lørdag 28. februar 2015

Smil, latter, pers og pes i Bislett Indoor 50 km!


Da er løpssesongen i gang for fullt! Jeg kick-startet likegodt med et lite ultraløp. For andre gang løp jeg nemlig Bislett Indoor 50 km. For andre gang ble det en opptur i kjelleren på Bislett. Og for andre gang ble det faktisk også pers!

Skjønt, første gang en løper en ny distanse, så MÅ det jo bli pers, uansett hvor fort eller sakte man løper. Nå beskrev jeg likevel debuten min for tre år siden som en drømmedag og drømmegrense, da jeg med knappest mulig margin klarte å karre meg under 4 timer.

Joda, det kan være GØY å løpe ultraløp - og det er en myte at løpere aldri smiler. Det er muntrasjosnrådet fra Fana, Per Gunnar Alfheim (i midten) som slo an tonen, mens Cecilie Holmgren og jeg trekker på smilebåndet. Som fotograf Bjørn Hytjanstorp selv skrev under dette bildet da han la det ut på Fjesboka: -Å fullføre et ultraløp kan være svært tøft, og underveis opplever man mange opp- og nedturer. I oppturene kan man dele det man har på hjertet med de man løper sammen med, og dette kan føre til både smil og latter. Som her; etter nesten tre timers løping under Bislett 50 km 2015. Hvem sa at ultraløpere er noen grinebitere ;-) 

Det var den gang, siden har jeg ikke vært i nærheten av persene mine på NOEN distanser. Derfor synes jeg målet mitt var ambisiøst nok. Men viktigere enn tid og eventuell pers, var følelsen og egen opplevelse av løpet.

Hadde jeg gjort hjemmeleksen på forhånd? Ville jeg ha en god dag? Ville beina tåle 92 runder på knallhardt underlag? Hva med kramper? Spørsmålene var mange i forkant. Jeg har hatt en del halvlange løpeturer i vinter, men ordentlige langturer som må til skal man holde maraton eller enda lengre distanser, det var litt mangelvare. Men fire uker før Bislett 50k, løp jeg 45 runder samme sted. Da slet jeg muskulært etter rundt halvannen times løping. To uker senere var jeg tilbake og løp enda litt lenger. Nå gikk det litt bedre også med beina.

Så jeg var betinget optimist når jeg stilte til start i den raskeste puljen med start kl 10.00. Det var nemlig en dobbelt så stor gruppe som skulle starte kl 14.30. Det medførte at jeg helst måtte løpe under 4 timer, og jeg MÅTTE klare det på 4.20 for ikke å bli vinket av... Det ville vært litt kjedelg, å få stoppskiltet, med tre runder igjen å løpe.... Vel, nå ordnet arrangørene det problemet på en smidig måte for de som ikke var i mål på dette tidspunktet, så alle fikk anledning til å fullføre.

Her er jeg i flytsonen! 

Også jeg. Og det attpåtil på en tid som var nesten tre minutter bedre enn forrige gang! I tillegg er jeg jo også blitt tre år eldre. 3.56.34 lyder min nye pers på! Fantastisk moro å ENDELIG klare å perse igjen, og å fullføre et så langt løp uten nevneverdige muskelproblemer. Det er nesten litt uvant, men krampene kom aldri, og jeg unngikk også å bli stokk stiv på slutten av løpet. Faktisk var de to siste rundene mine raskeste og beina var også brukbare resten av kvelden og i dagene etterpå! Så kanskje jeg nå virkelig kan kalle meg ultraløper???...

Uansett var det en minnerik dag i "katakombene" under Bislett stadion. Med speakertjeneste, storskjerm, åpen café og masse hyggelige menensker, så ble dette en fantastisk dag!

Litt mer fra selve løpet: Jeg stilte meg bakerst, helt uten oppvarming, og åpnet deretter. Tror ikke jeg  hadde løpt tre runder en gang før de beste kom susende forbi i et vanvittig tempo. Da hadde de allerede tatt meg igjen med en runde! "De" var Risa-brødrene og Årets ultraløper i fjor, John Henry Strupstad, som dessverre måtte bryte etter en snau times løping. Selv løp jeg mye sammen med kompis Dag, vi hadde jo lagt en liten strategi i bilturen til Bislett, og vi vekslet litt på å dra, "mistet" hverandre diverse ganger underveis, for å "finne" hverandre igjen litt senere. Men også Dag måtte dessverre kaste inn håndkleet etter kneproblemer etter 70 runder. Kjipt.


Hvem der!?.. Håvard Ellefsen i rød trøye ser ut til å sjekke hevm som sniker seg opp på siden av ham.  I front ser kompis Dag Spilde ut til å "ha fått det" og den tøffe vossingen må dessverre kaste inn håndkleet med noe som etterpå er diagnostisert til "jumpers knee". Ikke så rart at han sliter litt... I hvit trøye bak er "Rotterdam-Rune", som gjorde et aldri så lite come-back etter å ha fått en vektstang over tærne i fjor høst! Nå cruiset han kontrollert en maratondistanse på 2.59. Solheim-ekspressen is back in business! 

Jeg holdt temmelig jevn fart frem til rundt samme tidspunkt som Dag måtte bryte, da ble det mye kjemping og rundetidene skjøt litt i været. Jammen godt at jeg hadde ligget på rundetider rundt 2.30 ganske lenge, da 2.36 i snitt ville gi 4 timer. Så jeg hadde litt å gå på, men ble likevel en smule usikker mot slutten da det viste seg at vi skulle løpe en runde mer enn jeg faktisk trodde. Hadde ikke helt gjort hjemmeleksen likevel da, i hvert fall slurvet litt med teorien. Men løping er heldigvis mest praksis, samt en solid dose med psykologi og mental styrke, og der sviktet jeg ikke! Så da det røynet på som verst, klarte jeg å mobilisere og altså øke betydelig på de siste rundene. Fra å føle at jeg stavret meg rundt banen, var følelsen plutselig at jeg fløy! Men det var nok helt midlertidig, og kun fordi jeg så slutten på moroa. Utrolig hvordan man klarer å mobilisere litt ekstra da. Bare spør Petter Northug!

Back in business er denne karen også! Her ser det ut som om jeg har skrudd opp tempoet litt, 
og  at jeg er nesten alene nede i Bisletts underganger... Det var jeg ikke!...
(Dette bildet fikk jeg ferdigredigert av selveste Kjell Vigestad, de andre actionbildene er alle tatt av Bjørn Hytjanstorp - takk til begge!)

Ekstra kult var det også å debutere i eget løpetøy! Jeg stilte med blodfersk trøye påtrykket Sportsmanden og Follo Sport, utført av innehaveren selv, Erik.


 


Tusen takk for fantastisk service og god hjelp med trøyen(e), Erik, kanskje det var det som gav meg ekstra energi og superkrefter på Bislett!


Ny Sportsmanden-trøye i trykken! 
Erik Eeg, den driftige og trivelige innehaveren av Follo Sport - "din klubbservicebutikk" som hjelper deg med det meste av treningstøy, profilering og mye annet! 
Et lite utvalg av rykende ferske Sportsmanden-trøyer.
Tusen takk til Follo Sport! 
Fornøyd Sportsmand etter fullført løp!

Det neste nå på løpsfronten blir Berlin Halvmaraton 29.mars. Men først blir det femmila i Falun! På storskjerm fra sykkelsetet! For på søndag kjører Stamina i Ski med Hanne og Karin bak spakene maratonspinning over tre hele timer samtidig med at Northug, Olsson, Harvey og de andre heltene tar ut sine siste krefter i VM på kongedistansen, som er akkurat like lang som mitt "kongeløp" på Bislett! Det blir gøy, det også! Særlig når en kommer rett fra noen fantastiske dager i den virkelige Mördarbakken og på Lugnet skistadion. Men det er en annen histore...

(Og har du likevel lyst å lese mer om dette, er det bare å klikke deg inn på her på Sportsmanden...)


To glade lakser! Her er jeg med regjerende Norgesmester på 100 km og 24 timers løp, Bjørn Tore Kronen Taranger. En av flere som jeg hadde en hyggelig prat med etter løpet. Det er noe eget med ultramiljøet! BT ble for øvrig nummer 6 og løp på 3.25, men var hemmet av en vond tå underveis. Hans egen rapport kan du lese HER.

Flere gladlakser! Frants Mohr og Nils Hjelle løp begge som lokomotiver langt foran meg og hadde en innbyrdes fight seg i mellom i innspurten.  Selv om begge smiler, så er det nok Nils som smiler bredest og mest uanstrengt, etter prestisjeseieren i spurten! Vi gærne har det godt! 

Jeg endte til slutt på 29.plass totalt og ble nummer 3 i klassen. Det er mer enn godkjent og en kanonstart på sesongen 2015!


Flere bilder, reportasje og resultater på Sportsmanden!



mandag 16. februar 2015

Sjå til Sjodalen!

For et par uker siden la jeg ut på nye eventyr. I hvert fall gikk turen til nye og ukjente trakter, til Sjodalen, en sidedal fra Gudbrandsdalen, ikke langt fra Besstrond der starten går på det kjente og flotte Fjellmaraton. Dermed heller ikke langt fra Beitostølen sommerstid, men litt lenger med vinterstengte veier over Valdresflya vinterstid.

Utsikt fra tunet. Om sommeren er det campingområde på denne siden av gjerdet. 

Hva gjorde jeg så der oppe? Jo, ex-svigerinne Torill, mannen Erik og min yngste nevø Andreas har fulgt drømmen; de har kjøpt Sjodalen Hyttetun og Camping! Og allerede før jul flyttet de fra Bergen og opp hit. Frisk satsing! Og mens denne fine og idylliske plassen midt i hjertet av Norge tidligere bare har vært sommeråpen, så skal de nå holde åpent også om vinteren, med sesongåpning akkurat i disse dager, til vinterferien. Så har du lyst på noen dager til fjells og ikke har bestilt noe enda, så er det bare å legge turen dit. For det er et nydelig tur- og treningsterreng som venter, sommer som vinter. 

Idyllisk i skisporet, bare 1 km fra hyttetunet.

Jeg tyvstartet altså med å besøke stedet og testet skiløypene sammen med min gamle og spreke mor. Og selv om jeg selvsagt er en smule "inhabil" her; dette stedet kan virkelig anbefales! Selv om det bare var kjørt scooterspor da vi var der. Preppede løyper kom først helgen etterpå, da langrennssesongen starter litt senere her enn på mer kjente destinasjoner som Sjusjøen og Beitostølen. Men det er altså oppkjørte løyper nå og fantastisk flotte omgivelser. Gode muligheter for en aktiv og fin vinterferie, langhelg, påskeferie eller hva det måtte være, til en adskillig rimeligere penge enn på høyfjellshoteller rundt omkring. 

Her er noen flere bilder av dette fine stedet, med sine 12 hytter med både bad og egen kjøkkenkrok, samt en stor og fin gamme med plass til rundt 60 mennesker der du kan varme deg etter dagens tur. Skiløypen går tvers gjennom hyttetunet, og det er i tillegg kort vei til nærliggende "severdigheter" som Besseggen, Bitihorn og Brimihytten. For ikke å snakke om elven Sjoa sommerstid, med sine muligheter for rafting, bare et steinkast unna tunet...

God tur til nye trakter! Og lykke til! :-)


Campinghyttene ligger fint til.
Skiløypen går bokstavlig talt gjennom tunet.


Mor (på snart 82) legger inn en sluttspurt....
Og kan juble over "målstreken"- Sprekt! 


Vakkert!
Sjoa i forgrunnen, fjellheimen i bakgrunnen. 


Torill og Andreas står klare til å ta imot flere enn mor.
"Hobbit-hulen" - eller gammen - med plass til 60 personer!