Viser innlegg med etiketten Annet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Annet. Vis alle innlegg

Fugl Fønix våkner av dvalen?...



SportsBloggen har vært lite oppdatert de siste to årene. Arbeidet med Sportsmanden og annet har tatt mesteparten av tiden og fokus. I valget mellom å legge ned SportsBloggen, eller å gjøre noen tilpasninger, faller jeg ned på sistnevnte. Men jeg vil heretter bruke SportsBloggen mer til bildeserier og mindre til lange reportasjer.


Fra fest i Falun til Fun Run i Ski

Det er rekordtidlig vår i år og løpssesongen er allerede i gang! Kan det være bedre? 

Tja, jeg har faktisk savnet vinteren litt, den har liksom aldri sluppet helt til denne gangen. Heller ikke i Falun var det egentlig vinter. Vi tok turen for å få oppleve VM på ski, og det ble litt av en opplevelse! Joda, det var vinter i VM-løypene og i VM-området, selv om enkelte kritiske røster hevdet det motsatte. Men i nærområdet rundt den koselige campingen vi bodde på et par mil unna, der var det ikke mye snø eller vinter. Så på vår innlagte treningsdag, da vi skulle prioritere egentrening fremfor heiing på Lugnet Skistadion eller i Mördarbakken, måtte vi pent la våre egne ski bli liggende i skiboksen og i stedet snøre på oss joggeskoene. Men det ble en veldig fin sightseeingstur ut av det gjennom koselige områder med masse røde hus og "stugor"!

For vi må jo trene litt, selv om vi er i Falun... eller nettopp derfor...

Hanne i koselige omgivelser

Sightseeingsløpetur blant "røde stugor" 

Sjå til Sjodalen!

For et par uker siden la jeg ut på nye eventyr. I hvert fall gikk turen til nye og ukjente trakter, til Sjodalen, en sidedal fra Gudbrandsdalen, ikke langt fra Besstrond der starten går på det kjente og flotte Fjellmaraton. Dermed heller ikke langt fra Beitostølen sommerstid, men litt lenger med vinterstengte veier over Valdresflya vinterstid.

Utsikt fra tunet. Om sommeren er det campingområde på denne siden av gjerdet. 

Hva gjorde jeg så der oppe? Jo, ex-svigerinne Torill, mannen Erik og min yngste nevø Andreas har fulgt drømmen; de har kjøpt Sjodalen Hyttetun og Camping! Og allerede før jul flyttet de fra Bergen og opp hit. Frisk satsing! Og mens denne fine og idylliske plassen midt i hjertet av Norge tidligere bare har vært sommeråpen, så skal de nå holde åpent også om vinteren, med sesongåpning akkurat i disse dager, til vinterferien. Så har du lyst på noen dager til fjells og ikke har bestilt noe enda, så er det bare å legge turen dit. For det er et nydelig tur- og treningsterreng som venter, sommer som vinter. 

Idyllisk i skisporet, bare 1 km fra hyttetunet.

Blikk på året som gikk - og litt på det som kommer

Da er det på høy tid med en liten oppsummering av fjorårssesongen. Samt å rette blikket litt fremover mot nye utfordringer og målsettinger i 2015.

Det Herrens år 2014 startet svært så trøblete, fortsatt plaget og hemmet av den ubestemmelige og seige leggskaden som jeg pådro meg i "det berømte" hinkeløpet i Hytteplanmila høsten 2013. Inngangen til året og de første månedene ble derfor preget av litt for lite løpetrening. Heldigvis tok vinteren seg veldig opp etter en treg start. Den ble svært så snørik og endte for min del ikke før 15.mai, da jeg hadde min siste langrennstur, for øvrig i nypreppede spor og et strålende vær og føre med skøyteski på Sjusjøen.

Sånn så inngangsdøren til hytten ut i vinterferien 2014! 

Da hadde jeg allerede løpt maraton i Roma 23 mars, min egen bursdagsfeiring - en svært så minnerik sådan med løpende sightseeingstur med historiske godbiter på rekke og rad. Det gjorde ingen verdens ting at dette ble mitt langsomste maratonløp, men et annerledes også, der jeg løp med sekk og kamera sammen med kjæresten. En flott opplevelse!


På vei inn på Petersplassen i et fuktig Roma Marathon. 

Litt mer futt var det kanskje i 1814-løpet på Eidsvoll, trolig mitt beste løp på vårparten. Endelig kunne jeg "gi jernet" igjen. 19.10 på 5 km er ingen kanontid, men leggen holdt og jeg hadde en god dag på alle måter. Ankelen holdt imidlertid ikke i Fjellmaraton, med svalestup og ødelagt løp som resultat. Men jeg holdt da oppe humøret, så lenge jeg fikk trent sånn noenlunde bra i tiden etterpå.

Kroppen funket også greit opp alle hårnålssvingene i Fløyen Opp i hjembyen, som ble løpt for andre år på rad. Kun et par sekunder bak tiden min fra året før var godkjent. Det må jeg vel også si at klasseseieren på 5km i Christian Frederikløpet på ettersommeren var. Det er jo ikke så ofte jeg vinner, og selve gjennomføringen var jeg også meget godt fornøyd med.


Jeg kjemper meg opp hårnålssvingene til Fløyen. 

Tre glade klassevinnere etter Christian Frederikløpet i Moss. Et flott arrangement. 

Varmt på Sjusjøen! 

Sjusjøløpet på kjente stier og SkiLøpet settes også absolutt på plusskontoen. I Ski leverer jeg alltid et bra løp, selv om det også alltid er såvidt på feil side av 40-streken...

Det "årlige" høstmaratonløpet uteble i fjor, men jeg fikk til gjengjeld med meg 50-års jubileet i verdens største terrengløp, Lidingöloppet! Det var en opplevelse - på godt og vondt! Og to halvmaratonløp avrundet sesongen, først på Lørenskog - med håndbrekket litt på, en vond legg og med hjertet i halsen, men dog med KM-sølv med hjem i bagasjen - så på Jessheim noen uker senere. Halve Vintermaraton ble kanskje årets nest beste løp, med negativ splitt på 40 sekunder til 1.27.54 og vel to minutter raskere enn bestetiden på halvmaraton året før i Stockholm.

Koselig i Ski

Da gjenstår bare å nevne "rosinen i pølsen"; sesongens beste løp og revansjen over meg selv, satt samme sted som min største nedtur året før; i Hytteplanmila! Endelig viste jeg for meg selv (og andre som måtte tvile) at det fortsatt ER mulig å løpe godt under 40 blank, ja sogar under 39 minutter. Med 38.46 fikk jeg en svært så kjærkommen opptur og oppreisning, selv om jeg passerte halvveis halvminuttet bak skjema fra hinkeløpet mitt året før... før uhellet inntraff...


To fornøyde løpere etter Hytteplanmila! 

Treningsmessig var vårsesongen noe preget av etterdønningene av leggskaden og stadige småproblemer som blant annet ødela Sentrumsløpet, mens jeg etter hvert fikk trent bra og ganske kontinuerlig: Jeg prøvde også å variere treningen og opplevelsene, og at absolutt høydepunkt i så henseende var vår fantastiske sykkeltur fra Rondane til Tretten i Gudbrandsdalen, etter 11 timer på sykkelsetet.

Utover høsten forholdt jeg meg stort sett skadefri og fikk trent bra, dog med noen små og farefulle advarsler som på Lørenskog og på et par treningsturer. Men "bank i bordet"; utgangen av året og inngangen til et nytt år er langt bedre og mer optimistisk nå enn det var på samme tid i fjor.


"Tour de Rondane" var spektakulær! 

Til slutt litt om noe jeg aldri liker å snakke om. Nemlig alder. Alder er ingen hindring! Nei heldigvis, det gjelder fortsatt for det meste. Men når det gjelder tempo og fart, så er det uvilkårlig slått fast av andre enn meg at det ER en sammenheng. En negativ sammenheng. Så jeg har etter hvert innsett at tiden for perser er ugjenkallelig slutt. Derfor gjør jeg en enkel, men genial vri; jeg begynner fra nå å se på tider fra før og etter fylte 50 år! For DA kan jeg plutselig kjempe mot mine egne bestetider igjen! I hvert fall i noen år til...

Jeg får her kanskje presisere at tider ikke er det viktigste (lenger). Det har i grunn aldri vært det heller. Det er treningsglede, aktivitet, opplevelser og god helse som er drivkreftene. Livskvalitet! Likevel er det aldri en regel uten unntak. Og unntaket denne gangen, det er de lange løp. Der har mange andre bevist at man kan forbedre seg til man har passert 60, minst...

Så da passer det med en overgang til et lite fremblikk på sesongen 2015, som for mitt vedkommende starter allerede lørdag 14.februar med Bislett Indoor 50km! En tøff start, men dog et løp der det, ja nettopp, bør være mulig å PERSE! I hvert fall kjempe om det. Omskrevet i tidsskjema må jeg da løpe de 92 rundene på tilsammen 50.000 meter raskere enn 3.59.16, som jeg brukte i min drømmedebut for to år siden samme sted... En vanskelig oppgave, men helt umulig er det ikke på en god dag.

En måned senere blir det ny tur til Berlin, denne gangen for å løpe halvmaraton. Det blir vårens løpshappening. Jeg tar også sikte på å få med meg Bergen City (halv)maraton i april, mens sommerens store mål forhåpentligvis blir Reykjavik Marathon i august. Deretter får vi se litt hva løpsåret 2015 ellers vil bringe. Jeg fristes litt mot ultraløp igjen, men lite er klart på nåværende tidspunkt. Veien og løpet får bli litt til underveis.

Ha et riktig så godt treningsår alle sammen! 


Håper å slippe dette i 2015! I Røde Kors-teltet på Beitostølen for å få bandasjert
en ankel som var i ferd med å svulme kraftig opp... 


Reservedeler ønskes kjøpt!

Noen som har savnet oppdateringer på SportsBloggen? Ikke det! Vel, her kommer litt uansett.

Etter de forrige innleggene fra flotte Fløyen Opp og Follotrimmen, har det skjedd en del, men stort sett med negativt fortegn, dessverre. Karosseriet har fått stygge riper i lakken og flere av delene i drivverket er moden for utskifting. Egentlig bør vel hele "doningen" snart overhales. Så reservedeler ønskes kjøpt!

Kort oppsummert, her er noe av det som er mer eller mindre defekt:

Leggskaden fra i fjor høst var leget. Jeg har jo løpt maraton og en rekke løp etterpå og erklærte meg for friskmeldt. Men i årets andre Follotrimmen fikk jeg på ny problemer. Det nappet i muskulaturen et par ganger og jeg valge for første gang i min "karriere" å bryte. Jeg pingset tilbake til mål via en snarvei og rakk i hvert fall å gjøre en innsats som fotograf for Sportsmanden.

Men Holmenkollstafetten noen dager senere gikk fløyten, selv om jeg også fikk med meg vårens vakreste eventyr bak kameraet i stedet!

Skaden var heldigvis ikke så alvorlig denne gangen, og et par uker senere var jeg i gang igjen. Neste løp i Follotrimmen gikk dog bare for halv maskin, eller litt mer, men maskineriet fikk luftet seg litt. 

Jeg tar en slags "flyger" i glede over å kunne løpe, dog med "slagside" og ikke for full maskin...
foto: Trond T. Hansen, Sportsmanden.no

Oppglødd og med nyvunnet optimisme gamlet jeg på å stille til start i 1814-løpet noen dager senere. 5 flate kontrollmålte kilometer på historisk grunn på Eidsvoll hadde fristet lenge og lå i terminlisten min. 1814-løpet i 2014. 200-års jubileum! Og 20-års jubileum og gjenfødelse av løpet. Jo, dette MÅTTE jeg ha med meg. Hanne skulle også løpe, og vi hadde jo invitert mødrene våre med også! Neida, ikke for å løpe, men til påfølgende kulturell sightseeing i Eidsvollsbygningen, som jeg faktisk aldri hadde besøkt før...


Hanne FØR: Andektig. 
Hanne ETTER: Hoppende glad etter pers på 22.18 på 5k.

Det var absolutt verdt et besøk. Og selve løpet gikk også bra! Monsen VANT til og med! Vel, det var ikke meg, men min navnebror Kristian. Men det var et høydepunkt, på alle måter, for meg også. Nå er riktignok listen lagt veldig lavt i år, grunnet alle delene som skrangler og knirker. Likevel, 19.10 etter negativ splitt var absolutt godkjent. Og det uten noen problemer med den berømte leggen min!

Gjennom parken foran Eidsvollsbygningen skulder ved skulder ved suveren klassevinner i M65 Bjørn Lauglo.
Fotografen sees nedenfor, sammen med Monsen (nei, ikke meg)

Drama og panorama på snøfjellet!

Hvilke kontraster det er om dagen! På flere måter. Her hjemme er det rene vårstemningen. Jeg kan aldri huske at det har vært så lite snø i Sørmarka som denne vinteren. Den nye løypetraséen ligger ubrukt og selv på golfbanen, et av de sikreste stedene for langrennstrening på hele Østlandet, har det ikke vært mange ukene med skikkelig skiføre i vinter.

Hvor velsignet var det ikke da å komme seg til fjells for å oppleve vinterferie med snø og skiføre på Sjusjøen. Men der er situasjonen stikk motsatt. Aldri har det vært så MYE snø som nå, ikke så lenge jeg kan huske, og heller ikke så lenge harbarkede sjusjøværinger (heter det det, mon tro?) kan erindre. Vi må visst helt tilbake til 60-tallet, kanskje enda lenger, for å oppleve like store snømengder!


Vinter og sne!!! Annekset med den godt kamuflerte hytten like bak!....
Skorsteinen og det ene mønet var alt som stakk opp av snøen.
Men bildet er tatt etter at skorsteinen ble rensket. Den var nemlig kamuflert i is og snø den også!


Fase 1 - Snørikt vinterdrama 

Så det var med blandede følelser jeg dro oppover forrige lørdag. Glad for endelig å komme meg til fjells og kunne spenne på meg skiene, men med bange anelser, siden jeg hadde sett enkelte foruroligende bilder fra andre hytteeiere som tydet på at det var litt av en jobb å gjøre med snømåking! For på grunn av en utrolig seiglivet influensa og forkjølelse som ikke hadde villet slippe taket, hadde jeg ikke vært på "Fjellro" siden romjulen. Ville jeg finne den lille 50-kvadratmeter store hytten i det hele tatt, eller var den kanskje helt nedsnødd eller sammenrast under all snøen?

Ja, det var faktisk ikke så mye om å gjøre. Og det hele ble en smule dramatisk, siden jeg på toppen av det hele klarte å "time" min ankomst til den aller verste dagen i manns minne, den dagen da Birkebeinerveien faktisk var stengt ved bommen på Storåsen, den dagen det også var umulig å kjøre brøytebil, og det i hvert fall ikke ble kjørt opp skispor. Ingen av delene hadde jeg opplevd før!..

Så gleden min var kortvarig, der jeg hadde priset meg lykkelig over at Passat'en i det hele tatt hadde kommet seg opp alle bakkene fra Mesnali - det var nemlig langt fra alle som var like heldige, og jeg kjørte forbi fem biler som stod fast i veikanten. Men på toppen var altså veien bom stengt og jeg fikk beskjed om å vente til kl 17.30, da skulle de forsøke seg med kolonnekjøring inn til Kroksjøen og Aksjøen!...

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, for da rakk jeg en liten tur oppom den superspreke Rustad-gjengen som Harald hadde invitert med seg til hytten "Fjellsno", et navn som nå passet langt bedre enn noen kunne ane. De gutta lot seg for øvrig ikke stoppe av litt snø, så da jeg stakk innom kom de akkurat inn i tur og orden, etter å ha vært ute i dårlige spor i 6-7 timer og gått over 5 mil på ski...

Vel, jeg måtte raskt tilbake til kolonnekjøringen og jeg kom meg da både gjennom bommen og fant hytten til slutt. Men ikke helt uten dramatikk og det ble en lang dags ferd mot natt. Her er et resyme av dramaet som jeg skrev på SkriveBlokken, etter at jeg omsider hadde kommet meg innomhus, fått i meg noen brødskiver, en kopp varm te - og et glass vin!

- Ikke like klokt det valget jeg gjorde om å dra til fjells i ekstremværet i dag. Men måtte nesten det, siden det ryktes at hyttene er helt nedsnødd. Og det var verre enn jeg trodde!

Det begynte med slaps, sakte kø og vanskelige kjøreforhold hjemmefra. Det var like før jeg utsatte hele turen. Men kom meg da til Espa til slutt, der jeg hamstret 10 boller og kaffe, men da jeg skulle kjøre videre, virket ikke vindusviskerne! Krise i snøværet! Da hadde jeg ikke kommet lenger... Men heldigvis, på femte forsøk, etter å ha fjernet masse is og slaps, så virket de igjen!

Var heldig som kom meg opp bakkene fra Mesna. Mange biler stod midt i bakken og kom ikke videre. Trodde jeg var velberget da jeg kom helt opp til toppen ved bommen på Storåsen, men der var Birkebeinerveien fra bommen stengt!! De hadde aldri opplevd så vanskelige forhold med fokk og null sikt. Ikke ble det kjørt skiløyper heller. Fikk beskjed om at de skulle forsøke kl 17, med kolonnekjøring. Dro nedom Gråten og luftet Mira og tok så en spasertur oppom Harald, som har Rustadtreff. Lot heldigvis bilen stå, og måtte i stedet hjelpe med å skubbe to andre biler som var sklidd ut i grøftekanten på det håpløse føret, til ingen nytte. Og Harald sin hytte var nesten helt nedsnødd, har aldri sett makan. Fikk en liten prat med gutta, som tross været hadde gått 6-7 timer og over fem mil på ski!... (Det er en grunn til at 50-års klassen er så beinhard, Marius!..) 


Tilbake til Storåsen, vente, vente, endelig kom vi avgårde i lang kolonne. Passaten spant, men jeg klarte det såvidt, til slutt. Men fra parkeringsplassen ved Kroksjøen var det ikke kjørt opp noe skiløype. Og det var blitt mørkt, og surt og vind og tåkete. Fikk tråkket oss frem, Mira flink og viste vei i mørket uten noen spor. Men det store sjokket kom når jeg kom frem. Hytten var helt nedsnødd! Så ingen vinduer, såvidt skorsteinen. HalvBirken-skiltet stakk såvidt 10 cm opp av snøen...

Heldigvis hadde jeg spade med meg, for første gang, det var redningen! Men det var litt av en jobb som ventet, jeg måtte bare tenke på en ting av gangen, en meter av gangen. Og takk Gud for at det ikke var så kaldt, så jeg klarte å holde varmen på hender og føtter, mot normalt, ellers hadde jeg strøket med... Gravde sikkert et par timer, gravde meg NED til døren, startet i høyde med mønet! Aldri sett makan, ikke engang 10 prosent av dette før, helt enormt med snø!


Jeg fant hytten - såvidt!....
Og gravde meg NED fra mønet til inngangsdøren.... Litt av en jobb - i mørket!
Annekset var ikke like nedsnødd, men også dette lå plutselig NEDE i en grop....
Titt, tittt, hvem der? Mira lurer på hvordan hun skal komme seg ned til døren...


Kom meg ned og inn til slutt, men måtte tilbake til bilen for å hente iPad og en ny svær sekk med klær og annet. Det var skikkelig skummelt og mot enhver fjellvettregel, selv om det ikke er så langt og jeg er lommekjent. Men ingen sikt, og jeg klarte å gå meg litt vill bortover! Beholdt imidlertid roen, men var ikke helt høy i hatten, for det var tåke og null sikt og sur vind. Men fant bilen til slutt og kom meg tilbake også, etter et feilvalg der jeg havnet ned i et høl under en skavl og falt og slet med å komme meg opp med blytung sekk.

Var glad da jeg kom meg tilbake til hytten. Men da måtte jeg opp på taket, for å spade frem skorsteinen! Deretter stuevinduene. Kjøkkenvinduet er fortsatt nedgravd. Og ytterdøren hadde blåst opp og det var blåst inn masse snø i gangen. Alt var hvitt - inne! Jeg kan fortsatt ikke åpne døren før det fyker inn masse snø, på to sekunder. Har måtte koste gangen og riste tepper og matter flere ganger, men kassene med tøy som står i gangen er blitt våte og fulle av snø. Og så fikk jeg ikke igjen ytterdøren... Det er som å bo i en snøhule... 

Huff, nei dette var litt for mye av det gode - selv for meg! Men jeg kom meg da til slutt i hus og fikk skiftet alt det klissvåte tøyet, og nå begynner det å bli litt lunk her inne...

Har en kjempejobb å gjøre i morgen også med å måke frem resten av hytten og taket. Så får jeg bare håpe at det blir kjørt spor i morgen, så jeg kanskje får tatt meg en liten skitur også... Hvis det blir tid... Mens bilen sikkert snør inne på parkeringsplassen. Og det verker i rygg og skuldre etter all spadingen i kveld. Bra styrketrening, om ikke annet, selv om det er klassisk oppskrift på skiveforskyvning...

Men enn så lenge har jeg det bra, nå når jeg kan holde meg innendørs en stakket stund...
Vi gærne har det godt! 


Og her er noen glimt fra hvordan det var innendørs....

Fra gangen...
Stuevinduet på sørsiden var det eneste som ikke var helt tildekket...
Vinduet i gangen slapp ikke inn mye lys...
Det gjorde heller ikke kjøkkenvinduet.
Til slutt, etter noen dager, og etter å ha gravd en "utsiktskorridor",
slapp sola litt inn det vestlige stuevinduet! 

 Glimt fra tur i tåkeheimen dagen etterpå, til Elgåsen og Mellsjøen

Velkommen til Mellsjøen, står det egentlig på dette skiltet!
Furet værbitt!...
For 20 år siden ble det skrevet historie ikke så langt unna...
Hjemme igjen til snøhulen! Ikke så lett å se, men dette er inngangen til hytten! 
Bildet tatt nedenfra, ved inngangsdøren...


Fase 2 - Panorama og helt magisk 

Nok om dramaet, for selv om også søndagen var heftig med mye snø, føyk og elendig sikt, som bildene over viser, så var det dette med kontraster. For de neste to dagene, mandag og tirsdag, ble noe av det flotteste jeg noengang har opplevd i fjellet. Og jeg har vært der noen ganger etter hvert...

Vind, fokk og tåke var erstattet av sol - lettskyet mandag (billedserien under) og sol fra en skyfri himmel på tirsdag (lenger nede) - nesten ikke vind, et par minusgrader, fantastiske snø- og isformasjoner på trær og i terrenget, kjempeføre, herlige spor og en helt utrolig kontrast til dagene forut.

Fantastiske motiver og trolsk stemning i mandagens tur i "Snultrarunden":


















Det ble en salig blanding av skiturer med vekselvis klassisk og skøyting, ispedd litt lystbetont (!) snømåking. Og tur til Lillehammer på ettermiddagen for å hente Hanne, Thomas og Marie som kom opp med toget - med direkte feiring av bursdagsmiddag. Det ble en lang kveld - og en enda lengre dag på tirsdag.

Fra DRAMA til MAGI!!

Fra flott og trolsk til fantastisk - noen bilder fra tirsdag: 


Etter tre timer med Hanne sine håpefulle og søster Rikke som dukket opp i skisporet, så ville Hanne forlenge turen rundt Midtfjellet også, etter at familiens yngste synes de hadde gått langt nok. Og når vi kom oss i hus etter denne flotte rundturen på fire timer, så var det ikke lenge til vi spente på oss skiene igjen og tok turen til resten av Wibe-klanen som var innlosjert på Storåsen, ispedd litt OL-sending - på TV!! (vi har nemlig bare radio i vår lille villmarkshytte..) - og tilbaketur litt senere under stjernehimmelen, akkurat i det en oransje nesten-fullmåne dukket opp i horisonten lavt over Midtfjellet og kastet trolsk lys over terrenget.

Det var så flott at jeg ikke var fornøyd med de 50 minuttene det tok på hjemveien, jeg hadde simpelthen ikke fått nok og tok en ekstrarunde mot Gjestbodsåsen - helt alene, med månen og stjernene, med avskrudd hodelykt og stillheten.

Helt magisk!!

Sol over Snørvillen
Nærområdene på Kuåsen
Mitt drømmeland
Fortsatt i drømmeland...
Hyttens sørside, den eneste som ikke var begravd, ses midt i bildet, nesten "i" løypen.
Rett utenfor hytteveggen ser det sånn ut, retning Kroksjøen. 

Resten av vinterferien var mer på det jevne, med litt vekslende vær og føre, men med senkede skuldre og evne til å nyte. Før vi returnerte for en avsluttende OL-helg hjemme. Vi måtte jo få med oss litt mer av lekene fra Sotsji også, og det var meldt en ny runde med tåke og vanskelige føreforhold. Men det så vi ikke noe til. For da var vi hjemme i lavlandet, til et snøfattig og vårlig Sofiemyr. Jammen sa jeg kontraster!

Men hytten står, den er delvis gravd frem, jeg har hatt noen dramatiske og fantastiske dager på fjellet.

Kontraster - på godt og vondt - er det ikke slikt som gir livet mening, da?

Avslutter med noen bilder av den (delvis) fremgravde hytten - i det som er en av tidenes mest snørike vintre på Sjusjøen:





I'll be back!!!