Borte bra, hjemme best!

Eller litt omskrevet; Berlin bra, Bergen best!...


På tide med en oppdatering av bloggen. For vinteren er forlengst over og joggeskoene har tatt kommandoen over bein og kropp.

Kort status på løpsfronten kan oppsummeres slik:
  • Fått trent bra og med unntak av en liten strekk, også vært tilnærmet skadefri...
  • Løpt to flotte halvmaraton i Berlin og Bergen...
  • Klar for halvannen ukes hardkjør med Fornebuløpet, Gøteborgsvarvet og Fjellmaraton...
Joda, sesongen er definitivt i gang!




Berlin Halvmaraton 

Det er alltid en stor opplevelse å løpe i Berlin. Halvmaratonløypen var egentlig finere enn det sagnomsuste Berlin Marathon, som jeg løp i 2013. Maratonløypen er jo rekordrask og "alle" verdensrekorder er satt der, men halvmaratonløypen stod ikke mye tilbake for den doble distansen hva gjaldt løypeprofil. Flat og ikke så svingete, og stor stemning med masse tilskuere og over 14.000 løpere dannet også en fantastisk ramme.

På minussiden må være en litt kaotisk startordning, for øvrig i sterk kontrast til det ordnede systemet på maratonløpet som startet noen kilometer unna Unter den Linden. Halvmaraton startet på Karl Marx Allé, før løypen passerte gjennom Brandenburger Tor allerede etter tre kilometer. Deretter fulgte man startstrekket fra helmaraton, til den store rundkjøringen med Siegerssøyle i midten, før løypen gikk i en slags halvbue via det gamle keiserslottet Charlottenburg og tilbake langs Kurfürstendamm, gjennom Checkpoint Charlie og i retning tv-tårnet, Alexanderplatz og sentrum av gamle Øst-Berlin.

MEKTIG! Gjerdene var satt opp kvelden før vi skulle løpe gjennom Brandenburger Tor. 

Dette var kortversjonen, og foruten startkaoset, som gjorde at jeg først måtte løpe lett heseblesende på feil side og i feil retning, vekk fra start, bak uendelige gjerder før jeg slapp gjennom og inn i selve startområdet, i feil ende, for så å måtte ta meg tilbake motsatt vei på riktig side av gjerdene... Puuh. Hvorfor kunne de ikke bare hatt en åpning i begge ender?

Men den aller siste flaskehalsen for å komme inn i startfelt A var stor, heldigvis, så starten ble faktsik utsatt i mange minutter og lenge nok til at jeg kom meg på rett plass, kunne senke skuldrene og var klar og tent da startskuddet endelig gikk. Litt verre lenger bak i de bakre startgruppene, hørte jeg andre fortelle senere, der hadde det visst vært lettere kaotisk, trangt om plassene og mye sikksakkløping det første strekket.

På vei inn i startfelt A. Selve starten skulle egentlig vært gått nå...

Selv kunne jeg løpe strake veien da starten endelig gikk og jeg har ikke annet å skylde på enn en relativt frisk vind, som vi delvis fikk midt i fleisen på første halvdel. Jeg slet med å holde nødvendig fart til målet om 1.30, men psyket meg opp med at jeg ville få medvind på returen og at det da ville gå som en lek. Men dengang ei, det ble ingen lek. Etter et siste krampeaktig forsøk på å presse kilometertidene ned før de siste fem kilometerne, så ble det i stedet en aldri så liten sprekk og påfølgende resignasjon. Jeg var sjanseløs på en tid som jeg for ikke lenge siden ville betraktet som "a walk in the park"... Så derfor gjorde jeg omtrent det, fisket frem mobilkameratet mitt fra venstre overarm og konverterte sporenstreks fra heseblesende mosjonist på etterskudd til løpende fotograf på forfot på indre bane. Sportsmanden på jobb. Folk stusser litt og ler litt når jeg plutselig skjærer ut til siden og stopper opp, for å knipse noen bilder i alle retninger, før jeg løper videre igjen, like plutselig som jeg stoppet. Men det var langt gøyere å cruise inn til litt under 1.35 som fotograf, enn å gi alt for å klare 1.31 eller deromkring...



Artig å stoppe 20 meter før mål og ta bilde av løperne, målseglet -
og fotografene som tar bilde av meg!... Lurer på hva de tenkte...

"Du skjønner vel at du ikke kan løpe," hadde den dyktige fysioterapeuten til Hanne sagt før avreise. Men den jenta gir seg ikke så lett. Hun bråbestemte seg, eller ombestemte seg, like før avmarsj fra leiligheten med bare vel en time til start. Kneet hadde nemlig vært svært så skrantet den siste tiden og egentlig var hele løpet droppet, meget motvillig. "Avtalen" nå ble at hun skulle jogge sammen med meg til starten, for å føle seg frem, og dersom det gikk bra, så kunne hun jo alltids småjogge i tre kilometer for å få følelsen av å løpe gjennom Brandenburger Tor. Som tenkt, så gjort, men siden kneet oppførte seg ganske pent, så ble det en fin rundtur i Berlins gater for oss begge.

Etterpå ble det after-run med Rolf, som presterte langt bedre enn meg på 1.26-tallet. Rolf var likevel bare sånn passe fornøyd, mens Hanne var strålende fornøyd med bare å ha fullført. Og aller best; kneet ble ikke verre!

Noen glimt fra glade løpere etter innkomsten...

Ikke supermann! Men Sportsmanden! 
Superkvinnen!






















Banketten startet egentlig allerede like etter innkomsten...

(det sjenkes og drikkes med begge hender...)



...før vi forflyttet oss til mer egnede lokaler!...

Et sjeldent øyeblikk som bare MÅTTE foreviges!!!
Ikke fullt sjeldent syn! Men det smakte for både Rolf og meg også...
På ekte tysk gasthaus med munter kelner og solid tysk mat. Perfekt bankett!

Se reportasje og flere stemningsbilder på Sportsmanden!

Bergen City Maraton

Fire uker senere sitter vi i bilen på vei til Bergen. Slekten skal besøkes og andre ting skal fikses. Men selvsagt skal vi løpe litt også. Bergen City Marathon er jo et ganske så nytt løp, arrangeres for fjerde året, så vi kan jo bare etteranmelde oss ved start, tenkte vi. Så plutselig var det fullt!

"Halvmaraton er fullt, men vi kan få løpe helmaraton! Skal jeg melde oss på begge to"? spør Hanne meg i bilen. Hun har "løpssjefen" selv på øret, og han er villig til å innvilge oss start på maraton, selv om etteranmelding egentlig ikke er mulig. (Her har arrangøren et lite forbedringspotensiale). Men siden vi kommer helt fra Oslo, så skulle vi likevel få lov til å melde oss på. Men bare på hel...

"Nei, jeg kan ikke løpe helmaraton, jeg skal dekke løpet for Friidrettsforbundet og Sportsmanden, så det går ikke," unnskyldte jeg meg.

"Men jeg melder meg på! Jeg reiser ikke helt til Bergen uten å løpe!" kontret Hanne.

Like etterpå var hun påmeldt. Noen timer senere, ved midnatt fredag, var vi endelig fremme i Bergen. Og bare noen timer deretter måtte vi grytidlig opp for å nå maratonstarten kl 08. Det var grått og vått, typisk bergensvær, skjønt vinden glimret heldigvis med sitt fravær. Med andre ord meget bra løpsforhold...

Flott og grått da starten går på Bryggen for helmaraton. Terje Lyngstad, den nye sjefen for Hordaland teater med Spenst-singlet har løpt mange maraton de siste årene, men neppe så mange flottere enn Bergen City Marathon i sin nye hjemby! 

Hanne og maratonfeltet kom godt i gang, mens jeg tok snarveien opp bakkene til Fjellveien i nedre del av Føyen, der løperne skulle passere etter syv kilometer og etter løypens lengste bakke. Jeg er i ferd med å perfeksjonere dette med å være løpende fotograf, så etterpå bar det ned bakkene igjen. Undrenes tid var nemlig ikke forbi; jeg hadde klart å skaffe meg plass på halvmaraton likevel og klokken 10 var det min tur til å stå på startstreken utenfor Bryggen. Men først hadde jeg knipset maratonløperne som passerte halvveis, og da jeg stod i det brede startfeltet på den fulle halvmaratonstarten, speidet jeg etter Hanne. Kanskje hun kom på den smale passasjen for de som da hadde løpt halvveis og skulle ut på runde nummer to?

"Hva gjør du i løypen!!" hadde en brysk vakt ropt til Hanne da hun passerte samme sted bare noen sekunder etter at starten min hadde gått.

"Jeg løper!!" svarte Hanne litt morskt tilbake, forbauset og overrumplet over det merkelige spørsmålet og tonen fra løypevakten, som tilsynelatende hadde mest lyst til å ta henne ut av løpet! Ikke fordi hun var sliten, men fordi hun hadde fått et startnummer med feil farge, hun løp nemlig med halvmaratonfargen, så vakten hadde nok misforstått. "Ja vel, så løp da!" ropte han etter henne, tilsynelatende litt brydd. Og Hanne løp videre, full av adrenalin. Det skulle komme godt med, for andrerunden ble tøff. Fryktelig tøff!

"JEG LØPER!!" Og det gjorde Hanne med bravur, selv om hun nesten ble "tatt ut" av løpet halvveis...
Til slutt kom hun også inn på riktig resultatliste, den for de som løp to runder..

Ikke så rart kanskje, med hennes litt for spinkle langturprogram. Den eneste langturen i vinter var Ribbemaraton fra Sandvika til Ski 3.juledag. Ikke er dette noen perseløype heller. Løypen er ganske hard, men du verden så fin trasé! Jeg nøt ferden og var turist i egen by der vi løp utover mot Sandviken, snudde opp til og langs Fjellveien, til Bellevue og Haukeland Sykehus, rundt store deler av det nyrenoverte Store Lungegårdsvann, inn i den revitaliserte Nygårsparken som endelig er åpnet for byens befolkning igjen og ikke bare for byens "løse fugler", langs Puddefjorden, inn i trange brosteinsmau på og rundt Nordnespynten, før innspurten langs Standkaien, Fisketorget og mål på selve Bryggen. Flott og mektig!

For egen del gikk det over all forventning. Jeg løp raskere enn i den mye lettere løypen i Berlin og spurtet inn til 1.31.02. Og denne gangen var jeg strålende fornøyd med både tiden og gjennomføringen. Her var det ikke snakk om å stoppe opp for å ta bilder 20 meter før mål!...

SE, HAN LØPER! Jeg løp uten kamera denne gangen, men Varegg Ski/Friidrett tok dette bildet i Sandviken etter noen kilometer. Jeg er nummer tre fra venstre, mens alltid blide Per Gunnar Alfheim i Vareggdrakt løper like innenfor meg. Vi utvekslet noen få ord underveis og mange etterpå. 

Hanne skulle fått tapperhetsmedaljen denne dagen, der hun litt senere satt fullstendig utmattet på gulvet i Vikinghallen. Jeg har aldri sett henne så sliten. Hun hadde nærmest sjangelt seg gjennom de siste kilometerne. Men å bryte? Å neida! Og hun kom seg raskt til hektene da vi litt senere kunne innta en bergensk skillingsbolle av beste merke og et par store kopper med kaffe på et lokalt bakeri.






















Men selv om tanken på "aldri mer maraton" fort la seg for Hanne, så blir det halvmaraton på Beitostølen i stedet for den planlagte Stockholm Maraton neste helg. Men nå er det jeg som må "ta igjen litt", så jeg satser på det virkelige Fjellmaraton lørdag 30.mai. Det var jo så flott den ene gangen jeg løp hele distansen over Valdresflya at det frister til gjentakelse, selv om kropp og bein neppe vil være helt enige i det så tett etter Varvet...

Fra Fjellveien: Min gode venn Bjørn Fretland, nybakt 50-åring,og Hanna Sæverås Breivold (som for øvrig ble nummer tre i BCM), løp begge Fjellmaraton i 2012, det året jeg debuterte. Om halvannen uke er det duket for min andre start der oppe.

For før den tid er det altså duket for enda et halvmaraton, sogar verdens største: Gøteborgsvarvet! Også det har jeg løpt en gang før, i tropevarmen som tok knekken på selv garvede afrikanere i 2013!...

Og som oppkjøring til det; sprintdistanse på 5 km i Fornebuløpet allerede i kveld...

Joda, sesongen er så avgjort i gang! På godt og vondt...


Eva Quivey, klar til start på halvmaraton;
det finnes ikke dårlig vær...
Tidligere klubbkamerat i Fana IL Bjarte Ellingsen
passerer halvveis på sitt maratonløp. 


Se reportasje med resultatlink på Sportsmanden



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar