Blanda drops og gode boller i Hytteplanmila


Herlige Hytteplanmila er historie. Det ble en spennende duell med kondis-President Tim Bennett, men ellers et løp på det jevne. Det var nok andre enn oss som hadde større grunn til å juble etter løpet.   -  OPPDATERT  -



Duellen
                          I det rød hjørnet: Tim Bennet. I det gule hjørnet: Frode Monsen.


Den siste tiden har det vært en del skriverier både på Facebook og på SkriveBlokken om den høyst uhøytidelige og meget vennskapelige duellen med Tim, etter at han utfordret meg etter Nøklevann Rundt for 14 dager siden. Vi har begge brukt dette som en ekstra motivasjonsfaktor på kalde høstdager, men for oss begge var det ALLER viktigste å få en god opplevelse. Det fikk vi forsåvidt. Men helst ville vi begge også løpe under 38 minutter. Det skulle vise seg mer vanskelig.

Løpet
Selv kom jeg som vanlig svært sent til start og plasserte meg høflig og noe defensivt langt bak i feltet, dog i sub 40-sonen. Jeg speidet etter Tim, Vidar, Trond Inge og Torfinn, men så ingen av dem. Pulsklokken min jobbet febrilsk med å finne satelittene, og klarte det akkurat før startskuddet smalt. Etter litt køjogging de første meterne løste det seg heldigvis ganske raskt opp og jeg fant en bra flyt. Ved passering 1 km viste det seg at klokken likevel ikke hadde startet. Pokker. Den klokken er upålitelig og full av nykker... Jeg får hjelp av Espen, som roper 3,37 på første kilometer. BRA! Jeg følte nemlig at jeg hadde åpnet rolig, så det lovet godt.

I det småkuperte terrenget som fulgte lå jeg i hælene på Tero, og håpet at det medførte fremgang fra Nøklevann, da han var langt foran meg. Ikke visste jeg at han var hare for en jente....I det jeg passerer Tero spør jeg om Tim er foran eller bak meg, men han aner ikke. Så får jeg øye på Trond Inge. Han sliter mer enn meg og klarer såvidt å si hei i det jeg gir meg til kjenne. Etter siste kneiken etter knappe 4 km prøver jeg å finne en fin flyt i de lette nedoverbakkene. Her gjelder det å dra på litt, nå er det ikke noe å spare på lenger.

Plutselig hører jeg Tero rope "Bra Tim!!!" Jeg kaster et blikk bak meg. Der var han altså, 10-15 meter bak meg og på jakt! Uvilkårlig øker jeg tempoet ørlite, tenker at han i hvert fall skal få slite med å tette luken, men er samtidig forberedt på å få Tim opp i ryggen eller på siden om ikke lenge.

Her drar jeg på et kobbel av løpere. Bildet er klippet fra Picasa albumet til Tommy Støa.

Ved passering halvveis prøver jeg å regne meg frem til tiden, og finner litt skuffet ut at jeg ligger ca 10 sekunder bak fjorårsskjema på 18,48. På de lange og seige slettene (bildet) prøver jeg å holde trykk og fokus oppe, og synes at jeg klarer det bra. Nå ser jeg Mads foran meg, som jeg snakket med under oppvarmingen, da han høflig hevdet at han ikke var på mitt nivå, til tross for at vi ble hhv nr 2 og 3 i klassen i Kristinaløpet i sommer. Hørt sånt tull. Nå beviste han igjen at vi holder omtrent samme nivå og på ny må jeg virkelig slite meg forbi, sakte men sikkert. Jeg passerer omtrent samtidig de to supre superveteranene Lauglo og Wibeto. Sistnevnte løper i klasse M65-69 år. Utrolig.. Jeg snur meg såvidt og skimter en rød Vidardrakt ikke langt bak. Nei, det var IKKE Tim, heldigvis... Jeg puster straks litt lettere. Men foran meg er det heller ingen kjente rygger.

Etter drøye 8 km får jeg det skikkelig, og jeg må ta meg sammen for å holde farten sånn noenlunde oppe. Et par løpere som jeg løp forbi for ikke lenge siden passerer meg, og i siste bakken er det heller ikke veldig mye krefter eller vilje igjen til å spurte, siden jeg har innsett at 37-tallet glipper. Tiden blir til slutt 38,15, hele 53 sekunder svakere enn i fjor. Tim er ikke langt bak meg og får loggført 39,10 på resultatlisten. Vi gir hverandre en svett klem. Ingen av oss er kjempefornøyde, men heller ikke misfornøyde. Vi er to slitere, som ikke kan forvente å hamle opp med elitemosjonistene... Eller hur?



Senere på kvelden skrev jeg følgende på Tim sin Facebook-lenke;
"Godt jobbet, Tim! Takk for fighten! Ingen av oss er vel helt fornøyde, men det var uansett en kjempedag. Og jeg er imponert over at du faktisk SYKLET hjem igjen...Der slo du ALLE! :)" 
 

Så Tim tok likevel siste stikk og fikk "bestemannspremien" for sin utrolige innsatsvilje! Og hvis noen lurer, det er ganske mange mil og tøffe bakker fra Hole til Oslo..! Ikke hadde jeg orket det, i hvert fall.
På bildet over er unge Bennett i aksjon i siste bakken før joggeskoene ble byttet ut med racersykkel, sakset fra FB-albumet til fru Silja.


Gasellen

En som holder et litt høyere "elitemosjonistnivå" er Vidar (t.v.), løpets overraskelse, av Tim døpt "gasellen" for hans grasiøse og lette steg. Vidar har slitt med en cyste i et kne og trent veldig lite og sporadisk i hele år, og nesten ikke konkurrert. Han slengte seg med i siste liten med en selverklært målsetting om å løpe under 40 minutter. Men Vidar overgikk seg selv - i hvert fall egne forventninger - og  klinket til med 36,47 og 4.plass i klassen! Strålende!
-"Vi kjenner jo Vidar bedre enn han kjenner seg selv,!" sa jeg spøkefullt til Tim etter løpet.





Pallen glapp imidlertid for Vidar, ettersom alltid solide Håvard (t.h.) knep 3.plassen i sin jakt på godformen før New York Marathon om 14 dager. Da er målet nedre del av 2.40-tallet. LYKKE TIL!

Begge ble imidlertid knust av fenomenet Petter Antonsen, som satte Norgesrekord i M50 med utrolige 32,14, visstnok med svært sparsommelige treningsdoser også... Hm, treningsdebatten som har versert på SkriveBlokken den siste tiden tar visst en helt ny vending. Jo MINDRE du trener, desto BEDRE blir du. I hvert fall etter fylte femti.. :-) Da er det RESTITUSJON som er viktig. ;-)

En annen som var meget godt fornøyd, og som definitivt trener både MYE og allsidig, er Carl Fredrik Hagen. Nedenfor er han knipset av Kjell Vigestad på vei til 33,23 - kun 6 sekunder bak persen satt samme sted to to år siden. Men denne gangen helt uten oppladning og midt i en tung treningsperiode. Neste konkurranse for CF blir Beitosprinten, langrennsløpernes sesongåpning.


Torfinn Torp trener også ganske hyppig, men aldri intervaller. Og han deltar sjelden i konkurranser. Men 3.plassen i Oslo halvmaraton ga blod på tann, så etter tre år uten konkurranser, stilte Torfinn nå i sitt andre løp på bare en måned. Som vanlig endte det på pallen, med 2.plass i M55 på 37,47. Eneste lille skår i gleden var at vinner van Graas også snappet klasserekorden fra Torfinn... Uforskammet!..

Torfinn var strålende fornøyd etter løpet, her med datter Ingvild, som snek seg under 50 minutter og klarte målet sitt i debuten. Så har hun da også litt å slekte på. 

Legg også merke til en annen gaselle, Kurth Asle, som virkelig begynner å finne storformen. Med 38.38 tok han skalpen til både Trond Inge og Tim og var bare 23 sekunder bak meg. Bestefar (ja, han er faktisk det, selv om vi løper i samme klasse!..) begynner å bli skummel. Men det er deg virkelig vel unt, Kurth, etter en del sykdomsproblemer det siste året.

Kurth var lett i steget i Hytteplanmila og begynner å puste meg i nakken...
(Foto: Tommy Støa)

Ellers var alt som vanlig under Hytteplanmila. Vi kunne reise hjem med en flott teknisk t-skjorte og løpesokker, Som jeg sa etter fjorårets arrangement; dette er vel det eneste løpet der løperne "går med overskudd". Og med gratis boller, kaffe og solbærtoddy på kjøpet, som inntas under hyggelig prat med andre løpere. Storveis!

Rolf Bakken forsyner seg med kaffe. Vi har hatt mange fine dueller, men i år har Rolf vært et par nummer for god for meg. Så også på lørdag...
Les hans egen beretning, med actionbilde av Torfinn, HER.

Hyggelig gjensyn etter løpet med min gamle Postbank-kollega Wiggo Bowitz. Wiggo var en bra mellomdistanseløper i sine yngre år, men har knapt kunnet trene i 20 år pga Bekhterevs. Nyere medisin har gjort det mulig å gjenoppta treningen, og Wiggo sitt store mål er å komme under 40 minutter før han fyller 50. Med 40,32 i Hytteplanmila er du på veldig god vei, Wiggo. Imponerende innsats! Til neste år tar du det! Her med sønnen William på armen.
-  -  -

Vel blåst igjen til arrangøren med et av Norges beste mosjonsløp! Prikkfritt fra a til å.
Takk for fighten til Tim, takk for en kjempehyggelig biltur til Torfinn og gratulerer med vel gjennomførte løp og gode prestasjoner alle sammen!

Nå er det snart på tide å rette blikket fremover mot vinteren og neste sesong.... 

Sliten!? Fra Arild Brådalens picasa-album, i det jeg passerer målstreken.


Sesonginnspurt med munter kondisduell

Hva gjør du når selveste Kondis-presidenten utfordrer til duell. Du tar opp hansken. Du har ikke noe valg. Hytteplanmila har fått et artig vorspiel allerede.


Det var etter Nøklevann Rundt at den alltid blide og offensive Kondis-presidenten Tim Bennett (det er bare å se på bildet) først uttalte stor forundring over at jeg hadde gått i flere motbakker. Tim jaget like bak meg, men klarte ikke å innnhente meg, til tross for mine gåstrekk. Så det siste Tim sa før vi dro hver til vårt, var:
"På Hytteplanmila skal jeg ta revansj!" 

"Ja, greit", se jeg, "vet ikke om du får revansje, men du skal i hvertfall få sjansen..." Store i kjeften begge to...

Jeg omtalte dette i bloggreportasjen min, og litt senere la Tim ut følgende lenke på facebook, som etter kort tid fikk 15 kommentarer;


"Ok, da er det 8 dager til neste løp - Hytteplanmila. Og jeg skjønner at jeg ved å utfordre Frode Monsen har vært litt stor i kjeften. Guttungen (takk, Tim!) løp jo fort der i fjor... Godt det ennå er 1 uke igjen... Men Frode - tren så mye du bare kan.....

Og på SkriveBlokken min, som jeg tror jeg heretter vil kalle TreningsBlokken (kjært barn har mange navn), har det vært svært livlig aktivitet de siste ukene. Tim og flere har kastet seg inn i debatten både om forberedelsene til Hytteplanmila og om generell treningsfilosofi, og nå er det vintertreningen og neste års maratonløp som planlegges. Det ser ut til å gå i retning av Rotterdam. Dette og mere til kan du lese HER. Kast deg gjerne inn i debatten selv også. Alle er velkommen til å skrive noen ord.

Høstens maraton ser derimot ut til å glippe. Men kanskje er det like greit. Etter maratonpers i vår og debut på 6-timers i sommer er det trolig bedre for en halvgammel skrott å heller rette blikket fremover mot nye maratonløp til neste år.


Men før sesongen 2011 er over gjenstår altså Hytteplanmila, og kanskje "nogen attåt".
Joda Tim, jeg har trent bra. Foruten en 24 km langtur der jeg passerte Tussetjern (bildet), har jeg etter råd fra Trond Inge kjørt et par raske kortintervaller, for å prøve å trene litt hurtighet. Først løp jeg 15x300m på Sofiemyrbanen på lørdag og slet med støle legger i mange dager etterpå! Så dette var tydeligvis påkrevd. I går fulgte jeg opp med 16 raske og enda kortere drag på 30-40 sekunder i praktfullt høstvær ved Hvervenbukta. Litt pussig, for jeg ser nå at jeg løp skumringsintervaller samme sted som siste oppkjøring til Hytteplanmila i fjor også. (Se flere og enda flottere bilder ved å klikke på linken). Tror faktisk kke jeg har trent ved Hvervenbukta siden...

Skogssti ved Hvervenbukta

Vakkert ved Hvervenbukta i går

Men en svale, eller to hurtighetsøkter, gjør ingen sommer... Så vi får se hvor langt det rekker. I fjor løp jeg på 37,33 men ble bare nr 13 i klassen. Mange løper fort i Hytteplanmila. I 2009 løp jeg ikke Hytteplanmila  pga Amsterdam Marathon, mens jeg i 2008 løp på 37,57. Løypepersen er fra debuten i 2007 på 36,59. Målet på lørdag er på ny å se 37-tallet, og da er veien kort til årsbeste fra Sentrumsløpet med 37.42.

Spennende blir det også å følge Vidar sitt aldri så lille "come-back" etter langvarige skadeplager, samt å se hva Carl Fredrik klarer i en av sine sjeldne løpekonkurranser (hvis vi ser bort fra diverse lange terrengløp, da :-) etter to ukers tøff høydetrening i Ramsau, - og ellers se hva kjente og ukjente presterer på Ringerike. Og knuser Trond Inge de fleste i den innlagte bakkespurten i år også?

Som en liten apetitvekker kan du her gjenoppfriske fjorårets flotte atmosfære og dueller i Hytteplanmila. :-)

Jeg grugleder meg!




Nøklevann Rundt i godvær og gangfart

Jeg har løpt rundt idylliske Nøklevann i Østmarka mange ganger på trening. På lørdag fikk jeg endelig løpt selve løpet Nøklevann Rundt. Det ble like hardt som fryktet. Og like flott.


Nøklevann Rundt må være et av de hardeste milløpene i landet. Skjønt det er ikke fullt en mil, bare 9,7 km. Til gjengjeld er det svært mange, bratte og lange bakker. I forrige uke løp jeg rundt vannet på trening. Da løp jeg bakkedrag opp hver eneste kneik, og tok det roligere i de slakke partiene og i nedoverbakkene. Det ble en fin fartslek, en tøff treningstur og god oppkjøring til Nøklevann Rundt. Det var greit å gjenoppfriske traséen og forberede seg litt på alle bakkene. Likevel valgte jeg helt motsatt strategi under selve løpet. Da var det om å gjøre å holde respektabel fart i de lettere partiene, peise på nedover og ikke presse maks i bakkene. Jeg vet ikke helt om det var en vellykket strategi, for bakker er det som nevnt mange av rundt Nøklevann...

BILDET: Den gamle storløperen Arnfinn Skjervold hadde full kontroll på brikker og påmelding, da arrangøren Bøler IF inviterte til løpsfest fra Haraløkka.


"Jøss, han går!"
(sitat: Tim Bennett)


Ja, så "rolig" gikk det til tider at jeg i de bratteste kneikene la om fra løping til hurtig gange. Ingen andre foran meg eller rundt meg gjorde det samme, såvidt jeg kunne se. I hvert fall ikke i den aller tøffeste av de tøffe bakkene, kneiken opp fra Rustadsaga, for der var det for første gang egen tidtaking for bakken. Den  innlagte konkurransen var kanskje grunnen til at det var tett i tett med tilskuere. Midt i bakken valgte jeg likevel å gå, helt til jeg hørte masse heiarop og så den gamle Nøklevanneksperten og kompis Kjetil Kveli stå der, på det aller bratteste. Jeg måtte smile og følte meg nesten litt pinlig berørt, omtrent som å bli tatt på fersken. "Hei!" og "Okei da..." var alt jeg klare å stotre frem før jeg litt motvillig la om til noe som lignet løping igjen.

Samtidig var jeg intetanende om at Kondis-president Tim på dette tidspunkt kom jagende bakfra med los på meg. Han  fortalte etterpå at han ble svært overrasket da han så at jeg gikk. "Jøss, han GÅR!!", sa Tim, og troen på å ta meg igjen økte nok. I hvert fall siden jeg ifølge Tim "gikk hele tiden!".... Men Tim tok meg heldigvis aldri igjen, og bebudet i stedet revansje i Hytteplanmila om 14 dager. Jeg tar utfordringen, Tim! :-)



TOPP 3:

Til venstre er vinner Eirik Gramstad fra Vidar som satte løyperekord på 31,18.

I midten Anders Knudsen fra Tjalve som ble nr 2 på 33,00.

Og nede til høyre stormer Bølers eget flaggskip Øystein Mørk inn til 3.plass på 33,46.



Mini-analyse

Om jeg tapte mye på å gå? Neppe. På de siste 3 kilometrene gikk jeg 3-4 ganger. Jeg tror alle de som passerte meg da, ble innhentet og forbiløpt ganske raskt etter at det flatet ut. Og jeg avanserte en god del plasser i løpets siste del, der jeg hadde mine små gåstrekk. Litt før Rustadsaga så jeg plutselig Ås-løperen Knut Bjørn Stokke foran meg. Jeg kom opp i ryggen hans to ganger, før jeg begge ganger begynte å gå. På toppen av brattbakken hadde han på ny fått en luke på ca 20 meter. Men luken var tettet ved parkeringsplassen før siste flaten og i mål var jeg 17 sekunder foran. Altså en bra finish. Likevel kom Morten litt bekymret bort til meg rett etter målgang og lurte på om jeg var dårlig, for jeg hadde ikke sett særlig sprek ut på oppløpet. Hmmmm, undret jeg, innspurten var jo ikke så verst, så da lurer jeg virkelig på hvordan jeg så ut i resten av løpet!?...



Svaret fremgår kanskje av dette bildet, som Marie knipset på oppløpet. Huff. Jeg ser stokk stiv og sliten ut. Så det var kanskje ikke så rart at Morten ble bekymret...


Ja, Morten hadde nok et poeng. Dette var ikke noe topp løp, men en fin og hard gjennomkjøring. Jeg kom rett fra noen flotte dager på Sjusjøen med både langturer og bakkeintervaller (da gikk jeg ikke), og var derfor spent på hvordan kroppen ville respondere. Jeg har ikke noe å skylde på. Beina var nemlig bra. Akilleshælen min er som vanlig pusten. Så svaret er nok veldig enkelt: Jeg er ikke bedre. Eller jeg er akkurat så god. Alt ettersom hvordan man ser på det eller hvem som spør. Jeg ble i hvert fall nr 4 i klassen med 40,23 og klarte dermed ikke målet om å løpe under 40 minutter.

Men det var uansett en herlig dag med sol, 11 grader og perfekt løpsvær, og Hanne, Marie og Mira var med som moralsk støtte og ivrig heiagjeng, rett fra fjellheimen. Marie ville dessuten heller være fotograf enn å kjempe i teten i barneløpet denne dagen. Konkurranser kan være litt skummelt :-)

Den første jeg traff på var forresten ingen ringere enn Jan Hoel, den tidligere "Kongen av Nordmarka Skogsmaraton", som dessverre ikke har kunnet trene ordentlig på mange år. Men nå var han klar for sin første konkurranse på fire år! Det var virkelig godt å se at han var tilbake og jeg ønsket lykke til, mens jeg lurte litt på hvilket nivå han holdt nå. Jeg tenkte at det viktigste sikkert var å delta og å kjenne på følelsen etter så lang tid på sidelinjen, og må ærlig innrømme at jeg ble en smule overrasket da jeg senere så at Jan Hoel ble nr 3 i klassen min, på plassen foran meg. Men det var absolutt en gledelig overraskelse! Stå på videre, Jan.

Og til alle dere skade- og sykdomsforfulgte løpere, så kan kanskje det være en fin oppmuntring.
"They always come back!"

Hanne hadde kastet krykkene, men måtte nøye seg med å være tilskuer og hundepasser. Nå venter kneoperasjon etter røket korsbånd og ødelagt menisk. Til neste år håper hun å være tilbake på Haraløkka, men da vil hun gjerne løpe selv også.


Glimt fra sprinten
(5 km)
En som ikke hadde kastet krykkene var Oddbjørn, som vi hadde en munter passiar med både før og etter løpet. Her i velkjente kliv på vei til klasseseier og 8.plass totalt på 18,25.
Bildet er tatt av Lasse Wilhelmsen for kondis.no.

Litt lenger bak kjempet Steinar en tapper kamp for å innhente Oddbjørn og holde unna for Morten. Selv om nr 104 har gul farge på trøya, er det ikke Morten som har heng på Steinar her. Morten kom imidlertid sterkt i innspurten....

Jeg skal ikke røpe hvem av de to OI-kompisene som vant den interne duellen med ett sekund.
Men bildet av en jublende Morten etter klasseseier på 18,42 taler sitt tydelige språk... :-)


For utvalgte tider i bakkespurten opp fra Rustadsaga, se kommentarfeltet!



Helklaff i Warzawa Marathon!

Et maratonløp blir ikke alltid som man tror på forhånd, det være seg på godt eller vondt. Men en sjelden gang klaffer alt, selv om forberedelsene har vært trøblete. Eller kanskje nettopp derfor. Mens 12.000 løpere slet seg gjennom Oslo's gater på hel eller halvmaraton på søndag, valgte Ole Kjell å sette kursen sørøstover, til Warzawa. Les hele hans levende beretning om dagen da alt klaffet, til inspirasjon for ande maratonløpere, og til glede for enda flere.

 Rapport fra Warzawa Marathon

     -   Av Ole Kjell Langmyren   -

Oppkjøringen til Warszawa Marathon ble ikke slik jeg hadde tenkt. Etter å ha løpt Prinsens Minne (21,1  km) i Halmstad 5 uker tidligere på 1.22.16, en tid jeg vurderer til +/- 1.20 i en rask løype, så det unektelig lyst ut med tanke på sub 2.50 på en optimal dag. Godformen som var på gang forsvant imidlertid 1 uke før Drammen og jeg sleit tungt både på trening og under konkurranser. Mandag før Warszawa viste blodprøven et Hemoglobinnivå på 12,2 (referanseverdi 13,4-17,0), og et jernlager på 33 (referanseverdiene 30-400), mitt kanskje laveste noensinne. Selv om jeg har prestert bra på lavt hemoglobinnivå tidligere, var ikke dette optimalt i kombinasjon med tunge bein. De siste dagene fram til løpet ble det derfor fullt fokus på jerntilskudd, jernrikt kosthold, og mye roligere og litt mindre trening enn normalt for å samle mest mulig overskudd. Det til tross var beina, og spesielt lårene, fortsatt stive og tunge på torsdag. Tirsdagens trening som skulle bestått av 20 x15 sek med bra fart og 15 sek pause, ble erstattet med 9 km veldig rolig løping. Torsdag ville jeg normalt løpt en 10 km i 4.10-fart, men siden jeg ikke følte meg bra ble det med  4 km i 4.03-fart. Det føltes alt annet enn lett, og det var helt utenkelig at jeg skulle klare samme farten 10,5 ganger så langt 3 dager senere. Siste endring fra tidligere ble at jeg trente fredag i stedet for lørdag, rolig 6 km med 4 stigningsløp på slutten. Oppvarmingen føltes ikke spesielt lett, men stigningsløpene bar bud om et lite lys i tunnelen, og jeg fikk tilbake troen på muligheten for årsbeste (2.52.25 fra Utrecht i påsken). Til tross for at det har gått tungt de siste 3 ukene før løpet har jeg hele tiden følt at den underliggende formen har vært bra dersom det bare kunne løsne.

IDYLL: fra målområdet.

Løpsdagen opprinner og værvarselet er det beste med 10-18C, sol, og nærmest vindstille, noe som gir en helt annen feeling enn i Firenze i fjor høst. Etter 4 løp på 2.51-2.55 det siste året, er målet sub 2.50 uansett hvordan formen måtte være, så får det bære eller briste. Med 10 minutter igjen til start tar jeg oppstilling i front sammen med eliteløpere og pacemakere. Litt stas å være i rampelyset for en stakket stund med kameralinser helt opp i fleisen. Om de blir vist noe sted gjenstår å se.

Starten går og jeg finner marsjfarten på 4.00, tror jeg. Det føles saktere, men det gjør ingenting. Jeg foretrekker heller å ligge  over enn under 4.00 på første kilometeren. Det er slik grunnlaget skal legges for en bra gjennomføring og et mulig sub 2.50-løp. Overraskelsen er derfor stor når klokka viser 3.49 etter 1 km, og jeg lurer med ett på hva som skjer. Jeg holder fart til 2.41, og i et kort øyeblikk farer tanker om ny pers forbi, men jeg justerer meg umiddelbart inn og setter på autopiloten. Etter 6 km begynner jeg så smått å kjenne det i lårene, ikke akkurat drømmesituasjonen å få det så tidlig, men det går uansett lett. Bortsett fra 6 km som går på 3.34 pga nedoverbakke, løper jeg klokkejevnt og noterer 20.04 – 19.34 – 20.02 – 20.04 fram til 20 km, og passerer halvveis på 1.24.18. Fra 8 til 10 km ligger jeg bak i et felt på 10 løpere, men skjønner ved passering 10 km at disse gutta er i ferd med å øke farten litt, så jeg velger klokelig å la de løpe. Deretter blir jeg løpende så godt som alene fram til 29 km. Jeg passerer 16-17 km og ”smerten” i lårene har tiltatt så vidt mye at jeg er litt småbekymret for den videre utviklingen, men jeg ser det positive i det at beina ikke føles tunge slik de har gjort på treningen de siste ukene. Etter snaut 19 km passeres jeg av en løper og siden jeg løper på autopilot (4.00) siger han sakte i fra etter er par hundre meter.

Rett før halvveis skjer det jeg har fryktet i forkant. Magen krangler og et dobesøk føles uunngåelig. Jeg lar meg imidlertid ikke stresse og tenker at en snarvisitt på ca 1 min ikke er noen krise. Med medbrakt dopapir i shortsen ser jeg etter en mulig avstikker i buskene, men bestemmer meg for å knipe igjen til 22,5 km der det står utplassert en skikkelig do, slik det gjør for hver 2,5 km gjennom hele løpet!! Fantastisk bra. Det gir seg heldigvis, og jeg fortsetter, men det dukker opp igjen i mindre grad etter hvert glass vann på drikkestasjonene. Sportsdrikke er i en sånn setting erfaringsmessig ofte verre for min del, men jeg opplever at Powerade ser ut til å fungere bedre i dag og fokuserer på denne samtidig som jeg ikke tør å ta for mye. Selv om solen skinner og temperaturen nå sikkert har krøpet til rundt 15C, føles væsketapet overraskende lite. 

PREMIE: Ole Kjell med premien etter løpet.

Rett etter halvveis passeres jeg av to løpere. Jeg vurderer den ene til å være i klassen min eller klassen over, og jeg får lyst til å henge meg på da jeg vet det kan stå om en pallplass dersom jeg holder koken helt inn. Det blir til at jeg lar det være, da jeg ser at jeg uansett har økt farten til i underkant av 4.00. Får heller satse på at han sprekker og 3-4 kilometer senere ser det ut til at jeg får rett, men jeg oppdager at det kun er ønsketenkning, for han drar fortsatt litt i fra, gjør han ikke det da? Ved passering 26-27 kilometer har lårmuskulaturen blitt såpass vond at jeg er bekymret for avslutningen. Det er tross alt 15 kilometer igjen, og det kjennes tøft ut. Siden jeg nå er på den rette siden av 4.00-fart gjør jeg et lite regnestykke og kommer fram til at dersom jeg ligger 1 minutt foran skjema ved passering 34 km (2.15.00) kan jeg tillate meg 4.15-fart inn til mål og klare sub 2.50 med noen få sekunder. Det betyr samme løpsutvikling som i så godt som alle mine maratonløp, noe som bør være mulig. På den annen side har jeg hittil løpt ”over evne” og lårene føles slett ikke bra, så jeg kan godt sprekke. Farten har som nevnt økt litt og fra 20 til 30 km går det på 19.55 og 19.56.
Så kommer dagens gavepakke i det jeg blir tatt igjen av 3 løpere ved passering 29 km. Gruppen består av en snerten dameløper med egen hare. Jeg bestemmer meg for å henge på selv om låra nå er svært vonde og jeg begynner å føle meg sliten. Vi tar igjen en løper og de neste 3 kilometerne går på 3.58 – 3.55 – 3.55. Så oppstår det helt utenkelige etter passering 32 km. Her har jeg løpt og følt meg sliten og mørbanka i låra og sett for meg muligheten for en grusom vond avslutning, for så å oppdage at jeg slettes ikke er sliten. Det er bare smerte i lårene jeg kjenner, ellers går det lekende lett. Jeg bestemmer meg for å bekjempe smertene og bare henge med, men det går så lett at jeg begynner å bli utålmodig når farten synker til 3.57-3.58 fram til 35. Det er nå det gjelder å ikke gå av hengslene, så jeg bestemmer meg for å vente til 37 km før jeg gjør noe overilt.

I LYKKERUS: Ved passering 41 km.

Vi passerer 35 km og jeg merker at dama begynner å slite, noe hun tydeligvis kommuniserer til haren sin. Da ingen andre i feltet virker utpreget spreke opphører tålmodigheten, og jeg bestemmer meg for å gå etter snaut 36 km som gjøres unna på  4.00 og justeres ned til 3.56 - 3.55 - 3.53 på de neste. I løpet av disse kilometerne får jeg også øye på løperen jeg tidligere vurderte til å være i klassen min, noe som trigger ekstra og han parkeres ved ca 39 km. Det viser seg etterpå at han er i klassen under. Jeg innser nå at jeg kommer til å klare 2.48, muligens 2.47 og jeg fabler til og med om 2.46 med 3.30-fart til mål (det hadde holdt med 3.45…..). Lykkerusen begynner å gjøre seg gjeldende, men samtidig dukker bilder opp av toppløpere som har gått i veggen på dette tidspunktet. Jeg blir litt skremt av den formidabelt uvante utviklingen i løpet mitt og tar et lite hvileskjær på 3.59, før jeg avslutter med 3.56 – 3.50 – 0,41, og har en snittfart på 3.51 siste 2,2 km. Klokka viser 2.47.26 og andre halvdel har gått på 1.23.18, en negativ splitt på 50 sek. For første gang har jeg opplevd at raskeste delen av løpet var fra 30 km og til mål, og fra 30 til 40 km har det gått unna på 19.41 og 19.43. Tiden gir meg også et håp om en topp 3 plassering i klassen, og gleden er derfor stor når jeg ser at jeg faktisk har vunnet. Det viktigste for meg var i utgangspunktet å klare sub 2.50, men jeg kan ikke legge skjul på at klasseseier smakte minst like godt som tiden. Det føles utrolig godt å ha lykkes med årets hovedmål etter å ha funnet toppformen nærmest på overtid etter å ha slitt de siste 3 ukene.

YES! En lykkelig og (bare litt) sliten langmyren etter målgang.

Selv om det fortsatt er sluttiden som gjelder har jeg de siste par årene begynt å se på WAWA-tabellen for å få en pekepinn på hvor stort forfall jeg kan forvente meg. Det som overrasker meg at jeg oppnår min desidert beste score noensinne, 82,97 nå mot 81,60 når jeg satte pers i 2003. For å oppnå en tilsvarende score i 2003 måtte jeg løpt på 2.37.40 den gang. Sånn sett ser det ut til at jeg har levert mitt beste maratonløp noensinne, men jeg tillater meg å tvile litt. Gjennomføringen er uansett den desidert beste og jeg rangerer det helt klart på høyde med persen på 2.40.19.

On the podium!
Til tross for at Warszawa Marathon ikke er av de store løpene må jeg skryte av arrangementet. Løypa var i år lagt om pga byggeaktivitet i sentrum i forbindelse med neste års fotball-EM, slik at den gikk sørover i landlige omgivelser. Ei superrask løype, men ganske kjedelig ville nok mange sagt, så sant du ikke har den ultimate opplevelsen slik jeg hadde. Drikke og toaletter for hver 2,5 km, trommeband på flere steder, god respons fra publikum selv om det til tider var glissent, og flott stemning i målområdet etter løpet.

MASSASJE: Det er godt med alt som er unnagjort - særlig når det  har gått over all forventning! 

Ellers stor takk til reisekamerat og fotograf Ståle Sønsterudbråten. Han løp selv Bieg Olimpijski, de første 8 km av maratonløypa på 32,51. Ikke ille for en litt utrent o-løper som måtte løpe sikksakk mellom ca 2500-3000 løpere for å ta seg fram, ettersom starten gikk 10 minutter etter maratonløpet.

Ole Kjell