Viser innlegg med etiketten Maraton. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Maraton. Vis alle innlegg

Ekstremsportvekor: Det ekstreme Fjellmaraton

Det er mange som har gjort mye mer ekstreme saker, men for meg var de to ukene med Fjellmeraton og UltraBirken ganske så "sterke" saker. Begge deler var spesielt tøffe i år også, fra nærmest snøstorm på Beitostølen som stengte Valdresflya, til et ganske så tøft fjellutra der løypen også var lagt om på grunn av forholdene. Her følger, litt forsinket, noen glimt fra del 2 av føljetongen:

Fjellmaratonløpet som måtte legges om pga svært krevende værforhold...

Pre-run - med Gutta på tur - med Team Ronny og Jan Billy

Vi hadde med oss to kjempehyggelige karer i bilen.
Jan Billy er coach og mentor for Ronny, som har som mål å løpe 50 maraton på fire år!  
Gutta stiller med egne trøyer!
GUTTA PÅ TUR: En positiv og sympatisk duo! 

Så var løpet i gang. For andre gang i løpets over 30-årige historie måtte løypen legges om, og for første gang skyldtes dette været! Både værmeldere, helsepersonell og politi hadde entydelig anbefalt dette, og da var vel valget egentlig enkelt, selv om det var vanskelig.... Og værprognosene slo til! For etter lett regn ved start, så ble det etter hvert snø som til og med la seg på bakken. På andrerunden, for oss som løp maraton, og på halvmaratonløpet som startet to timer senere, så "plasket" vi etter hvert rundt i snø og slaps, våte på beina - mens vinden og snøføyken pisket oss midt i ansiktet da vi fikk den kraftige vinden midt i fleisen på tilbaketuren. Dermed ble det faktisk lettere og mer behagelig å løpe oppover til Båtskaret, enn på lettstrekket ned igjen til Beitostølen sentrum. 

En lettere surrealistisk opplevelse med "snøstorm" i juni....

Jeg valgte å ta løpet som en solid og opplevelsesrik langtur - og løp hele turen i svært så hyggelig selskap med Ingulf Nordal. Dermed gikk tiden ganske fort og det ble faktisk en svært så minnerik og nesten koselig tur i uværet.
Her på vei ned mot vending etter førsterunden.  Bildet her og under er tatt av Marit Ryland.
Halvmaraton er passert og vi begir oss oppover bakkene igjen. Litt tungt mentalt å skulle gå på en ny lang runde i et vær som bare ble verre,. men det er bare å bestemme seg og tenke positivt! Dette var GØY! 

Og slik så det ut noen kilometer og en halvtimes tid senere! Nei, bildet er ikke manipulert, men tatt av Anita Øy fra Kondis ved Båtskaret.
Og det ble enda verre når snøen også la seg i veibanen!! Her er jeg til høyre i bildet. Vi gærne har det godt!

Borte bra, hjemme best!

Eller litt omskrevet; Berlin bra, Bergen best!...


På tide med en oppdatering av bloggen. For vinteren er forlengst over og joggeskoene har tatt kommandoen over bein og kropp.

Kort status på løpsfronten kan oppsummeres slik:
  • Fått trent bra og med unntak av en liten strekk, også vært tilnærmet skadefri...
  • Løpt to flotte halvmaraton i Berlin og Bergen...
  • Klar for halvannen ukes hardkjør med Fornebuløpet, Gøteborgsvarvet og Fjellmaraton...
Joda, sesongen er definitivt i gang!



Jeg vant, jeg vant!!

Congratulations, Frode! You're in. Welcome to the Class of 2014,
TCS New York City Marathoner!


Denne gladmeldingen tikket inn i forrige uke. ENDELIG skal jeg få løpe verdens mest kjente løp: New York City Maraton! Jeg vant i det såkalte lotteriet, der sjansene for å være blant de heldige utvalgte visstnok bare er rundt 11 %. Og det forutsetter at man først må ha klart kvalifiseringskravet for å kunne delta i lotteriet.


New York, Central Park, NYCM!!!!

For min klasse var kravet å ha løpt maraton på under 3.06 i fjor. Det regnet jeg med å klare i Berlin Maraton, fjorårets store maratonmål og happening. Men dengang ei! Men man kan faktisk også kvalifisere seg på bakgrunn av resultat på halvmaraton. Her var det relativt overkommelige kravet mitt å løpe under 1.29. For bare et par år siden hadde dette vært grei skuring. Men det var det ikke i fjor. Dog, i Stockholm Halvmaraton kjempet jeg meg inn på 1.28.58, intetanende der og da om at de to små sekundene var helt avgjørende for at jeg skulle få lov til å kjøpe et lodd til $11 for å delta i lotteriet for årets NYCM. SÅ små marginer kan det altså være. Takk og pris for at jeg fullførte helt inn med en solid avslutning i Stockholm! Aldri har vel de velkjente ordene om "fullfør helt inn!", eller "stå på helt til målstreken" lønnet seg bedre enn denne vakre høst-lørdagen i Stockholm!

Med medaljen etter fullført Stockholm Halvmaraton.
Jaggu vanker det ikke en liten ekstrapremie til høsten!... 

Marerittet i Roma - som endte godt!

Maratona di Roma! Kanskje jeg skulle omskrive det til Marerittet i Roma? Neida. Men det ble en tur med en del komplikasjoner, for å si det mildt. Men også en fantastisk opplevelse. 



Etter litt startvansker, der det en stund så ut til at hele turen skulle gå i vasken, kom vi oss da avgårde grytidlig lørdag morgen. Air Berlin, som jeg hadde gode erfaringer med til nettopp Berlin og jubileumsmaratonet der i høst, skulle frakte Hanne og meg trygt til Roma, med en liten mellomlanding i, ja riktig gjettet; Berlin.

So far, so good, og vi ankom Den evige stad "on time". Startvanskene hjemmefra var imidlertid bare forvarselet, da ingen koffert dukket opp i Roma. Jo, Hanne sin bagasje var heldigvis kommet velberget frem, men min var søkk vekk. "Den står i Berlin og vil bli fraktet til hotellet deres i morgen ettermiddag", sa en hjelpsom italiener i skranken på "customer service" for en rekke småselskap.

På vaklende skritt mot vakre Roma

Endelig! Jeg er ordentlig i gang med løpingen igjen! I grevens tid, for vårens store mål, Roma Maraton, står for døren om bare noen dager. Men målsettingen er kraftig nedjustert. Jeg har lagt vekk alle tidsskjemaer. Nå handler det kun om å klare å fullføre i en viss stil, og med en god opplevelse.

- Vet du hva? Roma Maraton er kåret til verdens vakreste bymaraton! 


Det er min gode venn Christian Odgaard som oppglødd forteller dette, og i vanlig entusiastiske ordelag skaper han ekstra spenning og forventning. Christian skal også løpe i Roma, som han for øvrig gjorde både i Stockholm og på sitt røvertokt til Reykjavik i fjor, begge ganger med bravur som beste nordmann! Han stiller i en litt annen klasse, men gleden av å løpe maraton har vi felles. Og VAKKER? Ja!! Her er noen smakebiter fra hjemmesiden til Maratona di Roma:






Og nå gleder jeg meg virkelig!

Spektakulært i jubilerende Berlin Marathon

...and then we take Berlin, skrev jeg i mitt forrige innlegg. Og siden jeg skrev "vi", så har jeg kanskje mine ord i behold. For det var et fantastisk maratonløp, det 40. i rekken, med sin åttende verdensrekord på toppen, og mange nye perser som "vi" kunne feire etterpå. Men for min egen del ble det blanda drops - igjen.

Løpets maskot, Frido Flink! 

Berlin Marathon var det uttalte hovedmålet for sesongen, løpet da jeg skulle ha toppformen inne og helst pynte på persen min fra København Marathon på 2.58.53 fra drøye to år tilbake. Dette var løpet der jeg skulle bevise for meg selv at de siste års solide treningsgrunnlag skulle manifestere at formen ikke var blitt dårligere, selv om alderen jobber mot meg. Det var løpet som jeg aldri hadde løpt, men som jeg alltid har drømt om å løpe, og å løpe fort i, verdens raskeste maratonløype.

Men det ble igjen "stang ut". Uten at jeg helt skjønner hvorfor det ikke klaffer. For de siste års treningsarbeid er de beste jeg noengang har lagt ned, og med en tilnærmet perfekt oppkjøring mot Berlin, uten noe sykdom å snakke om de siste årene, og helt skadefri nesten så lenge jeg kan huske... I say no more. Men det får være nok "syting". Og jeg nøt likevel både turen og løpet i Berlin! Jeg fikk en opplevelse for livet. Og jeg leverte en bra prestasjon, med et nytt maratonløp under 3.10. Kanskje det ikke er så verst for en 52-årig mosjonist?

Sommerlig idyll med solstoler og palmer møtte meg like ved Sentralbanestasjonen.
Unter den Linden. Start- og målområdet. Alt er klart, men her er nok adskillig mer folksomt i morgen....
Plassen ved siden av Brandenburger Tor (i bakgrunnen) var nærmest som et messeområde.

Dagen før dagen brukte jeg både godt og dårlig. Godt, fordi jeg fikk sett mye av Berlin. I motsetning til de fleste andre som jeg kjente, tok jeg ikke fly før lørdagen. Fra den lille flyplassen Tegel ble det buss til sentrum, før jeg ruslet forbi Riksdagsbygningen og Brandenburger Tor i sol og sensommersvær, med fullt liv allerede, for det var ikke lenge til maraton på rulleskøyter skulle starte i akkurat samme løypen. Et par timer og kilometer senere var jeg ved hotellet, og etter en liten pause ruslet jeg videre til Flughafen Tempelhof på Platz der Luftbrücke, en gammel og enda mindre flyplass som amerikanerne brukte i luftbroen under den kalde krigen.

På vei dit heiet jeg på inlinerne, som holdt imponerende fart, til stor jubel fra publikum allerede da. Det skulle bli enda mer jubel og mange flere tilskuere neste dag!

Bart Swings, ikke ukjen t skøyteløper fra Belgia, ble historisk som førstemann under timen på maraton.
På rulleskøyer, men likevel.... Det gikk fort unna for andre også! 

Tysk organisering fikk seg imidlertid en liten ripe i den velpolerte lakken på turen. Først ved rotete og dårlig info og opplegg på flyplassen, og så på expoen, som var gedigen, men uoversiktlig og med sparsommelig info. Jeg gikk og jeg gikk - og jeg gikk helt tom - før jeg omsider kom meg til hangar nr 7, der startnumrene ble delt ut. Og ripe nummer tre i lakken kom like etterpå, for det var sterkt understreket at alle skulle få et papirarmbånd som man MÅTTE bære dagen etterpå dersom man i det hele tatt skulle komme gjennom alle sperringene og inn i det gedigne startområdet i Tiergarten. Sikkerheten var satt i høysetet, sikkert pga Boston-bombene. Men hva skjedde? Arrangøren var gått tom for armbånd! Vi fikk beskjed om å ta med legitimasjon i stedet - eller en kopi av dette - til start. Jawohl.

Litt slukøret var jeg fristet til å kjøpe meg et par av den nye modellen Adizero Adios Boost, men nå var næringstanken så tom at jeg i stedet måtte få i meg noe næring, og det raskt. Sportsdrikke var det mye av på diverse stands, men det var først etter at jeg fikk i meg litt pasta og en cola, fortsatt inne på flyplassområdet til eggende musikkrytmer, at jeg kviknet litt til. Men ikke så mye at jeg orket å gå tilbake til Adidas-standen. I stedet ble det ny labbetur tilbake til hotellet, for jeg hadde ikke satt meg inn i t-banenettet enda og mente at det var lettest å gå. Men det ble utvilsomt litt for mye trasking dagen før dagen, selv om jeg etter en tur innom den lokale Netto-butikken for å kjøpe inn litt frokost-ingredienser, kunne innlosjere meg på hotellet for en tidlig og rolig kveld. Men jeg var tung i øynene, i hodet, i kroppen og i beina og følte meg alt annet enn klar. Dog, jeg beholdt en betinget optimisme, for jeg regnet med at en avslappende kveld og en god natts søvn ville gjøre meg godt.

Det gjelder å ha utstyret i orden. Og kartet klart...

Og det gjorde det! Søndag morgen, på raceday, følte jeg meg adskillig kvikkere, selv om jeg registrerte at hvilepulsen på 52 lå rundt 10 slag for høyt... Etter inntak av litt lett brødmat med syltetøy og banan, grep jeg en Red Bull og begav meg mot Tiergarten og starten i Unter den Linden. Ved inngjerdingen var det ingen kontroll verken av armbånd eller annet bevis, og jeg småjogget den siste lille kilometeren mot start. Endelig fremme til startbås B, for de som skulle løpe på en tid mellom 2.50 - 3.00 (evig optimist!), skjønte jeg at klesinnleveringen var et helt annet sted - og i motsatt retning! Det var 7 minutter til start, og jeg var sjanseløs på å komme meg dit og tilbake til start. Gode råd var dyre.

Jeg prøvde først fånyttes å få levert posen til det eneste teltet som stod strategisk plassert like ved start, nemlig for eliten. Men der ble jeg bryskt avvist av noen vakter som så ut som "elitesoldater" fra krigen. "Halt!"

Men jeg er da en handlingens mann, så nå løp jeg inn i parkområdet og fant noe tett buskas der jeg prøvde å gjemme posen. Hvis det bare hadde vært overtrekkstøyet hadde jeg nok gitt blaffen, men siden jeg hadde med både kamera og bevis i form av bankkortet, så trengte jeg virkelig posen etterpå. Løsningen var å brekke av kvister for å kamuflere og begrave posen, som ellers kanskje ville blitt fjernet i frykt for bomber eller annet tull.

Her er startfeltet mitt, med ballongene som jeg aldri så i front....

Så spratt jeg inn i startfeltet, overraskende enkelt og nesten helt fremst, bare tre minutter før start. Nå gjaldt det å fokusere - og å nyte - på en gang. Startskuddet smalt, visstnok avfyrt av Kong Haile selv, mannen som har vunnet her hele fire ganger og satt to verdensrekorder, og massevis av ballonger steg umiddelbart til værs mens massene begynte å bevege på seg. Berlin Marathon var i gang!

Disse ballongene så jeg, men de forsvant fort...
(Foto: Janicke Ekelberg, fra litt lenger bak i startfeltet)

De andre ballongene, de til fartsholderne, så jeg egentlig aldri. Men jeg traff på flere nordmenn underveis på min ferd. Trond Inge kom opp på siden min etter en kilometer og vi småpratet litt før han skled fra meg, mens han mumlet noe om at jeg sikkert kom til å ta han igjen senere. Det gjorde jeg aldri, for Carlsen hadde den dagen jeg drømte om, dagen da alt klaffet, og han cruiset inn til ny pers på 2.57.20, behørig beskrevet i sin egen racerapport på Sportsmanden.

Jeg fant en fin flyt og følte at jeg hadde en bra dag selv. Men jeg måtte slite litt for mye med å holde kilometertidene ned mot skjema på 4.15, og ved passering halvmaraton viste klokken 1.30.45, halvannet minutt bak hva jeg håpet. Men jeg følte meg sterk og bra og bestemte meg for at dette fortsatt var mulig. Det var omtrent det samme jeg passerte på da jeg første gang brøt 3-timers grensen i Frankfurt i 2008. Og det var jo "bare" å løpe en halvmaraton til på 1.29.14. Det var jo fullt mulig, jeg løp jo 16 sekunder raskere i Stockholm Halvmarathon for bare 14 dager siden. Så jeg bestemte meg for å nullstille klokken og tenke at løpet startet nå - og at jeg skulle ut på en halvmaraton.

Det funket! En stund. Jeg presset kilometertidene ned og under 4.15 et par ganger og følte at jeg hadde fin flyt, bra steg og krefter igjen. Jeg var offensiv i hodet og hadde troen. Men - etter ytterligere noen kilometer fikk jeg de svarene jeg ikke ønsket. Og som i Stockholm var følt fart klart høyere enn faktisk fart. Jeg tapte tid igjen og skjønte allerede før 30 km at sub 3 timer var umulig. Mission impossible. Game over! 


Ved Potsdamer Platz nærmer vi oss mål.
Her er baktroppen noen timer senere, da jeg er på vei tilbake til hotellet.
Legg merke til damen i rødt, med en krykke...

Jeg endret til plan B - nå skulle jeg nyte - i den grad man klarer å gjøre det når beina begynner å verke og kroppen skriker på hvile. Men jeg orket ikke tanken på å gå helt i kjelleren som i Rotterdam i fjor, bare for å kjempe meg desperat inn på 3.04 eller 3.05 eller 3.06 eller hva det måtte bli. Bare jeg kom meg til mål under 3,10 var det godkjent, tross alt. Så jeg prøvde å kose meg med alle heiaropene, både fra mange norske og fra tusenvis (?) av danske tilskuere. Og selvsagt fra hjemmepublikumet. For publikumsoppslutningen og stemningen rundt Berlin Marathon var virkelig så fantastisk som andre har fortalt om. Stemningen var enorm, og selv om løpet startet så tidlig som 08.45 var det hundretusener av tilskuere langs løypen.

Utrolig mange dansker løp Berlin Marathon....
... og enda flere dansker heiet! 

"Du vil føle at du flyr", var det noen som sa i forkant av løpet. Jeg lette desperat etter vingene og den gode følelsen, men selv med alt publikumet og stemningen, så følte jeg det aldri slik, kanskje med unntak av det siste strekket inn mot og gjennom Brandenburger Tor - det var storslagent! Så var det bare sjarmøretappen igjen, og et litt følelsesladet oppløp på Unter den Linden. Nå tok jeg faktisk "flyver'n" og fløy litt til slutt likevel, jeg jublet og nøt stunden, selv om klokken ikke stoppet før den viste 3.08.46. Jeg var i mål!

Nei, det er ikke meg, men Runar Sannerud som jubler her!
(Foto: fra Facebooksiden)
Oppløpet er spektakulært, gjennom den eneste gjenværende porten mellom gamle
Vest- og Øst-Berlin: Brandenburger Tor!
Mange ulike farger og drakter - og en danske til...
Så er det selve oppløpet op målseglet, med tribuner på begge sider og "full fest"!

Det litt pussige med lange løp som maraton, er at straks man stopper opp i mål, så går det ikke lange tiden før man ofte har problemer med i det hele tatt å gå normalt. Jeg hadde litt krampetendenser og stavret meg nedover gaten der vi alle ble sluset inn. Langs gjerdet lå slitne maratonløpere på rekke og rad, på ryggen, med beina rett til værs, oppover gjerdet. Det så behagelig og smart ut, så jeg fant en liten glipe blant alle de gule plastinnkapslede løperne, la meg ned og pustet ut med beina i været. Et herlig og komisk syn på en gang.

Frido Flink var ikke bare en tegneseriemaskot - han LØP også!
Og rocket for publikum og løperne på indre bane! 

"Monsen!!" var det plutselig en kar som ropte av full hals. Det var ikke Frido Flink, men Stig Lima, og han var særdeles glad! Han hadde akkurat perset for 3.gang på rad og klart målet sitt om under 3.15 med glans. Og ikke lenge etterpå hoppet og danset han med SkiLøper-kollega Janicke Ekelberg, som endelig hadde klart sitt store mål om sub 3.30. Var jeg ikke glad fra før, ble jeg det i hvert fall ved synet av de to og gleden de utviste i den reneste "krigsdansen", med motsatt fortegn. Maraton er gleder og skuffelser. Maraton er følelser. Maraton er gøy!

SKÅL! Med SkiLøperne Stig og Knut Olav.
Ikke så vanskelig å se hvem av oss som var mest fornøyd. Herlig!!

Det ble selvsagt servert drikke og bananer etterpå, men i Tyskland får man gjerne øl også i målområdet! Og gjett om det smakte! Selv om det var alkoholfritt da, så føltes det likevel berusende godt. Tim dukket også opp, han hadde løpt på 3.09, så jeg snek meg såvidt foran denne gangen også. Men Presidenten virket godt fornøyd med sitt tredje raskeste maraton noensinne. Med god grunn. For Tim har som meg, og mange andre med oss, erfart at man sjelden løper maraton på under 3 timer på bestilling - og at det nåløyet også er særdeles trangt.

Beina kviknet faktisk til igjen, og etter å ha gått en kjempestor omvei rundt alle sperringene for å komme inn igjen i parken like bak målområdet, gravde jeg frem "byttet" mitt som fortsatt lå trygt nedgravd i skogen, og ruslet hjemover. Inkludert den "lille" spaserturen  til restauranten senere på kvelden - som ble mye lengre enn planlagt da Carlsen og undertegnede klarte kunststykket å gå rett forbi restauranten uten å se den - og til slutt måtte kapitulere og ta taxi tilbake igjen - må jeg sikkert ha tilbakelagt nærmere 6 mil denne dagen. Og på banketten havnet jeg mellom to glade lakser som ikke hadde hatt noen problemer med 3-timers grensen - og satt solide perser på toppen. Så med Runar, Hallvard, Trond Inge og enda flere SkiLøpere med fine perser, ble det en munter og særdeles hyggelig bankett. Og jeg kunne igjen si... and then we take Berlin! 


Runar Sannerud hadde dobbel grunn til å smile bredt. Ikke bare gjorde han et kjempeløp på 2.46
som 6.beste nordmann i Berlin. Han kunne også feire sin 38.årsdag! Gratulerer! med dagen! 
Gratulerer også til Hallvard Eriksen Buer, som kom like bak Runar og
overrasket seg selv med 2.48, kjempepers og negativ splitt!
Og her er Stig igjen, som for øvrig skrev en flott rapport på Sportsmanden fra forrige maraton
- og forrige pers - i Wien i vår.  Nå puster han meg skikkelig i nakken....
Mette Synnerstrøm perset også. Ikke rart at de smiler! 

En herlig gjeng! Maraton er gøy - og banketten enda gøyere! 


PS.
Tiden min holdt til en 2.383.plass av de 35.544 som fullførte det 40. Berlin Marathon, som er blant de 6,7 % beste. Jeg ble nr 165 i klasse 50-54 år av 3.825 fullførende, dvs innen 4,3 % av de som kom til mål .....


Data fra løpet mitt og link til hjemmeside med resultater.



... and then we take Berlin!

Berlin Marathon! Bare navnet får det til å krible litt. For dette løpet har ry på seg for å våre ett av de beste maratonløpene i verden. Kanskje det aller beste. Og det raskeste. Det var her Haile Gebrselassie satte sin legendariske rekord som førstemann under 2.04, og der er her gjeldene maratonrekord også er satt, enda noen sekunder bedre.

Men kanskje like viktig, Berlin Marathon er kjent for sitt flotte arrangement, med lett løype, millioner (?) av tilskuere og velorganisert etter beste tyske merke. Det har gått gjetord om dette maratonløpet så lenge jeg har vært interessert i løping. Både Kjetil Kveli, min "mentor" og treningskompis fra min spede "barndom" som løper, som dessverre selv har lagt inn konkurranseårene, og Haavard Nordgård, som fortsatt står på og holder høyt veterannivå, senest i Oslo Maraton løp med 2.52, hadde begge gode historier fra Berlin fra "gamle dager". Kjetil satte sin pers her på 2.28, Haavard likeså, på omtrent samme tid, hvis jeg ikke husker helt feil. En annen gang hadde Kjetil heng på Thomas Wessinghage, en ikke ukjent storløper fra 80-tallet.


Flere historiske tilbakeblikk: Her klar til start i 1987, det første året Berlin Marathon
startet foran Brandenburger Tor og ikke Riksdagen.
Over 15.000 deltok allerede da. (Foto: Fra arrangørens Facebookside)

Tid blir ikke det viktigste for meg på søndag, men OPPLEVELSEN. Eller kanskje jeg bløffer litt nå? For opplevelsen blir jo også mye bedre dersom jeg skulle klare mine litt hårete mål. Og det er ikke til å legge skjul på at Berlin Marathon har vært det store målet for meg denne sesongen. Drømmen er å motbevise (for meg selv) at jeg ikke er blitt for gammel, at jeg fortsatt kan sette en og annen sjelden pers, og at jeg for tredje gang i min beskjedne maratonkarriere kan klare å bryte drømmegrensen på 3 timer. Så dermed er listen lagt og presset på!

Likefullt var jeg på nippet til å droppe hele turen for en ukes tid siden? Hvorfor? Jo, nettopp fordi den drømmen, om 3 timer, virket så uendelig fjern, og fordi jeg i tillegg ikke hadde somlet meg til å bestille verken fly eller hotell. Det gjorde jeg først i går, onsdag! Flaks da at jeg var mer på hugget og kjappere i avtrekkeren når startplassene ble lagt ut. Skjønt, nesten 50.000 plasser ble fullbooket på et par timer, så jeg hadde egentlig ikke startplass. Men Trond Inge klarte å snuse opp at det var en ny mulighet, for en lørdag kl 18 sent i november i fjor, da skulle restplassene fra de som ikke hadde benyttet seg av plassene sine, legges ut på nettet. Så vi var flere som satt klare foran pc-en og trodde at vi skulle få startplass kjapt og greit, men akk... det var ikke SÅ lett. Overbelastning av nettet, umulig å komme gjennom, vi var tydeligvis ikke de eneste håpefulle som satt klare. Jeg kom gjennom til slutt, men fikk likevel ikke registrert inn data pga feil og overbelastning av serveren og hadde egentlig gitt opp. Men så, på mirakuløst vis, kom det litt senere på kvelden en bekreftelsesmail om at jeg hadde fått plass! Registreringen var likevel blitt nettopp det, registrert!

Tilbake til min egen form. Den er bra, bevares, jeg har fått trent godt i hele år og unngått både sykdom og skader. Men det er bare det at maskineriet likevel ikke biter skikkelig. Forklaringen er kanskje såre enkel; jeg er blitt 52 år og forlengst over "middagshøyden" som løper. Så jeg ber kanskje kroppen om det umulige? På den annen side: det umulig er også mulig, det tar gjerne bare litt lenger tid! Og jeg kjenner jo dyktige løpere som har perset på maraton i enda eldre alder...

Jeg føler meg i hvert fall veldig usikker og formen svinger ganske mye fra dag til dag. Dette blir litt som gambling.

Siste ordentlige treningsøkt ble gjennomført onsdag.
Nå er det bare å lade opp og håpe det beste...

Uansett, loddet er kastet. Jeg hadde angret resten av livet hvis jeg ikke hadde reist. Og selv om jeg altså ikke skal la opplevelsen styre i samme grad som jeg gjorde i Paris Marathon i vår, da jeg løp rundt med kameraet og knipset underveis i selve løpet, så er opplevelsen det viktigste. Tro meg!




Vakkert i Paris Marathon

Fjorten dager med sykdom og ingen langturer på asfalt var grunnlaget mitt før jeg stilte til start i 0 grader på Champs-Élysées, kl 08.45 søndag 7.april. Det var starten for Paris Marathon, og mot alle odds stod jeg på startstreken.

Foto: www.maindruphoto.com


Vel, det er kanskje ikke noen bragd å stille til start, men etter å ha svettet og hostet og harket i to uker, var jeg spent på hvordan kroppen ville reagere. Jeg var blek, men fattet. Vurderte flere ganger i dagene før om jeg skulle feige ut, men siden kroppen tross alt føltes bedre, så var det strengt tatt ikke noe tema.

Nå var jeg jo egentlig ikke i Paris for å løpe maraton, men for å feire min gamle mor som hadde passert 80 år. Åtti!!  Hvem skulle tro det?

80-års jubilanten koste seg i Paris.

Men da det noen måneder tidligere viste seg at tilfeldighetene spilte meg et heldig puss, først ved at jeg oppdaget at Paris Marathon, et av verdens aller største maratonløp, gikk av stabelen samme helgen som vi likevel var i byen, og deretter, da innbydelsen kom, at det var nest siste dagen det var mulig å melde seg på -  Ja, da var det vel skjebnen som VILLE at jeg skulle løpe! Da kunne jeg jo ikke trekke meg nå!

Men værmeldingen på yr varslet en minusgrad kl 08 og 0 grader ved start. Og med en fortsatt kranglete hals, kledde jeg mer på meg enn jeg normalt ville gjort. For det var meldt sol utover dagen, og lite vind. Flotte forhold altså! Men ambisjonene var ikke større enn at jeg håpet på en fin opplevelse. Og etter å ha tatt sightseeingbuss lørdag, sa jeg til resten av vår lille familie i reisefølget at jeg ikke kunne tenke meg en bedre måte å se resten av Paris på enn ved en løpende sightseeing, sammen med over 40.000 andre løpere. Og jeg mente det!


Klar til start i den røde 3-timers puljen
Rett før start. Bedre kledd enn til vanlig. 

Etter å ha inntatt en lett frokost, gikk jeg fra hotellet kl 08.10. Jeg hadde studert kartet nøye i forkant og funnet en kjapp vei fra hotellet og direkte til riktig pulje. Det tok maks 15 minutter med rask gange. Jeg hadde meldt meg på i "rød pulje", dvs 3-timers-puljen. Det var faktisk ikke mulig å melde seg på i en raskere pulje, så jeg var derfor litt overrasket over at det var såpass god plass i denne puljen. Stemningen ved start var som alltid på sånne løp elektrisk, med rockemusikk rungende ut fra høytaleranlegget. Eliten stakk av gårde presis kl 0845, mens jeg måtte vente to minutter til før vår pulje fikk slippe løs. Starten er et par hundre meter nedenfor Triumfbuen, på selveste Champs-Élysées. Genialt å starte her, i lett nedoverbakke, og selv om dette er et av verdens aller største maratonløp, så har jeg aldri hatt så god plass og løpt i så lite trengsel ut fra start i noe annet storbymaraton.

Foto: www.maindruphoto.com

Så god plass hadde jeg, og så god tid tok jeg meg, at jeg stoppet helt et par ganger og tok bilder med min medbragte iphone, allerede etter et par hundre meters løping! Det har jeg aldri gjort i et maratonløp før, selv om jeg riktignok tidligere også har tatt bilder underveis i både Rallarvegsløpet (en hel serie) og i NM i motbakkeløp. 

Starten har gått. 
Midt på Champs-Elysées, med Triumfbuen øverst og obelisken nederst.

Men pga at jeg stort sett hadde vært syk siden Birken-flausen min, så var tid uvesentlig denne gangen. Jeg måtte føle meg frem for å kjenne om kroppen funket og legge farten opp etter det. Ville ikke akkurat gamble med helsen, heller. Vel, jeg NØT likefullt starten og kom etterhvert inn i en grei rytme, på kilometertider rundt 5 blank. På forhånd hadde jeg sagt at jeg sikkert kom til å jogge gjennom løpet på et sted mellom 4 og 4 1/2 timer, men kjapp hoderegning sa meg at 5 blank gir en sluttid på omtrent akkurat 3.30. Men tid var jo ikke viktig!.... Eller hur?...

Jeg fortsatte østover, motsols, og lot meg bare flyte med strømmen av maratonløpere. Til min store overraskelse og enda større glede, kunne jeg løpe ganske så uanstrengt og hosten og brystproblemene var borte! I hvert fall midlertidig. For de var så elskverdige å ta pause i de timene løpet varte. Jeg hostet nesten ikke underveis og kjente meg ganske så fin, selv om det hører med til historien at hosten kom tilbake ganske umiddelbart etter løpet... Pussige greier.


Da er jeg i gang!
Foto: www.maindruphoto.com

Jeg LIKER tydeligvis å slite litt, slo det meg der jeg løp bortover Paris' gater. For nå hadde jeg likevel laget meg et mål for dagen. Jeg skulle prøve å komme i mål på under 3.30, uten å ta meg helt ut - og inkludert noen innlagte stopp med fotografering. Jeg var imidlertid forberedt på at kroppen kunne streike underveis og innstilt på å lytte til fornuften hvis så skjedde, men gledet meg samtidig over hver kilometer med fin flyt og stadig flotte synsinntrykk fra nye deler av denne vakre byen.

Løypen gikk østover i rundt halvannen mil, gjennom fine forstadsområder og etter hvert ut i grønne parkområder. Morgenkaffen og litt mye vann på drikkestasjonene gjorde det nødvendig med et pit-stopp i en liten park. Jeg var ikke alene. Folk stod oppstilt på rekke og rad bortover, og plutselig kom en kar sprettende opp på en liten høyde rett foran meg, omtrent på den minst beskyttede plassen, satte seg i huk og trakk ned buksen og lot det stå til, midt i glaningen på hele feltet! Må man, så må man!... At det 500 meter senere stod en rad av portable toaletter, kunne jo ikke stakkaren med mageproblemene vite...

Jeg var uansett rask med å komme meg videre, og snart overtok idyllen igjen.

Forbi en flott kalksteinsklippe (?)

Etter et langt strekk gjennom et skogs- og parkområde, snudde løypen tilbake igjen. Plutselig kom vi på et lite høydedrag, ut av skogen, med vid utsikt over byen. Vi passerte nå halvveis. Jeg konstaterte tilfreds at jeg lå drøye minuttet foran 5-blank skjema, men hadde i mellomtiden også skjønt at jeg hadde glemt å ta høyde for de siste 195 meter, altså måtte jeg være akkurat minuttet foran 5-blank skjemaet for å komme under 3.30.

Et annet problem meldte seg. En liten murring i fotbuen hadde forverret seg foruroligende mye på bare to kilometer. Et vordende gnagsår. Søren også! Også nå, når alt gikk så lett. Skulle det bli et gnagsår som ble det største problemet? Jeg dro opp sokken ved et raskt stopp på en matstasjon, der jeg også tok en energisjokolade. Det funket, i hvert fall med energien, og de neste kilometerne var nok mine raskeste. Jeg ville gjerne ha litt å gå på før den siste milen, dessuten måtte jeg "løpe inn" de planlagte fotostoppene.


Nytt fotoshoot fra den løpende fotograf.
Vi passerte mange minnesmerker underveis. 
Langs Seinens bredder
Vakkert!

Nå kom vi inn i løypens aller flotteste parti, tilbake vestover langs med Seinen, under små broer, inn i noen tunneller også. Vi passerte Notre-Dame og skimtet Eiffelltårnet i det fjerne, på andre siden av elven. Gnagsåret hadde heldigvis stabilisert seg, eller kanskje det var jeg som klarte å fokusere på helt andre ting, og snart var vi vis-a-vis Eiffeltårnet. Jeg skar ut til siden igjen for det siste av mine seks fotostopp. En tilskuer lo da hun så hva jeg gjorde og spurte om hun skulle ta bilde av meg. Takk som byr, og sånn ble bildet under til. Dette var ved ca 29 km og nå visste jeg at jeg hadde tapt hele forspranget mitt og mere til, så nå ble kameraet lagt bort og farten forsøkt skrudd opp et lite hakk. Heretter var det fullt fokus på løpet, ingen flere bilder! formante jeg meg selv.

Startnr 5333 poserer for fotografen, en vilkårlig tilskuer.


Eiffeltårnet i tre fasetter, tatt midt i løpet!

Og det var nødvendig å konsentrere seg om løpingen nå. For selv om 30 km ble passert og beina fortsatt føltes uforskammet bra med tanke på det manglende asfaltgrunnlaget, så er og blir 42,2 km temmelig langt, og det pleier å tære på kreftene på slutten, uansett. Vi løp nå ut av selve Paris igjen, forbi noen idrettsanlegg og ved passering 35 km tok jeg meg god tid til å fylle opp lagrene, selv om jeg nå lå bak skjema. En siste gel, samt inntak av banan, rosiner og saltsticks på matstasjonen, der det heldigvis også var energidrikk og ikke bare vann som på de aller fleste drikkestasjonene, skulle gi meg kraft til en bra avslutning. Jeg hadde ikke helt kontroll på klokken, siden jeg var kommet borti pauseknappen på siste fotoshoot, men jeg regnet meg frem til at jeg lå fra ett til halvannet minutt bak skjema. Jeg måtte altså presse km-tidene ned med 10-15 sekunder i snitt. Og helst uten å presse meg veldig mye. Var det mulig? Pulsen var også foruroligende høy, så jeg vurderte igjen å bare slakke av på tempoet og cruise inn på 3 timer og noen og tredve minutter.

Hektisk på matstasjonen!

Men akk, så er det dette konkurranseinstinktet da. Og det er jo så mye gøyere når man har noe å kjempe mot, og aller helst sin egen klokke. Jeg økte tempoet og følte en stakket stund at jeg hadde en slags kontroll, men fikk flere påminnelser om at det kan være skummelt å øke farten også. Flere slet nemlig med kramper. En kar lå på ryggen og fikk hjelp av en annen til å tøye, mens en dame snudde og løp 10 meter tilbake for å tilby vann fra medbragt flaske! Jeg løp bare forbi, men tenkte med gru på krampeproblemene som snøt meg for pers i Oslo for noen år siden, da jeg måtte stoppe helt opp 6-7 ganger for å tøye, og ellers vraltet meg avgårde de siste kilometerne, for å komme i mål på 3.00.37... Min bitreste maratonopplevelse på en dag da kroppen funket fantastisk, helt til krampen plutselig og nådeløst slo til etter en fartsøkning som var ment som en langspurt på tre kilometer, men ble det stikk motsatte.

I komfortsonen...

Krampeproblemet løste jeg imidlertid i fjor, som følge av generell herding og magnesiumtilskudd. Så fjorårets 6 maratonløp og 3 ultraløp forløp faktisk nesten uten krampeproblemer. Så også nå, selv om det nappet faretruende et par ganger og som gjorde at jeg umiddelbart justerte farten litt ned en liten stund.

Enten løp jeg bare for sakte, eller så hadde jeg regnet litt feil, for med 3 km igjen var jeg sikker på at 3.30 skulle ryke. Og noen heseblesende spurt ville jeg ikke begi meg inn på. Men jeg løp jevnt tøft nå og avanserte hele tiden i feltet og ved 2 km-merket var det fortsatt et lite håp. Det kunne bli close race. Jeg konsenterte meg om å holde steget og trykket oppe og før jeg visste ordet av det var vi ute av Boulogne-skogen og kunne se Triumfbuen om målseglet rett rundt neste sving. Det ble en behersket spurt der tiden på storskjermen viste ca 3.32 da jeg passerte målstreken. Jeg synes å huske at klokken viste litt over 2 minutter da jeg passerte startstreken, så jeg trodde at målet var i boks. Eller var jeg kanskje et sekund eller to for seint ute? Vel, vel, det var egentlig ikke så nøye.



Mine antagelser viste seg å stemme bra. Bruttotiden ble akkurat 3.32, mens den reelle nettotiden til slutt ble 3.29.43. Jeg hadde klart alle målene mine; å fullføre, å forevige løpet underveis med noen bilder til blogg og minnebok, og å løpe på sub 3.30 uten å gå helt i kjelleren. Dog måtte jeg slite litt mer enn beregnet den siste milen, men det var vel egentlig ikke annet å vente.


Meget fornøyd i mål, etter forholdene.
Kule medaljer!

Etterpå kunne jeg nyte stemningen i målområdet, få t-skjorten min med påskriften "Paris Marathon-finisher" på, og fylle opp lagrene med diverse føde. Jeg tøyet ut og følte meg ganske så myk og fin, men da jeg skulle begi meg på hjemvei halvtimen senere, skjønte jeg at det måtte ha vært et følelsesmessig bedrag. For plutselig var jeg stokk stiv, og det var vanskelig nok å stavre seg ut av målområdet, som av en eller annen grunn var innegjerdet, ikke en, men to ganger. Dermed måtte jeg stå i to køer for å komme ut, mens andre stod i kø for å komme inn den samme lille åpningen på to meter i gjerdet. Lurer på hvordan dette fortonet seg når de store hordene skulle ut litt senere. En merkelig ordning i et ellers bra arrangert løp.

Saltstenger var nytt og godt på maratonløp.
Sammen med mye annet snadder.

Jeg frøs nå, men hadde heldigvis fått et svært, blått plastomslag i likhet med alle andre, så det så ut som en gjeng med smurfer som vagget oppover. Deretter var det bare å rusle ned Champs-Élysées i smurfekostymet mitt, før jeg tok av den samme lille sidegaten som jeg kom ned noen timer tidligere. Men akk, sliten som jeg var, og speilvendt som returen ble, så klarte jeg kunststykket å gå meg vill midt i Paris. Ikke husket jeg navnet på hotellet og heller ikke gatenavnet kom jeg på. Dermed trasket jeg rundt i bakgatene og lette, med et og annet tilrop fra tilfeldig forbipasserende. "Bravo!" Franskmennene var rause med tilropene og rosen.

Blå smurfer på vei hjem.

Snaue to timer etter at jeg passerte målstreken, kom jeg endelig frem til hotellet. Gjett om det smakte med et varmt bad og en kald cola da, før jeg la meg på ryggen på sengen og kunne slappe av med den andre idrettsbegivenheten fra Paris denne søndagen, Paris - Robaix, "Helvete i nord", på tv. Neida, det hadde ikke vært et helvete for meg, men jeg tror jeg følte meg litt som selveste Spartacus, Fabian Cancellara, etter målgang likevel.

Senere på kvelden var det stor feiring av 80-års jubilanten med båtcruise med champagne og 4-retters middag, der vi seilte langs mange av de samme områdene som jeg hadde løpt forbi tidligere på dagen. En perfekt avslutning på en flott dag.

Jeg kommer gjerne tilbake til Paris for å løpe maraton en annen gang. Da skal jeg verken ta bilder underveis eller på annen måte ha noen begrensninger. For dette er avgjort en løype der det er mulig å løpe fort. Og så skal Hanne være med. Hun var jo også påmeldt, men ble slått helt ut av influensaen og fikk startnekt og reiseforbud av legen. Men det kommer flere muligheter! Det er jo nå løpesesongen begynner....


Foto: www.maindruphoto.com


Lykke til alle som løper Rotterdam Marathon til helgen!
Her kan du lese hvordan det gikk i fjor.