tirsdag 14. mai 2013

Bratte bakker til Besserud

Så var den her i år igjen. Holmenkollstafetten. Vårens vakreste eventyr. Men det var neppe et vakkert syn å se en middelaldrende kar pese seg til toppen av Besserud. Nemlig meg. Men jeg overlevde i hvert fall, med æren sånn noenlunde i behold.

Og jeg holdt stillingen, på femte plass i superveteranklassen for Oppegård, en plassering vi også fikk i mål. En plass opp fra i fjor. Så da er vel alt bare fryd og gammen?

Joda, det var en fin dag og veldig artig å få med mye av dramatikken som utspant seg både i eliteklassene og i de andre klassene på denne aller tøffeste etappen i Holmenkollstafetten. Den beryktede klatreetappen opp til Besserud. Det er ofte her fotografene står, og mye avgjøres gjerne her også. Skjønt, det er en lang stafett og det viktigste er å ha et jevnt lag. Men de beste, de seigeste, O2-snapperne, de mest rutinerte, de tøffeste - ja, de løper ofte denne nøkkeletappen.

Så hva i all verden gjorde jeg her da? Vel, nå løper jeg altså for en gruppe med det fantastisk flotte navnet superveteraner, hva nå enn det skal bety. Er det superspreke veteraner, eller er det en gjeng med supergamle gubber og kjerringer?... Fasiten er at du må bli 45 i inneværende år. Da ER du superveteran, super eller ei.


OG HER ER DE, superveteranene, eller de supre veteranene!...
Spreke menn fra Oppegård IL i sin beste alder! Eller hur?...

Her er lagleder Tron Gifstad sine kloke og oppsummerende ord etterpå: Superveteranlaget ble nr  5 av 7 lag med sluttiden ble 1.07.35 . En plass fram fra i fjor og kun 7 sek bak Nesodden på 4 plass. Neste år klarer vi pallen når også noen av de "gamle (og skadede) traverne" er tilbake. 


Så da får jeg jo for syns skyld ta med et bilde av det supre SENIORLAGET også da.
Et meget ungt lag, for øvrig.


Her er lagleder Tron Gifstad igjen: Takk for flott innsats i årets stafett. Seniorlaget ble nr 17 av 29 lag i Klasse 2. Sluttiden ble 1.00.03. Nesten 3 min bedre enn i fjor selv om løypa var lengre i år. Vi har fortsatt et utrolig ungt lag som blir bedre for hvert år. Som vanlig ble det noen forfall på slutten, men nå er vi bare ett minutt bak Ås, og en plass mellom nr 5 og 10 neste år bør være realistisk. Selv om vi ble nr 17 så er det ikke mange sekundene opp til lagene foran.

Sant nok! Solid forsterkning av året var for øvrig "kjendis" Jann Post. Broren Arne derimot, fikk visstnok ikke lov av Ernst&Young til å løpe for klubben sin, for de skulle VINNE bedriftsklassen! Her er det ALVOR! Og de VANT! Arne løp selvsagt opp til Besserud, med bestetid i klassen på 6.22. Neste år håper vi han får lov til å løpe for OI også...

Vekslingsfeltet på Slemdal, mellom 6. og 7.etappe.
Heldigvis var det ikke fullt så folksomt da jeg skulle veksle...

De to siste årene har jeg løpt den 4.etappen, den såkalte "berg-og-dal"-etappen, eller i hvert fall mesteparten av den, etter omlegging av løypen for en del år siden. En artig etappe, selv om jeg løp vesentlig svakere i fjor enn i forfjor og ikke følte meg helt komfortabel med den. Og pga interne rokeringer, kabaler med andre lag og et sykdomsforfall, samt at tre av våre absolutt beste menn av ulike årsaker ikke kunne være med i år, så ble det til at jeg "oftret meg".

Fløyen Opp gikk jo ganske bra, så full av pågangmot og optimisme forberedte jeg meg på klatreetappen. Jeg har løpt den to ganger før også, for såpass mange år siden at jeg ikke helt husker hvor lang tid jeg brukte. Men jeg husker godt det ene året, da jeg først løp "Lille Besserud" - 6.etappen - for Oppegård IL, for deretter å løpe opp til Besserud nesten på direkten for DnB like etterpå. Jeg hadde bare 5 minutter på å få ned pulsen, samt bytte rekkefølge på de to singletene som jeg løp med på begge etappene, for det var ikke tid til å skifte drakt mellom slagene. Det var slitsomt det!...

Nå småjogget jeg til topps med Morten, som skulle rulle ned fra Besserud etter meg, mens spenningen bygget seg opp. På toppen traff jeg på et gammelt og hyggelig bekjentskap, Ole Kristian Heggheim, som skulle løpe samme etappen i eliteklassen for KIF. Dermed fikk jeg selskap ned til start igjen også, der jeg rakk å ta noen bilder før jeg måtte fokusere på egne oppgaver.

Jeg har begynt å tenke på egne oppgaver der jeg står i venstre billedkant, og får ikke med meg at seniorlaget til Oppegård veksler, riktignok i sort og hvitt, og ikke i de gule trøyene. Erlend Ekern sender avgårde Audun Hokholt, som er på rekruttlandslaget i kombinert. Han slår meg faktisk ikke med mer enn 8 sekunder på etappen. Det er da noe! 

Så stod jeg plutselig i vekslingsfeltet og ventet på Morten der også, riktignok med etternavn Øfsri, og ikke Gammelseter. Noen ord og lykkeønskninger til rival Kjell Raa som løp i samme klasse for BFG Bergen. Det var det siste jeg så til han, men Kjell hadde, ikke helt uventet, suverent beste etappetid på sterke 6.54. Det er fort, hele 21 sekunder raskere enn nest raskeste mann i klassen, like fort som Kirsten Marathon Melkevik og noe jeg bare kunne drømme om. Snakk om super veteran!


Perfekt veksling i to faser!?
Morten Øfsti leverer pinnen til sportsbloggeren...
Foto: Njål Ekern.

Jeg ventet et par minutter til, så endelig var ventetiden over, jeg fikk jeg pinnen og la i vei. Jeg prøvde å finne flyt og rytme på forfot i mine nye Newton forfotsko, som jeg litt dristig valgte, etter kun å ha prøvd de på to treninger. Første gangen fikk jeg gangsperre og problemer med leggmusklene i flere dager etterpå, andre gangen gikk det langt bedre.

Så også nå, heldigvis. Skoene var lette og fine de, og hjalp meg til å tenke steg og teknikk. Det ble selvsagt likevel et slit, men jeg fikk oppmuntrende heiarop av nevnte Ole K og Kirsten, som begge var på vei ned igjen etter sine etapper. Ole Kristian hadde for øvrig 12.beste tid av alle opp bakkene med 6.12. Supre veteraner begge to, men ikke superveteraner....

Var det ikke jeg som skulle på forfot?
Avslørende bilde som også er tatt av Njål Ekern.
Men innsatsen er det vel ingenting i veien med?

Selv slet jeg meg opp på 7.42. Den siste bakken ble tung, beina enda tyngre, men jeg holdt da sånn noenlunde og kunne notere 5.beste tid av de 7 superveteranlagene. Jeg hev etter pusten både vel og lenge og ønsket at jeg både var 20 år yngre og i bedre form. Før jeg enda en gang gikk og småjogget ned bakkene, tilbake til sekken ved vekslingsfeltet, der flere av de samme løperne gjorde seg klare for sin andre bakkespurt for dagen.

Karoline Grøvdal, dagens raskeste dame, på vei ut på sin andre tur opp til Besserud.
Litt bedre steg og på forfot her. Se og lær!

Jeg nøyde meg med en etappe i år, men tok hele turen tilbake til Bislett som nedjogging, før jeg var stolt innpisker og heiet frem Hanne, som løp Holmenkollstafetten for første gang på temmelig mange år. Hun liker ikke ordet come-back, men hun løp i hvert fall 1.etappe for mixlaget til Stamina HOT i særdeles fin stil.

Legg merke til steget til Hanne! På forfot hun også, i sine nye gule Adidas Adios.
Det var slik jeg tenkte å løpe, men kanskje ikke fikk 
helt til.
Til gjengjeld klarte jeg å knipse øyeblikket, akkurat slik det skal gjøres! 

Etterpå var vi bare glade begge to. Dette er livet! Vårens vakreste eventyr ble nettopp det. I år også.

Stolte og glade var vi begge to etterpå! 


Klassevise resultater med etappetider finnes her.

Se også billedserie med oppsummering av elitens bravader opp til Besserud på Sportsmanden.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar