Viser innlegg med etiketten Follotrimmen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Follotrimmen. Vis alle innlegg

Sentrumsløpet og Follotrimmen - to sikre vårtegn!

Like sikkert som at hvitveisen "bringer våren inn" hvert år, så er det omtrent på samme måten med "vårklassikerne". Nei, jeg snakker ikke om de store sykkelløpene på Kontinentet, men om koselige Follotrimmen lokalt, og det noe større Sentrumsløpet i Oslo - to sikre tegn på at løpesesongen er i gang for fullt, nå også for meg.


Jeg rakk å være pressefotograf på Sentrumssprinten, før jeg skulle i aksjon selv. Et flott skue!

Det siste først. For årets Sentrumsløp ble en stor suksess, som allerede omtalt på Sportsmanden med journalistiske briller. Med egne litt mer private briller - ja, jeg har jo måtte krype til korset og er nå ganske avhengig av slike hjelpemidler både for å lese og skrive, men heldigvis enda ikke for å løpe - så ble det ikke på langt nær den samme suksessen.

Men jeg får prøve å se det med positive øyne, eller briller, for jeg kom meg da til mål! Det gjorde jeg som kjent ikke på mitt forrige milløp da jeg lekte kenguru i Hytteplanmila i høst. Men det var såvidt båten bar denne gangen også. Jeg sliter nemlig fortsatt litt med leggmuskulaturen, men valgte å stille, og å følge "suksessoppskriften" fra Follotrimmen noen dager tidligere. Mer om det litt senere.

Så da stod jeg der da, midt på Karl Johansgate på starstreken i pulje 1, for antatt sluttid mellom 38 og 39 minutter, sammen med over 8000 andre løpere. Men da hadde jeg allerede fått med meg masse hyggelig løpeprat med andre som skulle i ilden. Det er jo det som er noe av det koselige og motiverende med slike løp, det sosiale og fellesskapet man føler både før og etter løpet. Ikke så mye underveis, da har man mer enn nok med seg selv og "alle" er "fiender", eller konkurrenter, heter det visst.

Follotrimmen innledet høstjakten

Neida, jeg har ikke gått helt i dvale etter toppturen i Rosendal. Tvert i mot, det er nå det starter! Med Follotrimmen som oppkjøring til alle høstens konkurranser, som kuliminerer med Frankfurt Marathon ultimo oktober. Jeg er klar! Eller er jeg det egentlig?

Høstjakten startet opp 23.august med Follotrimmen på Langhus i strålende sommervær. Ja, mange hadde nok ikke fått sommerferien helt ut av kroppen. Selv slet jeg fælt, lenge, lå langt bak og fikk ikke opp dampen før på de siste to kilometerne. Særlig på det siste flate strekket på ca 800 meter gikk det bra, og jeg avanserte 5-6 plasser til 10.plass totalt. Men to lyspunkt var det: Det er lenge siden jeg bare var 20 sekunder bak Vidar i mål, for øvrig til dobbeltseier i klassen. Og avstanden opp til vinnertroikaen - Einar Bergsholm, som like godt VANT i sitt come back etter et par år i England, foran Jan Billy og Roar - var også mindre enn vanlig.

Så noe positivt var det jo. Helt til klokken ga den ubarmhjertige og ubehagelige tilbakemeldingen om at tiden min var den desidert dårligste jeg har hatt her, og det begynner å bli noen års historikk. Hele minuttet bak nest dårligste tid for 2 år siden, sist jeg løp... Hmm, kan det ha vært været som spilte meg et puss, varmt som det var, så kanskje var det et bedre løp enn tiden tydet på? Joda, det er lov å håpe....

Høydepunktet var etter løpet. Først var det nedjogging med gutta boys Steinar, Roar, Rolf og Vidar.

Så var det bevertning fra Vidar på terassen, med boller, peanøtter, saft og kaffe. Huset ligger to hundre meter fra start og mål, så Nilsen løp på hjemmebane i dag.


På Follotrimmens neste løp hadde jeg inntatt en annen rolle, som løpende Kondis-reporter. Det gikk veldig bra! Jeg fikk tatt mange fine bilder, slått av en hyggelig prat med andre som faktisk løp - og jeg fikk en kjempefin treningsøkt tur/retur Siggerud, med noen avstikkere og innlagte drag. Kroppen funket så bra den kvelden at jeg angret litt på at jeg ikke stilte til start selv... Så kanskje formen etter sommerdvalen ikke var så verst likevel?...

Ellers var dette Roar Tomter sin store dag. Etter 3 andreplasser og 2 tredjeplasser i Follotrimmen i år, var det endelig hans tur til å gå helt til topps. Kjempegøy og velfortjent, Roar!

Her er Tomter'n lett i steget etter å ha forsert mørdarbakken "hestedreper'n"!... Navnet taler vel for seg?... Einar ligger på hjul, mens Jan Billy er langt foran. Enn så lenge...

Stig Lima "gjør stas" på den glade vinneren! Selv slo han Steinar i spurten og var ikke akkurat misfornøyd han heller. Stemningen i Follotrimmen er i det hele tatt alltid munter og god!


Svaret på min egen form skulle komme uken etterpå. For på årets siste løp i Follotrimmen måtte jeg nesten stille selv. Jeg har dessuten svært gode minner fra vakre Krokstrand, der jeg har tatt mine to eneste totalseire i Follotrimmen. Det førte til at Steinar i sin tid ga meg kallenavnet Kongen av Krokstrand. Hehe, det er lenge siden, og hvis jeg noengang har vært liksom-konge der ute, så har jeg for lengst abdisert. Selv om jeg for to år siden også hadde min siste pallplassering i Follotrimmen nettopp her, da jeg knep 3.plassen bak Jan Billy og Bjørn Erik.

(Jeg trenger vel ikke å nevne at konkurransen gjerne er mindre på dette siste løpet, siden mange allerede har fått glassene sine for minst 4 fullførte løp, og det er litt utenfor allfarvei.... Men det er deres tap, for dette er det desidert VAKRESTE av de 8 årlige løpene i Follotrimmen.)

Litt mimring: Dengang da pallen var innen rekkevidde... Bjørn Erik, Jan Billy og meg,
for bare to år siden... Er det mulig å gjenskape noe slikt når man er på feil side av 50-tall-streken, mon tro?

Mer mimring: Vi kan gå tilbake til 2004, da en 8 år yngre kar vant sin andre seier her, på 22.37, en tid som bare hadde holdt til 4.plass i dag. Eller enda lenger tilbake i tid. For vinnertiden min fra 2001 hadde holdt til SEIER i dag også, 5 sekunder foran Jan Billy :-)


Og historien skulle faktisk gjenta seg! I hvert fall delvis. For jaggu ble ikke rekkefølgen den samme i år... for de to første... Men tredjemann fra 2010 måtte denne gang nøye seg med 7.plass, og det på en tid som var hele 1 minutt og 17 sekunder svakere enn sist, til tross for supre forhold. Hmmm, altså var min bekymring fra løpet på Langhus likevel berettiget. Og dermed er det vel bekreftet at jeg er blitt vesentlig dårligere da... At jeg er to år eldre, snakker vi ikke noe om. Dog ble det klasseseier og ny triumf i prestisjeduellen med Steinar :-) Ikke verst noen av delene. Det gjelder alltid å finne noen små gleder og å se lyst på livet! Og hvilken flott dag det var på Krokstrand! Kanskje årets siste sommerdag....

Det er ikke bare startnumrene som er etter hverandre. Som vanlig ble det en tøff og tett duell med Steinar, og igjen klarte jeg å avgjøre på de siste 2 kilometerne, etter at jeg lå et godt stykke bak i starten.

13 var ikke noe ulykkestall verken for Janicke eller Jan Billy. Fru Ekelberg kunne endelig juble for sin første seier i Follotrimmen, mens Billy Boy, den nåværende Kongen av Krokstrand, vant for Gud vet hvilken gang. Dobbeltseier til SkiLøperne i hvert fall! 
Og resten av resultatene (og flere bilder av glade løpere) kan ses HER.

Rammen rundt Follotrimmens aller siste løp på Krokstrand er den aller beste, med start og mål på den vakre Krokstranden. Løypen er svært variert og ganske tøff med noen skikkelige hindringer, som er nærmere avbildet og beskrevet i reportasjen fra 2010. Litt krøkkete å komme seg til Krokstrand, og jeg kjørte feil 3 ganger før jeg fant veien - nøyaktig det samme som jeg gjorde for 2 år siden... Ikke bare løper jeg saktere, men jeg begynner visst å bli gammel og glemsk også...

For å klarne hjernen og kjøle ned en overopphetet kropp, var det deilig med en dukkert etterpå - ett av svært få bad denne sommeren... Og jeg var ikke alene. Til slutt hadde svært mange av løperne hoppet ut i bølgene, i hvert fall langt flere enn disse fire. En perfekt avslutning på Follotrimmen 2012.

Så da var det bare å vinke farvel til fotograf og primus motor Berit Kristiansen og Follotrimmen 2012. 
Vi ses igjen til neste år!

To indre og vekk me'n

Endelig er jeg i gang igjen. Tålmodigheten med halsondet tok slutt: Jeg tok heller tyren ved hornene med to konkurranser på tre dager. Det fikk bære eller briste.

Det bar! Tror jeg. Men om det var lurt, det vet jeg ikke. For jeg er fortsatt sår i halsen og hoster. Men det har ikke blitt verre etter å ha presset meg hardt for første gang siden Rotterdam Marathon. Først i Follotrimmen i Drøbak på torsdag. Deretter i Hank Williams Minneløp på lørdag. To "indre", og vekk med problemene? Vel, vel, det ble både opptur og nedtur, men mest av det første, heldigvis.

Follotrimmens 4.løp fra Drøbak

Tropebølgen som har skyllet over Sør-Norge den siste uken gjorde det ikke akkurat lettere. Å konkurrere i varmen er ikke det jeg liker best, selv om jeg tåler varme vel så godt som kulde. Men når gradestokken er nærmere 30 enn 20 grader, da er det egentlig altfor varmt til den type sportslige utskeielser. Men denne gangen var jeg bare lykkelig over å være tilbake i manesjen.

Follotrimmens fjerde løp er 6,3 tøffe og svært kuperte kilometer. Idyllisk er det også:


Som her, etter ca halvannen km på oppvarmingsrunden med Roar, med Oscarsborg festning i bakgrunnen. Roar hadde for øvrig skumle hensikter og planer om å henge seg på Jan Billy fra start, etter 3. og 2.plass i sine to første starter i Follotrimmen.

Men da selve løpet startet, glemte Roar seg litt, og fortsatte i høflig joggetempo med undertegnede (under t.v.), mens Jan Billy med debutanten Pål Onsrud på hjul, stakk i fra (under t.h.). 



Det var imidlertid ikke mye høflighetsfraser over avslutningen til Roar. Først rykket han forbi Jan Billy i den siste kneiken i langrennsløypen, før han fløy lavt  på det siste asfaltstrekket før mål.
Jan Billy beskrev selv spurtduellen med Roar slik på Face:

Plutselig var Roar Tomter oppe i ryggen min, og da ble det en ny intervalløkt, han reiste ifra, men jeg klarte å innhente han igjen med under 1 km igjen. Da fikk jeg en luke, men han kom tilbake og på oppløpet måtte jeg gi opp, makan til avslutning han fikk til der var bare helt rått, jeg var i høy hastighet og han klarte å få et høyere gir ;-)

Grattis Roar med skalpen til den mangfoldige Follotrim-champ Jan Billy. Bare synd for deg at ukjente Pål Onsrud dukket opp som troll av eske og løp sin første Follotrim - med seier i debuten!


Selv gledet jeg meg over at kroppen funket bra etter en trøblete periode. Jeg åpnet behersket, men skrudde opp farten et lite hakk da Eivind Larsen innhentet meg med ett minutt midtveis, fra puljen bak. Jeg prøvde å henge meg på, måtte slippe i det krevende terrengpartiet, men på det litt lettere, kuperte partiet på de siste kilometerne, ble både Eivind og Geir (t.v.) fra puljen min innhentet og passert.


Geir Lorentsen i fint driv.

Kanskje ikke så rart når han løper for Driv IL ! ;-)



Avslutningen var mer enn godkjent, og saften etterpå smakte fortreffelig. Ikke fordi det var noe stort løp - jeg løp hele 2 min og 15 sek fortere for to år siden - men fordi jeg var tilbake! Det føltes godt.
Resultater og flere bilder på Kondis


Hank Williams Minneløp

To dager etterpå satte jeg meg i bilen i retning Ringerike, etter at mine Rotterdam-venner Tommy og Øystein  hadde reklamert for dette kult-løpet, eller hva jeg skal kalle det. Men FOR et løp! Fem kontrollmålte kilometer på fine grusveier og myke stier på Kilemoen. Veldig bra nivå var det også, med Robert Hansen som den aller raskeste på 16.48.

Vi stilte som Team Rotterdam i den innlagte lagkonkurransen: Fra venstre jeg, Tommy og Øystein.

Jeg prøvde å være offensiv fra start, men etter åpningsrushet ble jeg passert av stadig flere løpere, et helt kobbel, inkludert Tommy og kompisen Anders Aasen. Til slutt kom det ikke flere, men da jeg snudde meg, var det en kjempeluke til nestemann. Jeg lå altså sist i den fremste delen av feltet... Og slet fælt i varmen. Men jeg var ikke den eneste.

For litt før halvveis innhentet jeg Øystein, som jo knuste meg i Rotterdam - og stort sett gjør det i alle andre løp også. Han hadde ikke dagen og orket ikke å presse seg. "Det er til helgen det gjelder, ikke nå," sa han i det jeg passerte, og han tenkte da selvsagt på Fjellmaraton, der vi ble nr 2 og 3 i klassen på halv i fjor. Jeg burde ha gjort det samme. Men inn i siste terrengstrekket hadde jeg fått øyekontakt med Tommy og Anders. Nå hadde jeg to målsetninger; å ta dem igjen og å komme under 20 minutter, etter at 2,5 km ble passert på skjema på 10,01.

Jeg holdt brukbar flyt i terrenget til meg å være, og klarte å presse på grusveien mot mål. Med et par hundre meter igjen var Anders og Tommy innhentet og forbiløpt i et lite rykk. Dette går jo bra!... Men plutselig ser jeg Tommy på ny - 30 meter FORAN meg! Shit!  Det var ikke Tommy jeg hadde løpt forbi likevel, men en annen kar som jeg forvekslet med det gamle skiskyttertalentet, som i sin tid vant NM-stafett for Buskerud sammen med ikke ukjente Frode Andresen og Ole Einar Bjørndalen! Nå hadde han flere krefter igjen enn meg. Men det kan jo ikke være noen skam å tape for en så merittert idrettsutøver!



Tommy spurtet friskt og sørget for at den innbyrdes rekkefølgen fra Rotterdam mellom oss tre i teamet ble snudd på hodet. Jeg skimtes bak, med ca 100 meter igjen til mål, og nedenfor er jeg enda litt nærmere målstreken, men like langt bak Støa.

Jeg kastet meg i lyngen og hev etter pusten i et par minutter etterpå. Ikke klarte jeg tidsmålet mitt heller. Det ble 4 små sekunder over 20 minutter, andreplass i klassen og 26.plass totalt. Men hjertet galloperte litt og jeg følte meg litt sjaber i et minutt eller to, og angret litt på den febrilske avslutningen. Men det ga seg fort, og etter en liten nedjogging med Øystein, etterfulgt av en cola, kaffe og en sjokoladekake, var formen på topp igjen.

Og det trengtes, for makan til premieutdeling har jeg aldri sett, heller ikke på langt større løp. Ikke til vinnere eller klassevinnere, men Luke the Drifters Running Team, med El Presidente i spissen, hadde "hundrevis" av uttrekkspremier. Skjønt, det var bare 168 som løp, så det var nok en liten overdrivelse. Men ett år var det visstnok flere premier enn det var løpere... Jeg vant en flott løpesekk, og hovedpremiene var to sykler, i tillegg til masse annnet, stort og smått. 

Her er det Hytteplanmila-sjef Jon Anders Kvisgaard,
selv en av sponsorene, som får overrakt en fyldig
fruktkurv fra selveste El Presidente i
Luke the Drifters Running Team.

Øystein Ringnes, første-
og eneste som fikk diplom
for å ha løpt alle 11  Hank-løpene!


















Jo, dette var stas. Jeg tror sannelig jeg tar turen til Ringerike flere ganger. Kjempestemning!
Men hva en vimpel med Chester City gjorde ute i skogen, det aner jeg ikke...


Resultater, bilder, linker og Tommy sin reportasje på Kondis kan leses HER.


Neste stopp: Beito og Fjellmaraton.

Etter et vellykket "come-back" i Fjelleventyret i fjor, så gleder jeg meg veldig til en ny tur til Beitostølen. Spørsmålet er bare hvilken distanse jeg skal løpe - halvmaraton som vanlig - eller skal jeg driste meg til det hele og fulle Fjelleventyret denne gangen. Etter at jeg stilte spørsmålet på Facebook, fikk jeg flere reaksjoner med entydig anbefaling. Nevnte Tommy la sogar ut denne meldingen:


  • BREAKING NEWS (fra Eurosport):
    The Norwegian runner Frode Monsen is ready for the full marathon on Beitostølen this year. He will team up with the other strong norwegian runners Christian Odgaard and Tommy Støa. The world is very curiouse about what Frode can acomplish on Beito this year!


  • Hvorpå Christian repliserte:
    Verden holder pusten - for et drama dette skal bli!! hehe.


Så får jeg se da - om jeg er tøff nok. Og da melder spørsmålet seg igjen om hvilke sko jeg skal velge over fjellet. Tror ikke jeg våger Asics DS Racer denne gangen. På dagens siste gjennomkjøring testet jeg Brooks-ene igjen. Hadde egentlig kassert de, men tror jeg satser på de eller et par med litt demping, så jeg forhåpentligvis unngår et nytt, langt ufrivillig treningsavbrekk etterpå.

HER kan du se bilder fra hele løypen. Det er masse snø og store snøfonner i år som forhåpentligvis gir ly for vinden..

Sees på fjellet!


Avslutter med dette vakre skogsbilde fra Kilemoen, tatt av Tommy Støa.
Flere bilder fra Hank Williams Minneløp i Tommy sitt Picasa-album HER.



Pill råtten

Ultraløp, maraton og sykdom har satt sine spor. Gårsdagens løp i Follotrimmen viste igjen at formen er pill råtten. Men jeg prøver å se lyset i tunnelen.

Nei, denne våren har ikke gått som planlagt. Og nå har jeg i tillegg slitt med sykdom i snart tre uker, etter å ha holdt meg frisk i to år! En utrolig irriterende og seiglivet halsbetennelse har herjet dag etter dag, natt etter natt, liksom uten noen progresjon. Den har bare bitt seg fast og nektet å slippe taket.

I'M BACK! Trodde jeg.... (knipset av Trond Th. Hansen)

Forrige uke gikk jeg lei. Nok er nok, tenkte jeg, og stilte opp i Follotrimmen fra Ås, etter at jeg fornuftig nok stod over det første løpet fra Ski uken før. Jeg karret meg gjennom løypen, ja det gikk faktisk overraskende greit. Ambisjonene var beskjedne, det var bare om å gjøre å fullføre og å teste kroppen og halsen litt. Jeg klarte faktisk å løpe hele veien, hostet ikke før jeg kom i mål og kunne lettet loggføre en fjerdeplass av 25 i klassen. Joda, det er  håp i hengende snøre! Og når jeg fikk rensket opp litt, så er det vel bare et tidsspørsmål før jeg er tilbake for fullt, tenkte jeg optimistisk.

DEBUTANT: Alltid blide Roar Tomter debuterte i Follotrimmen med klasseseier 
og 3.plass totalt i Ås. Det skulle gå enda bedre i tredje løp.

Det er over en uke siden nå. Før gårsdagens løp i samme Follotrimmen, denne gangen fra Hebekk utenfor Ski, var det imidlertid status quo med helsen. Den irriterende halsen var stadig like standhaftig, så på ny ble det deltagelse for trekvart maskin. Men siden jeg uansett skulle dekke løpet for Kondis, og selvsagt må få et nytt glass til samlingen min, så kunne jeg like godt løpe. Og så er det jo så hyggelig å treffe andre Follotrimmere også! Smart? Tja, kanskje ikke, men det får være grenser for hvor tålmodig man skal være....

Så jeg trakk på meg den gule OI-singlet'en igjen. Vurderte om jeg skulle kle meg mer nøytralt, som jeg gjerne gjør når formen ikke er bra eller jeg bare skal jogge gjennom, liksom for ikke å skjemme ut trøyen eller klubben.

Det ble begrenset tid til oppvarming, og en svært så rolig åpning opp mørdarbakken rett fra start. Jeg hadde på forhånd advart Roar om at det kan være lurt å holde litt igjen i åpningen. Løper man på seg syre i den første knalltøffe brattbakken, så kan det bli en fryktelig vond og lang affære. Jeg løp definitivt ikke på meg syre, og det gjorde visst ikke Roar heller, som la seg langt bak i feltet i det som ærbødig ble oppropt av speaker som rekordpuljen. Nei å nei, jeg har ingenting i en rekordpulje å gjøre, og lot gladelig Jan Billy, Vidar og et par andre startkanoner ruse av gårde. Vekke var de allerede etter andre sving.

Steinar Lien vant klasse M45, og drar her på de to beste i klasse M40, i den første harde langbakken. Tom Agard var imidlertid halvminuttet foran Steinar i mål, mens Roar lurer bak Tom etter forsiktig åpning i bakken (klikk på bildet for detaljer). I mål var Roar minuttet foran Tom og kun Jan Billy hadde bedre sluttid.

Jeg vet ikke helt hva den første kilometeren gikk på, for garminklokken min startet som vanlig ikke før jeg var langt oppe i bakken. Men jeg holdt omtrent 4.30 fart på de første kilometerne. I det første gjørmehullet etter halvannen kilometer gikk jeg rolig i køen for å omgå det verste partiet. Selv om jeg hadde tatt frem terrengklassikerne Salomon Speedcross, var det ingen grunn til å stresse og skitne til skoene unødvendig. Bortover Kongeveien ble jeg positivt overrasket over at mesteparten av den fæle pukksteinen som nylig var sprøytet utover veien, var forsvunnet ned i bakken. Da var det bare å øke tempoet i favorittpartiet mitt, tenkte jeg. Men akk, kroppen ville det annerledes, og protesterte heftig. Det gikk blytungt og heller ikke her klarte jeg å øke farten utover 4.30-tempo. Ikke før nedoverbakkene til gården, der lot jeg beina rulle og fosset forbi alle rundt meg, en stakket stund. Før det igjen ble bråstopp i de påfølgende bakkene og inn i det steinete skogspartiet tilbake mot radiostasjonen ved Dagbo. Jeg skjerpet meg litt da jeg ble passert av to karer fra puljen bak, hang meg på de og økte farten noe, men det var lite sprut i kroppen.

En av de to som kom bakfra var denne karen, Terje Spanthus, som løp på hjemmebane. Jeg bet meg fast og gjorde sogar et spedt forsøk på å rykke fra mot slutten av skogspartiet, men Spanthus svarte på tiltale og spurtet friskt. Her like før mål.

Ned på asfaltflaten inn mot mål orket jeg ikke å spurte, eller var fornuftig nok å ikke gjøre det, alt ettersom. Jeg lusket i mål på litt under 33 minutter, minuttet bak min beskjedne målsetning og nesten 4 minutter bak tiden min for to år siden. I fjor jogget jeg gjennom traséen, men da planlagt, siden Sentrumsløpet var to dager unna. Denne gangen hadde jeg ingen slike unnskyldninger og jeg løp med ganske høy puls og var nesten like sliten som om jeg skulle ha gitt alt. Det var det verste med hele opplevelsen.              


Ingen trimklasse på denne karen! 












Først kom Jan Billy, lett i steget.... 
...mange minutter senere kom jeg, altfor tung i steget og enda tyngre i pusten....






Og når Steinar ville ha meg med på nedjogging etterpå, stod jeg over. "Jeg trenger ikke det, har jo jogget ned den siste halvtimen", hørte jeg meg selv si, lettere ironisk og oppgitt.

I dag har jeg vært hos legen. Det positive var at blodprøvene viste ingen infeksjon. Jeg fikk følgelig ikke trenings- eller konkurranseforbud. Det negative var at legen, som viste seg å være en meget habil birkebeiner, sa at hvis man presset seg for tøft, for tidlig, kan det forsinke kroppens rehabilitering med flere måneder før man er tilbake i form!

Så tør jeg da å løpe Holmenkollstafetten om to dager? Jeg innser i hvert fall at vårsesongen neppe blir noen stor suksess. Målet om å komme i form til Fornebuløpet kan også skrinlegges. Fortsatt har jeg vage drømmer om å kunne forsvare tredjeplassen i klassen fra Fjellmaraton i fjor, men også det begynner å bli ganske urealistisk.









LETT I STEGET: Nei, dette er dessverre ikke meg, men Vidar Nilsen. Han gjør absolutt ikke skam på OI-trøyen, og vant klassen min med nesten 3 minutter og knep 4.plassen totalt i sitt første Follotrimløp på to år. Men var likevel langt fra fornøyd og skulle hjem for å trene mer!.. Selv skulle jeg vært sjeleglad hvis jeg kunne byttet bein, hals og lunger med min gode treningskamerat...







Vel, vel, det er langt viktigere ting i livet enn ubetydelige konkurranser og plasseringer i veteranklassen. Noen uker med sykdom og litt forsinket formoppbygging er egentlig for en bagatell å regne. Og kanskje er dette spiren til en god høstsesong? I "gamle dager", i den spede begynnelsen av min "løpskarriere", var jeg alltid betydelig bedre på høsten og løp gjerne flere minutter raskere på 10 km enn på vårparten. Men det begynner å bli lenge siden....

Og våren er jo heller ikke over enda. Den er såvidt begynt. Med "vårens vakreste eventyr" som står for døren allerede på lørdag. Etter planen skal jeg løpe samme etappe som i fjor, den 1700m lange 4.etappen. Siden jeg ikke fikk startforbud, må jeg vel tre den gule trøyen over hodet igjen allerede lørdag. Selv om jeg skulle skjemme ut både meg selv om klubben. For det er smått med reserver blant veteranene. Og det viktigste er jo å delta, ikke sant?

Så hva bør jeg gjøre fremover? Ta helt treningsfri en periode, trene lett - eller gi full gass og håpe det beste?

Ha en fin helg og et spennende eventyr, alle dere som skal løpe gjennom Oslos gater på lørdag!

Snipp, snapp, snute....

Resultater og Kondis-reportasje.


PS: En stor takk til Rolf Gran for alle bildene fra Hebekk. Kjekt med utskremt fotograf, men enda kjekkere at du har kastet krykkene og er begynt på opptreningen, Rolf! Vi får satse på formtopp til høsten, begge to...


Strålende start i Follotrimmen

Like sikkert som at våren kommer hvert år, så er den her - Follotrimmen. Denne årvisse begivenheten, alle karusellers mor, som binder sammen turgåere, joggere og elitemosjonister i hele Follo på en frenragende måte. ØB skriver på fredagens førsteside om "ny løpetid i Follo" med stort bilde. Når det i tillegg var sol og perfekte løpsforhold på torsdag, så kunne det ikke bli bedre.

Follotrimmen har sin egenart, med puljestarter med inntil 20 i hver gruppe, og med egen trimklasse som gjerne går motsatt vei av løperne. Puljestartene gjør at en aldri helt vet hvem som har vunnet, selv om vi i mange år har prøvd å samle mange av de beste, eller i hvertfall de som ønsker å gi jernet. i en egen pulje, som av den ikke helt ukjente opphavsmann Stig A har fått det noe misvisende navnet "rekordpuljen".  Puuh...jeg blir svett bare ved navnet!..

I år hadde jeg derfor tenkt å bare stille i første og beste pulje, det blir ikke så mye pes da, tenkte jeg. Men ved påmeldingen var primus motor Berit Kristiansen påpasselig. Joda, det er en egen pulje i år også og du skal vel løpe der, formante hun. "Æhh, Jeg har passert 50 og har ikke noe der å gjøre lenger," prøvde jeg meg litt forsiktig og nølende med. Men den gang ei. Ok da! Når også Steinar kom med en ekstra klokke til meg (t.h.) og jeg slapp å løpe "i blinde", var det bare å la det stå til!

Dermed stod jeg igjen på startstreken med Jan Billy (t.v.), Harald og de andre kanonene. Det var imidlertid starkanonen Steinar som frekt tok teten de første 200 metrene, før de to nevnte herrer koblet grepet, et grep de aldri ga fra seg. Jan Billy var mest på hugget og ved passering gangbroen ved innkjørselen til Bøleråsen, observerte jeg at han allerede hadde 20 meter på Harald. Jan Billy var tydeligvis løpssugen! Selv lå jeg omtrent like langt bak klubbkompisene Morten og Steinar, mens jeg overraskende kunne konstatere at en annen startkanon, Follotrimdebutant Trond Inge, lå like langt bak meg, til en forandring.


Harald måtte tidlig gi en luke til Jan Billy, men stabiliserte avstanden og var bare 13 sekunder bak i mål til 2.plass og klasseseier i M45 på 23,52. I Sentrumsløpet blir det ny duell mellom de to.




Men det gikk tungt i starten. Kanskje har det en så enkel forklaring som at farten var i største laget for en mann på 50. Hehe. Nei, jeg velger heller å tro at det skyldes min manglende evne til å åpne hurtig. Opp bakkene til Veverlstadåsen skole hadde jeg imidlertid fått opp turtallet og i den påfølgende bratte nedoverbakken innhentet jeg Steinar. Nede på flaten smatt jeg forbi og fikk et oppmuntrende klapp på ryggen. Det ble liksom startsignal nummer to.



FIGHTING FACE: Jeg begynner å få opp dampen i bakken opp til Vevelstadåsen skole.








Dermed var jakten på ytterligere avansement i gang! Første offer var en annen i gul trøye. Jeg så ryggen til Morten 50 meter foran meg. Som oftest er Morten et par hakk for god, senest i sesongåpningen på Sørum, men nå øynet jeg et håp og innhentet Morten på flatene innover Sloraveien. Jeg var imidlertid litt redd for at jeg hadde kjørt for hardt, for det er egentlig nå det begynner! Først kommer den tøffe bakken opp til Sloratoppen, deretter, etter et kort "hvilestrekk", skal vi ut i den enda tøffere og lengre brattbakken opp til Bøleråsen. Og bakker har aldri vært min sterke side...

Men det gikk overraskende greit. Jeg spiste meg etterhvert innpå Kåkstadekspressen Bård Brune og smatt forbi før langbakken, men roet meg litt i selve bakken. Litt overraskende kom imidlertid hverken Brune, Gammelsæter eller Lien forbi meg i bakken, og jeg holdt noenlunde avstanden til de foran. I år løp jeg heller ikke feil på toppen, og etter å ha gjenfunnet flyt og rytme på flatene, i den grad jeg var i stand til det, prøvde jeg å øke tempoet i nedoverbakkene som fulgte.

Mitt neste og siste offer var Svein Hagen, som jeg tidligere i løpet ikke trodde det skulle være mulig å innhente. Men gradvis fikk jeg kontakt og på den lille flaten ved kunstgressbanen, med bare rundt 500 meter og to bratte kneiker igjen til mål, var jeg i rygg. Svein hørte nok at jeg pustet og peste, snudde seg og sa "kom igjen!". Sjelden kost at man blir oppmuntret av konkurrentene i innbyrdes sluttstrid. Det kaller jeg god kompis! :-) I nest siste bakken fikk han likevel på ny et par meter, men oppe på den siste lille flaten mobiliserte jeg til en slags langspurt. Jeg merket raskt at beina var tunge og at det ikke var mye å spurte med, men det var likevel nok. Jeg hadde fått en luke og nå var det bare å fullføre inn.

SLIT: Jeg har kjempet meg opp i rygg på Svein i den nest siste bakken...

Tiden ble 25.30 og en forbedring med 1.21 fra i fjor! Da løp jeg riktignok feil, men jeg forbedret meg nok uansett med drøye minuttet og vant klassen min med over to minutter. Det er ny rekord. Jeg ble faktisk nr 6 totalt og var kjempefornøyd. Så da fortjente jeg kanskje likevel plassen min i "rekordpuljen"?

Men som alltid er Follotrimmen først og fremst en sosial greie. Kjempehyggelig å treffe gamle Joggekamerattravere som Gjermund, Lill, Turid, Trond og Alvilde, alle kompisene fra OI og nye Follotrimfjes som Trond Inge og ikke minst min gode kollega og mangeårige konkurrent Kjell Christian, som gjorde et slags come-back, for øvrig med forsidebilde i ØB og 2.plass i M50 som fortjent belønning!

BLIDE FJES 1: Kjell Christian har startet oppkjøringen mot Eurofestival i Hamburg i juni. Da skal toppformen være på plass.

BLIDE FJES 2: Gjermund har alltid smilet på lur. Selv med sedvanlige skadeproblemer ble det 2.plass i klasse M65 med 32,43.

FLERE BLIDE FJES: Lill og Turid har all grunn til å smile - også før løpet! Lill smilte enda bredere etterpå etter at hun slo alle ungjentene og vant hele greia på 31,13. Ikke verst når du løper i K50-54.Turid var ikke så langt bak og vant K60-klassen på 35,58.


Neste løp i Trimmen er torsdag fra Ås. Det eneste negative å si om Follotrimmen er at de ikke akkurat tilpasser terminlisten til andre løp. To dager før Sentrumsløpet er det ikke aktuelt å løpe konkurranse. Litt synd, for løypen i Ås er kjempefin. Men så er jo Follotrimmen først og fremst for alle trimmerne i Follo - og ikke for oss konkurranseglade elitemosjonister :-)


VINNER: Jan Billy gjorde som favorittklubben dagen før; vant!!


RESULTATER på kondis.no.

Les også kommentarer fra bl.a Harald og Jan Billy på SkriveBlokken.

Tusen takk til den eminente hoff-fotografen Trond T Hansen for actionbildene :-)

Så var Follotrimmen over for denne gang

Det ble en fin sesongavslutning for Follotrimmen i gårsdagens løp fra Krokstrand, med "pallplass" - og sesongens siste bad etterpå.

Hadde Jan Billy tatt seieren på forskudd der han stilte i gulldrakten sin? Jeg måtte til slutt se meg slått av Bjørn-Erik etter en tøff fight, men er kjempefornøyd med 3.plassen og endelig en klasseseier på kjøpet!

Forholdene var adskillig bedre enn i forrige ukes gjørmeløp fra Siggerud. Denne gangen skulle jeg også være ute i god tid. Godt var det, for selvfølgelig klarte jeg å kjøre feil underveis. Det er flere år siden jeg har løpt dette løpet, her jeg har mine to eneste seire i Follotrimmen, og det var mye lengre til Krokstrand enn jeg husket. Når jeg i tillegg tok av på feilt sted fra E6, ble det likevel litt knappere tid til oppvarming enn jeg hadde tenkt. Planen var nemlig å løppe gjennom hele løypen på forhånd, nå måtte jeg i stedet nøye meg med den siste halvannen kilometeren. Det var imidlertid lurt, skulle det vise seg, for jeg var dermed obs på en 90 graders sving inne i skogen som skulle komme til å felle flere andre.

Jeg følte meg ikke helt klar da starten gikk, ikke minst fordi jeg traff på Harald i lysløypen kvelden før, og hang meg frekt på hans siste av sine 6 intervaller over en drøy kilometerer. Her gikk det unna! I stedet for en rolig tur, ble det derfor maks tempo i snaue 4 minutter for min del. Jeg bet tenna sammen og klarte å følge Harald helt inn, såvidt det var. Men det kostet. Jeg hadde nærmest blodsmak i kjeften etterpå. Follotrimmen tar jeg uansett mest for gøy, det er sjelden et løp jeg lader opp til,  så e det så nøye då, tenkte jeg.


Beina kjentes imidlertid bra, der jeg lå som nummer 7 ut fra start og inn på de fryktede skrå svabergene. (Bildene er fra nedjoggingen etterpå.) Heldigvis var de tørre og fine denne gang. I det første skogspartiet smatt jeg forbi Steinar, men var selv blitt passert av Eivind Meen og Bjørn-Erik Pedersen, som jeg nå prøvde å tette luken til før de knallharde bakkene starter etter ca 2 kilometer.


Idyllisk parti rett før blodslitet starter med 2 kilometer med stigning.

Jeg prøvde å bite meg fast, men samtidig disponere riktig i bakkene. Dette er det nærmeste jeg har kommet megatrenden motbakkeløp, innlagt i Follotrimmen. Jeg pustet som en hvalross og måtte slippe Eivind og Bjørn-Erik, og lå nå på 6.plass. Men jeg bet tenna sammen og slapp de aldri lenger fra meg enn ca 10 meter. Tom Agard derimot, som har sin styrke i bakkene, fôr forbi meg og tok opp jakten på andremann Halvor Steinsvoll. Jan Billy lå ensom i tet og cruiset inn til sin andre seier på rappen.


Nesten på toppen av mørdarbakken...

Taktikken funket bra og jeg klarte å hente inn de to i flatpartiet før enda en bakke ventet, heldigvis den siste. Litt overraskende merket jeg at Eivind måtte slippe, men Bjørn-Eriik virket veldig sterk og hang på. Han er en mye bedre teknisk terrengløper enn meg, så jeg satset på å holde han bak meg inn i terrengpartiet som nå fulgte. Det gikk etter planen - lenge. Vi løp bra og tok innpå Tom og Halvor, og plutselig kom de to løpende rett i mot oss! De hadde løpt feil. Vi var i ferd med å gjøre akkurat det samme, men fikk bråstoppet, snudd og kastet oss inn i 90-graders svingen som felte flere andre også. Plutselig var jeg på andreplass, men med fire mann halsende like bak.


Inn på stipartiet lå jeg på 4.plass.

Veldig variert terreng i denne løypen. Her er det et lite strekk hvor det er mulig å løpe fort. Jeg prøvde meg med et lite rykk, men Bjørn-Erik hang på som en klegg. Fikk nok likevel her en avgjørende luke til de tre andre som jaget meg.

Jeg løp det jeg var god for, men rett før en kløft, der det heldigvis står et varselskilt, kom Bjørn-Erik som en kule forbi meg. Hasardiøs løping, jeg håper han er klar over "stupet" rett foran, tenkte jeg. For ellers kunne dette gått riktig ille. Men han var heldigvis klar over faren. Likevel stupte han ned i slukten og spratt opp på andre siden på imponerende vis. Jeg satset det jeg turde selv for ikke å bli hektet av, men var sjanseløs på tempoet og fikk i tillegg to solide glipptak akkurat i dumpen. Jeg var bokstavlig talt på knærne. Dermed hadde han fått 15 meter i ett eneste jafs.


ADVARSEL:
Og her er det virkelig bratt. Rett ned og rett opp igjen, Et juv som krysser løypen der vi kommer i full fart nedover...

Her falt avgjørelsen om 2.plassen. To feilskjær og vekk var han...
Nei, bildet lyver ikke. Det er så bratt at vi nesten må klatre opp skrenten her.

Jeg prøvde å få opp farten igjen, men skjønte at slaget om andreplassen var tapt. Og bak meg hørte jeg pusten av en annen løper som nærmet seg. Det var Eivind, som virkelig hadde fått opp farten. Men nå var det kun innspurten igjen og den ville jeg ikke tape. Jeg løp inn til 3.plass, med et par sekunders margin til Eivind. Vi fikk likevel samme tid, noe som nok skyldes at startnummeret mitt fortsatt ikke lar seg lese automatisk. Men denne gangen hadde jeg i hvertfall startnummeret på meg.

Den offisielle tiden min ble 22,36, men var nok et par sekunder bedre, siden Eivind fikk logget samme tid. Det er faktisk bedre enn vinnertiden min fra 2004 på 22,37. I 2001, da jeg vant Follotrimmen for første gang, løp jeg på 21,51. Jan Billy sin vinnertid denne gang var 21,19.



Etterpå gjorde jeg det jeg ikke rakk før løpet, nemlig å jogge gjennom hele løypen en gang til, sammen med Steinar og Eivind, som her puster ut etter løpet, og foreviget samtidig noe av løypen som vist i reportasjen. Tilbake på Krokstrand var de fleste dratt, men jeg rakk å takke arrangørene og Berit Kristiansen for denne gang, før ettermiddagen ble avsluttet med en dukkert i fjorden. Det føltes faktisk varmt og deilig, men akkurat da var det nok varmere i vannet enn i luften, som viste 14,5 grader.



Det er nesten litt vemodig med årets siste Follotrimmen. Da er liksom sommeren definitivt over. Og likeså med Follotrimmen. Men til neste sesong håper jeg å være på plass igjen.