Men kanskje like viktig, Berlin Marathon er kjent for sitt flotte arrangement, med lett løype, millioner (?) av tilskuere og velorganisert etter beste tyske merke. Det har gått gjetord om dette maratonløpet så lenge jeg har vært interessert i løping. Både Kjetil Kveli, min "mentor" og treningskompis fra min spede "barndom" som løper, som dessverre selv har lagt inn konkurranseårene, og Haavard Nordgård, som fortsatt står på og holder høyt veterannivå, senest i Oslo Maraton løp med 2.52, hadde begge gode historier fra Berlin fra "gamle dager". Kjetil satte sin pers her på 2.28, Haavard likeså, på omtrent samme tid, hvis jeg ikke husker helt feil. En annen gang hadde Kjetil heng på Thomas Wessinghage, en ikke ukjent storløper fra 80-tallet.
 |
| Flere historiske tilbakeblikk: Her klar til start i 1987, det første året Berlin Marathon startet foran Brandenburger Tor og ikke Riksdagen. Over 15.000 deltok allerede da. (Foto: Fra arrangørens Facebookside) |
Tid blir ikke det viktigste for meg på søndag, men OPPLEVELSEN. Eller kanskje jeg bløffer litt nå? For opplevelsen blir jo også mye bedre dersom jeg skulle klare mine litt hårete mål. Og det er ikke til å legge skjul på at Berlin Marathon har vært det store målet for meg denne sesongen. Drømmen er å motbevise (for meg selv) at jeg ikke er blitt for gammel, at jeg fortsatt kan sette en og annen sjelden pers, og at jeg for tredje gang i min beskjedne maratonkarriere kan klare å bryte drømmegrensen på 3 timer. Så dermed er listen lagt og presset på!
Likefullt var jeg på nippet til å droppe hele turen for en ukes tid siden? Hvorfor? Jo, nettopp fordi den drømmen, om 3 timer, virket så uendelig fjern, og fordi jeg i tillegg ikke hadde somlet meg til å bestille verken fly eller hotell. Det gjorde jeg først i går, onsdag! Flaks da at jeg var mer på hugget og kjappere i avtrekkeren når startplassene ble lagt ut. Skjønt, nesten 50.000 plasser ble fullbooket på et par timer, så jeg hadde egentlig ikke startplass. Men Trond Inge klarte å snuse opp at det var en ny mulighet, for en lørdag kl 18 sent i november i fjor, da skulle restplassene fra de som ikke hadde benyttet seg av plassene sine, legges ut på nettet. Så vi var flere som satt klare foran pc-en og trodde at vi skulle få startplass kjapt og greit, men akk... det var ikke SÅ lett. Overbelastning av nettet, umulig å komme gjennom, vi var tydeligvis ikke de eneste håpefulle som satt klare. Jeg kom gjennom til slutt, men fikk likevel ikke registrert inn data pga feil og overbelastning av serveren og hadde egentlig gitt opp. Men så, på mirakuløst vis, kom det litt senere på kvelden en bekreftelsesmail om at jeg hadde fått plass! Registreringen var likevel blitt nettopp det, registrert!
Tilbake til min egen form. Den er bra, bevares, jeg har fått trent godt i hele år og unngått både sykdom og skader. Men det er bare det at maskineriet likevel ikke biter skikkelig. Forklaringen er kanskje såre enkel; jeg er blitt 52 år og forlengst over "middagshøyden" som løper. Så jeg ber kanskje kroppen om det umulige? På den annen side: det umulig er også mulig, det tar gjerne bare litt lenger tid! Og jeg kjenner jo dyktige løpere som har perset på maraton i enda eldre alder...
Jeg føler meg i hvert fall veldig usikker og formen svinger ganske mye fra dag til dag. Dette blir litt som gambling.
 |
| Siste ordentlige treningsøkt ble gjennomført onsdag. Nå er det bare å lade opp og håpe det beste... |
Uansett, loddet er kastet. Jeg hadde angret resten av livet hvis jeg ikke hadde reist. Og selv om jeg altså ikke skal la opplevelsen styre i samme grad som jeg gjorde i Paris Marathon i vår, da jeg løp rundt med kameraet og knipset underveis i selve løpet, så er opplevelsen det viktigste. Tro meg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar