Solskinn og startkluss i Stockholm Halvmarathon

Stockholm er en vakker by. Når det i tillegg er 20 grader varmt og en fullstendig skyfri og knallblå himmel midt i september, med tusenvis av løpere overalt foran og rundt Slottet og Riksdagen, som smørøyet i den svenske løpsgrøten, da kan det ikke bli bedre. Eller hur?

Jo, for selv om svenskene kan dette med å arrangere løp, og den svenske publiken må være en av de beste i verden, så var det faktisk litt krøll også. Mest selvforskyldt riktignok, men ikke alt...

Vakkert. (Arrangørbilde)

Det ble uansett en lang dags ferd mot natt for Hanne og meg denne lørdagen, den 14.september 2013. Vi valgte nemlig å ta morgentoget fra Oslo på selve løpsdagen, og nådde såvidt lokaltoget som skulle frakte oss til Oslo S. Deretter fant vi et ledig sete på SJ sitt tog kl 0732 til Stockholm, utrustet med både lesestoff og pc. Men wifi hadde de ikke hørt om i SJ... (1-0 til NSB og Norge!)

Nå var ikke internett det viktigste på denne fine sensommerdagen, og togturen gikk både kjapt og greit og  uten forsinkelser, heldigvis. For vi hadde jo ikke all verdens slingringsmonn i logistikkskjemaet vårt. Vi hadde fått anbefalt hotell av en annen Stockholm-fan, ingen ringere enn Norges bestemann på den hele distansen i sommer, Christian Odgaard.
-Kongeplassering med hensyn til start- og mål, sa han om hotellet.

Hotell med forpliktende navn, super plassering og kjempegod restaurant! 

For meg er det alltid det viktigste når jeg skal på maratonturer. Da er det utrolig praktisk å ha hotellet en kort oppvarmingstur unna starten. Av samme grunn liker jeg også best rundløyper som har start og mål samme sted. Kanskje jeg bare er litt lat?

I hvert fall litt for avslappet, av og til...? Jeg trodde nemlig at vi hadde full kontroll på startprosedyren. Helt til det plutselig gikk opp for meg, med bare noen minutter til start, at den IKKE foregikk fra det lille startseglet ved Kungsträdgården... det var nemlig bare startsted for det lille barneløpet!

Startnummerposen ble hentet på vei fra jernbanestasjonen til hotellet. Snart klare!
Litt senere er vi tilbake på samme stedet, der vi trodde starten var.
Jeg har god tid og er klar til start i mine nye, lekre Adidas Adios! Men....
... her var bare starten for barneløpet!.... Og nå var tiden knapp!

Neida, starten gikk på Norrbron foran Riksdagen, og for å komme dit måtte vi over en annen bro og passere tusenvis av løpere som forlengst hadde tatt oppstilling foran Slottet og på selve Norrbron. Og jeg som skulle starte i pulje A, like bak eliten, kl 15.30! "4 minutter til start!" ble det ropt opp i det vi endelig fant frem til rett sted for å levere tøyposen.... Og foran oss var det hundrevis av meter fullstappet med løpere! Sjakk matt!

Fantastiske omgivelser for start og mål. Men da tøyposen var levert, befant jeg meg helt i nedre, venstre billedkant. Starten gikk like etter Norrbron, og for å komme dit måtte jeg først over broen til venstre, så omveien over Løvebakken (tror jeg det heter) og tilbake over broen midt på bildet... (Arrangørbilde) 

Jeg hoppet over to gjerder og løp opp den bratte Løvebakken og ned igjen på andre siden, hoppet ned fra en høy mur med en ikke ubetydelig risiko og forserte enda et gjerde, der en vakt sa at jeg måtte komme meg gjennom massene og holde til venstre så langt frem jeg bare kom... Jeg gjorde alt dette, men var sjanseløs på å nå starten denne gangen! Så jeg prøvde i stedet å roe ned og berolige meg selv med at det heldigvis var nettotider, og at jeg tross alt kom veldig langt frem i felt B, som skulle starte bare 5 minutter senere. Jeg lurte på hvordan det gikk med Hanne, og håpet at hun ikke måtte starte aller bakerst... (Neida, hun hadde også kommet seg over broen, opp og rundt Løvebakken og i motsetning til meg funnet riktig startfelt) Litt verre med meg altså, men nå stod jeg jo ikke så veldig langt bak startstreken for pulje 2, så dette var ikke så ille, tenkte jeg...

Helt til jeg så ballongene! Disse fartsholderne, som skal være harer for respektive puljer som skal løpe på et oppsatt skjema. For plutselig ser jeg at mannen med 1.30 ballongen står helt fremst i startfeltet. Vel, vel, det er i og for seg ingen katastrofe, men verre er det at ballongføreren for 1.40 står like ved siden av! Og ikke nok med det - 1.50-ballongen vaier også helt der fremme, bare noen meter bak startstreken! Hva i all verden er dette for noe tull!? Mens 12.000 løpere altså står "milevis" i kø laaaangt bakover i feltet, så er alle fartsholderne trygt plassert helt fremme. Min grenseløse beundring for svenskenes evne til å arrangere løp fikk seg et kjempeskudd for baugen der og da! For dette var jo komplett amatørskap. Ballongførerne må jo selvsagt stille seg opp gradvis lenger bakover i rekken allerede fra start, der de "hører hjemme" i køen - og det er i hvert fall ikke fremst i feltet for de som skal løpe på 1 time og 50 minutter!... Og det blir jo gjerne veldig mange folk rundt disse fartsholderne, som gjør det svært vanskelig for løpere bakfra å seg komme forbi i store løp.

Her gikk vi flere ganger, både på vei til start og etter løpet.
Slottet troner majestetisk i sommersol. 

Startskuddet smalt likefullt, og jeg prøvde å bruke minst mulig krefter på å komme meg fremover i feltet. I stedet lot jeg meg bare "drive med strømmen". Jeg hadde selv vært den komplette amatør som misset starten, men var nå heldigvis rutinert nok nå til å beholde roen og til å bruke minst mulig krefter, når skaden først var skjedd. Halvmaraton er tross alt ganske langt, så jeg får tidsnok brukt opp de kreftene jeg måtte ha, tenkte jeg.

Heldigvis var veien ganske bred de første kilometerne, så det ble ikke den store trengselen som jeg fryktet. Etter en drøy kilometer var endelig 1.50-ballongen innhentet, før jakten på ballongfører for 1.40 startet og ferden fortsatte inn en en lang og mørk, men bred tunnel, der det var mulig å avansere bra uten å rykkeløpe. Vel ute av tunnelen etter ca 3 km, "fosset" jeg også forbi 1.30-ballongen. Nå var løpet endelig kommet ordentlig i gang!...

Resten av løpet ble en fin ferd gjennom vakre Stockholm, gjennom Norrmalm, Vasastan, Kungsholmen, Gamla Stan og Södermalm, og til slutt tilbake igjen til mål på Norrbro. Flere av Stockholms mest kjente bygninger ble passert underveis, som Karlbergs Slott, Stadshuset, Riksdagshuset, Slottet og Operaen. Løypen er relativt flat, dog ikke av de aller letteste, med en høydeforskjellen mellom banens høyeste og laveste punkt på bare 27 meter, men likevel litt småkupert flere steder.

Fra målområdet foran Operaen og Kungsträdgården.

Det artigste med startmisæren min må være at jeg neppe noen gang har passert så mange løpere underveis i et løp. Etter et par km kom en kar farende forbi meg, så jeg tenkte at her var en til som hadde misset starten. Kanskje det, men vedkommende ble innhentet og forbiløpt før milen var passert, og med unntak av et par stykker som avsluttet sterkt på den siste kilometeren, kan jeg faktisk ikke erindre at det var noen som løp forbi meg underveis i hele løypen!... Selv motiverte jeg meg også etter hvert med å telle hvor mange løpere jeg klarte å passere i løpet av en kilometer. Ja, jeg gjorde selvsagt ikke det hele tiden da, og passerte nok langt flere på de første kilometerne, men på den 13.kilometeren talte jeg 70 menn eller kvinner som ble passert. Etter 17 km gjentok jeg samme "øvelsen", og da passerte jeg 72... Og slik var det hele veien. Jeg holdt nemlig særdeles jevn fart hele veien og det skilte ikke mer enn 9 sekunder mellom den raskeste og den sakteste av de fire 5-kilometerne fra 0-20 km på de offisielle mellomtidene! Faktisk skilte det bare 4 sekunder mellom de tre første 5-kilometerne, og den fjerde var den tøffeste, før det gikk litt fortere igjen på de siste 1,098 km.

Detaljer kan ses her. 

Vi løper forbi nedre del av Gamla Stan i begge retninger...
...siste gang er gjenstår kun sjarmøretappen, der vi svinger inn foran Slottet. 
Det sier meg to ting: For det første at løpet var jevnt og bra - men også at jeg faktisk ikke tapte nevneverdig på den kaotiske starten. Så når sluttiden likevel ikke ble bedre enn 1.28.58, så skyldes det enkelt og greit at jeg ikke er bedre... Og så kan jeg selvsagt, som alle andre, skylde litt på varmen. 20 grader varmt og strålende sol hele veien, gjorde at jeg drakk minst ett krus på alle drikkestasjonene, og gjerne helte det andre kruset over hodet - utenom den aller første og den aller siste drikkestasjonen, som jeg løp rett forbi (helt unødvendig med drikkestasjon med kun et par hundre meter igjen å løpe...).


Opp Slottsbakken, eller foran Slottsbakken, og nesten i mål!...
Siste innspurt foran Riksdagen, med fotografer på plass.

Karen til venstre jubler vilt av å se målseglet, som er helt i høyre billedkant. Kun 100 meter igjen...
Så som så ofte før i år var det følgelig en litt blandet opplevelse etterpå. Et fantastisk løp (hvis vi ser bort fra litt dårlig info og merking i forkant og "skandalen" med ballongene) og en nydelig dag - og ikke minst et fantastisk entusiastisk publikum som virkelig heier deg frem! Når jeg løper i Norge-singleten min er det utrolig hvor mange svensker som roper "Heja Norje", slik det også var i folkefesten i det enda varmere GøteborgsVarvet 18.mai. Jeg følte altså en stor glede over opplevelsen, blandet med litt skuffelse over at eget tidsmål på langt nær ble innfridd. Men egen prestasjon føltes likevel god - kroppen responderte nemlig godt og holdt hele veien, jeg følte meg rett og slett sterk der jeg løp med stadig påfyll av adrenalin som følge av nærmest kontinuerlig avansementet i rekkene, der jeg formelig "fosset fremover" i feltet. En ganske uvant opplevelse.
Denne karen ble nr 22 i klasse 50-54 år og 9.best av de 301 norske som deltok. 
Da får det heller våge seg at tidsmålet var flere minutter bedre - og at dette var omtrent identisk med det som skulle være skjema for passering halvveis i Berlin 14 dager senere!... Skrekk og gru, det 3-timers skjemaet jeg har i bakhodet der, kan jeg nok bare glemme, skrev jeg på facebook etterpå. Nå har både den ene og den andre oppfordret meg til å holde fast på opprinnelig mål i Berlin (takk for tilliten!), men det får vi komme tilbake til senere.
Blå tøyposer opp og i mente, med Norrbron, der start og mål var, i bakgrunnen. 

Forpleiningen etter løpet i Stockholm var av de aller beste jeg noengang har opplevd. Foruten vannflasker med egen løpslogo og den vanlige sportsdrikken, var det frukt og en stor egen pose med både det ene og det andre oppi. To ulike recoverydrikker fikk vi, og masse mer. Og helt til slutt i det svære feltet ble det servert varm kaffe med haugevis av store og gode skillingsboller, som en fritt kunne forsyne seg av. Kjempebra!


Ingenting å si på serveringen til løperne!

Jeg rakk litt fotografering og fikk øye på og knipset Hanne inn til ny pers på 1.52. Hun hadde håpet å løpe under 1.50, men fikk klar beskjed om at man aldri kan være misfornøyd med pers, så dermed var kvelden "reddet" og vi hadde noe å feire, om vi skulle trenge et påskudd for det, da! 


Hanne heies frem foran Slottsbakken. Siste innspurt! 
Stolt medaljør etter ny pers.

Feire gjorde vi i hvert fall, med et utsøkt måltid på den prisbelønte restauranten på hotellet vårt. 



Sceneskifte. Løpet skal feires, her med toast med kantareller til forrett. Skikkelig digg! 

Men for stockholmerne var vel halvmaratonløpet bare vorspielet, dagen før Dagen. For på søndag var det nemlig 40-års feiring av Kungen - og 40 årsdag for svigersønnen samtidig (en ganske utrolig tilfeldighet), med brosteinsdans foran Slottet og masse liv og røre. Før vi kunne sette oss på toget tilbake om ettermiddagen, bare 26 timer etter at toget ankom samme stasjon. Men det føltes der og da som om vi hadde hatt en langhelg i den svenske hovedstaden! Snakk om valuta for tid og penger... 


Mange flagg, levende musikk og brostensdans foran Slottet et par timer før Kungen skulle tale, dagen derpå. 

Joda, Stockholm Halvmarathon er virkelig et løp å anbefale!...

... and then we take Berlin!... (men ikke før i neste kapittel)



PS. Planen var å slutte innlegget der, men etter dagens økt over 16 km, som skulle være halvhard, med 8 km i maratonfart på ca 4.15 / km, så er jeg helt sluttkjørt. Fullstendig tom! Det ble knallhardt, ikke halvhardt! Så akkurat nå spøker det litt for neste kapittel....


Se også reportasje på Sportsmanden med resultater og oversikt over de norske.



Vi rakk å nyte årets siste sommerdag (?) i Gamla Stan før togturen hjem,
med hver vår kopp med varm sjokolade. Nam!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar