torsdag 17. juli 2014

Tour de Rondane toppet flott treningsleir

Så er den årlige "treningsleiren" på Sjusjøen unnagjort for i år også. Skjønt jeg skulle gjerne forlenget den med en uke til, så fin som den var!

Oppsummeringen må være at det var mye å glede seg over, på flere måter. Ikke at treningsmengden tar pusten fra så mange. Men leggen er i klar bedring, været var stort sett meget bra og når vi i tillegg fikk en svært variert meny, fra løping i striregn til en fantastisk sykkeltur på over 10 mil i strålende sommersol, så må jeg være superfornøyd. Jeg er utrolig takknemlig og priviligert som kan bruke kroppen og fjellet til trening og naturopplevelser i skjønn forening.

Ukens klare høydepunkt var vår lille ekspedisjon med:

Sykling fra Rondane retning Sjusjøen




Vi har jo egentlig vårt eldorado på Sjusjøen. Det er fem år siden vi kjøpte "Fjellro", og vi elsker dette stedet. Men faktisk har Hanne med familie enda et fjelleldorado. En liten og enkel fjellhytte midt i Rondane. Ikke hvor som helst heller, for tomten er virkelig en indrefilet i et av Norges aller fineste fjellområder! For hva skal man si når hytten ligger på andre siden av Årvillingen enn Rondane Høyfjellshotel, med panoramautsikt mot den spektakulære fjellkjeden Rondene, som kneiser som mektige og nesten kunstige kulisser i horisonten. Vel er det flott på Sjusjøen, men utsikten herfra kan ta pusten fra noen og enhver. Og gir deg en voldsom lyst til å løpe, komme deg ut, for bare å suge inn utsikt og frisk fjelluft.


Hanne suger inn inntrykkene på vår lille apetitt-vekker av en løpetur dagen før dagen.
Her er det hun skuer utover: Furusjøen med Rondene bakom. Vakkert! 

Så etter sightseeing på kjøreturen nordover med befaring av løypen som vi hadde tenkt å sykle tilbake dagen etterpå, så bare måtte vi ut på en kveldsløpetur til Furusjøen, med retur og avsluttende dukkert på en flott badeplass ved Årvillingen, bare noen hundre meter fra hytten. Før det ble oppladning og påfyll av energilagre med grilling på tunet med "svigers".

Løpeturen ble avsluttet med litt svømming i Årvillingen. 
Før det ble grilling på tunet i "Maurtua". 


Kl 11 fredag formiddag var så alt endelig klappet og klart og vi startet vår sykkelferd tilbake mot Lillehammer. De første milene gikk langs ufattelig vakre Peer Gynt Setervei, over elver, opp og ned større og mindre grusbakker med flotte fjell på alle kanter, og med flere setre med blomstrende enger og beitende kyr og sauer på vår vei. Melkeramper med gode, gammeldagse melkespann og til og med en ekte mølle i drift, var som krydder på vår setervei.







Tokseseter


Etter et par timer i rolig nytelse i begahelig terreng fra starten, krysser vi elva Frya. Så starter klatringen opp til løypens lokale Alp d´Huez, det mest berømte fjellpasset i Tour de France. Vårt fjellpass hadde vel 4 kilometer med stigning, over 400 meter oppover og oppover til løypens høyeste punkt, 1109 m.o.h. Jeg siterer fra boken På sykkel i fjellet:

"Nå blir det først en stigning på hundre høydemeter over Koltjørnhaugen, før den virkelig fæle bakken starter nede i Fiskdalen. Nå skal mer enn tre hundre høydemeter forseres før du er oppe ved Bølaug varde." 

Hanne er ingen racer på sykkelen når det går nedover, men er desto mer på hjemmebane når det går oppover. Rene fjellgeiten! Vi tok en liten pause ved et nydelig utsiktspunkt etter å ha tilbakelagt to tredeler av bakken, men det var nesten motvillig og for å nyte utsikten, ikke fordi vi var slitne.


Herlig!

Hanne på toppen av "Alp d´Huez"!!!

Så var det på-an igjen. Og vips, før vi visste ordet av det var vi på toppen og kunne sette utfor noen friske nedoverbakker, etter litt fotografering på toppen. Seterveien varte heldigvis enda en god stund, forbi enda flere vakre setre, før vi passerte bommen som markerer utgangen, eller inngangen, til grusveien over fjellet.

Pilen viser vei mot vannet nedenfor fjellet.
Først er det noen friske utforkjøringer...

Hanne er trygt nede i fin stil...
Idyll 



Så bar det inn på asfalten og plutselig åpenbarte halve Gudbrandsdalen seg under oss. Fantastisk fin utsikt her også, selv om den aller fineste delen av turen nå var slutt. Vi stoppet midt i brattbakken ned til Vinstra på selveste Peer Gynt-gården, der Peder Lauritsen og Peder Olsen levde på 1600- og 1700-tallet og visstnok skal ha vært "opphavet" til Peer Gynt-skikkelsen. Flott var det i hvert fall der de 16 bygningnen kneiset høyt og luftig i dalsiden over Vinstra.

Gudbrandsdalen åpner seg foran oss. 
Peer Gynt-gården 1
Peer Gynt-gården 2

Gudbrandsdalen like oven for Vinstra, med de 16 bygningene på Peer Gynt-gården oppe til venstre.


Vel nede i dalen var første etappe, fjelletappen, over og vi inntok litt mat og en kald cola utenfor den lokale Kiwi-en, der vi hadde proviantert på veien oppover dagen før. Det var varmt, faktisk en av sommerens aller varmeste dager, og meldt hele 28 grader på Lillehammer på ettermidagen. Dessuten var det stort sett sol eller lettskyet hele dagen, med lite vind. Men overraskende nok føltes det ikke ubehagelig varmt. Bare varmt. Og vakkert!


Lågen var flomstor og irrgrønn. Et mektig skue. 




Så fortsatte turen sørover, på vestsiden av den flomstore og nesten irrgrønne Lågen, på andre siden av E6. Her gikk det i småkupert terreng, vekselvis på asfalt og grus, sørover til Ringebu, der vi krysset elven for andre gang for å unngå "fjellpasset" opp mot Kvitfjell. I stedet spurte vi om sykkelveien til Fåvang på østsiden, men uten å måtte følge E6. Fantes den? To unge og hjelpsomme gutter på bensinstasjonen der vi kjøpte en Gatorade loste oss i retning av stavkirken og inn på Kongeveien. Grusvei, sa de. Og etter en krapp stigning opp til stavkirken, syklet Hanne trøstig videre, mens jeg knipset litt bilder og skulle komme like etterpå.

Men grusveien ble raskt til en sti, og Hanne var søkk borte! Hun hadde fulgt grusveien oppover, mens Kongeveien gikk inn på den langt mindre stien. Håper Hanne har tatt riktig vei her, tenkte jeg. Hvis ikke, kommer hun sikkert opp i veien lenger oppe i dalsiden, som vi visste at også gikk til Fåvang. Eller kanskje hun fortsatt er foran meg i løypen, tenkte jeg, og fortsatte, ikke helt sikker på at jeg var på rett spor selv heller. To ganger måtte jeg gå av sykkelen, i litt for bratte oppoverbakker på stien, men da det flatet ut kom jeg inn på turens eneste ordentlig stiparti. Jeg klarte faktisk å holde meg på sykkelstetet også, og følte meg som en ekte terrengsyklist der jeg "suste" nedover på stien, litt over stokk og stein. Herlig!



Fra starten av turens eneste skikkelige stiparti. 

Det var gøy og sykkelmessig et lite høydepunkt, men det var ikke like artig å konstatere at Hanne ikke dukket opp og heller ikke ventet på meg i Fåvang. Hun var jo lagets "kaptein" som var forskånet fra enhver ekstra vekt som sekk, mobiltelefon, mat eller sogar drikkeflaske. Mens jeg var "hjelperytter" som bar på alt utstyret, skjønt med det varme og fine været var det egentlig bare snakk om en sekk på ryggen med det aller mest nødvendige, samt en del mat og drikke. Og nå hadde hjelperytteren forvillet seg langt bort fra sin kaptein. Ventetiden ble lang og føltes enda lenger, før Hanne endelig og litt betuttet dukket opp på avtalt sted på Fåvang. Litt dramatikk måtte vi jo ha, men ellers gikk sykkelturen vår nærmest smertefritt, uten noen uhell underveis.


Næringsinntak er viktig når man skal våre i bevegelse en hel dag.
Og særlig etter vår litt strabasiøse opplevelse til Fåvang.

Etter en god pause med nytt næringsinntak, startet vi på siste etappe nedover vakre Gudbrandsdalen, nå igjen på den nesten bilfrie østsiden, forbi flotte gårder der kyr beitet i skråningnene og vakre markblomster lyste opp i veikanten. Kulturlandskap av beste merke. Og eneste trafikken vi fikk føling med var flere store traktorer som suste frem og tilbake, tilsynelatende med alt annet enn gårsdrift på agendaen.

Utsikten på vår siste lille rast. Norge, mitt Norge! 
Skumring over Gudbrandsdalen. 

Vi innså at vi ikke ville komme til Lillehammer før midnatt, og vi måtte jo også ta hensyn til støtteapparatet som skulle hente oss før det ble altfor seint. Så etter et par timer til, der jeg på den aller siste timen la inn mange og lange drag for å være sikker på at vi ville passere 100 kilometer,  trillet vi over Lågen for fjerde gang til "mål" på Tretten, der følgebilen ventet og plukket oss opp. Det var da over 11 timer siden vi hadde startet fra Rondane. Snakk om service, forresten! Tusen takk til støtteapparatet med Gøril i spissen, som gjorde ekspedisjonen vår mulig.


Vi var ikke så sltne som en skulle tro etter en hel dag på sykkelsetet. En fin tur var kommet til veis ende i Tretten.

- Der er spenna gærne, sa Svein dagen etterpå, og kanskje har han rett.

- Men vi gærne har det godt! repliserte jeg.

Vel, det har vært gjort langt større idrettsbragder, og 106 km tilbakelagt med over 11 timer på sykkelen, riktignok inkludert mange og lange pauser - for først og fremst skulle vi jo NYTE turen vår - indikerer en svært beskjeden snittfart som neppe ville klart tidslimiten i Tour de France. Men så var ingen av oss i nærheten av å være i kjelleren heller og egentlig hadde vi lyst å fortsette helt til Lillehammer eller til Sjusjøen. Men det får bli neste gang...

Total distanse: 106,4 km
Antall meter stigning: 1060 meter
Antall meter fall: 1752 meter
Kalorier: 3328
Tid brutto: 10:30:10
Maksfart: 49,4 km/t
Kart over løypen kan sees her



Resten av treningsuken.. 


..befant vi oss altså på Sjusjøen, og inkludert tyvstarten her hjemme på avreisedagen, kan vi oppsummere treningsleiren vår som følger:

Søndag: Langbakkeintervaller Kloppa, 75 minutter

Mandag: Tre timers rolig løping i Sjusjøfjellene, på tørre, fine stier innover, og på de samme stiene tilbake, som nå var forvandlet til brune elveleier. Det tok et døgn før skoene våre var tørre etter den turen, men deilig var det okke som!

Tørt og flott innover fjellet....
...vi søkte ly da det første regnværet kom. Men det var nytteløst...
Regnet har gitt seg, men vi var søkkblaute og kunne likegodt ta myren tilbake.
Friskt og fint var det uansett! 

Tirsdag: "Hviledag" med sightseeing i vakre Ringsaker-trakter som vi ellers bare har kjørt forbi i årevis. Flotte sykkelområder for øvrig.

Onsdag: Store runden rundt Sjusjøvannet, via Rømåssetra, ca 75 minutter / 12 km.

Torsdag: Rolig jogg Rondane, 7,5 km, med 4 intervalldrag på returen.

Fredag: 106 km sykling

Lørdag: Restitusjonsjogg over Gjestbodsåsen i 70 minutter med spontane bakkedrag på overraskende lette og fine bein!

Søndag: Store Sjusjørunden motsatt vei, 12 km / 70 minutter, rolig første del, tempo siste halvtimen uten leggvondt! Deilig å kunne "pøse på", selv om tempoet nok ikke var allverden - og langt saktere enn det føltes... Deretter hjemreise og i hus akkurat tidsnok til å rekke VM-finalen...

Sjusjørunden
Rømåsrunden
Rømåssetra

Summa summarum: En flott uke! Så nå blir det nok litt abstinenser, både i form av savnet etter fjellet og slutt på fotball-VM på tv-skjermen. Men best av alt: Jeg dro oppover med betennelsesdempende og smertestillende salve og var forberedt på lite løping og desto mer alternativ trening. Men med unntak av langturen mandag, så oppførte leggen seg bedre enn på svært lenge. Så bra føltes det, at rulleskiene denne gangen forble i bilen.

Så i stedet for planlagt tur til legen, er det fornyet håp om fortsatt fremgang i løpingen utover sensommeren. Ha en fortsatt fin og forhåpningsfull sommer alle sammen!




onsdag 9. juli 2014

Reservedeler ønskes kjøpt!

Noen som har savnet oppdateringer på SportsBloggen? Ikke det! Vel, her kommer litt uansett.

Etter de forrige innleggene fra flotte Fløyen Opp og Follotrimmen, har det skjedd en del, men stort sett med negativt fortegn, dessverre. Karosseriet har fått stygge riper i lakken og flere av delene i drivverket er moden for utskifting. Egentlig bør vel hele "doningen" snart overhales. Så reservedeler ønskes kjøpt!

Kort oppsummert, her er noe av det som er mer eller mindre defekt:

Leggskaden fra i fjor høst var leget. Jeg har jo løpt maraton og en rekke løp etterpå og erklærte meg for friskmeldt. Men i årets andre Follotrimmen fikk jeg på ny problemer. Det nappet i muskulaturen et par ganger og jeg valge for første gang i min "karriere" å bryte. Jeg pingset tilbake til mål via en snarvei og rakk i hvert fall å gjøre en innsats som fotograf for Sportsmanden.

Men Holmenkollstafetten noen dager senere gikk fløyten, selv om jeg også fikk med meg vårens vakreste eventyr bak kameraet i stedet!

Skaden var heldigvis ikke så alvorlig denne gangen, og et par uker senere var jeg i gang igjen. Neste løp i Follotrimmen gikk dog bare for halv maskin, eller litt mer, men maskineriet fikk luftet seg litt. 


Jeg tar en slags "flyger" i glede over å kunne løpe, dog med "slagside" og ikke for full maskin...
foto: Trond T. Hansen, Sportsmanden.no

Oppglødd og med nyvunnet optimisme gamlet jeg på å stille til start i 1814-løpet noen dager senere. 5 flate kontrollmålte kilometer på historisk grunn på Eidsvoll hadde fristet lenge og lå i terminlisten min. 1814-løpet i 2014. 200-års jubileum! Og 20-års jubileum og gjenfødelse av løpet. Jo, dette MÅTTE jeg ha med meg. Hanne skulle også løpe, og vi hadde jo invitert mødrene våre med også! Neida, ikke for å løpe, men til påfølgende kulturell sightseeing i Eidsvollsbygningen, som jeg faktisk aldri hadde besøkt før...


Hanne FØR: Andektig. 
Hanne ETTER: Hoppende glad etter pers på 22.18 på 5k.

Det var absolutt verdt et besøk. Og selve løpet gikk også bra! Monsen VANT til og med! Vel, det var ikke meg, men min navnebror Kristian. Men det var et høydepunkt, på alle måter, for meg også. Nå er riktignok listen lagt veldig lavt i år, grunnet alle delene som skrangler og knirker. Likevel, 19.10 etter negativ splitt var absolutt godkjent. Og det uten noen problemer med den berømte leggen min!

Gjennom parken foran Eidsvollsbygningen skulder ved skulder ved suveren klassevinner i M65 Bjørn Lauglo.
Fotografen sees nedenfor, sammen med Monsen (nei, ikke meg) 
FRONTFIGURER: Vinneren og arrangøren, Kristian Monsen og Bjørn Hytjanstorp.
Like fornøyde begge to!

Men lørdagen etterpå kom jeg ettertrykkelig ned på jorda igjen. Med et brak! Akkurat frisk igjen i høyre bein, så klarte jeg å stupe i asfalten etter tidenes overtråkk på den andre foten på flate asfalten på Valdresflya! Skjønt helt flatt var det ikke, for det gikk litt nedover. Så fallet ble enda høyere og vondere. Ufattelig klønete! Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan jeg klarte det, på nyasfaltert og helt jevn asfalt. Og det etter en bra start, der jeg var sånn noenlunde i flytsonen og på hugget. Jeg skal ikke syte og klage for mye, for store, sterke karer skal jo ikke gjøre det. Men nå er jeg verken stor eller sterk, så da kan jeg vel jamre meg bittelitt. For jeg har aldri slått meg så mye etter et fall noengang. Det til tross for at jeg på uforklarlig vis viste stor fallteknikk(?) og klarte å ta unna litt av fallet ved  å rulle rundt på asfalten. Dog var det nok ikke noe fint syn etterpå: Albuen var oppskrapt og blødde, håndflatene var skamslått, faktisk er jeg nå, seks uker senere, fortsatt øm i den ene håndbaken. Og det ble skrapt hull både i den ene skoen og på ryggen av min nye singlet!!... En dame som løp rett foran meg bråstoppet av skriket mitt og lurte på om alt var ok. Det var det ikke, men jeg fikk da "jaget" henne videre. Men takk for omtanken.

Vel, utrolig nok kom jeg opp og i gang igjen, først haltende, så gående, så halte-joggende og tilslutt i noe som lignet tilnærmet løping. Ved bunn av Båtskaret var jeg noenlunde blitt meg selv igjen og fant ny motivasjon og utfordring i å se hvor mange jeg kunne klare å løpe forbi opp "mørdarbakken" til Båtskaret. Jeg stoppet på 27, tror jeg. Vel, ikke at det gikk så fryktelig fort, og løpet var jo ødelagt, så jeg er nesten imponert over meg selv for at jeg tross dette klarte å komme i mål på 1.27-tallet og bare var en plass fra topp 6 som ville gitt premie og heder i hallen noe senere på ettermidagen. Dog var det milevis opp til førsteplassen, som jeg mirakuløst klarte i fjor, som Årdølen Geir Grindedal tok hånd om på superraske 1.17. Imponert.


Legendariske Kjell Vigestad la ut dette bildet i reportasjen sin på Kondis.no med følgende bildetekst: Sportsmanden.no: Frode Monsen driver dette nettstedet og er også Folloredaktør på kondis.no. Her prøver han å fortelle oss noe om en blodig albue. Kanskje han har klart å ramle på den fine asfalten på vei fra halvmaratonstarten på Valdresflya til mål på Beitostølen. For det var ikke bare været som var av beste merke under årets Fjellmaraton, det var også fin asfalt å løpe på helt uten hull og sprekker. Men på tross av en blodig albue ble det likevel ble en fin 7. plass blant 52 deltakere i klasse 50-54 år på Frode.

En halv time etter målgang var ankelen tapet av legepersonell i Røde Kors-teltet og jeg kunne knapt gå på foten resten av helgen. Der og da skjønte jeg ikke hvordan jeg i det hele tatt hadde klart å fullføre løpet. Så kanskje var prestasjone min i år vel så bra som fjorårets 1.24-løp?

På "operasjonsbordet": Kyndig personell tapet ankelen i Røde Kors-teltet etterpå. 

Neste helg var det en ny gjenfødelse med Oppegårdmila rett utenfor stuedøren. Men det var selvsagt uaktuelt å gjøre annet enn å fotografere, noe jeg til gjengjeld gjorde til gagns der jeg knipset hundrevis av bilder. Kjekt å ha noe å falle tilbake på når løpskarrieren en gang er over...

Påfølgende uke gikk det siste løpet i Follotrimmen på denne siden av sommeren. Det gikk mot en ny DNS, men med bare en halv time til starten, som gikk et par hundre meter hjemmefra, bråombestemte jeg meg. Jeg orket rett og slett ikke å være inaktiv lenger. Husket jo vagt tilbake til min aktive fotballkarriere at vi tapet anklene, og fant frem tape og saks og lekte doktor Dyregod etter beste evne igjen. Med tapet fot og banke anelser jogget jeg til start et kvarter senere og fullførte de 8 kilometerne langs golfbanen og tilbake i velkjent lysløype til Fløisbonn. Det gikk jo bra! Det var altså bare å "teipe" fast noen løse deler, så kom doningen seg fremover på et vis likevel. 

Det neste som stod på programmet var Birkebeinerhelgen. Selv om jeg lappet meg sammen og karret meg gjennom Follotrimmen, var det uaktuelt å prøve på det samme stuntet i et langt og krevende terrengløp. Verken ankel eller legg var særlig lysten på det. Og med alle rapportene om fall underveis etterpå, så tror jeg det var lurt at jeg igjen ofret meg på sportsfotografens alter. Men jeg hadde en kjempedag, som startet med rolig morgenjogg i terrenget (uten tapet ankel!) for å rekke ultrabirkebeinerne over Lunkefjell. Det var et flott skue og en fin start på dagen, som senere ble tilbragt småjoggende med kamera på de siste kilometerne inn mot mål ved Håkons Hall.


Birkenhelgen hadde vi løpsgjester på Fjellro både før og etter.
Her er det Hanne og Karin som er mer enn klare til start! 

Det ble faktisk 10 km "løping" på meg også den dagen. Dette ga mersmak, kjekt å kombinere "jobb" med litt mosjon, så neste helg tro jeg skikkelig til i Nordmarka Skogsmaraton. Da hadde jeg også noen dager tidligere dristet meg til vårens første INTERVALLØKT, helt alene i Hebekkmarka med gode gamle 3-2-1 km-runder der jeg såvidt klarte å holde farten under 4 blank. Men det var en soppmuntring og et kjempelyspunkt! Så oppglødd ble jeg at Skogsmaraton skulle dekkes med kamera på løpende LANGTUR. Men at jeg skulle ende opp med å løpe over 31 kiĺometer, DET var ikke helt planlagt. Og det var nok heller ikke lurt... For de siste timene(!) var vonde og inneholdt en rekke små tøye- og massasjestopp av leggen, som igjen var begynt å krange. Shit! Skal problemene aldri ta slutt?... 

Og da er vi nesten oppdatert.

Men ikke helt. For forrige lørdag kunne jeg loggføre nye 13 km med innlagt småløping under fotograferingsoppdrag av Nordmarka Halvmaraton. Dit dro vi direkte fra en liten ukes ferie utenfor Strømstad. Der fikk jeg vondt i leggen hver gang jeg luntet avgårde, etter bare et par kilometers rolig jogging. Så dermed var det bare en ting å gjøre: å ta frem rulleskiene som langrennskjendis Marius så elskverdig lånte meg etter enda et løp på sidelinjen i Follotrimmen for en måneds tid siden.

Det ble en flott rulleskitur på meg, mens jentene koste seg med SPA på hotellet bakenfor. 

Rulleskituren ble overraskende nok en umiddelbar suksess! 31 kilometer ble loggført også her, og jeg fikk selskap et lite stykke av en hyggelig kar som viste seg å ikke være hvem som helst, men en av svært få som kan skryte av å satt verdensrekord i skiflygning! Nå skrøt ikke Geir Ove Berg, tvert i mot, men 175 meter er uansett avsindig langt å HOPPE!

Rulleskistuntet mitt, som ikke må bli et stunt, men en vanlig treningsform fremover sommeren dersom formen ikke skal råtne helt bort, ble gjentatt denne uken i hjemlige trakter i Ski. Da var jeg litt mer Bambi på isen og bare flaks gjorde at det ikke endte i et nytt katastrofalt fall i den eneste lille nedoverbakken som kom i min vei, og som endte i en uoversiktlig sving med høye murer på alle kanter. Tenk om det hadde kommet en syklist ned motsatt vei akkurat da! Puuuh, heldigvis var lykken bedre enn forstanden denne gangen! Jeg holdt meg til og med på beina, eller på skiene, med et nødskrik...

Og sykkelen er også levert inn til overhaling. Hentet den i dag, akkurat tidsnok til vår årlige "treningsleir" på Sjusjøen. Treningsleiren blir nok adskillig rolgere i år enn vanlig. Men jeg tar nå med meg både terrengsko, rulleski og sykkel, for sikkerhets skyld...