulig å være så sløv? Var alt bortkastet? Nei, heldigvis var arrangørene like fleksible her som ved start, og like generøse som i den flotte premieutdelingen etterpå, og godkjente min manuelle tid. Det skulle vise seg å holde til 3.plass i klassen (50-54 år).

Etterpå var det hyggelig å prate både med vinnere og andre løpere, og et og annet tips å snappe opp.

Like før mål løp vi over en smal bro som visstnok gikk over en dyp gruvesjakt… Jeg var imidlertid så fokusert og sliten at jeg overhodet ikke enset det. Heldigvis, får jeg si, med min høydeskrekk! I målområdet etterpå kunne vi imidlertid ta de gamle gruvegangene nærmere i øyesyn, fra oven. En smule skummelt, det er nemlig fryktelig langt ned her!….

Det var hyggelig å slå av en prat med vinner Inger Liv Bjerkreim Nilsen etter løpet. Her står hun ”på kanten av stupet” ned i de dype gruvesjaktene. Et og annet tips om knallharde bakkeintervaller snappet jeg også opp fra årets vinner av Skåla Opp og Norseman Xtreme Triathlon. De øktene skal jaggu testes før høstens store mål: Berlin Marathon!


Alt i alt ble dette en fantastisk sommerdag i tropevarme, i inspirerende og historiske omgivelser, sammen med andre likesinnede mennesker som elsker det paradoksale i å slite seg ”skvett i hjel”. Vi gærne har det godt!

Skøyeren Øystein Mørk titter oppi ”godteposen” sin med alle premiene. I tillegg fikk han en fet sjekk på 1500 kroner som nest raskeste løper i Koboltgruvene Opp, i år som i fjor. Hermann Bruun har også fått egen godtepose etter sin imponerende og overlegne seier i klassen min. I bakgrunnen koser løpere og tilskuere seg fortsatt i sola.


Christian:
Jeg har i løpet av årets sesong forbedret meg vesentlig på løping i motbakke og dro til Modum med mål om PB og solid forbedring fra fjorårets løp. Dette gikk etter planen, da jeg krysset målstreken på 19,50 og kunne konstatere at tiden var 41 sekunder bedre enn i 2012. Ytterligere forbedring krever sannsynligvis enda mer trening i veldig bratte bakker, der jeg denne gangen ble parkert av treningskamerat og motbakkekonkurrent Martin Sulland. 

Etter å ha dratt Martin i partiene med slak stigning frem til 2 km, satte han inn et rykk i den første virkelig bratte bakken. Rykket ga meg "syra", og jeg måtte på vei mot toppen se klasseseieren forsvinne lenger og lenger frem. Martin krysset mållinjen på sterke 19,23 - solid ny pers og klasseseier i klasse menn 20-22 år. 

Totalt ble Martin nr. 6 og jeg nr. 8. Vi ser begge frem til en ny intern fight i motbakkeløp om en drøy uke når vi begge stiller til start på "Ringkollklyver'n".

Tre fornøyde løpere etter målgang på Koboltgruvene. Alle tre satte nye perser i den tøffe løypa. Fra venstre: Martin Sulland (19.23), Anne Louise Fredriksen (32.50) og Christian Fredriksen (19.50) (Foto: Anna Fredriksen)


Jeg snakket med en del deltakere etter løpet, og vi var alle enige om at dette er et veldig bra arrangement. Løpet har mye å by på, blant annet vakre naturomgivelser, kulturelle opplevelser, live speakertjeneste og et stort premiebord. 73 av deltakerne i konkurranseklassen var 22 år eller yngre, noe som tyder på god rekruttering i de yngre rekker. Det må også nevnes at arrangementets kioskutsalg har fantastiske vafler og mye god mat forøvrig!


To fornøyde bloggere puster ut utenfor Gruvekroa etter løpet, mens Runar Gilberg i bakgrunnen prøver å snike seg til en av de siste feite vaflene… 




Christian & Frode

    



Gøyalt i Fløyen Opp

Når man skal i konfirmasjon i hjembyen, hva er da bedre enn å kombinere dette med deltagelse i det spektakulære motbakkeløpet Fløyen Opp. Trolig det eneste motbakkeløpet som starter midt i bykjernen og ender på toppen av et fjell med panoramautsikt over byen. Og hvilken by! Kanskje er det eneste motbakkeløp som ender i en nedoverbakke de siste 150 meterne også?…

Vakker utsikt fra målområdet i Fløyen Opp, tatt en dag da været var litt bedre... 

Men akk, så var det dette med Bergen og regn, da… Stakkars arrangør, IL Gular, og for så vidt oss løpere også. Mange holdt seg hjemme, og det var faktisk langt færre som startet enn som var forhåndspåmeldt dagen før. Vel, de kan angre, for det finnes ikke dårlig vær… og i hvert fall ikke i Bergen!

Dette er nytt terreng for meg. Ja, ikke Fløyfjellet, der har jeg gått mange ganger. Men motbakkeløp, skjønt, jeg debuterte i Nuten Opp ifjor, sogar under NM, med svært vekslende hell. Det var flott, spektakulært, annerledes – og fryktelig hardt. Men Fløyen Opp er, som jeg allerede har vært inne på, et spesielt motbakkeløp, som utelukkende går på grus, asfalt og littegrann brostein.

Så over til selve løpet. I velkjent stil var jeg temmelig seint ute. Sang skulle nemlig diktes ferdig til konfirmanten, og da jeg til slutt satt meg i bilen for å kjøre den lille turen fra Fantoft til Bystasjonen, så var det selvsagt kø. Det ble derfor en litt heseblesende første oppvarming fra parkeringshuset til startnummerutdelingen på Nedre Korskirkeallmenning.

Kirsten Marathon Melkevik stilte med godt humør og kamera i hånden, hun også, selv om hun slet med ribbeinsbrudd og ikke hadde så store forhåpninger på egne vegne. Men der tok hun gledelig nok grundig feil!

Den første jeg traff på der var for øvrig hjemmefavoritten Kirsten Marathon Melkevik.
- Nei, eg hakkje en sjans, sa hun. Hun hadde nemlig brukket et ribbein eller to og ikke fått trent den siste måneden. Så når motbakkegeneral Prestegård på Kondis hadde utpekt Motbakke-Marathon Melkevik som favoritt, så visste han ikke hva han snakket om, sa hun. Med et smil. Og smilet skulle bli enda større litt senere, for det skulle nemlig vise seg at Christian Prestegård likevel fikk rett. Kirsten vant hun, og det i ganske så suveren stil.

Omsider fikk jeg hilse på lovende Espen Joensen, som jeg har kjent noen år allerede fra blogg og facebook. Han hadde som mål å komme blant de 10 beste og helst løpe på under 15 minutter. Det er FORT - og litt for fort for Espen også, skulle det vise seg. Han brukte nemlig 15.30, men klarte målet om topp 10. Gratulerer!

Starten går fra Nedre korskirkeallmenning.


Selv hadde jeg neppe noen suveren stil, der vi stupte inn i bratte bakker og krappe svinger like etter at Nedre og Øvre Korskirkeallmenning var forsert ut fra start. Jeg hadde tatt sjansen på lite klær, selv om det var bare 7-8 grader, litt regn og litt vind, og løp med t-skjorte og hansker. Da MÅ jeg jo holde frekvens og puls oppe for å holde varmen, tenkte jeg.

Likevel åpnet jeg behersket, for var det noe jeg ville unngå, så var det å få stive bein fulle av melkesyre i den første bakken. I så fall ville det bli veldig lange og tunge 3,2 km til toppen av Fløyen, med 320 høydemetere totalt, som ved kjapp hoderegning gir akkurat 10 % snittstigning. Reelt sett var det jo litt brattere, siden de siste par hundre meterne som nevnt gikk nedover…

Fra start går det opp i bratte "serpentinersvinger", med sentrum  som bakgrunnsteppe.
Her fra trimklassen, som startet en halvtime tidligere.

Gjennom trange smau...

...og opp bratte bakker.

Løypen svinget seg opp til den gamle brannstasjonen på Skansen, der den flatet ut et lite øyeblikk, før nye bakker begynte. Opp, oppover, oppest! Vi passerte Fjellveien, som for flere generasjoner bergensere har vært selve søndagsturparadegaten. Vi hadde ikke tid til verken noen parade eller søndagstur, dessuten var det en lørdag, så vi krysset bare Fjellveien og fortsatte oppover til Fløybanens siste stoppested på Skansemyren. Her kunne jeg jo stoppet og tatt banen enten opp til mål eller ned til start…


...og løp videre opp i fjellsiden.
Her fra løypens flateste parti
Vi løp opp denne bakken til Skansen, passerte den gamle brannstasjonen...






















Jeg kastet et blikk på klokken, som passerte 10 minutter om noen få sekunder. Da var jeg vel omtrent halvveis allerede, tenkte jeg optimistisk. Jeg hadde nemlig satt meg et høyst uformelt mål om å løpe på under 20 minutter. Men jeg ante egentlig ikke hva jeg ville bruke, og fryktet at det var urealistisk.
Nå startet de egentlige Fløysvingene, en grusvei som boltrer og bukter seg oppover helt til topps over Tippetue, før den bikker litt ned til mål ved Fløybanens siste stoppested, like ved der alle panoramabildene tas fra alle turistene som tar banen opp til Fløyen.

Vi løp opp Fløysvingene, med fantastisk utsikt over et grått Bergen sentrum,
som jeg ikke kunne nyte før på den fuktige nedoverturen.

Jeg holdt stadig vekk et øye med pulsklokken, som lå relativt stabilt rundt 153-154 slag i minuttet. Det er bra, for det er like under syreterskelen min, har jeg funnet ut. Noen vitenskapelig test har jeg imidlertid aldri tatt. Jeg lå i hvert fall langt under pulsen jeg hadde i Follotrimmen nylig! Det burde med andre ord være litt å gå på, jeg var ikke helt i den dypeste kjelleren.

Som følge av det, prøvde jeg også å løpe litt taktisk og teknisk, ved at jeg økte farten ørlite på de strekkene der bakken var minst bratt. Dermed avanserte jeg stadig i feltet, i hvert fall fra ca 10 til 15 minutter, før det begynte å gå tyngre igjen. Jeg prøvde å henge meg på en litt eldre kar (på min alder?) med det treffende navnet Team Melkesyre på ryggen…

Så plutselig var det en tilskuer som ropte at det bare var 300 meter til mål! Jøss, er vi oppe allerede, tenkte jeg, og prøvde å øke farten. Men den siste bakken virket fryktelig lang. På toppen innhentet jeg et lite knøtt som ikke kan ha vært stort mer enn 10 år. Imponerende! Jeg mobiliserte for å spurte fra knertet og berget æren i en brukbar nedoverbakkespurt som gikk såpass fort at jeg hadde litt problemer med å holde svingen inn på oppløpet foran kiosken, målseglet og utsiktsplassen.

Vått og grått i målområdet på toppen, men masse folk og orkester som sørget for stor stemning.


Jeg klokket meg inn på 19.14 og var godt fornøyd med det, selv om jeg hadde få å sammenligne meg med. Men det viktigste var at kroppen og pusten fungerte langt bedre enn i Follotrimmen, og selv om det var hardt, var det gøy også.
Jeg hadde knapt merket at det var begynt å regne, og nå tiltok det kraftig. Jeg søkte ly sammen med mange andre løpere under ett av de få stedene med tak og skiftet til tørt og varmt tøy, som heldigvis var bragt til topps av arrangøren. Så var det fotografering og premieutdeling. Ja, ikke for meg da, men for de tre beste.

Kirsten Marathon Melkevik var strålende fornøyd og veldig overrasket over at det var gått så bra. Thorbjørn Ludvigsen likeså, han fikk sin seier, revansje fra i fjor og knep også løyperekorden med ett fattig sekund. 

Vinnerne kan juble både for sportslig suksess og en sjekk på 5.000 kr til hver,
i matchende luer. Gratulerer! 

Så søkte jeg ly under enda et tak, nå for å ta på meg regntøy, før jeg bega meg ut i regnet på nedjogging, bokstavlig talt, ned alle svingene, helt ned til starten, hvorpå jeg la inn en omvei hjemover via Torgallmenningen, over Festplassen, langs Lille Lungegårdsvann og tilbake til bilen. Jeg var jo løpende turist i egen by, og det gjorde da ingenting at det regnet. Det hører nesten med, i Bergen.

Ludvig Holberg (1684 - 1754) skuer over til Fisketorget fra plassen med sitt eget navn,
der jeg løp en  omvei på  hjemveien.


Men med sol og godvær, så bør over tusen løpe Fløyen Opp til neste år. Minst. Og jeg kommer gjerne tilbake, selv uten noen konfirmasjon å feire. Dette ga faktisk mersmak. Belønningen, eller straffen, er at jeg nå plutselig er satt opp på klatreetappen opp til Besserud i Holmenkollstafetten på lørdag. 
Den tid, den sorg... 


Hjemmeside med resultater!

Pulsklokkedata for spesielt interesserte...

Stolzen Opp - i bratte bilder

Stolzekleiven Opp går i dag og i morgen. Her er en liten billedserie fra min test av trappeløypen i sommer. Hardt, men spektakulært på flere vis.

Stolzen Opp, som den kalles i Bergen, er trolig Norges eldste og største motbakkeløp, og det mest berømte. Dette løpet har gått i årevis, lenge før motbakkebølgen kom. Ja, Stolzen Opp var virkelig langt forut for sin tid. Løypen er ca 910 meter "lang", har en høydeforskjell på 313,5 meter og en stigning på mellom 20 og 40 %. Det er bratt!

Så stor var interessen, ikke bare for selve løpet, men for å trene eller gå tur her året rundt, at løypen måtte oppgraderes for et par år siden. Sherpaer fra Nepal har gjort en kjempejobb, det hele er et kunstverk. Så nå arrangeres ikke bare selve løpet, som for øvrig må gå over to dager for å få med alle siden det er enkeltstarter, men det er også en egen Stolzekarusell, skoleløp, m.m. Og ikke minst er det et yndet utfartssted for søndagsturen. Men fortsatt er det like bratt og like hardt som i gamle dager.

Selv om jeg er bergenser, hadde jeg faktisk aldri hverken gått eller løpt opp Stolzen før i sommer. Så det var på høy tid å teste løypen. Jeg ble veldig begeistret og burde selvsagt vært i hjembyen og deltatt i løpsfesten denne helgen. Men dengang ei. Så da får jeg nøye meg med å gjenoppfriske litt og dele noen bilder med leserne. Det er verdt en "reise".


Starten er ved skiltet ved Fjellveien, der Stolzekleiven begynner.

Mye interessant info og lokalhistorie her.

Pen start, relativt flatt. Legg merke til vannrennen til høyre. Hele traséen er stor ingeniørkunst, med vannrenner og små broer så ikke all nedbøren i Bergen skal ødelegge løypen.

Antydning til både trapper og svinger etter kort tid...

Små platåer, og inn i skogen...

Det begynner å bli brattere...

Store trappetrinn...
Første mellomtid tror jeg er mellom grantrærne her.

Litt bredere, og svingete parti...

Før en lang, jevnt bratt bakke suger krefter. Det begynner å kjennes godt i lårene...

Godt med et lite platå så man kan ta en liten pause?....

Hvis man har tid til det, så begynner utsikten å bli fin!

Men det er langt igjen! Nei, det går ikke nedover. Du skal videre opp!

Hanne og Ørjan testet også løypen

Lett i steget, ut av "regnskogen"....

Julie, Marie og Thomas er inne i et litt ruglete parti.
Det nytter ikke å snu nå....


Byen resier seg under deg, med sine cruiseskip.
Julie begynner å bli sliten og Hanne må nesten klatre opp et bratt parti i bakgrunnen.

Her er utsikten nordover mot Sandviken. 
Og det har flatet litt ut...

Men ikke lenge, for her blir det stupbratt...


MELKESYREN: Et treffende navn! 
Det svir skikkelig i lårene nå, selv på min noe improviserte treningstur... 
Men du er ferdig med 3/4 av løypen nå!...

Nest siste fase: Trappene!
Tredje og siste mellomtid tas ved første trappetrinn..

Som er bratte!!

Med krinker og kroker...

Så, endelig, oppe på siste platå, med kun 100 meter igjen. Nå er det ikke så bratt heller.

Har du pust igjen og melkesyren ikke har umuliggjort fart, så er det på tide å ta ut det siste!

Og spurte i mål HER!!



Hanne "slår" Ørjan i spurten!

Jeg brukte ca 22 minutter.... men rakk å ta alle bildene underveis, så det ble en bra treningsøkt! 


Og husk å ta dere tid til å nyte utsikten etterpå, på platået 20 meter overfor mål. 
Det er vel verdt et skue!

Verdens vakreste by! 

Nordre bydel med Askøy i bakgrunnen

STOLZEKONGE OG LEGENDE: Jon Tvedt sin løyperekord 
fra den gamle traséen blir stående til evig tid. 8.13 !! En utrolig tid!

Løypeprofil og hjemmeside for Stolzen Opp kan ses HER.

Lykke til alle som løper i helgen!