fredag 28. mars 2014

Marerittet i Roma - som endte godt!

Maratona di Roma! Kanskje jeg skulle omskrive det til Marerittet i Roma? Neida. Men det ble en tur med en del komplikasjoner, for å si det mildt. Men også en fantastisk opplevelse. 




Etter litt startvansker, der det en stund så ut til at hele turen skulle gå i vasken, kom vi oss da avgårde grytidlig lørdag morgen. Air Berlin, som jeg hadde gode erfaringer med til nettopp Berlin og jubileumsmaratonet der i høst, skulle frakte Hanne og meg trygt til Roma, med en liten mellomlanding i, ja riktig gjettet; Berlin.

So far, so good, og vi ankom Den evige stad "on time". Startvanskene hjemmefra var imidlertid bare forvarselet, da ingen koffert dukket opp i Roma. Jo, Hanne sin bagasje var heldigvis kommet velberget frem, men min var søkk vekk. "Den står i Berlin og vil bli fraktet til hotellet deres i morgen ettermiddag", sa en hjelpsom italiener i skranken på "customer service" for en rekke småselskap.





Men....alt løpetøyet mitt er i den kofferten. Og Hanne sine joggesko også! Shit... Gode råd var dyre - og dyrt ble det - for to par nye sko, samt litt annet nødvendig utstyr, måtte handles inn på Expo-en, som vi omsider kom oss frem til, og inn på, etter å ha stått i en formidabel kø. Da hadde vi først sjekket inn på hotellet vårt, ikke helt "sutalaust" det heller, siden hotellet ikke hadde registrert bookingen vår via nettet. De levde ikke akkurat i den digitale verden. Og selvsagt var det heller ikke slik som lovet på nettet, at det var gratis trådløs nett på hotellet. Jeg er litt lei av at det loves og lyves så det renner på dette området, for det er mer regelen enn unntaket at dette IKKE stemmer.





Vel, det er egentlig en bagatell og det kunne skjedd verre ting, og på vår vei hjem fra Expo-en traff vi på en trivelig kar som viste seg å være selveste The "Marathon Man"! Ja, han ikke bare kalte seg det, men hadde det som merkevare med logo på t-skjorte. Og, skulle det vise seg, han var "verdensrekordholder" i antall maratonløp på ett år, der alle kontinenter var besøkt! Hans forrige maraton var ingen ringere enn Antarktis Maraton 10 mars! Hans varemerke var ellers å løpe i supermanndrakt, der S-en var byttet ut med en M! Kul og trivelig kar!




Etter litt kveldslig sightseeing ved Colosseum og inntak av en stor porsjon med spagetti bolognese, ble det relativt tidlig kveld. Dagen hadde likevel vært veeeldig lang, og oppladningen til morgendagens maraton ikke den beste. Jeg hadde dessuten ikke fått shoppet noe særlig mer enn sko (til oss begge), en løpetruse og noen løpesokker, så dilemmaet var hvordan jeg skulle gjøre det på løpsdagen. Det var nemlig meldt regn i timene forut for og under løpet. MYE regn!





Raceday

Enden på visen ble endret strategi. Forberedelsene var jo uansett en smule mangelfulle, og jeg tenkte at det kanskje var hyggeligere for oss begge om jeg var hare, medløper, coach og inspirator for Hanne. Hun skulle løpe sitt tredje maraton, og sitt første etter sin omfattende kneoperasjon for to år siden. Hun hadde enda flere spørsmålstegn enn meg før løpet, og satte veldig stor pris på å få en løpsledsager.

Valget var nok lurt, for oss begge. For på vei til start, kom plutselig det bebudede regnværet. I første regnskyll søkte vi ly under et tre, men da neste regnskyll kom, var vi sjanseløse. Da befant vi oss nemlig midt i den svært saktegående køen som sneglet seg de siste hundre meterne frem til start, og det var ingen steder å søke ly. Men heldigvis hadde vi fortsatt på oss overtrekksjakker, siden jeg skulle løpe med en liten sekk med kamera og litt annet. Dermed slapp vi billig unna, sammenlignet med de fleste rundt oss, som stod ferdig oppstilt i konkurransehabitten. Skjønt noen hadde på egenhånd skaffet seg regnposer, som man får utdelt på svært mange maratonløp, og som vi avgjort burde fått her også. Men nei...






Da starten gikk hadde det sluttet å regne, og det var egentlig svært så fine forhold med frisk, fuktig luft og passe temperatur rundt 12-14 grader. Og med unntak av et par regnbyger, var det stort sett slik under hele løpet. Dermed var det bare å løpe - og NYTE! Eller hur?

Hanne startet veldig bra, hun fant fort en fin rytme og løp klokt og jevnt, uten å ødsle med kreftene slik svært mange gjør i maratonløp, i et forsøk på å knipe et sekund her og et sekund der, men der de oppnår å tape det samme i minutter senere i løpet. Vi hadde et lite håp om 4 timer og løp de første 15 kilometerne klokkejevnt på ca 6 minutters fart per kilometer. Men etter at jeg skulle være god "hjelperytter" a-la sykkelsporten og hente drikke til kaptein Wibe etter 10 km, var hun borte vekk. Hva gjør en god hjelperytter da? Jo, han avanserer raskt fremover i feltet, med vannflasken i hånden, på jakt etter sin kaptein, og når han ikke finner henne der, så slipper han seg bakover for å vente på henne. Men hun kom ikke!

Søren, da må hun likevel være foran meg, regnet jeg ut, i forhold til andre kjente "landemerker" i den store "ormen" som bølget seg frem, som 4.30-ballongene. For vi lå jo FØR dem i løypen....




Jeg ga til slutt opp, håpet at Hanne konsenterte seg om egne oppgaver og ikke en forsvunnet hjelperytter, og håpet berettiget på å finne henne igjen senere i løpet. Som tenkt, så gjort. For etter noen kilometer med flittig bruk av kameraet med fotografering av blant annet Petersplassen og Peterskirken- hjelperytteren hadde nemlig nå fått andre oppgaver som løpende fotograf for Sportsmanden - så dukket plutselig en velkjent hestehale opp like foran meg. Da hadde vi akkurat passert 20 km på litt over 2 timer.


.

Hanne løp fortsatt lett og ganske jevnt, men hadde begynt å kjenne det litt. Og det gjorde jeg også. Allerede like etter min lille fotosession ved Peterskirken, merket jeg til min lille forferdelse at jeg begynte å bli ganske sliten og mør i beina. Og jeg hadde da bare løpt 17-18 km. Hadde mine tempovekslinger kostet krefter, var grunnlaget likevel altfor dårlig, eller var jeg kanskje ikke i bedre form?

Uansett, jeg prøvde å skjule egne trøtthetstegn og i stedet oppmuntre Hanne, for hun hadde nok "fått det" i vel så stor grad. Og det var leeenge igjen...

Det ble en slitsom ferd de neste halvannen til to timene. Hanne er gjennomtrent, men mangler i enda større grad enn meg langturer på asfalt. Det kunne blitt skjebnesvangert og vi måtte flere ganger stoppe litt for å tøye ut ulmende kramper. Vi hadde droppet et hvert tidsskjema nå, det var snakk om å fullføre, og å gjøre det med en viss stil. Men å bryte var overhodet ikke et tema. Til mål skulle vi, om vi så måtte gå resten av løpet.

Hanne er seig og viljesterk også, og det var ikke mye vi gikk. Kun i korte strekk, før hun ville løpe igjen. Coachen prøvde å oppmuntre etter beste evne, med litt vekslende hell, men da vi passerte 35 km og begynte å se slutten på løpet, så kviknet vi litt til, begge to.

- Prøv å glem at du er sliten og se deg rundt. Husk at du er midt i Roma og sug inn alle inntrykkene, prøvde jeg å oppmuntre. Og jeg tror det hjalp, i hvert fall for meg selv. For de siste kilometerne løp jeg med kameraet i hånden og knipset flittig, med stadig nye, vakre og spennende motiver. Det er gøy å være løpende fotograf, jeg har vært det et par ganger før, men nå tror jeg at jeg tok den profesjonen et hakk videre!

Vi passerte Piazza Navone og Panthion og nå nærmet vi oss virkelig mål.







-Har du en mynt på deg? spurte Hanne da Trevifontenen dukket opp. Det skal jo bringe lykke å kaste en mynt i den, men vi tok oss i hvert fall tid til en kort pit-stop for et bilde. Like etter passerte vi den såkalte spansketrappen, som ikke er noe annet enn nettopp en trapp.





Snart i mål, vi bør kunne klare det på under 5 timer, prøvde jeg meg. Men tid var ikke et tema nå. Likevel hadde vi fått opp en bra marsjfart igjen og gåstrekkene var blitt sjeldnere. Og plutselig dukket det opp noen fine ruiner, som det er mange av i Roma, som ligger som fantastiske "kulisser" rundt løpet. Så tronet plutselig vakre Kapitolhøyden opp rett i front, der Brutus og hans medsammensvorne skal ha stengt seg inne i tempelet etter mordet på Julius Cæsar, og vi svingte inn på hovedavenyen langs Forum Romanum. Med målseglet rett i front - og Colosseum like bak. Vakkert!




I ekstasen glemte fotografen helt å ta bilde av alle de "ekte" romerne som stod oppstilt i sine rustninger like før målstreken, som vi passerte hånd i hånd, nesten romantisk og på en helt annen måte enn jeg har kommet i mål på i mine øvrige snart 20 maratonløp...

Det kom et par tårer fra Hanne etterpå, jeg er ikke helt sikker på om det var gledestårer eller fordi hun var så sliten. Men makan til tapper innsats skal man lete lenge etter. Vi kom oss under 5 timer med god margin også.

En god venn av meg, som attpåtil er en meget rutinert løper, uttalte en gang at det ikke er noen stor prestasjon bare å fullføre et maraton.... Hvor feil kan man ta. For det er nettopp det det er, som for øvrig vår alles "maratonmor" Grete Waitz også skrev i boken sin: En STOR prestasjon! Og derfor blir også følelsene så sterke i sånne stunder.



Etter noen sedvanlige bilder og litt næring, ville vi bare komme oss tilbake til hotellet. Men før vi kom så langt, åpnet igjen himmelens sluser seg, en siste gang, med like stor kraft som rett før løpet, liksom for å fortelle at ringen var sluttet, at vi var i mål, at vi hadde klart det, begge to - til tross for alle de uforutsette problemene.

Da gjenstod bare banketten. Joda, vi kan vel si at vi vant den også, på vår måte. Men det gikk temmelig rolig for seg. Dog hadde vi grunn til å feire, både med fullførte løp, legger og knær som hadde bestått, og en aldri så liten bursdagsfest på kjøpet.





PS: Den bortkomne kofferten dukket aldri opp dagen etterpå, som lovet. Den dukket først opp her hjemme på Sofiemyr i kveld, levert med budbil fra Gardermoen. Det er bare det at de kom med feil koffert! Så alt tøyet fra 2XU som jeg skulle løpe med, og alt det andre som jeg hadde pakket ned, er ennå ikke kommet til rette.... Air Berlin og mellomlandinger er en dårlig kombi...
Men det er en helt annen historie.




torsdag 20. mars 2014

På vaklende skritt mot vakre Roma

Endelig! Jeg er ordentlig i gang med løpingen igjen! I grevens tid, for vårens store mål, Roma Maraton, står for døren om bare noen dager. Men målsettingen er kraftig nedjustert. Jeg har lagt vekk alle tidsskjemaer. Nå handler det kun om å klare å fullføre i en viss stil, og med en god opplevelse.

- Vet du hva? Roma Maraton er kåret til verdens vakreste bymaraton! 


Det er min gode venn Christian Odgaard som oppglødd forteller dette, og i vanlig entusiastiske ordelag skaper han ekstra spenning og forventning. Christian skal også løpe i Roma, som han for øvrig gjorde både i Stockholm og på sitt røvertokt til Reykjavik i fjor, begge ganger med bravur som beste nordmann! Han stiller i en litt annen klasse, men gleden av å løpe maraton har vi felles. Og VAKKER? Ja!! Her er noen smakebiter fra hjemmesiden til Maratona di Roma:






Og nå gleder jeg meg virkelig! Roma er jo også en veldig fascinerende by, som jeg bare har besøkt en gang før, for ganske mange år siden. Nå blir det oval langhelg fra fredag morgen til mandag kveld med Hanne, som skal løpe sitt tredje maraton, og sitt første etter korsbåndskaden og operasjonen for to år siden. Sammenlignet med hennes tapre opptrening og kamp for å komme tilbake, så er skade- og sykdomsplagene mine i høst og i vinter for småtterier å regne.

Likevel har jeg aldri hatt et så langt avbrekk fra løpetrening, med unntak av ankelbruddet i 1995 og de plutselige hjerteproblemene i 2005, som begge satt meg på sidelinjen i et halvt års tid. Joda, månedene etter at jeg kom haltende og hinkende i mål i Hytteplanmila har vært en smule frustrerende. Og da jeg akkurat trodde at jeg omsider var blitt helt bra igjen etter den særdeles seige leggskaden, så ble jeg altså influensasyk. En influensa av den seige sorten, som satt i i flere uker, for deretter å gå over i halsbetennelse eller noe annet svineri. Så jeg har hanglet i altfor lang tid i høst og vinter, helt til de siste par ukene, da jeg endelig har kunnet trene for fullt igjen.

Men det er i slike perioder man skjønner hvor stor pris man setter på å være frisk, på å kunne trene, på å kunne LØPE! Det var en herlig følelse da jeg endelig kunne jogge i rolig tempo en halvtime på tredemølle, uten å kjenne noe i leggen. Det gikk i sakte fart, men var pur glede!

Jeg har tilbragt en del timer på eget treningsrom i høst og i vinter, samt på Stamina...
...som følge av en besværlig legg... blant annet.
Men herlig å kunne LØPE igjen! 


Men oppkjøringen til et maratonløp har aldri vært dårligere. Dog har jeg klart å få løpt tre langturer. Først satt jeg "personlig rekord" med å holde ut hele to timer på mølle, men med "kun" 22 km tilbakelagt, så gikk det ikke spesielt fort. Deretter har jeg fått meg et par turer utendørs, den siste langturen så seint som på lørdag, da jeg også akkurat bikket to timer. Og på søndag var jeg med på begge Hanne sine påfølgende spinningtimer på Stamina.

Så det er vel omtrent det beste jeg kunne få ut av situasjonen, slik det har blitt, og jeg begynte faktisk å bli littegrann optimistisk. Men akk, på tirsdagens lille løpetur, der jeg skulle ta noen halvharde drag underveis, så slet jeg fælt med en lårmuskel som raskt ble verre. Heldigvis hadde jeg vett nok til å droppe de to siste planlagte dragene før det endte med en solid strekkskade, skjønt jeg hadde vel egentlig ikke noe valg. Så nå "bor" jeg i recovery-tightsen fra 2XU og gjør egentlig ikke annet enn å hvile, restituere, tøye og massere de siste dagene, dersom jeg skal ha noen som helst sjanse til å fullføre de 42,2 kilometerne i det som altså skal være verdens vakreste bymaraton...





I neste innlegg får du fasiten - både om maratonløpet og om beina holdt, både for Hanne og for meg. Og om Christian igjen kan bli Norges beste.

Uansett, banketten på søndag skal vi vinne!

Ciao!


PS. Kan ikke helt slippe opp vinteren heller. Har vært til fjells igjen i mellomtiden, og fått noen fine treningsturer med ski på beina også da. Det har hjulpet godt. Her er en liten oppfølger av den snørike vinteren som ble behørig omtalt i forrige innlegg.

Hytten og annekset ligger fortsatt forholdsvis god begravet...
Men jeg kom meg da frem til slutt og kunne plante flagget!
Fikk hyggelig selskap av Arnstein også, og vi hadde selvsagt en fin tur sammen.
Må nok teste skiene et par ganger til også etter Roma...
Sånn så det ut da HalvBirken gikk forbi Kroksjøen. (Mange flere bilder i linken)....
...og forbi hytten, der dette skiltet "viser vei", nesten nedsnødd, for første gang...


mandag 3. mars 2014

Drama og panorama på snøfjellet!

Hvilke kontraster det er om dagen! På flere måter. Her hjemme er det rene vårstemningen. Jeg kan aldri huske at det har vært så lite snø i Sørmarka som denne vinteren. Den nye løypetraséen ligger ubrukt og selv på golfbanen, et av de sikreste stedene for langrennstrening på hele Østlandet, har det ikke vært mange ukene med skikkelig skiføre i vinter.

Hvor velsignet var det ikke da å komme seg til fjells for å oppleve vinterferie med snø og skiføre på Sjusjøen. Men der er situasjonen stikk motsatt. Aldri har det vært så MYE snø som nå, ikke så lenge jeg kan huske, og heller ikke så lenge harbarkede sjusjøværinger (heter det det, mon tro?) kan erindre. Vi må visst helt tilbake til 60-tallet, kanskje enda lenger, for å oppleve like store snømengder!


Vinter og sne!!! Annekset med den godt kamuflerte hytten like bak!....
Skorsteinen og det ene mønet var alt som stakk opp av snøen.
Men bildet er tatt etter at skorsteinen ble rensket. Den var nemlig kamuflert i is og snø den også!


Fase 1 - Snørikt vinterdrama 

Så det var med blandede følelser jeg dro oppover forrige lørdag. Glad for endelig å komme meg til fjells og kunne spenne på meg skiene, men med bange anelser, siden jeg hadde sett enkelte foruroligende bilder fra andre hytteeiere som tydet på at det var litt av en jobb å gjøre med snømåking! For på grunn av en utrolig seiglivet influensa og forkjølelse som ikke hadde villet slippe taket, hadde jeg ikke vært på "Fjellro" siden romjulen. Ville jeg finne den lille 50-kvadratmeter store hytten i det hele tatt, eller var den kanskje helt nedsnødd eller sammenrast under all snøen?

Ja, det var faktisk ikke så mye om å gjøre. Og det hele ble en smule dramatisk, siden jeg på toppen av det hele klarte å "time" min ankomst til den aller verste dagen i manns minne, den dagen da Birkebeinerveien faktisk var stengt ved bommen på Storåsen, den dagen det også var umulig å kjøre brøytebil, og det i hvert fall ikke ble kjørt opp skispor. Ingen av delene hadde jeg opplevd før!..

Så gleden min var kortvarig, der jeg hadde priset meg lykkelig over at Passat'en i det hele tatt hadde kommet seg opp alle bakkene fra Mesnali - det var nemlig langt fra alle som var like heldige, og jeg kjørte forbi fem biler som stod fast i veikanten. Men på toppen var altså veien bom stengt og jeg fikk beskjed om å vente til kl 17.30, da skulle de forsøke seg med kolonnekjøring inn til Kroksjøen og Aksjøen!...

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, for da rakk jeg en liten tur oppom den superspreke Rustad-gjengen som Harald hadde invitert med seg til hytten "Fjellsno", et navn som nå passet langt bedre enn noen kunne ane. De gutta lot seg for øvrig ikke stoppe av litt snø, så da jeg stakk innom kom de akkurat inn i tur og orden, etter å ha vært ute i dårlige spor i 6-7 timer og gått over 5 mil på ski...

Vel, jeg måtte raskt tilbake til kolonnekjøringen og jeg kom meg da både gjennom bommen og fant hytten til slutt. Men ikke helt uten dramatikk og det ble en lang dags ferd mot natt. Her er et resyme av dramaet som jeg skrev på SkriveBlokken, etter at jeg omsider hadde kommet meg innomhus, fått i meg noen brødskiver, en kopp varm te - og et glass vin!

- Ikke like klokt det valget jeg gjorde om å dra til fjells i ekstremværet i dag. Men måtte nesten det, siden det ryktes at hyttene er helt nedsnødd. Og det var verre enn jeg trodde!

Det begynte med slaps, sakte kø og vanskelige kjøreforhold hjemmefra. Det var like før jeg utsatte hele turen. Men kom meg da til Espa til slutt, der jeg hamstret 10 boller og kaffe, men da jeg skulle kjøre videre, virket ikke vindusviskerne! Krise i snøværet! Da hadde jeg ikke kommet lenger... Men heldigvis, på femte forsøk, etter å ha fjernet masse is og slaps, så virket de igjen!

Var heldig som kom meg opp bakkene fra Mesna. Mange biler stod midt i bakken og kom ikke videre. Trodde jeg var velberget da jeg kom helt opp til toppen ved bommen på Storåsen, men der var Birkebeinerveien fra bommen stengt!! De hadde aldri opplevd så vanskelige forhold med fokk og null sikt. Ikke ble det kjørt skiløyper heller. Fikk beskjed om at de skulle forsøke kl 17, med kolonnekjøring. Dro nedom Gråten og luftet Mira og tok så en spasertur oppom Harald, som har Rustadtreff. Lot heldigvis bilen stå, og måtte i stedet hjelpe med å skubbe to andre biler som var sklidd ut i grøftekanten på det håpløse føret, til ingen nytte. Og Harald sin hytte var nesten helt nedsnødd, har aldri sett makan. Fikk en liten prat med gutta, som tross været hadde gått 6-7 timer og over fem mil på ski!... (Det er en grunn til at 50-års klassen er så beinhard, Marius!..) 


Tilbake til Storåsen, vente, vente, endelig kom vi avgårde i lang kolonne. Passaten spant, men jeg klarte det såvidt, til slutt. Men fra parkeringsplassen ved Kroksjøen var det ikke kjørt opp noe skiløype. Og det var blitt mørkt, og surt og vind og tåkete. Fikk tråkket oss frem, Mira flink og viste vei i mørket uten noen spor. Men det store sjokket kom når jeg kom frem. Hytten var helt nedsnødd! Så ingen vinduer, såvidt skorsteinen. HalvBirken-skiltet stakk såvidt 10 cm opp av snøen...

Heldigvis hadde jeg spade med meg, for første gang, det var redningen! Men det var litt av en jobb som ventet, jeg måtte bare tenke på en ting av gangen, en meter av gangen. Og takk Gud for at det ikke var så kaldt, så jeg klarte å holde varmen på hender og føtter, mot normalt, ellers hadde jeg strøket med... Gravde sikkert et par timer, gravde meg NED til døren, startet i høyde med mønet! Aldri sett makan, ikke engang 10 prosent av dette før, helt enormt med snø!


Jeg fant hytten - såvidt!....
Og gravde meg NED fra mønet til inngangsdøren.... Litt av en jobb - i mørket!
Annekset var ikke like nedsnødd, men også dette lå plutselig NEDE i en grop....
Titt, tittt, hvem der? Mira lurer på hvordan hun skal komme seg ned til døren...


Kom meg ned og inn til slutt, men måtte tilbake til bilen for å hente iPad og en ny svær sekk med klær og annet. Det var skikkelig skummelt og mot enhver fjellvettregel, selv om det ikke er så langt og jeg er lommekjent. Men ingen sikt, og jeg klarte å gå meg litt vill bortover! Beholdt imidlertid roen, men var ikke helt høy i hatten, for det var tåke og null sikt og sur vind. Men fant bilen til slutt og kom meg tilbake også, etter et feilvalg der jeg havnet ned i et høl under en skavl og falt og slet med å komme meg opp med blytung sekk.

Var glad da jeg kom meg tilbake til hytten. Men da måtte jeg opp på taket, for å spade frem skorsteinen! Deretter stuevinduene. Kjøkkenvinduet er fortsatt nedgravd. Og ytterdøren hadde blåst opp og det var blåst inn masse snø i gangen. Alt var hvitt - inne! Jeg kan fortsatt ikke åpne døren før det fyker inn masse snø, på to sekunder. Har måtte koste gangen og riste tepper og matter flere ganger, men kassene med tøy som står i gangen er blitt våte og fulle av snø. Og så fikk jeg ikke igjen ytterdøren... Det er som å bo i en snøhule... 

Huff, nei dette var litt for mye av det gode - selv for meg! Men jeg kom meg da til slutt i hus og fikk skiftet alt det klissvåte tøyet, og nå begynner det å bli litt lunk her inne...

Har en kjempejobb å gjøre i morgen også med å måke frem resten av hytten og taket. Så får jeg bare håpe at det blir kjørt spor i morgen, så jeg kanskje får tatt meg en liten skitur også... Hvis det blir tid... Mens bilen sikkert snør inne på parkeringsplassen. Og det verker i rygg og skuldre etter all spadingen i kveld. Bra styrketrening, om ikke annet, selv om det er klassisk oppskrift på skiveforskyvning...

Men enn så lenge har jeg det bra, nå når jeg kan holde meg innendørs en stakket stund...
Vi gærne har det godt! 


Og her er noen glimt fra hvordan det var innendørs....

Fra gangen...
Stuevinduet på sørsiden var det eneste som ikke var helt tildekket...
Vinduet i gangen slapp ikke inn mye lys...
Det gjorde heller ikke kjøkkenvinduet.
Til slutt, etter noen dager, og etter å ha gravd en "utsiktskorridor",
slapp sola litt inn det vestlige stuevinduet! 

 Glimt fra tur i tåkeheimen dagen etterpå, til Elgåsen og Mellsjøen

Velkommen til Mellsjøen, står det egentlig på dette skiltet!
Furet værbitt!...
For 20 år siden ble det skrevet historie ikke så langt unna...
Hjemme igjen til snøhulen! Ikke så lett å se, men dette er inngangen til hytten! 
Bildet tatt nedenfra, ved inngangsdøren...


Fase 2 - Panorama og helt magisk 

Nok om dramaet, for selv om også søndagen var heftig med mye snø, føyk og elendig sikt, som bildene over viser, så var det dette med kontraster. For de neste to dagene, mandag og tirsdag, ble noe av det flotteste jeg noengang har opplevd i fjellet. Og jeg har vært der noen ganger etter hvert...

Vind, fokk og tåke var erstattet av sol - lettskyet mandag (billedserien under) og sol fra en skyfri himmel på tirsdag (lenger nede) - nesten ikke vind, et par minusgrader, fantastiske snø- og isformasjoner på trær og i terrenget, kjempeføre, herlige spor og en helt utrolig kontrast til dagene forut.

Fantastiske motiver og trolsk stemning i mandagens tur i "Snultrarunden":


















Det ble en salig blanding av skiturer med vekselvis klassisk og skøyting, ispedd litt lystbetont (!) snømåking. Og tur til Lillehammer på ettermiddagen for å hente Hanne, Thomas og Marie som kom opp med toget - med direkte feiring av bursdagsmiddag. Det ble en lang kveld - og en enda lengre dag på tirsdag.

Fra DRAMA til MAGI!!

Fra flott og trolsk til fantastisk - noen bilder fra tirsdag: 


Etter tre timer med Hanne sine håpefulle og søster Rikke som dukket opp i skisporet, så ville Hanne forlenge turen rundt Midtfjellet også, etter at familiens yngste synes de hadde gått langt nok. Og når vi kom oss i hus etter denne flotte rundturen på fire timer, så var det ikke lenge til vi spente på oss skiene igjen og tok turen til resten av Wibe-klanen som var innlosjert på Storåsen, ispedd litt OL-sending - på TV!! (vi har nemlig bare radio i vår lille villmarkshytte..) - og tilbaketur litt senere under stjernehimmelen, akkurat i det en oransje nesten-fullmåne dukket opp i horisonten lavt over Midtfjellet og kastet trolsk lys over terrenget.

Det var så flott at jeg ikke var fornøyd med de 50 minuttene det tok på hjemveien, jeg hadde simpelthen ikke fått nok og tok en ekstrarunde mot Gjestbodsåsen - helt alene, med månen og stjernene, med avskrudd hodelykt og stillheten.

Helt magisk!!

Sol over Snørvillen
Nærområdene på Kuåsen
Mitt drømmeland
Fortsatt i drømmeland...
Hyttens sørside, den eneste som ikke var begravd, ses midt i bildet, nesten "i" løypen.
Rett utenfor hytteveggen ser det sånn ut, retning Kroksjøen. 

Resten av vinterferien var mer på det jevne, med litt vekslende vær og føre, men med senkede skuldre og evne til å nyte. Før vi returnerte for en avsluttende OL-helg hjemme. Vi måtte jo få med oss litt mer av lekene fra Sotsji også, og det var meldt en ny runde med tåke og vanskelige føreforhold. Men det så vi ikke noe til. For da var vi hjemme i lavlandet, til et snøfattig og vårlig Sofiemyr. Jammen sa jeg kontraster!

Men hytten står, den er delvis gravd frem, jeg har hatt noen dramatiske og fantastiske dager på fjellet.

Kontraster - på godt og vondt - er det ikke slikt som gir livet mening, da?

Avslutter med noen bilder av den (delvis) fremgravde hytten - i det som er en av tidenes mest snørike vintre på Sjusjøen:





I'll be back!!!