onsdag 20. august 2014

Fartssjokk, skuffelse, fremgang og nytelse!

Endelig kan jeg løpe for fullt igjen, uten å tenke på skader, uten å bekymre meg og uten å måtte ta særlige forholdsregler. Gjett om jeg nyter det! Og jeg har masse overskudd i treningsarbeidet om dagen. Men det kan trengs også! For det er ingen tvil om at jeg er satt langt tilbake løpsmessig etter 10 måneder preget av altfor mange store og små løpspauser og litt for lite kontinuitet i treningen, i hvert fall hva kvalitet angår. For jeg har da vært i aktivitet stort sett hele året. Men det har blitt litt for mye alternativ trening og altfor mye lapskaus. Lapskaus er godt det, men da helst til middag...


Jeg har aldri svømt så mye som i ferieuken på Lefkas,
men kanskje det har vært litt for mye alternativ trening?...

Etter oppturen på lette steg i Sjusjøfjellet, var mitt neste mål en rask 5 km i Christian Frederik-løpet i Moss. Og før det igjen la jeg inn en test i en selvkomponert og relativt flat asfaltløype over 5,35 km. Sist jeg løp den, i fjor høst, løp jeg på 21.45 i striregn. Nå var det fine forhold og jeg fant frem mine nye lette On-sko og la optmistisk i vei. Runden fløt lett og fint og selv om jeg ikke ville gå helt i kjelleren for å unngå syre, så var målet å se 21-tallet, og helst raskere enn sist. Stor var skuffelsen og sjokket da klokken stoppet på 22.57! Det gir et snitt på 4.17 på kilometeren. Var formen virkelig dårlig?...

Det hjelper ikke bare med lette sko.... 

Lørdag stilte jeg derfor til start i Moss med bange anelser. Dog var det en nydelig sommerdag, det var masse folk og stor stemning allerede under oppvarmingen og optimismen kom gradvis tilbake ettersom beina kjentes bra.

Lady in pink. Spent og forventningsfull.
Løperen i bakgrunnen matcher også!...
Blek, men fattet. Klar, ferdig.... 


Selve løpet føltes også bra. Etter en grei åpning der jeg lå bak en rekke unggutter fra Mysen asylmottak og et par kanoner med vinneren Pål Asbjørn Kullerud, Varteigekspressen med 10.plass i Birkebeinerløpet aller fremst, så avanserte jeg gradvis i første del av løpet, oppildnet av entusiastiske heiarop flere steder i løypen fra Roar, som var ute på sin egen oppvarming til den påfølgende 10 kilometeren. Mange kjente skulle løpe den, mens jeg da var på jobb som fotograf.

Man in red! Etter fullført 5,2+ km, kunne jeg ta frem kameraet og samtidig heie
tilbake til Roar, som her setter inn sin velkjente spurt i starten av gågaten.

Ikke noe å si på steget for mannen som løper fra sin egen skygge!

Klokken min har forresten streiket igjen, den vil ikke lade, og utrolig nok så har plutselig mobiltelefonen blitt smittet av akkurat samme ladesyken. Dermed ingen klokke, og ingen mobil, men like greit å løpe på følelsen da. Noe jeg også gjorde, helt til vi hadde løpt både vel og lenge, minst i tre kilometer håpet jeg, for jeg begynte å bli temmelig sliten, og spurte en av konkurrentene mine som hadde klokke. "I to kilometer!" sa han. Akk ja, da var det bare å mobilisere litt ekstra. Men 3.35 på første og 3.50 på den andre kilometeren bar da bud om bra fart.

Jeg bet meg fast i ryggen på fyren og sammen hentet vi ytterligere to mørke, spreke og rødkledde unggutter iført drakten til mottaket. Etter en fin runde ut på Jeløya, svingte vi nå tilbake til broen og fastlandet, og etter et litt vel svingete avslutningsparti, passerte vi et skilt der det stod 5 km. Hmm, tenkte jeg, skulle vi ikke vært i mål nå? Var ikke løypen fem kontrollmålte kilometere? Men mål var ikke i sikte. Så plutselig svingte vi brått i 90 grader inn på siste del av gågaten, og målseglet var 50 meter lenger fremme. Jeg satt inn en kort turbospurt av nesten godt gammelt merke og fliste forbi de to ungguttene som i mellomtiden hadde listet seg forbi meg igjen. Var sikker på at de var langt raskere enn meg, siden begge løp i klasse 17-19 år, men jeg hev meg da foran begge ungdommene til femteplass over mål. Ikke verst det, jammen lenge siden jeg har vært så langt fremme i noe løp, tenkte jeg. Før jeg raskt kom ned på jorden igjen. Ikke fordi de to ungguttene fikk to sekunder bedre tid enn meg. Det hadde jeg regnet med, siden det var nettotid og jeg etter gammel uvane hadde stilt meg opp nesten i fremste rad. Men fordi karen foran meg visstnok hadde brukt godt over 20 minutter. Igjen var det mismatch mellom følt fart og reell fart!...


Dette kaller jeg spurt!!! Dagens desiderte raskeste toppfart på 10 km.
Omtrent som min følte fart?... (tja... i hvert fall langt fra den reelle farten....)

Så kom en ny runde med en blanding av glede og skuffelse. Jeg vant nemlig klassen min og ble sogar oppropt på podiet for å motta premie, men vinnertiden ble oppgitt til 21.05! Riktignok var løypen trolig drøye 5,2 km, men svak tid?... Målet var jo å løpe minst like bra som i 1814-løpet, altså på 19.10 på 5 km.

Vel, for å gjøre en lang historie kort, en historie som vi for øvrig heller ikke har fått det endelige svaret på, så var det dessverre mye surr med tidtakingen denne vakre ettermiddagen i Moss. På 10 km måtte alle tidene senere på kvelden nedjusteres med ca 50 sekunder da tidtakingen ikke hadde startet riktig. Og på 5 km ble tiden min (og andes) etterhvert nedjustert så mye at jeg vel hjemme plutselig stod oppført på nettet med 19.15 som klassevinnertid. Noe jeg i tilfelle er kjempefornøyd med, men som dessverre nok er like mye feil som den første tiden. Andremann Gjermund Tønnesen, et trivelig nytt bekjentskap som for øvrig løp sitt første løp siden 1999 (!) stod (står) nemlig oppført med 17.20 på listene, mens han hadde passert 5km et par hundre meter før mål på 17.40... Og jeg står fortsatt oppført med 19.15...

Gjermund og Trym Tønnesen. Pappa gjorde come-back med andreplass totalt,
mens junior ble nummer 12 totalt under tre minutter bak opphavet. Sterkt av begge!
 


Min teori er at riktig tid er midt mellom 21.05 og 19.15, altså 20.10, hvilket samsvarer bra med tid på egen klokke for andre som løp. Melding er sendt arrangøren, men noe svar er ikke mottatt. For dårlig selvsagt, med sånt tidtakerkluss, og veldig synd, for ellers var det en kjempedag i Moss med masse mennesker og stor stemning. Og egentlig bryr jeg meg ikke så mye om hva tiden var. Den var uansett langt saktere enn den føltes, men gjennomføringen og kjempingen var bra, noe som tyder på at jeg er på rett vei, tross alt.

Tre glade klassevinnere med hver sin fleece-vest som fin premie. For Svein Arne er dette dagligdags og for 19.gang bare i år, mens det for Hanne var for aller første gang. Best av 19 damer i klassen sin! Bravo! At jeg vant klassen min var ikke like mye å skrive hjem om, siden det bare var tre i klassen. Men en seier er en seier.. :-)
Applaus fra Hanne både til løpere, publikum og arrangører, som skapte stor stemning i Moss.
Applaus til Hanne også, med sin nest beste 10 km og sin første klasseseier i en langtfra lett løype. 


Veien blir til mens du går, er det noe som heter. Det gjelder kanksje her også. Eller rettere sagt: Veien blir til mens du løper! Og løpe, det har jeg gjort alle dagene etter CF-løpet. Fort har jeg også løpt, hver dag, relativt sett. For overskuddet har vært stort og beina overraskende lette. Da MÅ jeg bare benytte anledningen og NYTE treningsgleden, så lenge den varer! Selv om det skulle medføre at beina blir blytunge og det går enda saktere i Follotrimmen, som starter opp igjen etter sommerfeiren allerede i kveld. Ikke mye sjanse til å hvile på sine laurbær her altså! Men det er heller ikke det jeg vil. For nå vil jeg bare løpe. Løpe på skadefrie bein!

Keep running! Keep smiling!


Joda, jeg kunne smile etter Christian Frederik-løpet. Litt å bite i fikk jeg også!
Måtte selvsagt prøve "nasjonalretten" pølse i vaffel!! Det smakte faktisk veldig godt,
og var en fin avrunding på en begivenhetsrik dag. 


torsdag 14. august 2014

Som en tarahumara på lette steg i Sjusjøfjellet!

Er du en av dem som savner det gamle Birkebeinerløpet, den første versjonen som i hvert fall delvis gikk i høyfjellet? Eller har du bare lyst å løpe et flott og tøft terrengløp i fjellet, på fine og passe vanskelige stier i nydelig natur? Hvis svaret er ja, så bør du stille i Sjusjøløpets lengste distanse til neste år. For dette er et fantastisk fint løp som hadde fortjent langt flere enn skarve 66 deltakere.

Nå er det en kortere variant også da, som er nesten like fin og som 43 valgte å løpe. Den gikk ikke så mye i fjellterreng, selv om de 10,5 kilometerne på grus rundt Sjusjøvannet var tøffe nok, noe også damevinner Marthe Katrine Myhre understreket etter løpet. Og hun har som kjent et visst sammenligningsgrunnlag...


Neida, dette er ikke Marthe, men Hanne, i lette steg og med et smil om munnen. 

Skjønt, hvis kortrunden var tøff, så tror jeg du må løpe den lengste distansen, den såkalte Sollifjell Rundt, til neste år! Den er på 21,5 km, altså omtrent som Birkebeinerløpet, bare mye tøffere - og mye flottere også, vil jeg påstå. I hvert fall når værgudene så til de grader smilte til oss som de gjorde på lørdag. Her får jeg kanskje for ordens skyld ile til og nevne at jeg nok ikke er helt objektiv i dette tilfellet. Løypen går jo nærmest "på hjemmebane" i kjente og kjære treningstraséer og til og med gjennom hytteområdet Kuåsen, der vi jo har vårt lille paradis.

Og dersom det hadde vært regn og tåke, kunne selvsagt konklusjonen blitt noe mer dempet. Men regn, vind og tåke kom først senere på kvelden, og da til gagns! Så snakk om timing. For vi var heldige og på formiddagen under løpet kunne vi kose oss i rundt 20 grader og sol, med en liten svalende bris som gjorde at det ikke ble uutholdelig varmt.


Auda! Kortløypen var tøff nok, når spreke og meritterte folk som Tore Ruud Hofstad
og Ida Gjermundshaug Pedersen begge måtte ta telling 
etterpå.
Tore RH ble for øvrig nummer 7, mens Ida GP var nest raskeste dame. 


Jeg burde egentlig ha taklet varmen bedre selv, for vi kom rett fra en ukes opphold i Hellas natt til fredag. Deretter bar det såvidt hjemom, akkurat så lenge at vi fikk oss noen timers søvn, rakk å vaske en maskin med klesvask og hente Mira på kennel, før vi satte kursen mot Sjusjøen fredag kveld.

Fortsatt litt trøtt i trynet, var vi derfor ikke veldig tidlig ute løpsdagen og var de siste som meldte oss på. En annen kar var imidlertid like sent ute, men det var bare i påmeldingsboksen at han somlet, for Arild Christophersen tråkket til fra start og vant løpet på drøye 1.24. Joda, tiden sier jo mye om at dette ikke var av de letteste løypene.


Starten er gått og jeg smiler til fotografen. Det ser ut som jeg har tatt teten,
men bildet lyver litt her... 

Starten gikk like nedenfor Sjusjøen Langrennsarena, ovenfor caravanparken. Deretter bar det inn på grusvei rundt halve Sjusjøvannet, der den lange og den korte løypen skiller lag. Mens sprinterne med Hanne og Marthe i spissen løp rundt selve Sjusjøvannet, tok sliterne av og startet klatringen mot det første av tre fjell som kommer på rekke og rad; Sollifjell, Mostfjell og Snørvillen. Litt motbakkeløping er innlagt i løypen, og på det bratteste var det mange som gikk litt, inkludert meg selv, uten at det gikk så mye saktere av den grunn. Men ellers løp jeg med et positivt sinnelag og et smil om munnen, omtrent slik den berømte løperstammen tarahumaraene gjorde i den prisbelønte boken Born to run, som jeg leser om dagen. Dette løpende folket løper MED terrenget og angriper bakkene med smil og lyst. Og siden jeg som gutt alltid hadde mer sympati for indianerne enn for cowboyene, så bestemte jeg meg for å leke indianer i dag - og løpe like lett som en tarahumaraindianer i de krevende Sjusjøfjellene!


Flott lesestoff på stranden!
Koselig i Sjusjøløpet
















Hehe, det funket! I hvertfall FØLTES det sånn. Og da er jo mye gjort og vunnet allerede! 

Positivt overrasket ble jeg også da en drikkestasjon dukket opp på toppen av Mostfjellet! Kun omgitt av andre løpere og en flokk med kyr. Godt jobbet! 

Jeg tømte to krus på hver av de fire eller fem drikkestasjonene, ett glass med vann og ett med saft. Løpstrøyen, dvs det heldekkende startnummeret, hadde jeg flerret av meg allerede før Sollifjellets topp, resten av løpet gikk i bar overkropp, SÅ varmt var det. Og alt sammen fordampet bare, som om hele jeg var en stor, tørr svamp som bare sugde til seg all væsken.

Fra starten til høyre for Sjusjøvannet i bakgrunnen, løper vi opp her på vei
til toppen av Snørvillen, løypens høyeste punkt 995 m.o.h., som passeres etter 9,4 km.
Her fra en tidligere treningstur til Snørvillen.


Tarahumara-Monsen løper bedre oppover eller bortover enn nedover. Nedoverbakker på vei går stort sett greit, men nedoverbakker over stokk og rullestein i fjellterreng krever årvåkenhet og sterke ankler, og er ikke min greie. Likevel holdt jeg meg på beina hele veien, i motsetning til på den nyasfalterte og jevne veien i Fjellmaraton, da jeg hadde "tidenes tryning" og skadet ankelen såpass at jeg har slitt med etterdønningene siden. Sommerens planlagte drømmetur til Alpene og Mont Blanc Marathon, der jeg virkelig hadde planlagt å løpe som en tarahumara, hadde derfor gått rett i dass. Sjusjøløpet var erstatingen!

Men det var den andre leggen som igjen skulle skape bekymring denne dagen. For etter at jeg ble fraløpt nedover fra det høyeste fjellet, Snørvillen, av et par stykker, klarte jeg å "løse ut" og løpe såpass avslappet at jeg overrasket meg selv med å innhente utbryterne like før vi var nede på den grovgrusete veien nordover mot birkebeinerløypen og Midtfjellkoia. På noe jevnere underlag på kjerreveien løste jeg ytterligere opp og dro umiddelbart fra de andre i den lille gruppen som hadde dannet seg. Nå løp jeg dessuten på veldig kjente trakter, mot Gjestbodsåsen og Kuåsen, der hytteparadiset vårt er.




Men så var det denne trøblete leggen da, som jeg har slitt med mer eller mindre sammenhengende helt siden det famøse hinkeløpet mitt i Hytteplanmila. Og nå kjente jeg at det murret igjen, skjønt det var mer i akilles denne gangen. Shit. To-tre ganger stoppet jeg for lynrask massasje av leggen, før jeg la i vei igjen og håpet det beste. Over myrene mot Kuåsen passerte jeg to mann til, men jeg begynte å bli sliten også nå og håpet inderlig at det denne gangen var drikke å få ved Luddenhytten. Ikke som i prøveløpingen i fjor høst, da drikkemannskapet hadde pakket sammen da vi passerte...

Men akk, ingen drikkestasjon var å se....
Før en liten jente plutselig ropte: "Heia, heia! Det er drikke på toppen av bakken!"

Det var redningen! Og heldigvis ble det ikke verre i akilles eller leggen heller. Vi hadde nå løpt 16-17 km og passerte bare et par hundre meter fra hytten, men tanken på å stå av her var selvsagt ikke-eksisterende. Ut på Birkebeinerveien, forbi demningen ved Kroksjøen og opp de seige grusbakkene til Storåsen, til Birkebeinerrittets høyeste punkt, så jeg at en av forfølgerne bak hadde rykket fra resten av det lille feltet og tatt opp jakten. Det var min navnebror Myrmel fra Spydeberg IL, fikk jeg vite i ettertid. Som visstnok påstod at jeg hadde hatt "en sugende avslutning". Tja, jeg vet ikke helt. Men som en ekte tarahumara hentet jeg ekstra energi fra de flotte omgivelsene som jeg er så godt kjent med fra før, og jeg koste meg nesten der jeg løp temmelig ensom, uten klokke og uten trøye.

Fra Storåsen kom løypens vanskeligste parti, nedover myr og tuer uten sti, før jeg endelig var nede på langrennsarenaen igjen, der vi løp en slags seiershalvrunde før vi kunne krysse den blå målstreken ved speakerbua.

En "liksom-indianer" passerer målsterken.
Jeg mangler bare fjæren på hodet...

Der ble jeg tatt imot av Hanne, som hadde hatt en nesten like fin tur rundt Sjusjøvannet, datteren Marie, som fortsatt stod og knipset villig vekk som fotograf for Sportsmanden, og venninnen Julianne. De hadde kost seg i det fine været, de også.

TØFFE KARER? Neida, det er ikke Hanne i midten, men Marte, med etternavn Pedersen, årets vinner av UltraBirken, som denne gangen måtte nøye seg med 3.plass. Mens en så sterk løper som Robert Hansen "bare" ble nummer 7 av gutta. Så selv om deltakelsen ikke var all verden, så var nivået temmelig høyt for de beste. 

Så vanket det en stor vaffel med kaffe eller kakao som belønning for unge voksne og store barn på Kaffestuen.

Reportasjer fra begge løpene, med litt mer objektive briller, resultater og mange flere bilder, kan forresten leses på Sportsmanden.

Og dette løpet kan som sagt virkelig anbefales!
Kanskje med nytt slagord: "Mer Birken enn Birken selv!"... 


Belønning I: Vi hadde en super dag, og både Hanne og jeg fikk faktisk
flotte og praktiske premier etter hver vår andreplass i klassen. 

Belønning II: De "berømte" vaflene på Kaffestuen,
med syltetøy og rømme, smakte fortreffelig etterpå!