tirsdag 25. november 2014

Endelig sub 3 på maraton igjen! (ja, med en liten vri da)

Da er vel løpssesongen mer eller mindre over. Siden det ikke ble noen New York-tur på meg, og ingen andre maratonløp heller i høst, så laget jeg meg en ny vri og en litt lettere variant. Jeg har jo vært et godt stykke bak målet og drømmen om sub 3 timer og pers på maraton de siste årene. Men med 2 halvmarer i høst i ganske rask rekkefølge, så laget jeg mitt eget lille motivasjonsmål: Kanskje jeg kunne klare å løpe de to halvmaratonløpene på under 3 timer tilsammen? Det ville da være noe...

Del 1: Lørenskog Halvmaraton


"Prosjektet" holdt på å strande nesten før det var begynt. For på Lørenskog var jeg bare sånn passe "påskrudd", kom sent til start, null oppvarming og da starten gikk stod jeg og fiklet med mobiltelefonen min og prøvde å få frem spillelisten på Spotify! Jeg har nemlig prøvd noe nytt i høst. Jeg som alltid har vært "motstander" av musikk på øret under løp og trening, har begynt å gjøre nettopp det. Det som pirret meg til å prøve, var selvsagt tanken på om dette kan fremme prestasjonen?... Det er jo mange som sverger til musikk på maraton og ultraløp for å holde trøkk og motivasjon oppe. Så jeg bestemte meg for å prøve på noen rolige langturer, og likte det faktisk. Men i konkurranse?....

På Lørenskog debuterte jeg med ørepropper i løp, og slo to fluer i ett smekk. For med en ubrukelig pulsklokke som ikke kan lade lenger, så hadde jeg også "live coaching" underveis med Strava, der en damestemme fortalte meg hvordan jeg lå an etter hver eneste kilometer. Snedig og nyttig!

Sprekt "seiers-par"! Jeg var både mosjonist og på jobboppdrag for NFIF og selvsagt Sportsmanden på Lørenskog, og fikk gleden av en hyggelig prat med to sympatiske vinnere, Rune Fenne og Marit Haslie etterpå. Begge gjentok sogar seiersbedriften fra i fjor! Kan jeg få oppskriften?... 

Og hvordan gikk det så i selve løpet? Joda, etter en behersket åpning, fant jeg en fin flyt som ikke kostet all verdens med krefter. Dette gikk da lett! Men allerede på slutten av den første av de fire rundene fikk jeg store problemer med leggen. På samme området som skaden rammet i Hytteplanmila i fjor høst, som resulterte i tre måneder mer eller mindre uten løping... Skrekk og gru, ikke nå igjen!! Jeg får prøve forsiktig en runde til, tenkte jeg, men da leggen var blitt enda vondere etter to runder, sa fornuften klart og tydelig til meg at jeg bare burde gi meg mens leken var god og ikke ta noen unødige sjanser.

Men som så ofte før, fornuften tapte! Jeg fortsatte. Men jeg måtte gjøre noe med situasjonen, for det var skikkelig vondt. Løsningen ble å endre løpestil. Jeg kortet ned stegene betydelig, prøvde å løpe mer på forfot og nærmest listet meg frem, mens jeg økte frekvensen tilsvarende, og akkurat tilstrekkelig til at jeg faktisk bet meg fast på halen av den lille gruppen som også avanserte litt. Altså løp jeg minst like fort (eller sakte) som før. Det var håp!

Og undrenes tid var ikke forbi. For utpå sisterunden ble leggsmertene langt bedre, og jeg kunne igjen løpe tilnærmet "normalt". Men den planlagte progressive utviklingen hadde jeg måtte nedtone. 1.30 var ikke lenger hovedfokus, som nå var å fullføre i bra stil og uten å pådra meg noen skade. Men med fornyet håp og mindre smerter på sisterunden, så gjorde jeg likevel et krampaktig forsøk ved 18 km-merket, med en skikkelig fartsøkning som gjorde at jeg rykket direkte fra gruppen. Idioti, egetlig, og et sjeldent løpsopplegg fra min side. Men nå ville jeg ta utfordringen og se hvor lenge det holdt.


Jeg kan godt få oppskriften fra denne karen også, nå når det går mot vinter. Trond Olav Berg har nemlig all-time record i Birken for mennesker over 50 år, og stor var overraskelsen min da han kom i mål like foran meg. Men han har slitt enda mer med skader enn meg, og det er godt å se at også meritterte utøvere kan delta først og fremst for GLEDENS SKYLD. Vi ble for øvrig nummer 3 og 4 i klasse 50-54 år, men begge fikk KM-sølv i respektive Oslo og Akershus krets. 

Tempoøkningen holdt i første omgang i en drøy kilometer, til vi kom til bakkene ved Ahus, da begynte jeg å bli innhentet og forbiløpt av et par fra gruppen. En dame fikk en luke og snudde seg flere ganger, tydeligvis litt gearet på å ta meg.

Men så var vi endelig over bakketoppen for fjerde og siste gang. Det var redningen! Og igjen kunne jeg skru på "turboen", og denne gangen skulle jeg holde helt inn. Superveteran Bjørn Lauglo, som jeg for første gang hadde fått øyekontakt med etter 18 km, ble forbiløpt etter drøye 20 km og fraløpt med 16 sekunder til mål. Men i forhold til 1.30-skjema, kom sluttspurten altfor seint. Tiden ble dog respektable 1.31.03. Ikke verst, alt tatt i betraktning! Det ble til og med sølv i KM, bare slått av kompis Steinar.


Sølvguttene Morten Gammelsæter og undertegnede flankerer GULLGUTT og KM-GROSSIST Steinar Lien.  Steinar dukker for øvrig opp i en sentral rolle litt senere i artikkelen også.... 
Sprek og hyggelig gjeng fra BØLER IF som alle grafset til seg KM-medaljer på Lørenskog! Fra venstre Trond Olav Berg (1.29.59 i klasse M50-54), Vegard Brox (1.24.31 i M35-39 år), Arvid Mathiesen (1.47.28 i M50-54 år) og Jon Ilseng (1.20.40 i M40-44 år). GRATTIS! 

Del 2: Jessheim Vinterhalvmaraton


Tre uker senere stod jeg på startstreken på Jessheim, til det årlige Vintermaraton. Vinteren hadde fortsatt uteblitt og forholdene var omtrent som på Lørenskog, bare at lett sol var byttet ut med skyer og lett musk, og det var noen grader kjøligere, med 5-6 grader, i en løype som nok er noe tyngre enn på Lørenskog. Og jeg måtte altså ha solid "negativ splitt" skulle jeg klare sub 3-timers målet mitt....

Heller ikke nå ofret jeg oppvarmingen så mange tanker, denne gangen fordi jeg brukte tiden til å knipse haugesvis av bilder av maratonløperne som hadde startet to timer tidligere. Sportsmanden og friidrett.no skulle ha sitt i dag også, så mitt eget løp kom i andre rekke. Et kvarter før start gikk jeg inn i garderoben og gjorde meg klar, akkurat tidsnok til å nå startfeltet ett minutt før skuddet smalt.

Øreproppene var lagt bort, ja det var faktisk ikke lov å bruke slikt på Jessheim! Det gjorde ikke noe, jeg hadde til og med fått meg ny Nike-pulsklokke, en litt primitiv variant, men pluss for tøff design og med gps intakt. Så dermed hadde jeg en slag kontroll selv uten Strava-coachen på øret!

Skjønt kontroll? Det føltes ikke sånn på de første kilometerne, og venstre foten min oppførte seg litt følelsesløs og merkelig. Jeg angret litt på den mangelfulle oppvarmingen, men regnet med at det ville gå (løpe) seg til. Og det gjorde det forsåvidt. Jeg hadde selskap av Dorte Foss i flere kilometer, hun skulle løpe på under 1.30, altså måtte jeg ett minutt raskere i mål om sub 3-målet mitt skulle innfris. Og klarte jeg det, altså 1.28.56, så ville jeg også på ny snike meg under kval-kravet til New York Marathon med noen små sekunder, slik jeg gjorde i vakre Stockholm halvmaraton i fjor med to sekunders margin!

SUPERKOMPIS 1: Sjekk Vidar, da! Full kontroll og helt uberørt runder han halvveis på sin maraton og smiler til fotografen (meg), med en passeringstid som er 4 sekunder foran det som ble sluttiden min! Det var denne karen jeg skulle hatt som hare! 


De første 5-6 kilometerne gikk greit, men etter de lange stigninene som deretter følger, måtte jeg slippe både Foss og de andre som var kommet opp og dro opp farten litt i gruppen. Plutselig lå jeg alene i ingenmannsland, men holdt likevel bra flyt til 10 km som ble passert på nøyaktig 42 minutter, og til runding inne på stadion. Ut på den andre og siste runden á 10,55 km, så ble jeg fortsatt løpende mye alene. Men etter at jeg selv hadde passert et par løpere, var det en kar som innhentet meg og passerte. "Bra, nå henger du deg på" formanet jeg meg selv. Og var spent på om farten var opprettholdt ved passering 15 km. Det var den ikke! Jeg begynte å bli sliten også, men ikke verre enn at jeg akkurat klarte litt hoderegning. Men svaret var ikke så oppmuntrende, for jeg skulle virkelig få slite med å komme meg under 1.30 nå, og jeg måtte øke tempoet betraktelig dersom jeg skulle klare dobbeltmålet mitt.

Så kom redningen, akkurat på rett tidspunkt. For nå kom det enda en kar opp, og han hadde adskillig høyere marsjfart enn oss. Hadde han passert meg litt før, i den slakke motbakken, hadde jeg neppe prøvd eller klart å følge. Men han fløy forbi meg akkurat over en bakketopp, og nå fulgte løypens letteste parti. Jeg er relativt sett mye bedre på lett nedoverbakke enn i motbakker, så nå giret jeg opp to hakk og hang meg på. Den tredje karen, hare nummer 1 som hadde passert meg litt før, prøvde også å følge, før skrittene hans ganske raskt ble gradvis svakere og forsvant.
SUPERKOMPIS 2 og 3: To muntre karer knipset under oppvarmingen. Steinar synes det er så stor stas å løpe halvmaraton i november at han bare MÅ gjøre det også på sin 50-års dag! Og Harald "come-back kid" - mannen som kan være borte i lange perioder for så plutselig å dukke opp igjen, med et lurt smil, og VINNE den beinharde 50-års klassen i suveren stil! Herlig gutter! 

I bunnen av langbakken bestemte jeg meg for å la det stå til, jeg ville følge fyren så lenge jeg klarte, med betydelig risiko for at bakken kunne knekke meg. Men nå var vi i full fart fremover og tok kraftig innpå løpere foran oss. Det gikk bra, lenge. Ja egentlig gikk det faktisk ganske bra helt til mål. Vi fosset forbi Dorte og et par andre, men da et trekløver ble innhentet og hare nummer 2 økte farten ytterligere, sa jeg takk for meg. Jeg måtte slippe. Men nå hadde jeg fått en ny motivasjon, for hvem andre enn dagens 50-års jubilant, mannen som snøt meg for KM-gullet for 3 uker siden, min gode venn Steinar Lien, var nå plutselig like foran meg. Jeg hadde ikke sett snurten av bursdagsbarnet underveis, men nå var det plutselig oss to, for de tre andre hadde sklidd fra oss.

- Fantastisk måte å feire 50-års dagen din på, Steinar!  sa jeg da vi nærmet oss 20 km-merket.
- Vi har vel kontroll på 1.30?

- Joda, det bør gå greit, kom det tilbake, "men det er jammen tungt å bli 50!" tilføyde han.

Vi løp side om side eller hakk i hæl inn mot stadion, men akkurat i det jeg lurte litt på om jeg generøst skulle foreslå å løpe sammen over mål, så rykket Steinar. Ok, da så! Game on! Steinar fikk 7-8 meter på meg og snudde seg et par ganger, men jeg var vel egentlig litt glad for å kunne ta opp hansken og skru på det lille som var igjen av turbo inn på stadion. (Jada, dette er selvsagt bare skrevet som en dårlig unnskyldning for all den pepperen jeg fikk etterpå... ikke av Steinar, men av andre...) Steinar ble slått med 12 sekunder, og dermed fikk jeg også en liten revansje etter å ha blitt gruset med mange minutter på Lørenskog. Selv om jeg ikke tenkte på det der og da. Derimot var jeg meget tilfreds med avslutningen og med sluttiden 1.27.54 klarte jeg begge målene mine. Totaltiden ble dermed 2.58.57. Synd det ikke var tiden på en ordentlig maraton! Skjønt, da hadde jeg misset persen min med fire fattige sekunder. Det hadde kanskje ikke vært så gøy likevel?...

GODE KOMPISER OG HARDE KONKURRENTER! Jeg MÅ jo bare ta med dette bildet, tatt av Olav Engen etter løpet med følgende tekst i reportasjen hans på Kondis: Steinar Lien fra Oppegaard IL løp halvmaraton på sin 50-årsdag, og fem fingre fra både han og kameraten Frode Sportsmanden Monsen markerer jubileumsdagen på Jessheim. Den dårligste presangen fikk Steinar fra Frode som spurtet fra kameraten og ga han et 12 sekunders nederlag i bursdagspresang 
Hmmm - er det det man kaller en god kompis??.... 


Og Hanne fullførte sitt hat-trick i perser!


Var jeg bra fornøyd, så var det nok en gang Hanne som stod for konfekten! Etter å ha perset på 5 km (2 ganger) og 10 km i år, samt i Fjellhalvmaratons nedoverbakker, så slo hun til igjen på Jessheim med et fantastisk sesongpunktum. Selv uten samme oppladning som hun hadde før Hytteplanmila, løp hun jevnt og sterkt og holdt helt inn til 1.47.27 og pers med nesten 5 minutter! GRATULERER!!

Listen er lagt til neste år, for denne jenta har mye mer å gå på hvis hun bare prioriterer løpetrening enda mer! Kanskje jeg skal legge skoene på hylla selv og heller konsentrere meg om å være coach og motivator for kjæresten min!...

Hanne på oppløpet
Smil! Ikke helt i kjelleren....? 
Å joda! Det kostet tydeligvis!....
YES! Pers på 5km, 10km og halvmaraton! Mission completed! 


Nivået på Jessheim var for øvrig en del høyere enn på Lørenskog, for selv om jeg løp over 3 minutter raskere, så holdt tiden bare til 7.plass i klasse 50-54 år. Jaggu er det mange sprekinger. Så da er det bare en ting å gjøre. Droppe alle tanker om sesongpause og trene videre, og helst litt mer enn før...

PS. På dagens lille testløp i lysløypen ved Prinsdal, så ble det faktisk solid løypepers. Ikke at jeg har løpt den runden så mange ganger, men kun Strava-konge Carl Fredrik Hagen står loggført med 6 sekunder raskere tid på det strekket. Så formen er tydeligvis i anmarsj! Det er bare litt feil tidspunkt å komme i form på, akkurat nå når sesongen er over...

Vel vel, nå begynner jeg uansett å glede meg til vinteren. Da skal langrennsskiene bli flittig brukt.

Inntil det; ha en sprek høst og førjulstid alle sammen!




fredag 24. oktober 2014

Hipp, hipp, hurra for Hytteplanmila!

Hovedpersonen feiret sin 10-årsdag med verdens største bollefest. Mens jeg feiret min lille revansje etter fjorårets fadese samme sted. Endelig fikk jeg vist for meg selv at jeg kan løpe en 10 km på godt under 40 minutter. Og Hanne feiret med sitt desidert beste løp noensinne! 

Er det her det er bursdagsfest?...  

Det var dekket til fest i Holehallen, eller hva den nå enn heter, hallen som ligger langt ute i skogen i Ringerike et sted, nesten helt for seg selv. Men som hvert år er vertskap for løpere i alle aldre og alle nivåer, en salig blanding av den ypperste eliten i Norge, og mosjonister av ymse slag. For å sitere fra den kjente nettavisen Sportsmanden sin reportasje fra løpet:

Den 10. jubileumsutgaven av Hytteplanmila ble en ny kjempesuksess. Det eneste problemet til løpet som startet i det små som et treningsløp for treningsgruppen Hytteplan Sport i 2004, er at det er i ferd med å bli FOR stort. For nå vil “alle” til den raske løypen i Hole i Buskerud for å avslutte sesongen med ny pers, og etterpå stille sulten med gratis boller og annen mat og drikke inne i hallen. Cirka 1850 var påmeldt til lørdagens løp.

 (Forfatter ukjent, hehe)

Det var MANGE folk inne i hallen i timen før start - og etterpå...  
Typisk for Hytteplanmila at "alle" aktive fra distriktet også stiller opp og tar i et tak.
Her er det ultra-Robert som tar en tørn med startposene. 

Selv var jeg med på bollefesten for femte gang, tror jeg. I fjor var jeg virkelig på hugget og lå an til mitt beste 10k-løp på svært lenge, etter å ha passert halvveis på 18.53 omtrent samtidig med et knippe kjente løpere som kom inn på lavt 38-tall. Men en akutt muskel- eller scenebrist eller noe annet faenskap endte med bråstopp og påfølgende halting og hinking til mål som rene Kenguru Kid på 1.07. Jeg fikk aldri noe godt svar på hva skaden egentlig var, men den ble slått opp et par ganger og hindret meg i å løpe før utpå nyåret, og også senere lå den og ulmet og gjorde sesongen 2014 vanskelig for meg.


LITT MIMRING: Sånn så jeg ut da Tommy Støa knipset meg der jeg spratt opp den siste brattbakken i fjor, på ett bein...
Nå var det tid for revansje, tid for å fullføre det jeg startet så bra på for ett år siden...

Men på sensommer og høsten har jeg kunnet trene bra og gradvis bygget opp formen litt etter litt. I hvert fall har jeg følt det sånn. For så å få den brutale sannhet servert midt i fleisen når tidene ikke viser den fremgangen jeg skulle ønske. Som før presisert, så har alderen selvsagt ikke noe med saken å gjøre! Annet enn at jeg kanskje trenger litt lenger tid på å komme i form, på å restiturere meg,... og kanskje på å løpe...?

Vel, tilbake til start. Hanne har også vært svært så løpssugen i det siste og gledet seg til endelig å skulle løpe en rask, flat 10 km som hun hadde hørt så mye om. Vi ankom i ganske god tid og i den nesten overfylte hallen traff vi mange kjente og spente løpere, som vanlig.

 
Vi hadde såvidt parkert bilen før vi traff på kjente, og Rolf var den første.
Litt senere, også han "riktig" kledd i gammel Hytteplantrøye, leverete han sin nest beste 10k ever,
på lavt 37-tall. Kun fantomløpet her i fjor var bedre...
Er det rart at folk valfarter til Hole? (Foto lånt av Arild Brådalen)
 

-I dag er det viktig å varme opp skikkelig, formante jeg Hanne i forkant, siden det kun var 5-6 grader, grått og ganske vått. Men regnværet skulle vente høflig til vi var midt i løpet, sa værmeldingen, og den fikk helt rett.

På forhånd hadde jeg advart om at jeg den siste halvtimen kunne bli litt fraværende, at jeg ville gå inn i min egen lille boble, eller konkurransemodus om du vil. Roar kommenterte da også etterpå at jeg hadde vært nærmest stille. Konsentrert, vil jeg heller kalle det. Men ikke verre enn at jeg fikk ønsket mange andre likesinnede lykke til, før jeg stilte meg opp i nest fremste startbås.

Roar i lyseblått åpnet behersket, men fløy avgårde på slutten til klar årsbeste på 36.47 etter negativ splitt.
En solid og fortjent oppmuntring etter at han også har slitt litt i år. 

Skuddet smalt og jeg fokuserte på å komme bra ut, finne flyt og rytme, og å løpe så fort og billig som mulig på den første, lette kilometeren. I fjor passerte jeg på 3.35, som er svært fort til meg å være. I år løp jeg helt uten klokke, da Polarklokken min ikke kan lades... På tide å erstatte den, kanskje. Men jeg er helt avslappet til dette, det kan faktisk være en fordel å ikke få negative tilbakemeldinger, slik det ofte blir når man tror at man skal løpe på tider fra gamle dager og glemmer at det ikke er mulig lenger. Så igjen valgte jeg altså å løpe kun på feeling.

Fase 2 er løypens mest kuperte del, skjønt det er ikke de bratte bakkene, men det er litt Toscana-like med slakke koller som skal forseres fra 1-3 kilometer. Jeg lå i rygg på Stig, men i den siste lange bakken seg han fra meg. Så kom fase 3, yndlingsstrekket, som starter med en "bratt" nedoverbakke før den nesten umerkelig heller slakt nedover Steinsletta, forbi drikkestasjonen på 5 km, helt til løypen dreier 90 gader til høyre og setter kursen mot de dype skoger igjen.

"Piraten" Lima blir stadig bedre. Jeg lå i ryggen hans til bakken etter snaue 3 km, da skled han sakte 
men sikkert fra meg og jeg så han ikke før jeg passerte målstreken. Da stod han og "tok imot meg" 
med verdens største glis etter å ha perset på 38.00. GRATTIS!!
Også dette bildet er lånt av Arild Brådalen

Jeg synes ikke det bet helt som håpet på det lettløpte favorittpartiet. Jeg burde ha avansert mer enn jeg gjorde, og jeg visste heller ikke at jeg passerte halvveis på 19.14. Brukbart, men vesentlig saktere enn fjorårets 18.53 altså. Men denne gangen virket leggen grei. Mitt eneste bittelille problem var at jeg synes ikke at jeg hadde hundre prosent feste på den våte asfalten, at jeg var blitt litt våt på beina og at hamstrings var litt småruskete. Det gikk seg til, heldigvis, og ellers fokuserte jeg på å holde flyt, teknikk og TRØKK inn i den vanskelig fase 3.

-En bra rygg å ligge bak! Du løper jevnt og fint, lød det plutselig fra en kar som kom opp på siden. Det var Tero. Takk for oppmuntringen! Han hadde brukt litt krefter på å hente meg inn, fortalte han, men nå var det min tur til å få litt drahjelp, for Tero var betydelig sprekere enn meg på dette tidspunktet. Jeg bet meg fast på halen av et lite felt, og minnet meg stadig om det jeg hadde forsøkt å innprente Hanne: kilometerne mellom 6 og 8 er nøkkelen til suksess! Her går det nemlig litt oppover, nesten umerkelig, men holder du ikke trykket og steget oppe her, så kan du tape mye. Og så er man gjerne på det mest slitne. Så også nå, og jeg måtte dele opp løpet i "mikro-etapper" en stund.

-Hold farten bort til det treet, bort til neste lille sving, husk å tenk positivt, ikke gi deg nå...
Det var mange tanker som for gjennom hodet. Men hele tiden hadde jeg Tero ikke mer enn 10-15 meter foran meg, på det meste. Så, endelig, var vi ved 8 km-merket. Nå er du snart i mål, nå er det bare den "lette" siste fasen, så er det over!

Selv er jeg nesten fraværende fra alle kameralinsene denne gangen. Det er nesten så man kan lure på om jeg virkelig løp... 
Dette bildet er på slutten av den vanskelige fase 3, like før 8 km, og viser at Hanne i blått klarte å holde steg og fokus!
Foto: Kondis / Erling Pande Braathen

Jeg fikk nye krefter, også det akkurat som jeg hadde visualisert, og i den lille nedoverbakken med snaue halvannen kilometer igjen, da vi svinger inn på den siste lange flaten før bakkespurten, så akselererte jeg ut av svingen. Jeg følte nok at jeg hadde litt for mye krefter igjen akkurat da, for jeg nærmest spratt forbi Tero og et par andre, litt FOR fort, for det var enda et godt stykke igjen, og lenger enn jeg husket, til 9 km-skiltet. Så "langspurten" min startet altfor tidlig og avtok raskt. Men nedtellingen med skilt for hver hundrende meter hjalp meg litt, nå var det bare å tenke på nettopp det; ta hundre meter av gangen, og holde farten oppe som best en kan. Jeg avanserte ytterligere et par plasser, men det bet ikke skikkelig. Den drepende avslutningen med 200 meter bakkespurt med egen tid, enset jeg knapt en tanke. Det fikk bli som det ble, jeg skulle alltid klare å komme meg opp og i mål når jeg først var kommet så langt!

BEVISET for at jeg faktisk løp! Fotograf her er utolig nok Espen Ringom, som selv nettopp hadde klinket til med solid ny pers på 36.18. Deretter må han ha hatt bråhast med å komme "på jobb" som Kondis-fotograf og klart å knipse dette bildet like etterpå. 
En stor prestasjon, det også! 

Joda, jeg kom meg opp bakken og til mål, men det var mange som spurtet forbi meg på de siste 200 meterne og det hadde kanskje vært klokt å hatt litt mer krutt igjen til denne spesielle innspurten. Med 50 meter igjen var det store spørsmålet hva målklokken ville vise. Jeg ante egentlig ikke, hadde ikke spurt noen underveis, men sagt til meg selv at jeg måtte være fornøyd så lenge jeg var under 40 minutter. Men jeg håpet jo å se 38-tallet...

Like før mål, dukket den opp, den store digitale klokken. 38.50 eller noe sånt lyste mot meg med store tall da jeg skled over mål. JAAA! Jeg klarte det! Jeg løftet armene i været og tok meg selv i at det var første gangen jeg jublet skikkelig for et løp såvidt under 39 blank. Men denne gangen var det verdt det. Jeg hadde slitt mye det siste året, og jeg kunne ikke i farten huske når jeg sist løp like "fort". Fjorårets bestetid var 38.58 etter å ha vært helt i kjelleren i Karlstad Stadslopp. I år var 40.10 fra SkiLøpet bestetid.

Nettotiden ble 38.46. Så da hadde jeg mine ord i behold om at jeg var på vei mot lavt 38-tall i fjor. Jeg hadde bevist både det og at jeg fortsatt var i stand til å løpe på 38-tallet. Jeg hang over rekkverket i noen sekunder, helt sluttkjørt, det var nesten så jeg for første gang etter et løp måtte spy. Men det ga seg raskt og plutselig var jeg helt fin, utvekslet noen kjappe erfaringer med Stig, Lasse og Karl-Olaf, før jeg beklaget at jeg måtte stikke! Jeg måtte nemlig se hvordan det gikk med Hanne, jeg var vel nesten mer spent enn henne selv før løpet. Da jeg løp ned bakken som jeg nettopp hadde løpt opp, kastet jeg et nytt blikk på målklokken, som viste drøye 42 minutter, og prøvde å telle sekunder inni meg mens jeg løp henne i møte. Ned hele bakken og bortover flaten, der jeg gjenkjente noen av konkurrentene. Hanne sin pers var på 47-tallet, noe hun bare har klart en gang, på Bornholm i 2008. Siden det har hun vært gjennom en omfattende korsbåndsoperasjon med lang opptrening, og gradvis jobbet seg fra 50-tallet i vår til høyt 48-tall i SkiLøpet, som var hennes nest beste 10k noensinne.

Hanne nærmer seg mål, på den siste flaten og kun bakken gjenstår.  Foto: Arild Brådalen 

Nå hadde hun muligheten til å pynte på persen sin, trodde jeg, selv om hun slet med en lei forkjølelse og var ganske avslappet selv. Så dukket hun opp, med knappe 500 meter til mål, tydelig preget av tempoet, men i fin stil. Jeg spratt over grøftekanten og inn på gangveien der jeg dødssliten hadde slitt meg frem selv for bare noen minutter siden, og ble straks forvandlet til en ivrig, engasjert og lettbeint hare. Skulle ikke tro at jeg nettopp holdt på å brekke meg. Jeg håpet bare at Hanne ble oppmuntret, og ikke oppgitt, over mitt noe overivrige engasjement.

-Kjempebra! Kom igjen nå, det er bare et par hundre meter igjen!

Inn i bakken for andre gang, spratt jeg ut av løypen, for ikke å forkludre tidtakingen, og løp på andre siden av gjerdet, fortsatt iført t-skjorte med startnummer på brystet, så flere tilskuere lurte nok fælt på hvorfor denne ene løperen kom på feil side...

- Stå på, du er snart i mål! Helt inn! ropte jeg, før jeg for siste gang speidet etter målklokken, enda mer spent denne gangen. Den viste cirka 46.25 da Hanne tappert kjempet seg overt mål!

Hanne med noen meter igjen tar ut sine siste krefter. Foto: Kondis / Espen "Fantomet" Ringom 

-JADA! utbrøt jeg igjen, før jeg spratt tilbake over gjerdet motsatt vei og fikk gitt henne en svett klem og gledesbudskapet! Hun løp nemlig også uten klokke, hadde ikke sett målklokken heller og var enda mer intetanende til tiden, men lo og pustet, smilte og tørket en liten tåre, alt om hverandre i et følelsesmessig øyeblikk. Det er sånt som gjør løping og konkurranser ekstra gøy. En halvtime tidligere, da hun vurderte å bryte etter 3 km med litt pustevansker, trodde hun neppe at hun skulle komme til å knuse persen sin så ettertrykkelig. Men så hadde hun kommet over i fase 2, som vi hadde snakket om på forhånd, og alt var plutselig gått så meget bedre. Hun slet fælt mellom 6 og 8 km, akkurat som meg, men igjen "visste" hun at det ville bli lettere ved 8 km, selv om hun aldri hadde løpt her før. Og da vi stod i køen for å sjekke tidene på de utplasserte iPadene (genialt) og nettotiden 45.58 lyste mot oss, ble det enda en jubelrunde!

Så glade var vi like etterpå. Espen stod bak dette blinkskuddet også! 

Joda, det kan være dyp skuffelse eller barnslig glede etter et løp, og ofte i sterk kontrast til det enorme slitet det kan være underveis. Men det er vel akkurat det som gjør dette så artig og utfordrende. De som aldri har opplevd det selv, skjønner det kanskje ikke helt...

Enda en ultraløper i arrangementskomiteen. Hilde hadde jobben med å servere jubileumsmuffinsene, 
etter selv å ha løpt som fartsholder.
Gjett om de smakte?.... 

Etter en lang og varm opptining i dusjen, kunne vi omsider delta i burdagsfeiringen av 10-åringen. Det ble en bra fest! Narumbollene var like gode som alltid og i år var det egne jubileums-muffins i tillegg! NAM NAM!! Samt baguett, salat, kaffe... alt sammen GRATIS. Er det fest, så er det fest!

Og mange blide mennesker, der noen var enda litt mer gledesstrålende enn andre. Hanne var nemlig ikke den eneste som hadde perset og jeg var ikke den eneste som hadde satt årsbeste eller som var fornøyd med dagen.

Her er noen andre glade mennesker:

På jobb? Her "intervjuer" og gratulerer jeg Jorunn med klasseseier og enda en gullsko....
Sekvensen ble snappet opp av kameralinsen til Arild Brådalen -
Dette og mye mer er også omtalt nærmere på Sportsmanden! 
En sånn vil jeg også ha! Jorunn lovet meg at jeg kunne få låne denne til peishyllen! 
Hun har jo seks sånne sko fra før.... 
Runar traff jeg først under oppvarmingen. Han tok Hytteplanmila som en siste oppkjøring før NYC Marathon om 14 dager og skulle løpe seg en lang oppvarmingsrunde på 12-13 km først. Etterpå var han et eneste stort smil. Ikke så rart, når han slo sin 21-år gamle pers med nesten ett minutt! 33.52! Den karen er i form! Lykke til I New York, Runar!  
Anne og Hanne var kanksje hallens aller gladeste!
Hvorfor Anne var så glad, kan du se her: 
At Synøve Brox og Kari Langerud tar de to første plassene på damenes 55-59-års pall, var ingen sensasjon. Men at Anne kapret bronseplassen, var litt mer overraskende. Hun er ikke så godt vant som de to andre. Gratulerer til alle tre, og det må jo selvsagt nevnes at fru Brox knuste sin egen aldersrekord og så 37-tallet som første dame ever i denne aldersgruppen i Norge. Så Anne var i litt av et selskap her! 
Hanne med Langhus-nabo Monika, ivrig Follotrimmer som også perset med sub 50. 
Tommel opp for Tommy og resten av arrangørene! 
Men ingen tvil om hvem som ble mest fotografert denne dagen. 
Hipp, hipp hurra for Hytteplanmila - og for Hanne! 
WELL DONE Jon Anders, som loset Hytteplanmila trygt gjennom en flott 10-års fest! 
Håper vi blir invitert til neste år også. 


Alle resultater kan sees her.

Reportasjer på Sportsmanden kan leses her - og her!

Fjorårets fadese kan du lese om her. 

Mine data:

Event: 
Overall plass:280 / 1502
Kjønn plass:261 / 971
Klasse plass:17 / 85
Offisiell Tid:* 00:38:46 / 00:38:53
Bruttotid: 00:38:53 [ 03:53 min/km ] 
Nettotid: 00:38:46 [ 03:53 min/km ] 
*Offisiell Tid = nettotid (Klasse) / bruttotid (Kjønn), som bestemt av arrangøren
Split Infohelp

Split

Totaltid

Splittid

Tempo
Overall
Plass
Kjønn
Plass
Klasse
Plass
Overall
Rank
Kjønn
Rank
Klasse
Rank
Start00:00:0700:00:072442231724422317
5km00:19:2100:19:143:50 min/km2932731729327317
9.8km00:37:5800:18:373:52 min/km2712521624622915
10km00:38:5300:19:323:54 min/km2802611750845629