fredag 28. mars 2014

Marerittet i Roma - som endte godt!

Maratona di Roma! Kanskje jeg skulle omskrive det til Marerittet i Roma? Neida. Men det ble en tur med en del komplikasjoner, for å si det mildt. Men også en fantastisk opplevelse. 




Etter litt startvansker, der det en stund så ut til at hele turen skulle gå i vasken, kom vi oss da avgårde grytidlig lørdag morgen. Air Berlin, som jeg hadde gode erfaringer med til nettopp Berlin og jubileumsmaratonet der i høst, skulle frakte Hanne og meg trygt til Roma, med en liten mellomlanding i, ja riktig gjettet; Berlin.

So far, so good, og vi ankom Den evige stad "on time". Startvanskene hjemmefra var imidlertid bare forvarselet, da ingen koffert dukket opp i Roma. Jo, Hanne sin bagasje var heldigvis kommet velberget frem, men min var søkk vekk. "Den står i Berlin og vil bli fraktet til hotellet deres i morgen ettermiddag", sa en hjelpsom italiener i skranken på "customer service" for en rekke småselskap.





Men....alt løpetøyet mitt er i den kofferten. Og Hanne sine joggesko også! Shit... Gode råd var dyre - og dyrt ble det - for to par nye sko, samt litt annet nødvendig utstyr, måtte handles inn på Expo-en, som vi omsider kom oss frem til, og inn på, etter å ha stått i en formidabel kø. Da hadde vi først sjekket inn på hotellet vårt, ikke helt "sutalaust" det heller, siden hotellet ikke hadde registrert bookingen vår via nettet. De levde ikke akkurat i den digitale verden. Og selvsagt var det heller ikke slik som lovet på nettet, at det var gratis trådløs nett på hotellet. Jeg er litt lei av at det loves og lyves så det renner på dette området, for det er mer regelen enn unntaket at dette IKKE stemmer.





Vel, det er egentlig en bagatell og det kunne skjedd verre ting, og på vår vei hjem fra Expo-en traff vi på en trivelig kar som viste seg å være selveste The "Marathon Man"! Ja, han ikke bare kalte seg det, men hadde det som merkevare med logo på t-skjorte. Og, skulle det vise seg, han var "verdensrekordholder" i antall maratonløp på ett år, der alle kontinenter var besøkt! Hans forrige maraton var ingen ringere enn Antarktis Maraton 10 mars! Hans varemerke var ellers å løpe i supermanndrakt, der S-en var byttet ut med en M! Kul og trivelig kar!




Etter litt kveldslig sightseeing ved Colosseum og inntak av en stor porsjon med spagetti bolognese, ble det relativt tidlig kveld. Dagen hadde likevel vært veeeldig lang, og oppladningen til morgendagens maraton ikke den beste. Jeg hadde dessuten ikke fått shoppet noe særlig mer enn sko (til oss begge), en løpetruse og noen løpesokker, så dilemmaet var hvordan jeg skulle gjøre det på løpsdagen. Det var nemlig meldt regn i timene forut for og under løpet. MYE regn!





Raceday

Enden på visen ble endret strategi. Forberedelsene var jo uansett en smule mangelfulle, og jeg tenkte at det kanskje var hyggeligere for oss begge om jeg var hare, medløper, coach og inspirator for Hanne. Hun skulle løpe sitt tredje maraton, og sitt første etter sin omfattende kneoperasjon for to år siden. Hun hadde enda flere spørsmålstegn enn meg før løpet, og satte veldig stor pris på å få en løpsledsager.

Valget var nok lurt, for oss begge. For på vei til start, kom plutselig det bebudede regnværet. I første regnskyll søkte vi ly under et tre, men da neste regnskyll kom, var vi sjanseløse. Da befant vi oss nemlig midt i den svært saktegående køen som sneglet seg de siste hundre meterne frem til start, og det var ingen steder å søke ly. Men heldigvis hadde vi fortsatt på oss overtrekksjakker, siden jeg skulle løpe med en liten sekk med kamera og litt annet. Dermed slapp vi billig unna, sammenlignet med de fleste rundt oss, som stod ferdig oppstilt i konkurransehabitten. Skjønt noen hadde på egenhånd skaffet seg regnposer, som man får utdelt på svært mange maratonløp, og som vi avgjort burde fått her også. Men nei...






Da starten gikk hadde det sluttet å regne, og det var egentlig svært så fine forhold med frisk, fuktig luft og passe temperatur rundt 12-14 grader. Og med unntak av et par regnbyger, var det stort sett slik under hele løpet. Dermed var det bare å løpe - og NYTE! Eller hur?

Hanne startet veldig bra, hun fant fort en fin rytme og løp klokt og jevnt, uten å ødsle med kreftene slik svært mange gjør i maratonløp, i et forsøk på å knipe et sekund her og et sekund der, men der de oppnår å tape det samme i minutter senere i løpet. Vi hadde et lite håp om 4 timer og løp de første 15 kilometerne klokkejevnt på ca 6 minutters fart per kilometer. Men etter at jeg skulle være god "hjelperytter" a-la sykkelsporten og hente drikke til kaptein Wibe etter 10 km, var hun borte vekk. Hva gjør en god hjelperytter da? Jo, han avanserer raskt fremover i feltet, med vannflasken i hånden, på jakt etter sin kaptein, og når han ikke finner henne der, så slipper han seg bakover for å vente på henne. Men hun kom ikke!

Søren, da må hun likevel være foran meg, regnet jeg ut, i forhold til andre kjente "landemerker" i den store "ormen" som bølget seg frem, som 4.30-ballongene. For vi lå jo FØR dem i løypen....




Jeg ga til slutt opp, håpet at Hanne konsenterte seg om egne oppgaver og ikke en forsvunnet hjelperytter, og håpet berettiget på å finne henne igjen senere i løpet. Som tenkt, så gjort. For etter noen kilometer med flittig bruk av kameraet med fotografering av blant annet Petersplassen og Peterskirken- hjelperytteren hadde nemlig nå fått andre oppgaver som løpende fotograf for Sportsmanden - så dukket plutselig en velkjent hestehale opp like foran meg. Da hadde vi akkurat passert 20 km på litt over 2 timer.


.

Hanne løp fortsatt lett og ganske jevnt, men hadde begynt å kjenne det litt. Og det gjorde jeg også. Allerede like etter min lille fotosession ved Peterskirken, merket jeg til min lille forferdelse at jeg begynte å bli ganske sliten og mør i beina. Og jeg hadde da bare løpt 17-18 km. Hadde mine tempovekslinger kostet krefter, var grunnlaget likevel altfor dårlig, eller var jeg kanskje ikke i bedre form?

Uansett, jeg prøvde å skjule egne trøtthetstegn og i stedet oppmuntre Hanne, for hun hadde nok "fått det" i vel så stor grad. Og det var leeenge igjen...

Det ble en slitsom ferd de neste halvannen til to timene. Hanne er gjennomtrent, men mangler i enda større grad enn meg langturer på asfalt. Det kunne blitt skjebnesvangert og vi måtte flere ganger stoppe litt for å tøye ut ulmende kramper. Vi hadde droppet et hvert tidsskjema nå, det var snakk om å fullføre, og å gjøre det med en viss stil. Men å bryte var overhodet ikke et tema. Til mål skulle vi, om vi så måtte gå resten av løpet.

Hanne er seig og viljesterk også, og det var ikke mye vi gikk. Kun i korte strekk, før hun ville løpe igjen. Coachen prøvde å oppmuntre etter beste evne, med litt vekslende hell, men da vi passerte 35 km og begynte å se slutten på løpet, så kviknet vi litt til, begge to.

- Prøv å glem at du er sliten og se deg rundt. Husk at du er midt i Roma og sug inn alle inntrykkene, prøvde jeg å oppmuntre. Og jeg tror det hjalp, i hvert fall for meg selv. For de siste kilometerne løp jeg med kameraet i hånden og knipset flittig, med stadig nye, vakre og spennende motiver. Det er gøy å være løpende fotograf, jeg har vært det et par ganger før, men nå tror jeg at jeg tok den profesjonen et hakk videre!

Vi passerte Piazza Navone og Panthion og nå nærmet vi oss virkelig mål.







-Har du en mynt på deg? spurte Hanne da Trevifontenen dukket opp. Det skal jo bringe lykke å kaste en mynt i den, men vi tok oss i hvert fall tid til en kort pit-stop for et bilde. Like etter passerte vi den såkalte spansketrappen, som ikke er noe annet enn nettopp en trapp.





Snart i mål, vi bør kunne klare det på under 5 timer, prøvde jeg meg. Men tid var ikke et tema nå. Likevel hadde vi fått opp en bra marsjfart igjen og gåstrekkene var blitt sjeldnere. Og plutselig dukket det opp noen fine ruiner, som det er mange av i Roma, som ligger som fantastiske "kulisser" rundt løpet. Så tronet plutselig vakre Kapitolhøyden opp rett i front, der Brutus og hans medsammensvorne skal ha stengt seg inne i tempelet etter mordet på Julius Cæsar, og vi svingte inn på hovedavenyen langs Forum Romanum. Med målseglet rett i front - og Colosseum like bak. Vakkert!




I ekstasen glemte fotografen helt å ta bilde av alle de "ekte" romerne som stod oppstilt i sine rustninger like før målstreken, som vi passerte hånd i hånd, nesten romantisk og på en helt annen måte enn jeg har kommet i mål på i mine øvrige snart 20 maratonløp...

Det kom et par tårer fra Hanne etterpå, jeg er ikke helt sikker på om det var gledestårer eller fordi hun var så sliten. Men makan til tapper innsats skal man lete lenge etter. Vi kom oss under 5 timer med god margin også.

En god venn av meg, som attpåtil er en meget rutinert løper, uttalte en gang at det ikke er noen stor prestasjon bare å fullføre et maraton.... Hvor feil kan man ta. For det er nettopp det det er, som for øvrig vår alles "maratonmor" Grete Waitz også skrev i boken sin: En STOR prestasjon! Og derfor blir også følelsene så sterke i sånne stunder.



Etter noen sedvanlige bilder og litt næring, ville vi bare komme oss tilbake til hotellet. Men før vi kom så langt, åpnet igjen himmelens sluser seg, en siste gang, med like stor kraft som rett før løpet, liksom for å fortelle at ringen var sluttet, at vi var i mål, at vi hadde klart det, begge to - til tross for alle de uforutsette problemene.

Da gjenstod bare banketten. Joda, vi kan vel si at vi vant den også, på vår måte. Men det gikk temmelig rolig for seg. Dog hadde vi grunn til å feire, både med fullførte løp, legger og knær som hadde bestått, og en aldri så liten bursdagsfest på kjøpet.





PS: Den bortkomne kofferten dukket aldri opp dagen etterpå, som lovet. Den dukket først opp her hjemme på Sofiemyr i kveld, levert med budbil fra Gardermoen. Det er bare det at de kom med feil koffert! Så alt tøyet fra 2XU som jeg skulle løpe med, og alt det andre som jeg hadde pakket ned, er ennå ikke kommet til rette.... Air Berlin og mellomlandinger er en dårlig kombi...
Men det er en helt annen historie.




12 kommentarer:

  1. Høres ut som en perfekt destinasjon for våren 2015;-)). Bra teamwork på dere 2! Du er nok i slag til april-mai, Frode!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja Christoffer, du følger jo i mine fotspor om dagen, med Paris og Berlin Maraton året etter meg? Så da må du selvsagt ta Roma til neste år. ;-)

      Tja, det gjenstår å se hvordan formen blir i vår, etter en trøblete sesongoppkjøring. Trolig må jeg følge i dine fotspor (les: se ryggen din) i vårens løp... Men jeg skynder meg langsomt:

      Slett
  2. Gratulerer med vel gjennomført og flott jobb som coach. Roma er jo et løp som må løpes (også) - så en dag... Og i så fall mer for opplevelsen enn å gjøre den raskt. Jeg mener, det er tross alt Roma. (c:

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjekt å ha noe å se frem til! Roma kan anbefales, både som by og som maratonløp! Og kombinasjonen er aller best! Da "gjør du unna" sightseeingen ved å løpe! :-) Men noen perseløype er det neppe...

      Slett
  3. Morsomt å lese bloggen din. Vi var 111 norske damer (FemiRoma) som hadde et hårete mål om å gjennomføre maraton i Roma og 109 av oss gjennomførte. For min egen del ble jeg egentlig ennå mere stolt av meg selv når jeg leste bloggen din. Jeg startet å jogge i august og har aldri likt å jogge, egentlig hatet det. Men da jeg sa ja til dette hårete målet, tenkte jeg at dette kanskje var måten å lære seg å like og løpe. Høsten gikk og treningsturene ble lengre og lengre og fler og fler og nå må jeg innrømme at jeg er frelst. Jeg gjennomførte Roma maraton på 5 timer og nådde målet mitt på 5 timer. Jeg hadde en fantastisk opplevelse var ikke sliten en eneste gang og koste meg gjennom hele løypa. Det første jeg sa da jeg løp i mål var, når er neste maraton. Kanskje blir det London neste vår? Men først blir det Oslo halvmaraton :-).

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for innlegget ditt og gratulerer med en strålende debut på maraton! Imponerende det du forteller, som fersk løper. Stå på videre, løping er GØY!

      Og om du ikke har sett det, så har jeg skrevet en reportasje om dere 111 damer (trodde dere var enda flere) - samt flere andre reporatsjer fra Roma - på Sportsmanden:

      http://www.sportsmanden.no/archives/11807


      Slett
  4. Roma har en flott løype som absolutt bør oppleves. Jeg husker alltid tilbake på mitt løp der i 2010 med glede. Litt rufsete organisering er bare en sjarmerende del av Italia.
    Så er det ikke så "trangt om plassen" i Roma som f.eks i Berlin i løypa. For egen del var Berlin et godt organsiert løp med altfor mange løpere i en løype som ikke var dimensjonert for antallet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Jannicke. Ja jeg kommer også absolutt til å huske tilbake på Roma Maraton med glede! Synes organiseringen var bra, men personlig synes jeg det var trangere om plassen i Roma enn i Berlin. I hvert fall før / i starten. Men det avhenger veldig av hvor man starter. I Berlin stod jeg i en tidlig pulje, men inndelingen før start i store, godt merkede og avgrensede startfelt med enkel adkomst til riktig pulje via parkområdet ved siden av, var genial og enkel. Rett i i riktig pulje 5 minutter før start!... I Roma var vi sjanseløse på dette og burde nok møtt opp en time før start, som arrangøren anbefalte! Men det ville blitt veldig vått og kaldt. Så dermed gikk starten med oss mye lenger bak i feltet enn der vi hadde meldt oss på.

      På den annen side, i Roma passerte alle forbi tøyinnleveringen på vei til startfeltet, mens i Berlin lå denne langt unna startfeltet... (så den rakk aldri jeg frem til og måtte i stedet gjemme tøyposen min under noen busker i parken)...

      Men NOE er det jo alltid å sette fingeren på når så mange løpere skal avgårde samtidig... Det er liksom litt av sjarmen også.

      Slett
  5. Hei!
    Vurderer å løpe Roma i mars 2015. Hvordan var opplegget rundt om i løypa mtp mat og drikke? og toalett forhold? Løp i Paris og der var det velddig bra med bananer, rosiner, vann etc, i hele løypen som hjalp meg i mål.. :)

    SvarSlett
  6. Hei Kine,
    Matstasjonene i Roma Marathon var veldig bra, med bananer, epler, kjeks og mere til, tror jeg, samt diverse drikke, inkludert flasker. Så dette var meget bra. Det er vel bare i Oslo at man ikke har skjønt at det er obligatorisk med MAT (og ikke bare drikke) på et maratonløp!... Hvor gode toalettmulighetene var rundt i løypen husker jeg ikke, men jeg tror at det også var greit nok. Så det er bare å melde seg på og håpe på litt bedre vær enn vi hadde. Det er en maratonreise med historisk sus som absolutt anbefales å oppleve!!

    SvarSlett
  7. Takk for raskt svar :)

    Har skjønt at det er veldig bra!! Hadde selv en veldig god opplevelse i Paris, flott by, mye å se på i løypa, bra med mat pg drikke underveis, for så å gå i mål ved triumf buen! ;) Så det også anbefales veldig!! :) Tror kanskje jeg vil få samme gode opplevelse i Roma ;) Kikket på ruten--det er vel kanskje samme som i fjor--virker som det er høy stigning på slutten av løypen, stemmer det? Så er det mye løping på brostein ser det ut som, men viker som det har gått greit for de fleste. Så dere hadde litt uflax med mye regn, får håpe det blir bedre neste år-- tror jeg melder meg på ;)

    Ja, Oslo har ikke helt skjønt det med mat i løypen-- man blir sulten og må fylle opp lagrene når man er ute å løper 3-5 timer-- storbyene i utlandet er nok flinkere på det. Men greit å sjekke i forkant, hehe..

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var ikke noe stigning av betydning på slutten, annet enn i OPPLEVELSER! For de siste 5-6 km glemte vi helt at vi var slitne, det var så mye fint å se på!

      Jeg løp Paris Marathon i fjor og likte det også kjempegodt. Paris er en del lettere, for ja, det er litt mye brostein i Roma og det ikke en perseløype. Men absolutt verdt å få med seg. Så det er bare å melde seg på! ;-)

      Slett