Østmarka rundt

Gårsdagens annonserte langtur ble akkurat som jeg hadde håpet - lang, fin og veldig hyggelig! Når det i tillegg ble den lengste løpetreningsturen jeg har hatt noensinne, i tid vel og merke, må jeg vel være strålende fornøyd.

Harald og Dennis var initiativtagere til turen, som sin første langtur i oppkjøringen til deres felles høstmål, Firenze maraton i slutten av november. Selv har jeg et litt mer kortsiktig mål, Oslo maraton, om bare 2 1/2 uke.


Vi startet fra parkeringsplassen ved Sandbakken. Da jeg kom frem et par minutter over kl 17, stod gutta å trippet, særdeles ivrige etter å komme av gårde (se bildet). Trond Inge var også med, så her var Harald og meg gjester i Rustadland. Skjønt, Harald går jo på ski for Rustad og trener mye med langrennsgutta der, men nå var vi likevel begge på ukjente stier. Men hvilke flotte stier det var! Det ble en veldig variert tur, delvis i krevende og kupert terreng, delvis på myke skogsstier, og delvis på grusveier, selv om vi stort sett unngikk lange gruspartier.


Fra Sandbakken tok vi relativt raskt inn i terrenget. Vi fulgte Flyktningeruta mot Vangen i noen kilometer, og jeg skjønte relativt raskt at jeg hadde valgt feile sko. Jeg så nok for meg mer grusløping og hadde valgt Mizuno Wave Rider, skodd for langtur etter mine to økter dagen før. Men myrpartiene dukket opp ganske raskt, og jeg ergret meg litt over at jeg ikke tok Speedcross'ene.

Dennis hadde kanskje valgt feile sko han også, i hvertfall tråkket han av seg den ene skoen, som plustelig stod igjen i gjørmen. Pytt, pytt, vi kan ikke la oss affisere av sånne detaljer. Våt på beina blir vi uansett når vi følger blåsti, og noen steder kommer helt ut i villnisset.

Trolsk stemning og skumle karer. Vi har løpt feil og mistet stien, men kom etterhvert inn på blåsti igjen.

Etter feilløping, myrløping og fjellklatring, kom vi inn på grusveien over Bjønnbetet. Dette er det høyeste partiet i Østmarka, ifølge vår eminente guide Trond Inge, som er lommekjent i stort sett hver eneste krinkelkrok av Østmarka. Fra Bjønnbetet løp vi i retning Losby, som vi kun var 4 kilometer fra, da vi tok inn på en fin sti ved et drikkevann som selv ikke Trond Inge visste navnet på. Men flott var det! 


Idyllisk parti. Her kunne vi fylle på vannflaskene med ekte drikkevann, før vi fulgte stien langs vannet.

Deretter kom vi til restene av Skullerudseter, som ikke må forveksles med Skullerud. Kun skiltet står igjen, og ga oss en kjærkommen pust i bakken.


Nå kom vi inn i et meget kupert terreng, det gikk opp og ned og på kryss og tvers. Men utenom myrpartiene var det veldig tørre og fine stier og ideelle forhold for løping, mildt og fint. Trond Inge loset oss etterhvert trygt ned til demningen over Nord-Elvåga, til grusveien forbi Mariholtet, opp brattbakkene og til Hestholen, der vi igjen tok inn på blåsti over Hestholåsen og høydedragene mellom Nøklevann og Sør-Elvåga tilbake mot Sandbakken.












På demingen over Nord-Elvåga er det panoramautsikt både sørover (t.v) og nordover.


Jeg var litt defensiv og holdt stort sett baktroppen, men heldigvis holdt Harald ord om veldig rolig tempo med gange i bratte motebakker. Beina var overraskende bra etter de siste dagers tøffe trening, men jeg fikk litt muskulære småproblemer på innsiden av høyre lår. Jeg løp uten klokke og var glad da Harald sa at vi hadde løpt i 2 1/2 time. Da var det ikke så lenge igjen som jeg fryktet, for nå var jeg blitt sulten og i ferd med å gå tom. Mine 5 små biter med mørk sjokolade var litt i minste laget. Men Harald ble redningen. Han hadde med seg full matpakke med 4 brødskiver og ble litt mobbet for det, men alt det trekkes tilbake! Loffskiven med brunost gjorde nemlig underverker. Den ga ny kraft og gjorde de siste tre kvarterene nesten til en nytelse, i stedet for en lidelse, selv om jeg merket det godt i beina etterhvert.

En som tilsynelatende ikke merket noen ting, var Trond Inge. Han foreslo nå diverse omveier via Østmarksetra og andre lure stier, men fikk heldigivis ingen respons fra de to andre heller. Men Trond Inge viste imponerende form der han i kjent stil dro på i mange av bakkene, både opp og ned, og helt på slutten begynte med høye kneløft og diverse andre sprell. Den karen er tydeligvis vant til laaange treningsturer. Det er jo for øvrig Dennis og Harald også, som klaget litt over at langturene til Rustad på 18 km i terrenget er for korte, og som derfor gjerne forlenget økten med en ekstra time.

Joda, det er spreke folk jeg trener med. Men veldig inspirerende.

Det var nå blitt skumring, og tilbake til bilen var det nesten blitt mørkt. Vi var ute i 3 timer og 16 minutter. Gps-en min viste drøye 25 km, Dennis sin viste 24 km. Så vi har løpt både fortere og lengre før. Men dette var jo en kosetur i ulendt terreng - tross alt.


Takk for en superfin langtur, gutter!

På siste stopp, der Harald kom frem med nistepakken sin. Den gjorde godt for meg også!

3 kommentarer:

  1. Veldig moro at det passet for meg med en langtur akkurat i går. Det er utrolig moro å løpe i Østmarka, og ekstra moro med selskap. Det er lenge siden det har vært så tørt i marka, og det var spesielt moro å løpe på stien mellom Losby og Mariholtet. Der har jeg ikke løpt på over 3 år.

    Ingenting er som å løpe av gårde på skogsbunn som virker som en trampoline slik at en spretter av gårde uten å bruke krefter. Og variasjoner i terrenget gjør at en blir kastet ned bakker med en slik fart at en spretter lik fort opp neste bakke. Bare når en kommer ut på gruspartiene må en jobbe litt.

    Med den farten vi hadde ble det veldig sosialt, og vi kunne nyte naturen mer enn jeg pleier når jeg løper alene, og så fikk vi pratet mer sammen. Men med den farten kunne vi også fint ha løpt i 6 timer, men da måtte vi starte litt tidligere eller ha hodelykt, og definitivt mer mat.

    Her er et forsøk på veibeskrivelse:

    Fra parkeringsplassen ved Sandbakken ca 140moh fulgte vi grusveien nordover og holdt oss på nordsiden av Sandbakken. Vi passerer et veikryss, Klokkerud, hvor veien til venstre er endestasjon for Rustad når vi trener staking før Birken. Det er også her hovedløypa på ski passerer mellom Skullerud og Vangen via Grønnmo eller Høgåsen/Gullsmeden. Til høyre kommer en til Sandbakken. Men vi løper rett fram, dvs videre nordøstover og kommer snart inn der lørdagsturen til Rustad kommer inn fra venstre og fortsetter samme vei som vi løper. Vi følger faktisk lørdagsruten til sydenden av Elvåga og videre til Søndre Skytten som ligger på østsiden av Sør-Elvåga. Men istedenfor å løpe over myrene før Elvåga tar vi litt østover over høydedragene, ca 250 moh.

    På Søndre Skytten ca 200moh, som var et populært utfartssted fram til 70-tallet, følger vi Flyktningruta rett østover opp til Bjønnebete som ligger på ca 310 moh. For å komme dit må vi nærmest klatre loddrett opp en del av stien, og passere en del myrer. Etter å ha krysset kraftledningene, eller Monstermastene som de sier i Hardanger, tar vi feil av blåmerkene og blåbærtuer. Etter litt blåbærspising kommer vi raskt inn på rett sti og følger kraftledningene nordover litt før vi tar rett øst igjen.

    Fra Bjønnebete følger vi grusveien et par kilometer til den begynner å bli nedoverbakke retning Losby. En del av denne veien er hovedløypa om vinteren mellom Mariholtet og Vangen.

    Ca 4km før Losby tar vi av til venstre og følger blåløypa på østsiden av drikkevannet Halssjøen, forbi Skullerudseter før vi kommer inn på lysløypa mellom Mariholtet og Vallerud i Lørenskog, Østmarkas beste skiløype for både klassisk og skøyting. Vi følger den ned til Mariholtet, med Nord-Elvåga på sydsiden av demingen og Fri-Elvåga på nordsiden. Videre grusveien retning Nøklevann før vi tar til venstre inn på stier igjen i Hestehullet.

    Derfra Slettefjell til Høyås og videre grusveien retning Skytten. Men rett før vi kommer til Sør-Elvåga, løper vi rett opp i høyden over Solåsen øst for Langvann og ned til Smørhullet. Derfra følger vi igjen lørdagsturen til Rustad over et høydedrag og ned til Klokkerud og videre grusveien ned til parkeringsplassen igjen.

    Vi kunne fint ha løpt uendelige med andre løyper, for eksempel innom Østmarkkappellet. Bare tiden setter grenser for hvor mange steder en ønsker å besøke.

    SvarSlett
  2. Jeg løp også med Mizuno Wave Rider da jeg trodde vi skulle løpe mest på grus. Ikke det beste, så det gikk litt roligere enn vanlig på de våteste partiene. Terrengsko er nok mest egnet i terreng.

    SvarSlett
  3. Takk for fint innlegg, Trond Inge. Det var i hvertfall lett å se at du hadde mye energi innabords. Og med din detaljerte beskrivelse av turen, kan forhåpentligvis Vidar og andre følge i fotsporene våre, hvis det frister. Jeg gjentar gjerne turen selv en annen gang - da med matpakke :-)

    SvarSlett