Medaljedryss til gjengen på Lørenskog!

- Nå med reportasje og flere bilder -

Mitt første Lørenskog halvmaraton ble en positiv opplevelse, til tross for særdeles surt og kaldt vær med regn og vind på lørdag. Det ble sølv i det innlagte KM for Akershus i klasse M45, der vi tok storeslem med gull til Harald, sølv til meg og bronse til Steinar. Gull ble det også til Vidar i klassen over, og veldig overraskende og hyggelig dobbeltgull til Trond Inge, som vant både senior og veteranklassen for Oslo friidrettskrets! Dobbel medalje både i senior og veteran også til Dennis, så det ble litt av en medaljefangst på gjengen denne dagen!

En glad og fornøyd veterangjeng som forsynte seg grovt av medaljefatet i det innlagte KM for hhv Oslo og Akershus friidrettskretser. Fra venstre Trond Inge (gull i senior (!!) og gull i veteran klasse M45 for Oslo), Vidar (gull i M50 for Akershus), Dennis (bronse i senior og sølv i M45 for Oslo), Harald (2.plass totalt i løpet, sølv i senior og gull i M45 for Akershus), Steinar (bronse i M45 for Akershus) og meg selv (sølv i M45 for Akershus). Litt av en gjeng!


Harald og Trond Inge ankommer Lørenskog.

Jeg stilte til start med litt bange anelser og uten de store forventningene. En ting var det ufyselige været. I tillegg satt 3-milsturen fra onsdag fortsatt i beina. Trodde jeg, i hvertfall. Og jeg var rett og slett veldig trøtt og sliten på morgenkvisten.

Selv om det var 8-9 grader, var det ikke snakk om å løpe i korte ermer denne dagen, selv om enkelte hardhauser som Trond Inge valgte den varianten. Kanskje ikke så rart at Trond Inge hadde sitt beste løp for sesongen, han MÅTTE rett og slett løpe så fort for å holde varmen! Jeg valgte langermet supertrøye med OI-singlet'en utenpå, knekorte tights og hansker, men droppet i siste liten kompresjonsknestrømpene i regnværet.

Jeg kom fint ut fra start på gangveien fra Hammer skole
(Foto: Olav Engen)

Oppvarming ble det dårlig med. Den bestod stort sett av å løpe de 400 metrene fra Hammer skole og ned til start, samt å slå en god gammaldags floke, for å få nok blod i fingrene til ikke å fryse. Jeg var litt overrasket over at det gikk såpass lett fra start av, og jeg befant meg uvant langt fremme de første 500 metrene, før Harald, Trond Inge, Vidar og Steinar etterhvert kom sigende forbi i tur og orden. Jeg justerte farten bortover grusveien etter en drøy kilometer og inn i det litt gjørmete stipartiet. Like etterpå ble jeg både overrasket og glad da Ole Kjell kom opp på siden. Jeg trodde han lå i klyngen 100 meter foran meg, men da fikk jeg jo selskap likevel, i hvertfall et stykke. Sammen med 4-5 andre fant vi et relativt behagelig tempo på førsterunden, hovedsaklig i comfortsonen, og passerte 10 km på ca 42,20.

Ja, det var surt og kaldt på Lørenskog.

Ole Kjell annonserte at han hadde tenkt å øke tempoet etterhvert, og jeg bestemte jeg meg for å prøve å følge så langt jeg klarte. Men inn på grusveien etter drøye halvløpt, økte han så markert at den lille gruppen vår sporenstreks ble sprengt i fillebiter og var plutselig langt bak oss. Jeg hadde store problemer med å henge på selv også, men heldigvis var OK mer ute på en hard treningsøkt enn knivskarp konkurranse denne dagen, så i stedet for å male meg også i stykker, senket han farten og nærmest ventet på meg før gjørmepartiet, så jeg fikk roet meg ned. Men det gikk rimelig raskt unna når vi igjen var ute på asfalten i det småkuperte terrenget som nå fulgte i noen kilometer.

Vi hadde nå dessuten fått motiverende los på gruppen foran med Steinar og Mosjonisten Espen (på bildet, tatt av Hjalmar Ripe) , som plutselig snur seg, ser oss og utbryter, "Der kommer han!!"

"Steinar, nå kommer vi"! svarte Ole Kjell, og dro på litt ekstra. Litt "gøy" må vi jo ha det underveis! Nå gikk det virkelig unna, tror kilometertiden var nede i 3,50. Jeg bet tenna sammen og tenkte at det fårt bære eller briste, men jeg var lite lysten til å slippe ryggen til OK nå. Steinar prøvde å øke litt, presset sin egen kilometertid ned i 4 blank, hans raskeste, men måtte likevel slippe ganske umiddelbart.

Jeg var langt fra sikker på at dette skulle holde, men mobiliserte litt ekstra opp bakkene og tok meg (og Ole Kjell) inn igjen når det gikk litt nedover. Plutselig kom en fyr i rød Modum-drakt susende forbi oss. Jeg skjønte lite, og litt senere, når vi løp fort i det lette partiet etter ca 18 km, kom en ny kar fossende forbi i adskillig høyere tempo enn oss. Og vi løp jo fortere enn alle andre rundt oss på dette tidspunktetet. Hva var dette for noe? Det viste seg selvsagt å være Blom og Preststulen, to av de uheldige som hadde løpt feil og mistet topplasseringer. Synd at slikt skjer, men det ga jo Trond Inge sin gyldne sjanse til heder og ære.

Jeg klarte å bite meg fast i ryggen til Ole Kjell hele veien inn, og var sogar oppe og dro i noen perioder. Den andre milen gikk ca halvannet minutt fortere enn den første. Det nærmet seg mål og jeg begynte å mobilisere for en vennskapelig sluttspurt, men OK var ikke i spurtemodus og ga seg uten kamp. Opp siste bakken tok jeg opp jakten på en rød skikkelse foran meg, kunne liksom ikke dy meg, men han var obs på den gule faren bakfra og hadde akkurat nok krefter igjen til å slå om og holde unna. Hadde jeg startet spurten bare 10 meter før skulle jeg tatt han, men skitt au. E det så nøye då?


Tiden ble 1.27,52, en av mine svakere halvmaraton rent tidsmessig, men årsbeste, siden det er første og trolig eneste jeg løper i år. Jeg var likevel fornøyd med dagen, og særlig med gjennomføringen, og takker her Ole Kjell som tauet meg rundt løypen for inspirerende drahjelp og en fin reise.

Er det mulig at OK virker en smule mer uanfektet enn meg?? (Bildet: Olav Engen)


Og etterpå var det hyggelig samvær med kaffe, vafler og premieutdeling. Grattis igjen til Harald, Vidar og Trond Inge i særdeleshet, for strålende løp. Mer enn godkjent også til Dennis, Steinar, Ole Kjell og meg selv. Og Mosjonisten himself  da, med årets niende halvmaraton under 1.30.

Steinar, Trond Inge og Vidar var raske til å fylle opp lagrene med vafler, kaffe og cola.

Marit Bjerknes og Olav Engen, begge fra Romerike Ultraløperklubb

Etter premieutdelingen fikk jeg anledning til å takke Marit Bjerknes personlig for at hun fant mobiltelefonen min i Håkons Hall etter Birkebeinerløpet / NM terrengløp tidligere i høst. Jeg har tidligere takket og kommentert i denne reportasjen  på Olav sin blogg Krampegammeln etter UltraBirken. En artig historie.

Begge disse er ultraløpere som synes halvmaraton er litt knapt. Olav hadde sogar planlagt å løpe alle de 10 løpene i Vinterkarusellen på ett døgn, starte kl 04.00 på natten og avslutte med Lørenskog halvmaraton! Den nyopererte hælen satte en midlertidig stopper for det. Men 30.desember planlegger Olav et nytt stunt under Vinterkarusellens 4.løp fra Jessheim.

Følg med, følg med! Og god bedring med hælen til Krampegammeln!


Lengre langtur enn planlagt

I går ble jeg med milslukerne Harald og Dennis på deres ukentlige langtur. Siden vi alle skal løpe Lørenskog halvmaraton på lørdag, var planen å ta det litt roligere. Jeg trodde det betydde litt kortere, og så for meg en tur på mellom halvannen og to timer. Men her tok jeg skammelig feil.


Så spørs det da om en løpetur på over 3 timer og nesten bare på asfalt er optimal oppladning til helgens konkurranse? Tja...


Vel, vel, vi hadde uansett en flott og hyggelig tur. Harald var løypeplanlegger denne gangen, Dennis og jeg fulgte bare med "på lykke og fromme", uvitende om trasévalg og lengde. I hvertfall gjaldt det meg. Dennis hadde nok en anelse om lengden, men han virker å være i kjempeslag, og var nesten helt uberørt etter turen.

Jeg funderte egentlig på om jeg skulle løpe årets siste SRM, med fakler og greier, men det endte med langtur i stedet. Mine to kompanjonger startet fra familien Ringen på Myrvoll, og plukket meg opp på veien, akkurat i det regnværet hadde lagt seg. Vi var heldige der, ikke en regndråpe underveis, etter at det hadde bøttet ned hele dagen. Med temperatur opp mot 10 grader, var det heller ikke noe problem å holde varmen denne gangen.

Langturene i regi av Harald går veldig sakte. Heldigvis. Snittet lå på over 6 minutter på kilometeren. Den minste lille fartsøkning ble slått ned på og farten korrigert. "Bare vi løper rolig nok, så har dette ingen betydning for lørdagens halvmaraton. Du vil være helt fin igjen i beina!" sa de omtrent i kor, like optimistiske begge to. Selv var jeg, og er jeg, en smule mer skeptisk til akkurat det. Men det henger kanskje sammen med at de to har kjørt sine ukentlige langturer på over 3 mil i mange uker allerede, som ledd i sin disiplinerte oppkjøring mot Firenze Maraton 28.november. Selv har jeg ikke hatt så lange langturer etter Oslo Maraton.

Turen gikk til Hauketo og inn i et for meg nytt terreng til Mortensrud. Deretter krysset vi etterhvert E6 og løp til Abildsø. Hittil hadde det gått veldig lett, men nå begynte jeg å slite litt med manglende næring og var småsvimmel. Jeg sa ingenting om dette, men håpet inderlig at vi skulle krysse tilbake igjen over E6 og løpe opp til Lambertseter, for deretter å returnere strake veien til Kolbotn.

Men neida! Harald fortsatte ufortrødent videre mot lysene fra Oslogryten. Dennis, som var ukjent med terrenget i starten, var nå på hjemmebane, bokstavlig talt, nesten helt på dørstokken sin. Han måtte holdes igjen et par ganger da han prøvde seg med små fartsøkninger. Vi løp helt til Ryen før vi endelig la om kursen i vestlig retning, opp til Ekeberg, rundt og over hele sletten og endelig - så kunne vi sette kursen hjemover igjen.

Dennis og meg på Ekebergsletten. Utsikten til Oslo er ikke så lett å se på bildet.


Jeg hadde heldigvis kviknet til og det gikk egentlig veldig greit. Jeg trodde Harald skulle spise nisten sin etter to timers løping, og ble oppmuntret da jeg fikk beskjed om at vi hadde løpt i nesten to og en halv time. Jeg har nemlig fortsatt ingen klokke. Jeg bare løper!

Bortover de lange gatene mot Seter og Nordstrand begynte jeg å kjenne det godt i leggene, men ellers gikk det ganske lett og fint. Tilbake ved Hauketo ble Harald litt motvillig med på å løpe opp bakken til Kongeveien for å få litt grus under skoene på hjemveien også. Bakken opp fra Hauketo virket minst dobbelt så lang som før, og nå kjente jeg litt murring i hamstrings. Dette vekket umiddelbart ubehagelige minner om min desperate avslutning i Oslo Maraton. Jeg prøvde å oppmuntre meg selv med at det var NÅ treningen startet - treningen i å ikke få krampe ved neste maraton. For da er det vel bare lange treningsturer på rundt tre timer som gjelder, eller hva? Jeg inntok nødprovianten, en gel, sammen med de siste slurkene fra drikkeflasken, og begynte å glede meg til en varm dusj og litt mat. Dennis fablet om lasagnen som ventet, men var ellers så uforskammet fin i beina at Harald nesten ble litt motløs.

Ved Sofiemyr stadion takket jeg for en fin tur, og var glad for at jeg ikke skulle løpe videre helt til Myrvoll.

Jeg kunne loggføre 29 km på 3 timer og 9 miutter. Harald og Dennis kan nok plusse på 6 km til og endte vel på rundt 35 km. En fin liten treningstur en onsdag kveld.

Vi gærne har det godt!



Høststemning på fjellet


Ja, det var faktisk ikke nødvendig å gå ut for å få fine naturbilder, heller...

Her følger flere naturbilder fra Sjusjøentraktene, i brytningstiden mellom høst og vinter. Med kuldegrader, men uten snø. Kun frostrim. Med flotte soloppganger og solnedganger. Vilt, vakkert og stemningsfullt for både mennesker og dyr!






Soloppgang


Motiv fra skiløypen ved Kuåsen
Fra Kuåsen mot Gjestbodåsen
Mot Snørvillen
Hund i naturen

Mira venter på skiløperne










Frost






Fjellelven
Kroksjøen

Solnedgang og måneskinn

























Bildene er tatt 20. - 23. oktober 2010.

Barmarkstrening på Sjusjøen

Endelig kom jeg meg til fjells igjen. De siste forberedelser til vinteren skulle gjøres og veden måtte på plass i hytten. Men selvsagt ble det tid til turer og trening også, og det ble noen uforglemmelige dager i et nydelig høstvær. Snø derimot, så jeg ikke snurten av, ikke så mye som et snøfnugg. Og det mens meldingene tikket inn om snøkaos og 10 cm i Bergen! Pussige greier. Men hva gjør vel det? Vinteren kommer tidsnok. Nå kunne jeg i stedet nyte høsten og forlenge barmarkssesongen litt til.

Onsdag 20.okt - Hurtig, 13 km
Jeg kom frem til hytten på ettermiddagen, akkurat tidsnok til å rekke en drøy times løpetur i skumringen. Det var ganske kjølig med flere minusgrader, så for å holde varmen måtte jeg løpe ganske fort. Jeg løp til bommen ved Elgåsen og videre til Mellsjøsetra og Mellsjøhøgda. Nydelig utsikt fra toppen og jeg fant til alt overmål en ny sti ned igjen, slik at det ble en liten rundtur ut av det. Den vakre solnedgangen måtte foreviges, selv om det var kaldt for frosne fingre. Men ingen blogg uten bilder!


Mellsjøhøgda og Mellsjøsetra i kjølig, men fin høstskumring.

Solnedgang over Mellsjøen og Mellsjøsetra.

Månen kom opp etterhvert og jeg måtte løpe fort for å holde varmen på tilbaketuren.

Torsdag 21.okt - Rolig langtur, 19 km
Dagens tur startet fra Kiwi-butikken og langs Sjusjøvannet. Midtveis på runden rundt vannet la jeg inn en impulsiv avstikker opp til Sollifjell. Nytt og spennende terreng, tenkte jeg - her har jeg aldri løpt før. Og for en utsikt det var fra toppen! Vel nede igjen løp jeg resten av Rømåsrunden og videre til ny fin utsiktspost mot Mesnali. Tilbake til Sjusjøen etter 2 timer og 10 minutter viste GPS-en stusselige 15,2 km. Så selv om jeg ikke stopper klokken når jeg tar bilder og nyter utsikten, så gikk det ikke akkurat fort. Men det var heller ikke meningen. Dette var en kose- og nytetur. En naturopplevelse, som samtidig ga fin trening, for jeg var rimelig sliten på slutten. Dette er livskvalitet.

Påplusset min daglige løping med Mira i nærområdene kunne jeg loggføre ca 19 km.

Nordsiden av Sjusjøvannet.

Fjellelven renner ut i Sjusjøvannet i strie strømmer.

Over myrpartiene på østsiden av vannet var lange strekk av plankestien belagt med is...


Sollifjell, 969 m.o.h. med panoramautsikt til Sjusjøen.

Rømåssetra er passert og Mesnalivannet og dalen åpenbarer seg.

Tilbake til stranden ved vestsiden av Sjusjøvannet, som er belagt med en tynn ishinne. Ringen (runden) er sluttet i det sola igjen er i ferd med å forsvinne.


Fredag 22.okt - Intervaller, 13 km
Dette var den store vedstablingsdagen. To paller med ved skulle bæres og stables i vedskjulet til vinteren. Jeg tok det som gratis styrketrening, men ble såpass sliten at den planlagte langturen ble droppet - til fordel for bakkeintervaller!

Ikke mye vinterstemning i "skiløypen" opp til Gjestbodåsen.


Det ble 6 oppturer á ca 800 meter, som jeg brukte ca 4 minutter å forsere.


Mira var med på 5 av intervallene. Ikke verst, men godt med en liten pust i bakken, selv om jeg tror hun var mindre sliten enn meg. Der i gården er det mest viljen det står på.


Fra toppen av åsen er det flott utsikt til Aksjøen og fjellheimen.

På hjemveien var det et spektakulært lys i den lave solen, som kastet lange skygger. Jeg klatret opp på en stor stein og ble stående å betrakte den vakre solnedgangen, i det fullmånen steg opp over tretoppene. Nedenfor kan du også skimte bakken jeg løp intervallene i, helt til høyre i bildet.


Lørdag 23.okt - rolig, 15 km
En fantastisk flott dag. Litt mildere, sol og helt stille.
Jeg løp i retning Midtfjellet og Snørvillen, men lot på ny impulsene styre da jeg la om i retning Steinsvikfjellet. Det var det fjellet jeg prøvde å finne veien til i sommer også, fra andre kanten, da jeg kom fullstendig på villspor. Og jaggu klarte jeg å løpe meg vill igjen! Jeg fulgte en merket T-sti fra Gjestbodsetra i retning fjellet, men stien delte seg etter en stund, for deretter å "tørke vekk". Jeg gjorde et par forsøk, løp litt frem og tilbake og ga meg ikke, men hver gang endte jeg i tett kratt eller stien bare forsvant. Til slutt måtte jeg innse at jeg heller ikke denne gangen kom meg til Steinsvikfjellet, og fant en sti (!) tilbake til hovedløypen til Midtfjell. Jeg fikk imildertid oppleve fin og trolsk natur, som jeg ellers ville gått glipp av, så denne gangen var det verdt det!

Fra myren nedenfor Gjestbodsetra, med Snørvillen i bakgrunnen.

Jeg mistet stien, men fant nye fine motiver i trolsk terreng.

Skjæringspunkt mellom høst og vinter.

Ved Midtfjellet, det kjente landemerket for alle birkebeinere, ser det nok helt annerledes ut om kort tid..

Idyll på tilbaketuren. Høsten i fjellet er vakker.


Tilsammen ble det knappe 6 mil løping på knappe 7 timer på disse fire dagene. Mao veldig rolig snittfart, men ganske mye aktivitet. I tillegg diverse timer med bæring og stabling av ved...

Så nå kan Kong Vinter gjerne komme til Sjusjøen !