Viser innlegg med etiketten Gjesteskribenter. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Gjesteskribenter. Vis alle innlegg

Tropisk og tøft til toppen av Koboltgruvene


-  Av Christian Fredriksen og Frode Monsen  -

Et stort og sterkt startfelt, stekende sol og en førsteklasses live speakertjeneste bidro til å gjøre den 5. utgaven av motbakkeløpet Koboltgruvene Opp til en stor suksess. 162 løpere (ny deltakerrekord) fullførte konkurranseklassen, og mange mosjonister deltok i klassen "trim uten tid".

Koboltgruvene Opp byr på en spennende og variert løypetrasé, med vakker natur og mye kultur. Distansen er 4,4 km og den samlede stigningen er ca. 350 meter. Underlaget varierer mellom asfalt, grusveier, sti og trapp, og løypetraseen har både slake og bratte stigninger, samt noen flate partier og korte utforbakker.


Starten går fra historiske omgivelser på Skuterudflata, der arbeiderne som jobbet i koboltgruvene bodde på 1700- og 1800-tallet og hadde sitt eget lille samfunn, bl.a med gratis bolig, brensel og lege. (Se bildet under. Klikk på bildet for større versjon).


Vinnerne av årets løp ble ikke uventet Per Kristian Nygård fra Vestre Spone IF/Team LeasePlan Go med tiden 18,16 og Inger Liv Bjerkreim Nilsen fra Lillehammer O-klubb med tiden 20,50. Førstnevnte, som forøvrig er initativtaker og primus motor for arrangementet, vant for 3.året på rad, og var kun 4 sekunder bak sin egen løyperekord fra 2012. Bjerkreim Nilsen fulgte opp seieren fra prestisjetunge Skåla Opp forrige helg, og var ganske suveren i kvinneklassen.

I ungdomsklassen ble vinnerne Erik Ramstad fra Modum FIK med tiden 21,27 og Ane Uglem Mobakken med tiden 23,58. I juniorklassen stakk Vegard Skinnes fra Vestre Spone IF og Heidi Mortensson fra Vikersund IF av med seieren. De fullførte løpet på henholdsvis 18,37 (3. plass totalt) og 21,14 (2. plass totalt).

Blide og fornøyde vinnere av den femte utgaven av Koboltgruvene Opp, Inger Liv Bjerkreim Nilsen og Per Kristian Nygård. (Foto: Frode Monsen)

Enten man er hardsatsende utøver eller en eller annen form for mosjonist er Koboltgruvene Opp et arrangement som er verdt å få med seg. Vi deltok for første gang (Frode) og fjerde gang (Christian), og har følgende å berette om egne prestasjoner og selve arrangementet:


Frode:
Dette var bare mitt andre motbakkeløp, og det ble like brutalt og tøft som fryktet på forhånd! Om løping er en hard idrett, så er motbakkeløp ”den ultimate sliteøvelsen”. Man får ingenting gratis, men må jobbe absolutt hele veien. Skjønt, nå var det heldigvis noen slakke partier i dette motbakkeløpet, som faktisk startet med en deilig nedoverbakke og også hadde fast og fint underlag, for det meste på grus.

Som en ”asfaltløper” som hadde forvillet seg opp i høyden, prøvde jeg desperat å utnytte de litt flatere partiene og jeg avanserte hver gang det gikk litt bortover eller når stigningene ikke var for tøffe, mens jeg sakket litt akterut når det ble som brattest. Da prøvde jeg å tenke teknikk, med korte, lette steg - dog kun med betinget suksess... Jeg hadde som mål å løpe hele veien opp, men i det aller bratteste partiet etter ca 3 km ”jukset” jeg litt for første (men ikke for siste) gang, da jeg måtte over i rask gange – uten at jeg egentlig tapte noe særlig på det til de som trippet foran meg.

For heller ikke i et slikt tøft motbakkeløp var problemet mitt tunge bein med melkesyre. Nei, akilleshælen min har alltid vært pusten, og det kjennes som kjent ekstra godt i bratte motbakker! Det føltes som om lungene skulle sprette ut av brystkassen av og til, men jeg bet tennene sammen og klarte faktisk å avansere litt i løpets siste del.

Jon Arne Skrove fra Hytteplan sport fungerte som motiverende ”hare” på siste delen. Tanken på at han kanskje var i klassen min, fikk meg til å mobilisere litt ekstra, og like før mål var han innhentet. Men Skrove svarte opp mitt lille angrep og knep seg noen sekunder foran i mål. Nå viste det seg imidlertid at vi ikke løp i samme klasse likevel. Skrove ble nr 2 i klasse 40-44 år og var godt fornøyd både med eget løp og arrangementet.

Så endelig var vi på oppe og målseglet kom nesten litt for brått på. På forhånd hadde jeg grovt anslått en tid mellom 24-25 minutter, så da jeg kunne jeg klokke meg inn på 23.40 på toppen av koboltgruvene, måtte jeg si meg rimelig tilfreds med det. Inntil jeg oppdaget at jeg hadde glemt å ta på meg brikken! Dermed ble ingen tid registrert! Er det mulig å være så sløv? Var alt bortkastet? Nei, heldigvis var arrangørene like fleksible her som ved start, og like generøse som i den flotte premieutdelingen etterpå, og godkjente min manuelle tid. Det skulle vise seg å holde til 3.plass i klassen (50-54 år).

Etterpå var det hyggelig å prate både med vinnere og andre løpere, og et og annet tips å snappe opp.

Like før mål løp vi over en smal bro som visstnok gikk over en dyp gruvesjakt… Jeg var imidlertid så fokusert og sliten at jeg overhodet ikke enset det. Heldigvis, får jeg si, med min høydeskrekk! I målområdet etterpå kunne vi imidlertid ta de gamle gruvegangene nærmere i øyesyn, fra oven. En smule skummelt, det er nemlig fryktelig langt ned her!….

Det var hyggelig å slå av en prat med vinner Inger Liv Bjerkreim Nilsen etter løpet. Her står hun ”på kanten av stupet” ned i de dype gruvesjaktene. Et og annet tips om knallharde bakkeintervaller snappet jeg også opp fra årets vinner av Skåla Opp og Norseman Xtreme Triathlon. De øktene skal jaggu testes før høstens store mål: Berlin Marathon!


Alt i alt ble dette en fantastisk sommerdag i tropevarme, i inspirerende og historiske omgivelser, sammen med andre likesinnede mennesker som elsker det paradoksale i å slite seg ”skvett i hjel”. Vi gærne har det godt!

Skøyeren Øystein Mørk titter oppi ”godteposen” sin med alle premiene. I tillegg fikk han en fet sjekk på 1500 kroner som nest raskeste løper i Koboltgruvene Opp, i år som i fjor. Hermann Bruun har også fått egen godtepose etter sin imponerende og overlegne seier i klassen min. I bakgrunnen koser løpere og tilskuere seg fortsatt i sola.


Christian:
Jeg har i løpet av årets sesong forbedret meg vesentlig på løping i motbakke og dro til Modum med mål om PB og solid forbedring fra fjorårets løp. Dette gikk etter planen, da jeg krysset målstreken på 19,50 og kunne konstatere at tiden var 41 sekunder bedre enn i 2012. Ytterligere forbedring krever sannsynligvis enda mer trening i veldig bratte bakker, der jeg denne gangen ble parkert av treningskamerat og motbakkekonkurrent Martin Sulland. 

Etter å ha dratt Martin i partiene med slak stigning frem til 2 km, satte han inn et rykk i den første virkelig bratte bakken. Rykket ga meg "syra", og jeg måtte på vei mot toppen se klasseseieren forsvinne lenger og lenger frem. Martin krysset mållinjen på sterke 19,23 - solid ny pers og klasseseier i klasse menn 20-22 år. 

Totalt ble Martin nr. 6 og jeg nr. 8. Vi ser begge frem til en ny intern fight i motbakkeløp om en drøy uke når vi begge stiller til start på "Ringkollklyver'n".

Tre fornøyde løpere etter målgang på Koboltgruvene. Alle tre satte nye perser i den tøffe løypa. Fra venstre: Martin Sulland (19.23), Anne Louise Fredriksen (32.50) og Christian Fredriksen (19.50) (Foto: Anna Fredriksen)


Jeg snakket med en del deltakere etter løpet, og vi var alle enige om at dette er et veldig bra arrangement. Løpet har mye å by på, blant annet vakre naturomgivelser, kulturelle opplevelser, live speakertjeneste og et stort premiebord. 73 av deltakerne i konkurranseklassen var 22 år eller yngre, noe som tyder på god rekruttering i de yngre rekker. Det må også nevnes at arrangementets kioskutsalg har fantastiske vafler og mye god mat forøvrig!


To fornøyde bloggere puster ut utenfor Gruvekroa etter løpet, mens Runar Gilberg i bakgrunnen prøver å snike seg til en av de siste feite vaflene… 




Christian & Frode

    



Da Carlsen fylte femti...

Blid jubilant!
- Av Trond Inge Carlsen, på sin 50.års dag 26.juni 2013 - 

Endelig er ventetiden over. Det er faktisk allerede femti år siden jeg så lyset for første gang på Aker sykehus. Det er moro men uvant å få oppmerksomhet uten å ha jobbet for det. Planen var å markere dagen med superrask runde på Sognsvann, men en vond fot siste uken satt en stopper for det. Men sykling til jobben er bra det og i min alder.

Egentlig vil jeg ikke skylde på alder når en er skadet, jeg har vært skadet så lenge jeg har drevet med idrett. Hadde to alvorligere skader da jeg var i 12-års alderen som bl.a. gjorde at verden gikk glipp av en storsprinter. Har aldri senere vært istand til å løpe så fort (relativt) som jeg gjorde da. Og det kan Carl Lewis og Geir Moen være glade for. Geir har forresten bursdag i dag han også.

Isteden ble det høydehopp som tidsfordriv, for det krevde bare 4 raske skritt på slutten av tilløpet. I min ungdom og første voksentid var 100m for langdistanse å regne, og 400m var Ultraløp. Men ny skade i slutten av tenårene gjorde slutt på hopping også. 

Men etter en lengre pause uten mosjon i det hele tatt pga jobb nesten døgnet rundt, ble jeg med en joggegruppe på jobben. Vi hadde leid inn en dame til å lære oss å løpe. Damen hadde 2.36 på maraton og mente det krevde ikke så mye å klare det. Jeg husker ikke hva hun het, men hun så ut som en dame, og var ikke så veldig høy. Jeg husker ennå da jeg oppsøkte Oslo Sportslager for å kjøpe joggesko. De lurte på hva jeg skulle bruke de til, og jeg sa jeg skulle løpe maraton på under 2.30. Jeg hadde ikke noe forhold til maratontid og heller ikke til distansen. Jeg hadde kun regnet meg fram til en tid ved å ta 400m persen min på 53 sekunder og ganget opp, pluss noe å gå på. Og i tillegg hadde jo hun damen sagt at det ikke krevde så mye trening å klare 2.36, og det hadde jo hun klart og hun var jo dame. Og et par kamerater av meg som jeg regnet som mosjonister fordi de aldri var med på NM eller elitestevner hadde løpt på 2.36. Jeg visste jo at de beste i Norge løp rundt 2.10-2.15, så 2.30 var jo langt unna det.


Trond Inge er en særdeles konkurranseglad herremann. Alltid blid, alltid positiv - og alltid optimistisk! Som tydelig fremgår av hans egen beskrivelse...

Ekspeditøren på Sportslageret med Arendalsdialekt ble imponert og spurte om både navn og hvor mange mil jeg løp i uken. Jeg ble litt forlegen og sa ingen, det var jo derfor jeg var i butikken for å kjøpe joggesko, jeg kunne jo ikke begynne å løpe før jeg hadde joggesko. Nå ble det ikke så mye løping likevel i den omgang. Det var lettere å gjenoppta hoppingen i en 3-års periode før barn og heim tok overhånd. Løpingen begrenset seg derfor etter hvert til en rask løpetur rundt Nøklevann lørdag ettermiddag etter ukens husvask.

Først i 2004 etter å ha gått på ski med barna et par år, begynte jeg å løpe aktivt, i måneder uten snø vel og merke. Og da var jeg rask til endelig å debutere i maraton (Stockholm). Jeg møtte den berømte veggen på første forsøk, men jeg kan bare skryte av den svenske helsevesenet. Det ble ikke 2.30, men jeg kom i alle fall under 4 timer (3.56). 

Det skulle gå ytterligere 21 maraton og 8 år før jeg kom under 3 timer (2.58.14, Frankfurt 2012). Det går nok minst like lang tid før det endelige målet er nådd. Jeg skal innrømme at jeg nå har fått et skikkelig forhold til distansen, og tilsvarende respekt. Det er faktisk en ganske nær sammenheng mellom antall løpte mil i uka og godfølelsen på en maraton.

Trond Inge kan endelig juble over å ha kommet under de magiske 3 timer på maraton i Frankfurt høsten 2012.. Jeg hadde gleden av å være med å dele disse to champagneflaskene etterpå! En gladere mann er det lenge siden jeg har sett! 

Jeg har også hatt gleden av å ha Trond inge som både inspirerende treningskamerat og hard konkurrent  i snart 10 år. Her fra 2008, da vi tok gull og sølv på 10.000m i veteran-NM i Tønsberg. De siste årene har det imidlertid gått lenger og lenger mellom de gangene det er jeg som kan trekke det lengste strået...

Men jeg ser frem til mange fine nappetak også i årene som kommer.

GRATULERER MED DE FØRSTE 50!!! 


Løpsrapport Reykjavik Marathon 2012


Da vi landet på Keflavik 17. august var det for endelig å løpe Reykjavik Marathon - et løp som har stått på min bucket-list altfor lenge!


-  Gjesteskribent: Christian Odgaard  -

Som bestandig i forkant av et maraton var det masse problemer som svirret rundt i topplokket. Vond lysk og fotbue, gryende sår hals osv. Derfor var det befriende å ha med en egen lege på tur, mine gode løpsvenn Svein Hansen, som kunne roe meg ned!

Etter å ha satt fra oss bagasjen på hotellet midt i byen (strategisk plassert rett ved start og mål) tok vi taxi til expoen for å  hentet startnr., chip og en kul teknisk løpetrøye som alle deltakerne fikk. Bra expo med noen relevante utstillere, men ikke noe sted å henge i timesvis.

På ettermiddagen var det den sedvanlige karboloadingen. Må dog innrømme at det ble litt skuling bort på alle som hygget seg med en utepils i solskinnet... Utrolig hvor mye man fabler om den kalde ølen etter løpet når man begynner å bli drittlei oppkjøringen til et maraton!



Med løpsstart allerede kl 08:40 lørdag morgen var det tidlig i seng – her skulle tilstrekkelig med søvn virkelig  bidra til å utløse toppformen!

18 august kl 06 våknet vi opp til helt fantatisk vær. På yr.no kunne jeg lese at det skulle være vindstille, sky med sol og temperatur mellom 10-15 grader!! Det stemte på et blunk :-)  M.a.o helt perfekte fohold i en løype som ellers er kjent for å være vindutsatt. Etter å gjennomført det vanlige ritualet med taping av brystvorter, innsmøring av vaselin i alle “friksjonssonene” samt fortæring av 3 brødskiver med jordbærsyltetøy, var det på tide å slentre bort til start rundt kl. åtte. Fra hotellet Radisson Blu 1919 til start i Lækjargata var det ca. 3 min. gange. Helt genial løsning i motsetning til alt styret før start i f.eks. New York eller Boston Marathon.

Vel fremme i startområdet fikk jeg virkelig en følelelse av hvor internasjonal happening Reykjavik Marathon egentlig er. Det krydde av løpere fra hele verden - Storbritannia,  Australia, Russland, Frankrike, Spania osv. Spesielt USA var utrolig godt representert – noe som også samsvarte bra med de løpsrapportene jeg hadde lest på forhånd.

Etter over 3 år med kneproblemer hadde jeg endelig hatt en ganske tilfredstillende oppkjøring til et maraton igjen. Et overraskende bra gjennomført Fjellmaraton i juni i år (2:53 og tredjeplass) hadde dessuten boostet selvtilliten. Vekten hadde dessuten klart å bli presset  ned til 80kg (etter å ha kavet lenge rundt 83-85kg)  så jeg var forhåpningsfull og toppmotivert før start. Tidligere resultater fra Reykjavik hadde dessuten blitt studert og konklusjonen var at en tid rett under 2:45 fort ville gi topp 3 og kanskje t.o.m seier (2:44 var vinnertiden i 2011).  Det ble mye skuling på konkurrentene før start for å utpeke potensielle trusler. Identifiserte kjapt en russer og en italiener som så farlige ut. Med tanke på at halv og helmaraton hadde felles starttidspunkt var det greit å ha kontroll på de vasseste med grønt nummerskilt (maratonløperne).


Starten er gått. Christian Odgaard helt til høyre.

Christian leder an i hovedfeltet, bak en enslig utbryter.

Starten gikk akkompagnert til U2’s “Beautiful Day”. Lettere euforisk og med adrenalinet på  topp ledet jeg plutselig  både hel og halvmaratonet (farten lå da på 3:15 per km)! Fikk fort bakkekontakt og lot de raskeste halvmartonløperne slippe, samt russeren. Totalt sett var det ca. 700 maratonløpere og 1800 halvmaratonløpere som deltok. Fellesstarten gjorde det noe uoversiktlig i forhold til hvilken plass man lå på innen sin distanse. Eneste jeg visste var at jeg lå relativt langt fremme og at russeren lå foran meg igjen. Løpet gikk mye langs kysten. Utrolig vakkert! Lite publikum, men de som var ute langs løype var entusiastiske. Norges-singlet’en jeg hadde på meg utløste dessuten mye ekstra jubel og tiltrop! Et stykke ute i løpet passerte vi kjente og vakre Hofdi House der Reagan og Gorbachev møttes i 1986 og fremforhandlet starten på slutten av den kalde krigen.  

Christian i fint driv i Norge-singlet'en.

Etter ca. 18km skilte halv og helmaratonet lag. Jeg tok etterhvert igjen to løpere og fikk beskjed om at jeg da lå på 5-plass. Halv ble passert på 1:20:45.  Jeg følte meg svært pigg! Etter ca. 25km ser jeg noen rundt svingen – ryggen til russeren er plutselig rett foran meg!! I ren Rocky Balboa-style sprinter jeg  forbi den slagne russiske bjørn. Jeg er høy og mørk, jeg kan gå på vannet, jeg er untouchable – og der smeller det plutselig noe så innmari... Det hogger til i venstre hamstring, først en gang, derette en gang til. Det første jeg tenker er absurd nok: Så noen dette? Må ha sett helt sykt teit ut!! Deretter full angst og panikk – hva gjør jeg nå, må jeg bryte mitt første maraton ever? Prøver å fortsette litt med å løpe mest med høyre hofte/ben. Funker på et vis og bestemmer meg for å ta en km av gangen. Smerten sitter mellom ørene, prøver jeg å overbevise meg selv om. Når jeg passer 3mil kommer håpet om at dette kanskje kan holde helt inn og alt fokus blir på å sikre fjerdeplassen jeg da fortsatt innehar.

Drikkestasjon med Reykavik skyline i bakgrunnen.

Et av problemene med mindre løp er at man kan ende med å løpe i vakum – særlig dersom man er langt fremme. Dette var spesielt en utfordring med Reykjavik da det stadig var veivalg som ikke alltid var like innlysende (særlig ikke når man begynte å bli veldig sliten og rørete i topplokket!!). Spesielt på de siste 12km var jeg flere ganger redd for at jeg bokstavelig talt var på ville veier.

Siste 7 km av maratonet var helt utrolig vakkert – spesielt partiet 36-38km da vi løp gjennom en sivbelagt park. Men det var også da jeg fikk øye på 3 løpere som var i ferd med å innhente meg. Derfra og inn følte jeg meg som et byttedyr jaget langs gangstier på vei inn mot sentrum av Reykjavik. Dette fikk  meg om ikke annet til å mobilisere det aller siste av krefter og jeg løp i mål på 2:44:50 og fjerdeplass totalt! En fantastiske følelse til tross for at bronsen bare var 38 sek unna og gullet ble vunnet på 2:41. Svein løp inn på 3:52 og var vel ikke 100% fornøyd med tiden. Derimot delte han fullt ut begeistringen for både arrangementet og byen som sådan! 



Personlig elsker jeg lørdagsløp da det åpner opp muligheten for en real bankett når alle “sivilie” også er ute og hygger seg (i motsetning til f.eks på en søvnig søndagskveld i Frankfurt). Når i tillegg Reykjavik Marathon legges til Cultural Night hvert år må det jo bare bli magisk! Overalt var det gratis utekonserter og servering av god mat og drikke ute, og det krydde av folk i bybildet til langt på natt. Kvelden ble avsluttet med et spektakulært  fyrverki. T.o.m Hollywood-yndlingen Russell Crowe var ute og svingte seg på puben ved siden av hotellet mitt, men han var i ferd med å forlatet stedet da jeg ankom. Ellers skulle vi hatt en prat sammen, oss Gladiatorer imellom!! ;-)

Folksomt i målområdet

Reykjavik Marathon skal garantert løpes igjen - sannsynligvis allerede i 2013 (selv om jeg da går for halv). Gode grunner for å løpe dette løpet er den helt fantastiske naturen langs løypa, stilig start og mål i sentrum, intimt og samtidig svært internasjonalt arrangement,  relativ rask løype (bortsett fra noen få stigninger og for mange krappe svinger) og lørdagsløp som kan kombineres med Cultural Night. Det morsomme er også at man kan løpe for plassering og ikke bare tid (som f.eks i monsterløp som Berlin og Paris). Negativt ved Reykjavik Marathon er at man kan bli usikker på veivalg, spesielt dersom man løper mye alene. Men alt i alt overskygger alt det positive helt klart det negative. Ville dog ikke reist til Reykjavik dersom eneste målet med maratonet var å perse.

For å sitere en annen Hollywood-gigant: I’ll be back!! :-)

Christian Odgaard

Harald og Dennis i Seattle Marathon 2011



Harald Ringen og Dennis Jakobsen har vært på en liten svipptur til Seattle for å løpe litt!..  Harald, som har slitt fælt med sykdom i høst, skiftet fornuftig nok til halvmaraton, mens Dennis som vanlig gikk for full maratondistanse. Her er en liten rapport fra "gutta på tur", fra det som viste seg å være en svært tøff løype.






- Rapport fra Harald i Seattle -

Dennis og jeg hilser over dammen. Vi hadde en tøff opplevelse i Seattle Maraton.
Dagen startet med regn og sterk vind. Det var andre løpet vi løper utenfor Skandinavia med tøffe forhold, (det første var Firenze Marathon i fjor på samme tid), men det må man vel regne med på denne årstiden. Veldig happy med mitt eget valg om å bytte fra maraton til halvmaraton.

Halvmaraton startet 0730, så vekkeklokka kimet i 0450 tiden. Følte meg pigg før start, men var selvfølgelig usikker på om jeg fikk problemer med hofta underveis. Derfor startet jeg behersket. Vi visste at løypa var tøff, men at den skulle være tøff ville jeg ikke trodd. Mange av gatene ligner litt på San Francisco, men selvfølgelig ikke så bratte. Helmaraton og halvmaratonløypa gikk sammen, men med to avstikkere for hel innom to øyer hvor vinden tok skikkelig tak i helmaratonløperne over to vindutsatte broer. Dennis sa også at slutten var grusomt hard. Han lå lenge med fartsholderen for 3 timer og denne byttet med en annen halvveis. Men det ble før tøft for Dennis og det skjønner jeg veldig godt.

Men tilbake til halvmaraton, som vel er den aller tøffeste jeg har løpt noengang som gateløp. Det viste seg også at den var 22,5 km på min gps klokke og da løp vi i tillegg gjennom to lange tunneler hvor gps-en ikke virket. Vil anta at halvmaratonløypa var ca 23,5 km, men det spiller jo selvfølgelig ingen rolle. Hadde i grunn ingen forventninger eller målsetting om tid før løpet med mine problemer. Målet var selvfølgelig bare å fullføre :-)


To glade gutter som har all grunn til å være fornøyde med innsatsen.
Her fra en langtur i Østmarka i fjor.


Vi er uansett kjempefornøyde med 58. plass begge to. I klassen holdt det til 3. plass for Dennis av 132 (kjempeimponert over ham etter de rådende forhold). For meg ble det 6. plass av 289 i klassen. Så i grunn var vi ganske like. Derfor er vi skikkelig happy begge to og resten av ferien får en skikkelig opptur. Har tenkt oss en liten tur til Canada og Vancouver før vi avslutter drømmereisen vår. Alt har vært helt topp og folkene her er nesten like som oss. Kanskje ikke så rart, da røttene for mange kommer fra Skandinavia :-) Og her hilser til og med damene på oss på gata. Det skjer ikke så ofte hjemme. Ikke noe rart at dette er drømmested :-)

Da ønsker Dennis og jeg alle en god uke.
PS: Nå er klokka 04.07 hjemme og 19.07 her. Vi ligger 9 timer bak i løypa. Helt sprøtt. Det blir skikkelig tøft å komme tilbake til normalen :-)

Mange hilsener fra mulighetenes land,

Harald

Hilser fra Dennis

PS!
Utrolig takknemlig for at jeg kan løpe løp igjen! :-) Vanvittig glad før at jeg klarte det :-) Og kroppen har også tålt belastningen, virker det som :-)



Dagens bursdagsbarn Dennis Jakobsen nyter en velfortjent kaffe på turen.

Dennis la følgende melding på Facebook etter løpet;

Etter å ha hatt mye smerter i hofta noen dager og det ikke var noe bedre under oppvarming før løpet, var jeg ganske skeptisk til å starte på en maraton. Tenkte at jeg fikk prøve å se om det ville holde. Ikke veldig moro å reise så langt uten å få løpt i det hele tatt. Vel, været er kanskje det verste jeg har opplevd under en maraton noensinne, med mye vind, regn og en hard trasé, spesielt fra 30 km. Kroppen fungerte heller ikke optimalt, samtidig som jeg hadde mye vondt hele veien. Klarte å fullføre noe dårligere enn planen, 3.07, men det holdt til en 58.plass totalt og 3.plass i klassen. Jeg får vel suge litt på den karamellen.


Etterord fra Frode:
Takk for rapporten! Veldig hyggelig lesning.
Gratulerer med dagen (!) til Dennis - og gratulerer til dere begge med sterke prestasjoner! 
Det er utrolig hyggelig at du kan løpe igjen, Harald, og at kroppen igjen lystrer. Det var nok det aller viktigste denne gangen og slett ingen selvfølge, ja faktisk ganske usannsynlig, bare for noen uker siden. Så nå gleder jeg meg til mange fine treninger sammen utover vinteren, både på beina og på ski. Kos dere "over there", sug på karamellene og grip dagen!


Tidene ble for øvrig 1.26,59 på Harald og 3.07,33 på Dennis. :-)
Her avbildet under enda en langtur. Flere av mine aller lengste treningsturer er med disse to gutta...

                                                                               ---


New York City Marathon 2011


New York City Marathon er nok verdens mest berømte maraton og noe som bare må oppleves en gang i livet. I hvert fall hvis en er glad i løping, da. For min egen del er dette fortsatt en fjern drøm,  som jeg håper å realisere i 2013. I mellomtiden får jeg nøye meg med, og bli inspirert av, andre som forteller om denne fantastiske begivenheten. Trond Inge deltok for tredje gang, og i denne reportasjen beretter han om NYCM - på godt og vondt. God reise!



Referat fra NYCM 2011

        -  Av Trond Inge Carlsen - 

Innledning
Endelig var jeg tilbake igjen på Manhattan etter 2 år. Langdistansekneet er for lengst historie, men høstens forberedelser har vært langt fra ideelle med mye sykdom, og siste uken av alle ting infeksjon i albuen. Jeg lot med vilje fatlen ligge igjen hjemme, men albuen er langtfra god enda, så jeg vet ikke hvor lurt det var. Men jeg tror ikke det var utslagsgivende. Da var det verre med antibiotikaen. Men samtidig skal det ikke så mye til å gjøre det bedre enn de to foregående løpene mine her i NY på 3.36 og 3.54. Jeg satset på å gjøre det bedre enn i Oslo da jeg fikk 3.23, og satte dermed som mål å komme under 3.20. Men ettersom 2.halvdel er mye tøffere enn 1.halvdel, skulle jeg åpne i 4:30 fart, dvs på et skjema til 3:10 og altså 1.35 1.halvdel.

Fredagen
På flyet over fløy jeg sammen med Finn Kollstad og Ole Kristian Heggheim fra Kristiansand, og Jens Kristian Berg og Martin KO. Finn og OK satset på 2:35, mens JK og Martin flyr vel avgårde i sitt eget tempo. Lørdag kom Veslemøy Hausken, som slo meg med 1 minutt i Firenze ifjor da hun løp på 3:01, men uvisst av hvilken grunn var hun tilskuer, i likhet med Thomas Alsgård som fikk en annen til å løpe på startnummeret sitt. Lørdag spiste jeg middag med Christian Odgård som løp på 2:38 her i 2008. Målet hans var rundt 2.50, noe som i så fall vil være litt av et comeback da han har slitt mye med kneskade siden. Men den største spenningen er vel knyttet til Kristen Åby som løp et knalløp i Birken. Sist han løp NYCM vant han klasse 45 med 2.29. Men det ryktes at han sliter med hamstringen, så er han litt menneskelig han også. Nå viste det seg at han kom inn på 3:07. Han må ha startet langt bak, for han fosset forbi meg på Brooklyn etter ca  12 km da jeg en periode lå i 2:55 fart.


DEMONSTRASJONER: Fra demonstrasjonsleiren mellom Wall Street og Ground Zero. 
De to damene er tidligere ansatte på Wall Street...
(Klikk på bildet for større versjon, hvis du vil lese teksten...)



Lørdagen
Lørdagen gikk med til litt shopping på Century 21 som ligger rett ved Ground Zero. Der selges det merkevarer med ca 70% avslag. Det ble et par nye gåsko, Rockport med Adiprene såle til 400,-. Jeg skulle ta en titt på de som protesterer på Wall Street, men gatene var tømt for folk og alle kvartalene rundt var sperret av. Det eneste jeg så var bare masse politi. Det viste seg at de holdt på med en filminnspilling av en ny Batman film. Demonstrantene fant jeg i en liten park i hellingen ned mot Ground Zero. Begge områdene ligger bare en spasertur fra der jeg bodde, midt mellom Little Italy på nordsiden og Chinatown på sørsiden, skjønt jeg har inntrykk av at jeg bor i Chinatown da alle butikkene i kvartalene rundt her har kinesiske bokstaver overalt, t.o.m. hotellskiltet på gaten er på kinesisk. En fiskerestaurant jeg gikk forbi hadde virkelig fersk fisk. Et svært akvariet utgjorde veggen ut mot gaten, så der var det bare å velge det en ønsker av sprell levende fisk, ål, hummer, kreps, osv. Men jeg snakket med en svenske som hadde bodd mange år i NY, og han anbefalte ikke å spise mat i Chinatown hvis du ikke kjente de rette restaurantene.

KLAR TIL START: Artikkelforfatteren til venstre på bildet! :-)

Søndagen
På selve løpsdagen var det opp 04:30 og det er vel det eneste negative med NYCM at en må opp så tidlig, og vente så lenge ved start før selve starten 09:40. Siden de fleste hotell-gjester sover litt lenger, fikk jeg personalet til å fylle en pose med brødskive, pålegg, frukt, juice og vann. Jeg spaserte bort til Battery Park der jeg skulle ta ferjen over til Staten Island. Ikke en sjel å se i gatene, men da jeg nærmet meg ferjekaien i nattmørket kom det flere og flere. Inne i den store avgangshallen var det fullt av folk, men med en utrolig effektivitet tok det ikke lange tiden før jeg var om bord på John F. Kennedy som fergen het. Selv om alle hadde et bestemt klokkeslett for å ta fergen, var det ingen kontroll med det, så lenge du hadde startnr var det ingen problem med å komme før eller etter den tiden. Om bord i fergen ble frokosten inntatt mens vi passerte forbi frihetsstatuen. Da vi ankom Staten Island var det elektrisk stemning av forventning rett før natten blir til dag. Vi kunne skimte Manhattan skyline i det fjerne. Vi måtte gå et stykke før vi ble plassert i busser som så kjørte et godt stykke gjennom Staten Island bort til foten av Verrazarro broen hvor starten foregår.


På vei fra bussen til startområdet måtte vi gjennom flere kontroller. Deltakerne er fordelt på 3 forskjellige store områder, og har fått utdelt en fargekode som forteller hvor de skal være (bildet). Men det er ikke noe problem å vandre i mellom områdene hvis en ønsker det, men bagasje og starten hører til din egen farge. Da vi ankom startområdet var solen akkurat stått opp, det var rim i gresset og frostrøyken stod ut av munnen på folk. Det er satt opp en del store telt hvor en kan søke ly, men de var fulle allerede 06:30. Jeg vandret litt rundt for å holde varmen, på tross av jeg hadde tatt på to ekstra gensere som skulle kastes ved starten. Allerede 1,5 time før starten måtte vi levere fra oss bagasjen, så de to gensrene var gode å ha. 1 time før startskuddet måtte vi være på plass i vår tildelte bås, og der var det så mye folk at oppvarming var umulig. Solen varmet med det var ikke så mange steder den slapp til, så det var rimelig kaldt.

Jeg traff en nordmann i båsen min som hadde planer om å komme under 4 timer. Det var litt pussig tenkte jeg, trodde jo utøverne var plassert sammen utifra antatt sluttid. Jeg hadde i min overoptimisme nesten 1 år i forveien antatt 2:55. Mens jeg satt der og ventet spiste jeg en banan, noe jeg aldri gjør senere enn 3 timer før start. Men pga antibiotikaen jeg hadde gått på i en uke, var magen rimelig urolig og jeg måtte gi den noe å jobbe med. Vann drakk jeg også mer enn vanlig av, og hadde en tom flaske med meg fram til rett før start, gjett hvorfor? Men når vi ble sluset inn til selve startstreken, står vi langs en rad med busser med åpen 2.etasje fullt av folk som er akreditert av en eller annen årsak, og inntil busssidene var det fullt av usjenerte mannfolk. Rett før startskuddet tar alle av seg overflødige klær og hiver opp til de som sitter i bussene til vill jubel. Det siste som skjer før en kanon starter det hele er at en eller annen berømthet synger et par sanger og amerikanerne står med den ene hånden på brystet.

SELVE LØPET
Endelig går startskuddet, men løper vi? Nei vi må nok vente på tur, men heldigvis starter ikke klokken før vi passerer startlinjen. Den første miles går i motbakke, jeg tror det er en høydeforskjell på over 100m. I tillegg er det så mye folk at jeg ikke har noe problem med en rolig åpning. Jeg har bestemt meg for å løpe så fort jeg kan så lenge jeg kan uten å bli andpusten og uten å måtte presse noenting. 1.km går på 5:25, men jeg er like rolig. 2.km på 4:22 og 3.på 3.53, men da var det også utfor bakke. Etter 3 km er vi altså ferdig med den 1. av 5 broer, den største men også den eneste på 1.halvdel. Resten av 1.halvdel er stort sett flatt, det bølger litt av og til, men her kan en virkelig løpe raskt. Det er stor stemning i Brooklyn og det er veldig lett å la seg lure til å løpe veldig fort. Jeg tenkte jeg skulle ligge rundt 4:30 pr km, men selv hvor mye jeg sier til meg selv at jeg må ta det rolig, roe ned, dette vil straffe seg, så ligger km tiden på 4:04 til 4:12 t.o.m 12km. Da får jeg de første ubehagelige opplevelsene. Baksiden av lårene er såre, så da klarer jeg endelig å slippe meg ned på den farten jeg egentlig ville ligge på, så de neste 9km går på mellom 4:13 og 4:28.

2.halvdel starter i en motbakke på en bro, og km-tiden bikker over på 4:32. Ved ca 24km er vi på den verste broen, veldig bratt, men ikke så lang som den første og derfor ikke så mange høydemetre, men etter å ha løpt 24 km føles den adskillig tyngre ut. Det var her jeg ødela løpet i 2008 ved å holde konstant fart. Jeg tilpasser farten til dagens prinsipper, ikke press og ikke bli andpusten. Det går greit, men tiden blir også deretter, 6:11 på den km, og neste på 4:59. Det er like farlig å løpe fort utfor etterpå da lårmusklene får juling av fallet, så jeg tar det med ro nedover også. Inn på 1.avenue møtes vi av et folkehav på alle kanter, etter at det har vært relativt stille de siste km gjennom Queens og over Queensborough broen, eller 59th street broen som noen kalte den. På 1.avenue er det ikke asfalt, men betong alle de 4-5 km opp til Bronx, og det merkes i muskulaturen. Leggene begynner så smått å brenne litt, jeg prøver å ta det med ro fortsatt, men det er så vannvittig stor stemning at jeg bare lar meg rive med. Km nr 27 går på 4:20, og så svinger det i takt med bakker og broer: 4:46, 4:23, 4:32, 4:18, 4:33, 4:21, 4:31, 4:32, 4:44 og 4:37 på nr 37.

En herlig følelse brer seg oppover 1.avenue, gjennom Bronx over broene og gjennom Harlem. Det er første gang jeg løper her, de to første gangene var det her marerittet oppstod og jeg gikk mer enn jeg løp. Hele veien har jeg tatt igjen løpere. I første halvdel passerte jeg også løpere hele tiden. Hvor kom de alle fra? Når startet de? Jeg trodde jeg startet først. Først over Queensborough broen ble jeg tatt igjen av løpere, men oppover 1.avenue tok jeg igjen de samme, og etter Bronx var det bare å plukke løpere etter løpere. Jeg hadde forlengst justert ned sluttiden min til 3:10, og løp nå for det. Men etter å ha passert 30 km på 2:12 visste jeg at det teoretisk var mulig å fortsatt rekke den magiske 3 timers-grensen, selv om jeg også visste at det ikke skulle være mulig i min form i denne løypen. Jeg begynte å regne litt på det, men ble veldig usikker på om det var mulig, men droppet regningen og bare løp på. Jeg økte farten lett som bare det ved ca 32,5 km, men ved 35km allerede straffet det seg, og beina var smått begynt å stivne. Jeg gamblet altså og tapte.

Men jeg holdt kontrollen og farten og passerte til min store overaskelse Martin ved 36 km. Han gikk og pratet med en annen kar. Jeg rakk så vidt å rope til ham og han ropte hallo der tilbake. Det viste seg at han ble skadet ved 27 km og hadde gått derfra. Vel, med meg var det fortsatt driv fram til 37,5. Da sa det full stopp i motbakken opp mot Central Park, denne forbannelses park når det gjelder meg og maraton. Det var magen som sa stopp og en spystråle stod ut, opp og fram og fylte gaten. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble stående, men jeg kom i gang igjen, i en lettere utgave. Tiden på den km ble 5:38. Ganske raskt etter dette begynte det å gjøre vondt overalt i beina fra ankler til lår, og særlig baksiden av lårene var pinnestive, så jeg følte jeg ikke fikk sparket fra og stegene ble til musesteg. Men jeg klarte å løpe på et vis, og km tidene ble ikke verre enn 5:08, 5:25, 5:37, 5:41 og avsluttet med siste 200m på 2:37, ca 2 min svakere enn på Hytteplanmila.

Etterpå fikk jeg høre at Ole Kristian følte det gikk tungt fra første meter, men han fulgte likevel farten til Finn fram til 19km. Finn åpnet på 1:16 og ut på 1.avenue ledet han med 8 min på OK. Men selv Finn gikk på en smell før 30km, så i mål var avstanden bak til OK kun 1 min.

Etter mål
I mål var jeg lykkelig etter endelig å ha løpt på en mer anstendig tid enn de to foregående, og over å ha hatt slik stor framgang fra Oslo Maraton. Det er fortsatt håp om sub3 en gang i framtiden, men da må alt klaffe og løypa må være litt lettere. Jeg var også lykkelig bare over å være i mål, og sleit fortsatt videre etter målgang. Jeg måtte tømme meg to ganger til før jeg kunne hente bagasjen. Etter målgang må en jo gå en halv maraton for å finne bagasjen, og en blir pushet videre av vakter hele tiden. De som ikke klarer å gå blir kjørt vekk på båre på små stikkveier ut av hovedløypa gjennom Central Park. Det kommer jo 45.000 etter meg i mål, så det blir fort trangt om plassen. Men til slutt finner jeg bagasjen, får skiftet og legger ut på en ny marsj for å finne en Subway stasjon. På stasjonen har jeg problemer med å holde meg oppreist, og støtter meg delvis oppetter veggen og føler at min bane aldri kommer.

YANKEE: Christian Odgård (t.h.) er ofte i USA, enten med jobben eller for å løpe maraton i New York, Boston eller Chicago. Nå er han på vei tilbake mot gammel storform etter noen år med skadeplager. Trond Inge i midten og Christians kompis Morten til venstre.

Til slutt, etter en evighet uten mer detaljer, er jeg tilbake på hotellrommet, dusjer og sovner i sengen. Men allerede etter 3 timer er jeg klar igjen, i alle fall i hodet. Det blir middag på nytt med Christian og kameraten hans Morten som løp 5km på lørdag. Christian har vært flere ganger i New York med jobben, og vet litt om å reservere bord på restaurant i New York. Dette bordet hadde han reservert allerede i mai! Så det ble en høydare med god steak og god vin. Etterpå skulle de to på Madison Square Garden og se ishockey med New York Rangers. Jeg som aldri har vært på en ishockey kamp i mitt liv, tenkte jeg skulle bli med for å se om det var noen uavhentede billetter. Med maratonmedaljen min godt synlig var ikke det noe problem. Servicen var upåklagelig, og etter litt fram og tilbake fikk jeg en gratis billett til et bra sete bare fordi jeg hadde løpt maraton. Når de etterpå spurte om tiden min ble de enda mer imponert. Så det ble en fin avslutning på NYCM 2012 og Rangers vant selvfølgelig kampen.

Etterord
Jeg lurer fælt på om det hadde betydd noe om jeg hadde løpt saktere første halvdel. Jeg skjønner ikke hvordan det kan påvirke slutten av løpet når jeg verken er andpusten eller presser i stegene. Så lenger jeg ikke anstrenger meg, kan jeg ikke skjønne at jeg bruker opp krefter, men jeg gjør kanskje det likevel?

Helklaff i Warzawa Marathon!

Et maratonløp blir ikke alltid som man tror på forhånd, det være seg på godt eller vondt. Men en sjelden gang klaffer alt, selv om forberedelsene har vært trøblete. Eller kanskje nettopp derfor. Mens 12.000 løpere slet seg gjennom Oslo's gater på hel eller halvmaraton på søndag, valgte Ole Kjell å sette kursen sørøstover, til Warzawa. Les hele hans levende beretning om dagen da alt klaffet, til inspirasjon for ande maratonløpere, og til glede for enda flere.

 Rapport fra Warzawa Marathon

     -   Av Ole Kjell Langmyren   -

Oppkjøringen til Warszawa Marathon ble ikke slik jeg hadde tenkt. Etter å ha løpt Prinsens Minne (21,1  km) i Halmstad 5 uker tidligere på 1.22.16, en tid jeg vurderer til +/- 1.20 i en rask løype, så det unektelig lyst ut med tanke på sub 2.50 på en optimal dag. Godformen som var på gang forsvant imidlertid 1 uke før Drammen og jeg sleit tungt både på trening og under konkurranser. Mandag før Warszawa viste blodprøven et Hemoglobinnivå på 12,2 (referanseverdi 13,4-17,0), og et jernlager på 33 (referanseverdiene 30-400), mitt kanskje laveste noensinne. Selv om jeg har prestert bra på lavt hemoglobinnivå tidligere, var ikke dette optimalt i kombinasjon med tunge bein. De siste dagene fram til løpet ble det derfor fullt fokus på jerntilskudd, jernrikt kosthold, og mye roligere og litt mindre trening enn normalt for å samle mest mulig overskudd. Det til tross var beina, og spesielt lårene, fortsatt stive og tunge på torsdag. Tirsdagens trening som skulle bestått av 20 x15 sek med bra fart og 15 sek pause, ble erstattet med 9 km veldig rolig løping. Torsdag ville jeg normalt løpt en 10 km i 4.10-fart, men siden jeg ikke følte meg bra ble det med  4 km i 4.03-fart. Det føltes alt annet enn lett, og det var helt utenkelig at jeg skulle klare samme farten 10,5 ganger så langt 3 dager senere. Siste endring fra tidligere ble at jeg trente fredag i stedet for lørdag, rolig 6 km med 4 stigningsløp på slutten. Oppvarmingen føltes ikke spesielt lett, men stigningsløpene bar bud om et lite lys i tunnelen, og jeg fikk tilbake troen på muligheten for årsbeste (2.52.25 fra Utrecht i påsken). Til tross for at det har gått tungt de siste 3 ukene før løpet har jeg hele tiden følt at den underliggende formen har vært bra dersom det bare kunne løsne.

IDYLL: fra målområdet.

Løpsdagen opprinner og værvarselet er det beste med 10-18C, sol, og nærmest vindstille, noe som gir en helt annen feeling enn i Firenze i fjor høst. Etter 4 løp på 2.51-2.55 det siste året, er målet sub 2.50 uansett hvordan formen måtte være, så får det bære eller briste. Med 10 minutter igjen til start tar jeg oppstilling i front sammen med eliteløpere og pacemakere. Litt stas å være i rampelyset for en stakket stund med kameralinser helt opp i fleisen. Om de blir vist noe sted gjenstår å se.

Starten går og jeg finner marsjfarten på 4.00, tror jeg. Det føles saktere, men det gjør ingenting. Jeg foretrekker heller å ligge  over enn under 4.00 på første kilometeren. Det er slik grunnlaget skal legges for en bra gjennomføring og et mulig sub 2.50-løp. Overraskelsen er derfor stor når klokka viser 3.49 etter 1 km, og jeg lurer med ett på hva som skjer. Jeg holder fart til 2.41, og i et kort øyeblikk farer tanker om ny pers forbi, men jeg justerer meg umiddelbart inn og setter på autopiloten. Etter 6 km begynner jeg så smått å kjenne det i lårene, ikke akkurat drømmesituasjonen å få det så tidlig, men det går uansett lett. Bortsett fra 6 km som går på 3.34 pga nedoverbakke, løper jeg klokkejevnt og noterer 20.04 – 19.34 – 20.02 – 20.04 fram til 20 km, og passerer halvveis på 1.24.18. Fra 8 til 10 km ligger jeg bak i et felt på 10 løpere, men skjønner ved passering 10 km at disse gutta er i ferd med å øke farten litt, så jeg velger klokelig å la de løpe. Deretter blir jeg løpende så godt som alene fram til 29 km. Jeg passerer 16-17 km og ”smerten” i lårene har tiltatt så vidt mye at jeg er litt småbekymret for den videre utviklingen, men jeg ser det positive i det at beina ikke føles tunge slik de har gjort på treningen de siste ukene. Etter snaut 19 km passeres jeg av en løper og siden jeg løper på autopilot (4.00) siger han sakte i fra etter er par hundre meter.

Rett før halvveis skjer det jeg har fryktet i forkant. Magen krangler og et dobesøk føles uunngåelig. Jeg lar meg imidlertid ikke stresse og tenker at en snarvisitt på ca 1 min ikke er noen krise. Med medbrakt dopapir i shortsen ser jeg etter en mulig avstikker i buskene, men bestemmer meg for å knipe igjen til 22,5 km der det står utplassert en skikkelig do, slik det gjør for hver 2,5 km gjennom hele løpet!! Fantastisk bra. Det gir seg heldigvis, og jeg fortsetter, men det dukker opp igjen i mindre grad etter hvert glass vann på drikkestasjonene. Sportsdrikke er i en sånn setting erfaringsmessig ofte verre for min del, men jeg opplever at Powerade ser ut til å fungere bedre i dag og fokuserer på denne samtidig som jeg ikke tør å ta for mye. Selv om solen skinner og temperaturen nå sikkert har krøpet til rundt 15C, føles væsketapet overraskende lite. 

PREMIE: Ole Kjell med premien etter løpet.

Rett etter halvveis passeres jeg av to løpere. Jeg vurderer den ene til å være i klassen min eller klassen over, og jeg får lyst til å henge meg på da jeg vet det kan stå om en pallplass dersom jeg holder koken helt inn. Det blir til at jeg lar det være, da jeg ser at jeg uansett har økt farten til i underkant av 4.00. Får heller satse på at han sprekker og 3-4 kilometer senere ser det ut til at jeg får rett, men jeg oppdager at det kun er ønsketenkning, for han drar fortsatt litt i fra, gjør han ikke det da? Ved passering 26-27 kilometer har lårmuskulaturen blitt såpass vond at jeg er bekymret for avslutningen. Det er tross alt 15 kilometer igjen, og det kjennes tøft ut. Siden jeg nå er på den rette siden av 4.00-fart gjør jeg et lite regnestykke og kommer fram til at dersom jeg ligger 1 minutt foran skjema ved passering 34 km (2.15.00) kan jeg tillate meg 4.15-fart inn til mål og klare sub 2.50 med noen få sekunder. Det betyr samme løpsutvikling som i så godt som alle mine maratonløp, noe som bør være mulig. På den annen side har jeg hittil løpt ”over evne” og lårene føles slett ikke bra, så jeg kan godt sprekke. Farten har som nevnt økt litt og fra 20 til 30 km går det på 19.55 og 19.56.
Så kommer dagens gavepakke i det jeg blir tatt igjen av 3 løpere ved passering 29 km. Gruppen består av en snerten dameløper med egen hare. Jeg bestemmer meg for å henge på selv om låra nå er svært vonde og jeg begynner å føle meg sliten. Vi tar igjen en løper og de neste 3 kilometerne går på 3.58 – 3.55 – 3.55. Så oppstår det helt utenkelige etter passering 32 km. Her har jeg løpt og følt meg sliten og mørbanka i låra og sett for meg muligheten for en grusom vond avslutning, for så å oppdage at jeg slettes ikke er sliten. Det er bare smerte i lårene jeg kjenner, ellers går det lekende lett. Jeg bestemmer meg for å bekjempe smertene og bare henge med, men det går så lett at jeg begynner å bli utålmodig når farten synker til 3.57-3.58 fram til 35. Det er nå det gjelder å ikke gå av hengslene, så jeg bestemmer meg for å vente til 37 km før jeg gjør noe overilt.

I LYKKERUS: Ved passering 41 km.

Vi passerer 35 km og jeg merker at dama begynner å slite, noe hun tydeligvis kommuniserer til haren sin. Da ingen andre i feltet virker utpreget spreke opphører tålmodigheten, og jeg bestemmer meg for å gå etter snaut 36 km som gjøres unna på  4.00 og justeres ned til 3.56 - 3.55 - 3.53 på de neste. I løpet av disse kilometerne får jeg også øye på løperen jeg tidligere vurderte til å være i klassen min, noe som trigger ekstra og han parkeres ved ca 39 km. Det viser seg etterpå at han er i klassen under. Jeg innser nå at jeg kommer til å klare 2.48, muligens 2.47 og jeg fabler til og med om 2.46 med 3.30-fart til mål (det hadde holdt med 3.45…..). Lykkerusen begynner å gjøre seg gjeldende, men samtidig dukker bilder opp av toppløpere som har gått i veggen på dette tidspunktet. Jeg blir litt skremt av den formidabelt uvante utviklingen i løpet mitt og tar et lite hvileskjær på 3.59, før jeg avslutter med 3.56 – 3.50 – 0,41, og har en snittfart på 3.51 siste 2,2 km. Klokka viser 2.47.26 og andre halvdel har gått på 1.23.18, en negativ splitt på 50 sek. For første gang har jeg opplevd at raskeste delen av løpet var fra 30 km og til mål, og fra 30 til 40 km har det gått unna på 19.41 og 19.43. Tiden gir meg også et håp om en topp 3 plassering i klassen, og gleden er derfor stor når jeg ser at jeg faktisk har vunnet. Det viktigste for meg var i utgangspunktet å klare sub 2.50, men jeg kan ikke legge skjul på at klasseseier smakte minst like godt som tiden. Det føles utrolig godt å ha lykkes med årets hovedmål etter å ha funnet toppformen nærmest på overtid etter å ha slitt de siste 3 ukene.

YES! En lykkelig og (bare litt) sliten langmyren etter målgang.

Selv om det fortsatt er sluttiden som gjelder har jeg de siste par årene begynt å se på WAWA-tabellen for å få en pekepinn på hvor stort forfall jeg kan forvente meg. Det som overrasker meg at jeg oppnår min desidert beste score noensinne, 82,97 nå mot 81,60 når jeg satte pers i 2003. For å oppnå en tilsvarende score i 2003 måtte jeg løpt på 2.37.40 den gang. Sånn sett ser det ut til at jeg har levert mitt beste maratonløp noensinne, men jeg tillater meg å tvile litt. Gjennomføringen er uansett den desidert beste og jeg rangerer det helt klart på høyde med persen på 2.40.19.

On the podium!
Til tross for at Warszawa Marathon ikke er av de store løpene må jeg skryte av arrangementet. Løypa var i år lagt om pga byggeaktivitet i sentrum i forbindelse med neste års fotball-EM, slik at den gikk sørover i landlige omgivelser. Ei superrask løype, men ganske kjedelig ville nok mange sagt, så sant du ikke har den ultimate opplevelsen slik jeg hadde. Drikke og toaletter for hver 2,5 km, trommeband på flere steder, god respons fra publikum selv om det til tider var glissent, og flott stemning i målområdet etter løpet.

MASSASJE: Det er godt med alt som er unnagjort - særlig når det  har gått over all forventning! 

Ellers stor takk til reisekamerat og fotograf Ståle Sønsterudbråten. Han løp selv Bieg Olimpijski, de første 8 km av maratonløypa på 32,51. Ikke ille for en litt utrent o-løper som måtte løpe sikksakk mellom ca 2500-3000 løpere for å ta seg fram, ettersom starten gikk 10 minutter etter maratonløpet.

Ole Kjell

Bursdagsfeiring i terrenget


I dag kan vi gratulere Carl Fredrik Hagen med 20-års dagen! Jeg fikk være med bursdagsbarnet på en to-timers tur i terrenget i morges. En herlig måte å feire dagen på, og en fin start på uken!


Dermed har jeg tilbakelagt en maraton på to dager. Etter halvmaraton på asfalt i Oslo i går var jeg litt skeptisk til hvordan beina ville føles, og tanken var å slå følge med Carl Fredrik et lite stykke på hans planlagte to timers tur. Men beina var overraskende fine og vi hadde en svært så hyggelig tur, så dermed ble jeg like godt med på hele runden til Sterkerud, der bildet er tatt. Litt tåkete var det, men ikke fullt så spøkelsesaktig som på bildet....

Vi løp nesten bare i terrenget, ganske vått noen steder, men ellers veldig fint og skånsomt for beina. Etter 18 km på drøye to timer, inkludert en liten pause på Sterkerud, tok jeg et par ekstra kilometer med Mira, og dermed kunne jeg loggføre en halvmaratondistanse i dag også. Herlig!


        


                                      Team Craft. Takk for en kjempetur!


Gårsdagens løp i Oslo Maraton kommer jeg tilbake til i et eget innelegg, selv om mye er skrevet allerede både av meg og andre deltagere på SkriveBlokken.



Men hovedpersonen i dag er altså Carl Fredrik. Nå er du ikke lenger bare ung og lovende CF. Vel, du er riktignok fortsatt ung, og du er lovende, men nå er du også blitt voksen! Skjønt, jeg lurer noen ganger på hva det vil si å være voksen. Føler meg ofte som om jeg aldri har blitt ordentlig voksen selv, og ikke er det noe mål i seg selv heller. Eller hva?

Voksen eller ikke, det skal bli veldig spennende å følge karrieren din de neste årene. Etter gjennombruddet i løping med seire i Follotrimmen og halvmaraton på 1.12-tallet for noen år siden, fikk du tretthetsbrudd og skadeavbrekk, men begynte da med sykling som alternativ trening. Det gikk jo over all forventing, og etter kort tid kunne du bokføre flere rittseire og klasseseier i Birken. Men det er langrennsløper du aller helst vil bli. Konkurransen her er nok tøffest, men også her har du et stort talent, og du er bedre jo lenger og hardere rennene er. Litt utypisk av en løper i din alder. Og i harde trippelkonkurranser kjemper du allerede mot de tøffeste av de tøffe. Så sånn sett er du blitt voksen for lengst! :-)

ALLSIDIG: Carl Fredrik vinner Trysilrittet i 2010, 18 år gammel.

Jeg ønsker deg en fortsatt fin 20-års dag, en god treningsleir i Ramsau fra helgen av - og lykke til både med den kommende skisesongen og med fremtiden!! Stå på videre, Carl Fredrik.

Og jeg blir gjerne med på flere rolige, fine turer i den flotte Sørmarka når du trenger avkobling fra hardkjøret.


Carl Fredrik er klar for en ny skisesong, nye utfordringer og nye jaktmarker!
Alle konkurrenter må herved passe seg!


Håper på snarlig bedring

- Av Harald Ringen - 

Hei, lenge siden sist.


På tide med en liten oppdatering.

Innlegget er skrevet av Harald
(Se også kommentarfeltet - red.)
Jeg har nå vært nesten borte fra jobb og all idrett på 5. uka og vet ikke hva fremtiden bringer. Føler at i sommer har alt gått fra himmel til helvete! Fra klasseseier i sentrumsløpet til å nesten ikke kunne gå. Aner riktignok en liten lysning i tunnelen men det går sagte. Har kopiert fra NRF en diagnose på min lidelse for de som er spesielt interessert. Det som er den stor ulykka i dette er at det oppstod via en tarminfeksjon i Tyrkia. Altså det bryter ikke løs av seg selv som kanskje noen tror. Har hatt dette latent i kroppen i ca 28 år uten nevneverdige plager, men med denne infeksjonen reagerte kroppen med fullstendig backlæsj og prøvde å forsvare seg så godt den kunne med å danne betennelser i og rundt diverse ledd! Sånn er stågan!

Er rammet av reaktiv artritt, dvs. leddbetennelse som reaksjon på en infeksjon en har hatt.


Har kopiert denne fra Norsk revmatikerforbund!



Reiters sykdom


Reiters sykdom er en betennelsesaktig revmatisk sykdom. Reiters Sykdom defineres som en kombinasjon av leddgikt, øyekatarr og urinrørskatarr.

Sykdommen finnes hovedsakelig hos menn og for 85% begynner den i aldersgruppen 16-34 år. Er det ikke øyekatarr og urinrørskatarr, men bare leddbetennelse, kalles dette reaktiv artritt, dvs. leddbetennelse som reaksjon på enkelte infeksjoner en har hatt. Den egentlige årsaken er ukjent. Det er mulig at Reiters kan utløses av visse mikrober ved tarminfeksjon og urinveisinfeksjon. Reiters sykdom er en kronisk sykdom. Av den store gruppen med betennelsesaktige revmatiske sykdommer, er kanskje Reiters totalt sett den enkleste å behandle og går i ca. halvparten av tilfellene over etter noen måneder, andre kan få tilbakefall og andre utvikler kronisk leddbetennelse.

Symptomer

Symptomer fra ledd starter vanligvis 1-3 uker etter en periode med urinrørsutflod eller diaré. De fleste har også feber i startfasen. Artritt (leddbetennelse) opptrer hyppigst i vektbærende ledd. Knær og ankler blir først angrepet., men også imindre ledd som tå-og finger-ledd kan affiseres.

Sykdommen faller vanligvis til ro i løpet av noen uker til måneder. Tilbakefall oppstår hos omkring 60% av pasientene.

Leddplagene starter ofte akutt, og det kan føre til betydelig funksjonsnedsettelse i perioder. Sykdommen begrenser seg ofte til 4-6 ledd. Sykdomsbildet er i de fleste tilfeller lett. Varig nedsatt leddfunksjon forekommer meget sjelden.

Hvordan stilles diagnosen?

I den akutte fasen av sykdommen er antall hvite blodlegemer økt, blodprosenten kan være nedsatt og senkningen betydelig forhøyet. Den revmatoide faktor, som ofte finnes i blodet hos pasienter med kronisk leddgikt, mangler. Personer med Reiters Sykdom har heller ikke revmatiske knuter.


Ha en god dag, hilsen Harald

Liten rapport fra løpet i Firenze

En liten rapport om min opplevelse av Firenze Marathon  

Av Harald Ringen -


Når jeg sitter her og har fått det hele litt på avstand er jeg ganske godt fornøyd med opplevelsene mine i Firenze. Vi hadde vel kanskje håpet på litt bedre tider alle fire men for all del. Alle gjennomførte med glans uten kramper og ingen hadde vel nevneverdige problemer. Dennis litt stiv i leggene og jeg 2 blodblemmer pga. litt for små sko. Tror det gikk bra med Trond Inge og Ole Kjell også.

Så til gjennomføringen. Vind og regn må ta noe av skylda men ikke alt. En annen greie var at starten ble utsatt 20 minutter etter at vi var loset inn i startbåsene. Dvs. at vi ble stående på høyden over Firenze i 3 plussgrader og striregn i singlet og shorts med en søppelsekk over hodet. Holdt på å fryse vettet av meg. Fikk heldigvis låne en genser av TI siden han hadde heldress og skulle kaste genseren. Det hjalp litt og jeg takker han for redningen. Smart å ta med klær som kan kastes.

Jeg var likevel så nedkjølt at jeg ikke turte trå til for mye i starten. Måtte få varmen. Hadde tenkt å løpe fortere, men i ettertid tror jeg det var veldig smart å starte så rolig i akkurat dette løpet. 4.11-4.03-4.04 på de første 3 km før jeg fikk stabilisert meg på 3.55 i snitt. Hadde planer om å holde den farten en stund for så å øke litt men jeg hadde mer en nok med å holde meg under 4 pr km. Lå sammen med en gjeng i lang tid og vi løp faktisk opp på fortauet flere steder for å komme nærmest bygninger. Skulle prøve å  unngå vind og store vannansamlinger midt i veien.

Fra 38 km og inn på brosteinen klarte jeg faktisk ikke å holde trykket og hadde km-tider på det dårligste på 4.18. Men dataene er hentet ut fra gps klokka og den viste 42,7 km hos alle fire. Derfor blir ikke automatisk rundetider helt riktig. Utifra forholdene mener jeg alle gjorde en topp innsats og det beste er at ingen brøt. For dette løpet var det viktigst å fullføre mentalt under dårlige forhold. Utrolig imponert over han norske som løp på 2.32.

Ellers var været topp dagen før og etter løpet, så vi fikk kost oss mye i Firenzes gater med koner. På kvelden etter løpet var vi alle seks ute og spiste samt. besøkte en hyggelig pianobar. Det ble en fin avslutning med bra stemning. Damene syntes dette var en topp tur. Hva kan vel være bedre enn at vi gutta gjør det vi liker mens damene går på handletur og gjør det de liker, mens de innimellom ser oss passere i gatene. Dette var nok ikke siste maraton i utlandet med damer. Helt genialt!!!

Hilsen Harald Krampe (uten krampe)

----
Harald fikk tiden 2.50,10 etter 1.23,44 halvveis og løp med andre ord jevnt som en klokke hele veien.

Øvrige resultater, med splittider og video finnes HER.  Harald er for øvrig lett synlig i sort, kort tights, grå singlet og hansker. Og kondis.no sin reportasje kan leses HER.
(Red.)