onsdag 30. april 2014

Sentrumsløpet og Follotrimmen - to sikre vårtegn!

Like sikkert som at hvitveisen "bringer våren inn" hvert år, så er det omtrent på samme måten med "vårklassikerne". Nei, jeg snakker ikke om de store sykkelløpene på Kontinentet, men om koselige Follotrimmen lokalt, og det noe større Sentrumsløpet i Oslo - to sikre tegn på at løpesesongen er i gang for fullt, nå også for meg.


Jeg rakk å være pressefotograf på Sentrumssprinten, før jeg skulle i aksjon selv. Et flott skue!

Det siste først. For årets Sentrumsløp ble en stor suksess, som allerede omtalt på Sportsmanden med journalistiske briller. Med egne litt mer private briller - ja, jeg har jo måtte krype til korset og er nå ganske avhengig av slike hjelpemidler både for å lese og skrive, men heldigvis enda ikke for å løpe - så ble det ikke på langt nær den samme suksessen.

Men jeg får prøve å se det med positive øyne, eller briller, for jeg kom meg da til mål! Det gjorde jeg som kjent ikke på mitt forrige milløp da jeg lekte kenguru i Hytteplanmila i høst. Men det var såvidt båten bar denne gangen også. Jeg sliter nemlig fortsatt litt med leggmuskulaturen, men valgte å stille, og å følge "suksessoppskriften" fra Follotrimmen noen dager tidligere. Mer om det litt senere.

Så da stod jeg der da, midt på Karl Johansgate på starstreken i pulje 1, for antatt sluttid mellom 38 og 39 minutter, sammen med over 8000 andre løpere. Men da hadde jeg allerede fått med meg masse hyggelig løpeprat med andre som skulle i ilden. Det er jo det som er noe av det koselige og motiverende med slike løp, det sosiale og fellesskapet man føler både før og etter løpet. Ikke så mye underveis, da har man mer enn nok med seg selv og "alle" er "fiender", eller konkurrenter, heter det visst.


Hanne er verken fiende eller konkurrent.
Her går hun for å levere inn sekken og gjøre seg klar til start. 


Men jeg rakk altså en hyggelig passiar med blant annet, i tilfeldig rekkefølge, Trond Olav Berg, som har sitt eget pågående "aldringsprosjekt" å forske på - noe som med den formen han alltid viser kommer til å ta sin tid - Bård Brune, siste tilskudd til stammen på vårt superveteranlag som snart skal gjøre Oslos gater påskegule i Vårens vakreste eventyr - Dag Sjøberg - ikledd samme gule singlet som meg, dog representerte han en annen klubb denne gangen, men du verden så han imponerte, han slo til og med begge de to forannevnte og VANT klassen min som den eneste som løp under 36 blank i varmen, og det uten løpetrening i hele vinter og vår - Svein Sølvberg, evighetsmaskinen som absolutt bør med i ethvert "aldringsforskningsprosjekt", da han nekter å la seg påvirke av alderen og løper like fort hvert eneste år, og som vant klasse 65-69 år i utklassingstil på såvidt over 38-blank! - Marius Borger, langrennsentusiasten fra Spydeberg som ble tv-kjendis da han ble fulgt av kameraene i mange minutter i kamp mot damevinner Laila Kveli i Vasaloppet og som såvidt unngikk "tjeideng", noe som visstnok er det verste han vet, og som slo til igjen med ny pers med tre sekunders margin og 35-tallet i Sentrumsløpet - Espen Ringom, perset han også, med to små sekunder og avgjorde tvekampen mot superrival Roar Tomter, denne gangen uten spurt - Gaute Løge Pedersen, som kjempet seg inn på like over 39 og dermed var milevis foran meg denne gangen, vi som pleier å ha tette og spennende dueller, hmmm... - og sist, men ikke minst, min kjære Hanne, som reddet familiens ære med sin nest beste 10km ever - for å nevne noen...


"Persegutta" Espen og Marius B (det navnet forplikter når du er løper) i konsentrert oppladning. 


For det er mye mer inspirerende å skrive om andre enn meg selv denne gangen. Mitt løp kan kort oppsummeres med at jeg i første halvdel, da jeg hadde muligheten, holdt altfor mye igjen og løp for mye i den berømte comfortsonen, mens jeg i andre halvdel, da jeg hadde tenkt å "pøse på" og "suse avgårde" til en solid negativ splitt som helst skulle føre meg i nærheten av 38-tallet, da slo leggen seg litt vrang og hindret den type utskeielser. Ned mot Rådhuset etter drøye 6 km vurderte jeg faktisk å bryte og heller løpe opp til mål for å ta bilder av eliten, men et blikk på klokken fortalte meg at de snart var i mål, så jeg ville ikke rekke det heller! Og DNF.... nei, det tar seg dårlig ut, og det har jeg aldri hatt, så jeg valgte å fokusere på å holde såpass flyt at jeg faktisk oppnådde negativ splitt likevel. Men aldri har jeg vært mindre sliten i mål på Sentrumsløpet enn etter mine 41 minutter og 35 sekunder på lørdag.

Løpet i tre faser:

1: Ved inngangen til Bygdøy Allé. Bjørn Hytjanstorp tok dette bildet, der jeg "leder an"...
2: På Rådhusplassen stod Oddvar Røsten og knipset en lettere bekymret løper...
3: Resignasjonen er et faktum. Tommel ned til fotograf nummer 3, Trond Hansen, etter 8 km. 

Foruten Sindre Buraas sin seier, må dette ha vært en av de største prestasjonene:
Gerard Cornelissen løper på 38.32. Ikke med ett, men med TO BARN i joggevognen! Makan! Han fløy forbi meg etter snaue to kilometer, i bakkene opp mot Frognerparken...


Så da var det bare å fortsette å løpe til Kondis-teltet, der sekken min stod, finne frem kameraet og jogge tilbake til målstreken for å forevige andre glade løpere. Jeg speidet selvsagt særskilt etter Hanne, men hun løp for fort for meg og snek seg unna kameraets søkelys denne gangen også.

Men siden leggen tross alt holdt noenlunde og heller ikke ble verre etterpå, og med en så fantastisk flott og varm sommerdag som til og med endte med årets første soft-is etterpå, så ble det likevel en meget vellykket dag!

Yrennde liv og mye orange på Karl Johan.
Matchende farger mellom Hanne og blomsterpotter på Oslo S

Til slutt litt tilbake til det jeg nevnte tidligere, om å gjenta suksessen fra Follotrimmen. 

For denne helt spesielle løpskarusellen som "alle" som løper i Follo bare "må" ha med seg hvert år, på grunn av sin særdeles sosiale og koselige profil, hadde startet opp onsdag, tre dager før Sentrumsløpet. Og siden jeg hadde forlenget vinteren så lenge som mulig (skjønt, jeg har fortsatt et lite håp om enda en tur til Sjusjøen før snøen forsvinner) og drøyet med intervalltreningen, så ble det en febrilsk pyramideintervall to dager før på Sofiemyr stadion. Men DET tålte ikke leggene, som var ømme, vonde og med en svær muskelknute i den ene.

Godt polstrede legger
Oppskriften før løpet i Follotrimmen ble tosidig: For det første, så stilte jeg til start med trippelpolstrede legger. Helt innerst, i selve huden, et tykt lag med varmesalve, deretter 2XU sine ypperlige kompresjonstrømper, som denne gangen dessverre ble "kamuflert" av lyseblå rehband for et ekstra varmebelegg ytterst. Del 2 av planen var å motstå alle tilrop om plass i de fremste startrekker, stille meg opp midt i hopen og åpne særdeles rolig.


Jeg fulgte planen til punkt og prikke, ja i kanskje litt for stor grad, for så sakte har jeg vel aldri åpnet før, selv jeg som er kjent for å være en såkalt "slow starter". Så mens Steinar og de andre gutta forsvant milevis foran meg ut fra stadionportene etter bare 400 meter, var mine tanker bare på en brukbar gjennomkjøring før Sentrumsløpet. Men så skjedde det noe rart. Beina var nemlig ganske fine, kanskje det var den hjemmesnekrede polstringen som funket, og jeg kunne gradvis øke tempoet. Jeg begynte å plukke opp løper etter løper. Først passerte jeg folk som jeg normalt er et godt stykke foran, men plutselig begynte jeg også å se litt mer "kjente konkurrenter" ikke så langt foran meg.

Mange kjente og ukjente ble "plukket opp" underveis.
Her er det Christoffer som innhentes med en drøy km til mål.

Og da jeg med en snau kilometer igjen også fikk Steinar på skuddhold, så ble det en siste fartsøkning og en overraskende utvikling, der jeg spratt forbi Steinar i siste nedoverbakken i løypens eneste terrengparti, omtrent akkurat som i fjor. Så med 3.27 (?) på den femte kilometeren og 19.40 i mål på den ca 5,1 km lange løypen, endte jeg faktisk bare med 10 sekunder dårligere tid enn i fjor, da jeg tok ut absolutt alt, og da også uten en tilsvarende puslete start. Jeg ble sogar utropt som klassevinner av 38 mann i den største klasse 50-54 år. Der står jeg visst fortsatt på resultatlistene, skjønt på tidtaker QuickTiming sine lister er det INGEN resultater. Men rett skal være rett, min gode rival og treningsvenn Rolf Gran ble klassevinner, noe som selvsagt ble rettet sporenstreks i resultatene på Sportsmanden. For meg var imidlertid en annenplass som en kjempestor seier denne kvelden. Selv om suksessoppskriften altså ikke ga samme suksess i Sentrumsløpet noen dager senere...


Hyggelig gjensyn med Helge Sellevold etter løpet, mannen som var kjent for å gi alt på hver eneste trening i gamle dager. Etter mange års pause og 12 kg lettere gjorde den spreke pensjonisten come-back - med seier i klasse 70-74 år!
Det er aldri for sent!...

Neste utfordring nå blir Fløyen Opp allerede på lørdag. Jeg prøvde meg på det løpet i fjor, og er spent på om jeg igjen kan snike meg under 20 minutter på ferden fra sentrum til toppen av fjellet i verdens vakreste by...

Dagens løpetur på grusveier og stier i nærområdet, med innlagte bakkedrag, bar bud om at formen er på rett vei. Men det er langt opp, både til fjelltoppen og til formtoppen....


fredag 4. april 2014

Jeg vant, jeg vant!!

Congratulations, Frode! You're in. Welcome to the Class of 2014,
TCS New York City Marathoner!


Denne gladmeldingen tikket inn i forrige uke. ENDELIG skal jeg få løpe verdens mest kjente løp: New York City Maraton! Jeg vant i det såkalte lotteriet, der sjansene for å være blant de heldige utvalgte visstnok bare er rundt 11 %. Og det forutsetter at man først må ha klart kvalifiseringskravet for å kunne delta i lotteriet.


New York, Central Park, NYCM!!!!

For min klasse var kravet å ha løpt maraton på under 3.06 i fjor. Det regnet jeg med å klare i Berlin Maraton, fjorårets store maratonmål og happening. Men dengang ei! Men man kan faktisk også kvalifisere seg på bakgrunn av resultat på halvmaraton. Her var det relativt overkommelige kravet mitt å løpe under 1.29. For bare et par år siden hadde dette vært grei skuring. Men det var det ikke i fjor. Dog, i Stockholm Halvmaraton kjempet jeg meg inn på 1.28.58, intetanende der og da om at de to små sekundene var helt avgjørende for at jeg skulle få lov til å kjøpe et lodd til $11 for å delta i lotteriet for årets NYCM. SÅ små marginer kan det altså være. Takk og pris for at jeg fullførte helt inn med en solid avslutning i Stockholm! Aldri har vel de velkjente ordene om "fullfør helt inn!", eller "stå på helt til målstreken" lønnet seg bedre enn denne vakre høst-lørdagen i Stockholm!

Med medaljen etter fullført Stockholm Halvmaraton.
Jaggu vanker det ikke en liten ekstrapremie til høsten!... 

Så nå er det bare om å gjøre å holde seg frisk og skadefri fremover! Det har jo ikke vært noen selvfølge den siste tiden... Og legge opp et treningsprogram som innebærer en sen formtopp den 2. november. Da skal jeg også ha unnagjort de nødvendige langturene som jeg manglet før Roma Maraton. Og så skal jeg prøve å være litt tidlig ute med planleggingen, for en gangs skyld. Logistikk er nemlig viktig på en sånn tur. Jeg har aldri vært i New York heller. Så alle gode tips fra leserne tas i mot med takk! Alt fra anbefalt reisemåte, på egenhånd, via reiseselskap, flyplass, hotell, varighet av oppholdet, hva jeg ellers bør få med meg i New York og spesifikke tips relatert til maratonløpet. ALT er av interesse! Er det forresten andre lesere av SportsBloggen som skal av gårde til NYCM?


I fjor var det Christian Odgaard som hadde gleden av å løpe i New York,
noe han etterpå kalte for en utavdegsjæl-opplevelse! I år er det min tur.... 


Ellers har de siste etterdønningene etter Roma Maraton begynt å legge seg. Onsdag kveld kom faktisk den savnede kofferten til rette også! Ja, du leste riktig. Den ble sjekket inn til Roma grytidlig lørdag morgen 22.mars, men dukket aldri opp, før den ble levert på døren her hjemme 2.april. Riktignok prøvde de å levere kofferten min forrige torsdag, men da presterte de å komme med FEIL koffert! Er det mulig.....

Omsider....hjemme igjen!

Joda, det er det. Men når enden er god, osv...

Det som irriterer meg mest, er imidlertid at jeg ikke fikk brukt alt det fine sponsortøyet fra 2XU og Tufte Wear som jeg hadde pakket ned i kofferten og var ivrig på å bruke i Roma. Litt lei meg for det, men det var ikke min feil.... Men det ble det en spontan løpetur i godværet i dag i tøyet i ren gledesrus, en deilig timestur med innlagt langdrag i lysløypen på ca 3,5 km. Joda, det var godt å få opp pulsen, men storformen er nok et stykke unna, kjenner jeg.

Tøyet jeg aldri fikk brukt i Roma. Men alt var heldigvis på plass i kofferten...



...men vinteren er langtfra over! 

Var det ellers noen som trodde at skisesongen var over? Å neida, langt i fra!

Selv om det var rene vårstemningen her hjemme før helgen med 15 grader, sol og fuglekvitter, så valgte jeg å legge turen til Sjusjøen. Og jeg angret ikke! For maken til fantastisk flott skihelg skal man lete lenge etter. Jeg har vært en del på fjellet opp gjennom årene, både her og der, men dette var absolutt et av høydepunktene. Selv med opptil 10 varmegrader på lørdag, var det kjempegodt føre nesten hele helgen. Så lenge det er kuldegrader på nettene og det særdeles dyktige løypemannskapet kjører opp verdens beste skispor hver eneste dag, så er det bare å skli ut i sporet og NYTE senvinteren. Som her, rett ut på en nydelig kveldstur etter ankomst. Kan det bli bedre?


Sunset over Storåsen
Solnedgang over Kroksjøen


Nesten helt alene i sporet...

Det ble en fin blanding av klassisk og skøyting, og særlig sistnevnte var det kjempeforhold for. Søndag hadde jeg en fantastisk tur til Pellestova, der kaffe, cola og svele ble inntatt på det gamle ærverdige stedet som for lengst har gjenoppstått i helt ny og moderne drakt. Deretter gikk jeg videre i Trolløypen Nord mot Lisætra. Dette var faktisk nytt terreng for meg, men jeg hadde en hyggelig prat med en kar som anbefalte denne løypen som ofte er vindutsatt, men som denne dagen lå  blikkstille og innbydende i fjellheimen. Det var en ren nytelse å danse avgårde i småkupert terreng. Skjønt, akkurat da jeg var som lengst hjemmefra, ble det plutselig mye tyngre. Føret ble sugende og jeg følte meg med ett litt sliten. Men heldigvis, straks det steg litt igjen i bakkene etter Lisætra, var det igjen tørt og fint føre og jeg kunne optimistisk legge kursen mot Hornsjø og videre hjemover. Fire kilometer med omtrent sammenhengende bakker etter Hornsjø ble padlet og dobbeldanset uten stans, jeg gledet meg nesten til neste bakke!


Til helgen går Troll Skimaraton, 9 mil, i denne løypen. 
Trolløypen mot Hitfjellet, som vi for øvrig løper over i UltraBirken...
Lisætra, rene påskestemningen. 
På "toppen" retning Hornsjø.
Fremme ved Hornsjø og rast nummer to.
Snultrakrysset ble passert to ganger

Det ble en lang, fin dag i Guds frie natur og da jeg kom hjem til hytten etter å ha tilbakelagt nesten en Birken-distanse, ville Mira også gjerne løpe litt, så det ble en liten time til på direkten, helt til jeg kunne loggføre en solid, ny pers med over seks mil på skøyteski. En fantastisk dag! Så de av dere som trodde at vinteren er over, må tro om igjen. I hvert fall gjelder det for Sjusjøen. Faktisk er det fortsatt to meter høye brøytekanter og jeg måtte også denne gangen grave meg ned til inngangsdøren med en halvtimes snømåking da jeg ankom Fjellro! Men det var en liten pris å betale.


Sånn så det ut  ved ankomst Fjellro den 28.mars 2014.
Tror nok snøen holder helt til påske i år.... 

Så nå vet jeg faktisk ikke helt hva jeg gleder meg mest til: å endelig komme i gang med løpingen og nyte våren her hjemme på Sofiemyr, eller å legge ut på flere skiekspedisjoner.

 Jeg tror jeg sier som Ole Brumm: Ja takk, begge deler!!