onsdag 22. mai 2013

Folkefest og løperfest i GøteborgsVarvet

Folkefesten møtte løperfesten, stod det i en svensk tidning etter GøteborgsVarvet. Så sant som det er sagt. Men Varvet var et blodslit i år, med mer krevende forhold enn noengang.

Og rekordene stod for fall - for alt annet enn slutt-tidene! Men antall deltakere, antall som brøt, varmen og vinden - og publikum! Aldri har forholdene vært vanskeligere, men likevel ble det en folkefest rundt omkring i Gøteborg, da verdens største halvmaraton gikk av stabelen på lørdag.





- Den største festen hittil!, sa varvsgeneral Bo Edsberger til GP. 
En av tilskuerne oppsummerte festen slik:
- GøteborgsVarvet var helt enormt, hvilken folkefest!
GT sin redaktør følger opp:

- Stemningen var helt fantastisk, det ble en riktig musikkfest i år!

De har hel rett, alle sammen. Det var masse publikum og musikk rundt hele løypen, visstnok på 52 steder totalt. Så hvorfor mange løpere har musikk på øret i en sådan stund, er ganske ubegripelig for meg. Og publikum er ikke som i Norge. Neida, de er høylytte og entusiastiske og de heier på deg hele tiden. Ikke som i Oslo, der jeg overhørte en litt oppgitt tilskuer i folkehavet som det tross alt var i Holmenkollstafetten. Hun heiet, men sa litt oppgitt til sidemannen: - Hvorfor er det ingen som heier?.. Joda, det var mange som heiet i Holmenkollstafetten og i Sentrumsløpet også, men stemningen kan ikke sammenlignes med det som de klarer å få til i Sverige, år etter år. Og nå var det visst flere tilskuere og større stemning enn noengang, sier de som har vært med å løpe eller arrangere dette før. Over 200.000 tilskuere! Mange hadde piknik i det fine været. Andre var bare tilskuere, av det entusiastiske slaget. 


Tero Paivarinne i strålende humør, som vanlig, og full av optimisme før start. Runar Gilberg er på plass for å  ta bilder for Kondis, men sliter dessverre med skade som gjør det verre å løpe selv. Men her gir han noen gode råd til Hanne.  

Jeg løp for første gang i min Norge-singlet kjøpt fra Kondis, og fikk derfor kanskje ekstra oppmerksomhet. - Heja Norje!! hørte jeg til stadighet. Slikt inspirerer jo også! Og det trengtes virkelig, for på andre måter var dette en særdeles tøff og litt nedslående affære.

Før GøteborgsVarvet hadde jeg aldri brukt over halvannen time på en flat halvmaraton på asfalt. Skjønt helt flat er ikke akkurat Varvet. Den er tvertimot ganske tøff. Men likevel, målet var opprinnelig et sted mellom 1.26-1.28, men siden det jo var meldt om varme forhold og en del vind, så måtte jeg kanskje være fornøyd om jeg kom meg under 1.30 enda en gang, tenkte jeg på forhånd.

Jeg var sjanseløs! Fullstendig sjanseløs! Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at det skulle bli en kamp om å komme under 1.35, men slik ble det. Når jeg likevel ikke kan være misfornøyd, etter mitt desidert svakeste halvmaraton rent tidsmessig noensinne, så skyldes det enkelt og greit at forholdene ble enda tøffere enn ventet, og at alle andre også slet voldsomt og nesten uten unntak underpresterte med mange minutter. 


Takk til alltid hjelpsomme Tommy Støa. Uten deg hadde det ikke blitt Gøteborgstur...
Her snart klar til start.

Aldri har så mange løpt Varvet, hele 46.955 startet, men aldri har flere brutt heller, hele 1940, hvorav 700 før de hadde løpt en mil. 70 ganger ble ambulanse tilkalt og 50 ble sendt til sykestuen. En kar stupte i bakken like bak meg på den ene broen. Jeg hørte folk rope og like etterpå sirener fra en ambulanse som heldigvis var like i nærheten. Tommy Støa, som jeg sammen med Øystein Ringnes kan takke for at jeg fikk ta del i festen, kom like bak meg og så en mann med "knust ansikt" og mye blod ligge urørlig på fortauet. Det så ikke pent ut, og for Tommy sin del medførte det at han ikke fikk veldig lyst til å presse seg denne dagen, forståelig nok. Men heldigvis meldes det om ingen alvorlige skader, så det må nok ha sett styggere ut enn det var. Alle som ble bragt til sykehuset kom dit pga væskemangel og overoppheting, og da kvikner man gjerne fort til igjen også, heldigvis. 



Kollaps! Ikke alle kom til mål for egen hjelp, verken av mosjonistene eller eliten.
Se reportasje på Sportsmanden her.
Bildene er hentet fra Espen sin blogg.

Etterpå kunne vi lese at det hadde vært 30 grader. Det hørtes litt voldsomt ut, men varmt var det. Og like ille for prestasjonen, det var klamt og vanskelig å få nok surstoff. I tillegg var det mye vind, som i lange strekk kom midt i mot. Vind er forsåvidt greit for å bli nedkjølt, men det er ikke lett å løpe fort i sterk motvind...

Litt tilbake til start og en liten pust i bakken. GøteborgsVarvet er verdens største halvmaraton, og i år var det altså rekordmange påmeldte. Hele 82.000 totalt for alle arrangementene, inkludert barneløp dagen etter. Så det var selvsagt forlengst utsolgt da Hanne foreslo at vi skulle løpe Varvet. Egentlig hadde hun lyst å løpe København Maraton dagen etter, for å gjenta suksessen for to år siden, men med et kne som fortsatt er vondt etter korsbåndoperasjonen for et år siden, så er det kanskje lurere å løpe halvparten så langt. Jeg var ikke vanskelig å be, særlig siden jeg må innrømme at jeg faktisk aldri har gjort annet enn å kjøre forbi Gøteborg. Å få sett en ny by og samtidig løpe mitt første GøteborgsVarvet, som jeg har hørt så mye bra om i alle år, det måtte jo være topp. Og takket være den herlige gjengen i Hytteplanmila, som hvert år fyller opp en buss eller to og drar i flokk og følge til Gøteborg, så hadde det ikke vært mulig i år. Men heldigvis for oss, så var det "bare" 34 spreke ringerikinger som tok turen, og noen hadde meldt forfall. Dermed fikk vi overtatt to ledige startnumre, og var til og med så heldige å få plass i pulje 2 av de 25 startpuljene.

Starten gikk og det ble mye køløping på de første kilometerne. Allerede etter 2 km kom første drikkestasjon. Jeg hadde formanet Hanne om å drikke på alle væskestasjoner, men løp selv forbi den første og siste. Men det var 10 drikkestasjoner totalt, så med 8 væskeinntak unngikk jeg likevel dehydreringen som felte mange andre. Men jeg skulle gjerne løpt litt fortere på de første kilometerne og priset meg lykkelig for at vi ikke startet i en sein pulje. Men for Hanne var nok dette litt i hurtigste laget, der hun også fulgte med i dragsuget ut fra start. De første 5 km er dessuten de tøffeste, med en del bakker gjennom Slottsparken og over en stor bro, der vinden i tillegg kom midt i mot. 




- Vinden blåste ordentlig, den var nesten besværligere enn varmen, sa damevinner Isabella Ichichi etterpå. Hun vant på 1.11.29. Navnesøster Andersson ble som ventet svensk mester, men også hun gav opp målet om å løpe på under 1.10 allerede etter 3 km, pga vinden. 
- Det kommer inte att funka med tid, sa hun etterpå, og løp på 1.15.17...

Akkurat samme observasjon hadde jeg selv også ganske tidlig i løpet. Og da vi på det lange flate strekket som strakte seg kilometervis langs med sjøen etter den første broen fikk vinden midt i mot, så skjønte jeg ved passering 10 km på 43.37 at også 1.30 ville bli håpløst. Vel vel, jeg får nyte opplevelsen i stedet og prøve å løpe avslappet og greit, tenkte jeg, men tok meg likevel stadig i noen krampaktige forsøk på fartsøkning og et ørlite håp om solid negativ splitt og kjempeavslutning... For nå får vi jo snart vinden i ryggen, håpet jeg... 

Men dengang ei. Når vi etter mine beregninger skulle ha endret kurs så mye at vinden burde gi oss hjelp, så kom den fortsatt midt i mot eller fra venstre. Den må ha snudd gradvis underveis i løpet, for riktig å terge oss og gjøre dette til rekordenes Varvet, bare med motsatt fortegn.

Ved 15 km kastet jeg igjen et blikk på klokken. 1.06.40 etter siste 5 km på 23.03. Det ble et slags sannhetens øyeblikk, der det gikk opp for meg at jeg måtte kjøre på dersom jeg skulle klare 1.35!!... Men denne dagen var for fin til deppe over en dårlig tid, jeg tenkte positive tanker om at jeg tross alt prosentvis er i det absolutt øvre skiktet rent form-messig av 52-åringer... og prøvde igjen å fokusere på steg og flyt. 

Og så fikk jeg endelig noen oppturer, også rent løpsmessig. Først da vi kom inn i Avenyen, selve hovedgaten i Gøteborg, der det var enda flere tilskuere og kjempestemning. -Heja Norje! hørte jeg stadig vekk, og lurte litt på hvorfor svenskene heiet så mye på en "nordbagge". 


Hvilket liv! Fra "rundkjøringen" øverst i Avenyen.
Foto: Arrangørens hjemmeside

Vi løp opp hele Avenyen og rundt fontenen øverst ved Kunstmuseet, og et godt stykke nedover gaten igjen, på andre siden.
- Heia Frode! var det plutselig en som ropte fra andre siden. Det var Øystein, som hadde varvet rundt fontenen og som alltid ellers lå noen minutter foran meg i løypen. Men vent litt, startet ikke Øysten i pulje 1, tre minutter foran meg? Jeg tok en uoffisiell mellomtid og da jeg passerte omtrent på samme sted som Øystein hadde ropt til meg, så var det gått omtrent nøyaktig 3 minutter... da lå vi jo nesten likt!...

Konkurranseinstinktet våknet umiddelbart til fullt liv igjen, og "håpet" om en rolig avslutning forsvant som dugg for den glovarme solen. Nå løp jeg min raskeste kilometer så langt og avanserte kraftig. Jeg hadde startet en slags langspurt. Skjønt, det er nok å overdrive. Og etter en stund måtte jeg roe meg litt ned igjen, for ikke å sprekke. Så kom vi til løpets bratteste bakke, men heldigvis ikke så lang, over den siste broen. Jeg tok det svært pent opp kneiken, men prøvde å benytte bakken ned på andre siden til å justere opp farten igjen inn i Slottsparken, da jeg startet min andre langspurt. En kilometer igjen...

Men hva var dette? Det kom masse folk løpende motsatt vei! Skal vi ut på en ny sløyfe, og ikke rett frem og inn på banen til mål? Joda, det var jo bare en ny pulje med løpere som akkurat hadde startet! Inn på oppløpet passerte jeg to svenske unggutter som tente til og begynte å spurte. -Kom igjen da, Norje! ropte de, og vi spurtet om kapp med et smil om munnen. Jeg måtte gi tapt for ungdommen, og sikret meg masse melkesyre med en litt unødvendig manøver, men vi skal jo ha det GØY!


Bra fart og steg i innspurten, selv om jeg måtte bite i gresset for denne svenske jyplingen.
Foto: Espen Ringom

Jeg helte masse vann over hodet fra en svær stamp og ble i tillegg spylt, før jeg stod litt under noen dusjer og kjølte meg ytterligere ned. Så var det fotografering fra marathon-photos som om jeg skulle ha vunnet løpet for Norge, før jeg gikk ut på bakplassen for å stille tørsten. Der traff jeg på Tero, Steinar, Christian og Ingulf. -Snakker om sola... sa Steinar i det jeg menget meg med dem og gratulerte dem i tur og orden med solide løp, som alle var bedre enn mine 1.33.30. Men jeg slo da Øystein, for første gang i et langt løp, og fikk lønn for strevet med fartsøkningen de siste 4 km. Det gjelder å finne noe å glede seg over, og noe finner man alltid!


Jeg takket Øystein for at han skaffet oss startnumre med å slå han på slutten av løpet.
Utakk er verdens lønn! Men Øystein er alltid like trivelig, og tar "nederlaget" med godt humør! 

Og så kunne jeg glede meg over Hanne, som nok en gang kom for fort til at jeg klarte å få frem kameraet tidsnok. Hun løp på 1.53 tross smerter i kneet og en litt for hard åpning, men tok seg inn og var godt fornøyd med gjennomføringen. Det har du all grunn til, Hanne!


"Heja rosa!" ropte en tilskuer til Hanne underveis.
Tommel opp - både før og etter løpet. 

Ingen av oss står på noen offisielle resultatlister med eget navn, men Egil Jacobsen ble altså nr 70 i klasse 45-49 år. Håper du er bekjent av det, Egil! Og tiden min var faktisk den 22.beste i min egentlige klasse, 50-54 år, av 2.789 som fullførte. Det er faktisk innenfor den beste prosenten (0,79%), og i tillegg brøt jo mange. Jeg ble nr 766 totalt, og avanserte hele veien som tabellen nedenfor viser, fra nr 1.979 etter 5 km og med 67 plasser bare på de siste 1.095 meterne, der km-farten var 3.54. Joda, jeg skal ikke klage over dårlig form...


SplitTime of dayTimeDiffMin/kmKm/hPlace
5K13:25:4900:22:0022:0004:2413.641979
10K13:47:2600:43:3721:3704:2013.871311
15K14:10:2901:06:4023:0304:3713.021165
20K14:33:0301:29:1422:3404:3113.30833
Finish14:37:1901:33:3004:1603:5415.42766

Her er link til registreringene på Polar-klokken for spesielt interesserte.


Hanne applauderer startpulje 25. De startet kl 16.00, tre timer etter første pulje...
Og fortsatt var stemningen like god og det var minst like mange publikummere!

Varvet er altså så mye mer enn et løp. Det er en folkefest. Og festen fortsatte selvsagt utover kvelden. Vi fikk også en kjempehyggelig after-run med Christian Odgaard, som med sitt relativt spinkle treningsgrunnlag tok en imponerende 109.plass totalt på 1.22, som sjette best av de hundrevis av norske løpere som var med. Visstnok var over 700 nordmenn påmeldt. Heldigvis for oss, så var det ikke alle som kunne stille. 

Jeg kommer helt sikkert tilbake til Gøteborg! Da skal jeg løpe i eget navn. Og helst litt fortere... :-)


Ikke bare var det sol og varmt. Da vi skulle dra hjem, kom det plutselig et skybrudd med hagl,
som det brygger seg opp til her! Og fortsatt var det titusenvis som løp!...

GT takket alle heltene som startet i Varvet.
Jeg takker arrangørene for et fantastisk arrangement!


Resultater og hjemmeside




tirsdag 14. mai 2013

Bratte bakker til Besserud

Så var den her i år igjen. Holmenkollstafetten. Vårens vakreste eventyr. Men det var neppe et vakkert syn å se en middelaldrende kar pese seg til toppen av Besserud. Nemlig meg. Men jeg overlevde i hvert fall, med æren sånn noenlunde i behold.

Og jeg holdt stillingen, på femte plass i superveteranklassen for Oppegård, en plassering vi også fikk i mål. En plass opp fra i fjor. Så da er vel alt bare fryd og gammen?

Joda, det var en fin dag og veldig artig å få med mye av dramatikken som utspant seg både i eliteklassene og i de andre klassene på denne aller tøffeste etappen i Holmenkollstafetten. Den beryktede klatreetappen opp til Besserud. Det er ofte her fotografene står, og mye avgjøres gjerne her også. Skjønt, det er en lang stafett og det viktigste er å ha et jevnt lag. Men de beste, de seigeste, O2-snapperne, de mest rutinerte, de tøffeste - ja, de løper ofte denne nøkkeletappen.

Så hva i all verden gjorde jeg her da? Vel, nå løper jeg altså for en gruppe med det fantastisk flotte navnet superveteraner, hva nå enn det skal bety. Er det superspreke veteraner, eller er det en gjeng med supergamle gubber og kjerringer?... Fasiten er at du må bli 45 i inneværende år. Da ER du superveteran, super eller ei.


OG HER ER DE, superveteranene, eller de supre veteranene!...
Spreke menn fra Oppegård IL i sin beste alder! Eller hur?...

Her er lagleder Tron Gifstad sine kloke og oppsummerende ord etterpå: Superveteranlaget ble nr  5 av 7 lag med sluttiden ble 1.07.35 . En plass fram fra i fjor og kun 7 sek bak Nesodden på 4 plass. Neste år klarer vi pallen når også noen av de "gamle (og skadede) traverne" er tilbake. 


Så da får jeg jo for syns skyld ta med et bilde av det supre SENIORLAGET også da.
Et meget ungt lag, for øvrig.


Her er lagleder Tron Gifstad igjen: Takk for flott innsats i årets stafett. Seniorlaget ble nr 17 av 29 lag i Klasse 2. Sluttiden ble 1.00.03. Nesten 3 min bedre enn i fjor selv om løypa var lengre i år. Vi har fortsatt et utrolig ungt lag som blir bedre for hvert år. Som vanlig ble det noen forfall på slutten, men nå er vi bare ett minutt bak Ås, og en plass mellom nr 5 og 10 neste år bør være realistisk. Selv om vi ble nr 17 så er det ikke mange sekundene opp til lagene foran.

Sant nok! Solid forsterkning av året var for øvrig "kjendis" Jann Post. Broren Arne derimot, fikk visstnok ikke lov av Ernst&Young til å løpe for klubben sin, for de skulle VINNE bedriftsklassen! Her er det ALVOR! Og de VANT! Arne løp selvsagt opp til Besserud, med bestetid i klassen på 6.22. Neste år håper vi han får lov til å løpe for OI også...

Vekslingsfeltet på Slemdal, mellom 6. og 7.etappe.
Heldigvis var det ikke fullt så folksomt da jeg skulle veksle...

De to siste årene har jeg løpt den 4.etappen, den såkalte "berg-og-dal"-etappen, eller i hvert fall mesteparten av den, etter omlegging av løypen for en del år siden. En artig etappe, selv om jeg løp vesentlig svakere i fjor enn i forfjor og ikke følte meg helt komfortabel med den. Og pga interne rokeringer, kabaler med andre lag og et sykdomsforfall, samt at tre av våre absolutt beste menn av ulike årsaker ikke kunne være med i år, så ble det til at jeg "oftret meg".

Fløyen Opp gikk jo ganske bra, så full av pågangmot og optimisme forberedte jeg meg på klatreetappen. Jeg har løpt den to ganger før også, for såpass mange år siden at jeg ikke helt husker hvor lang tid jeg brukte. Men jeg husker godt det ene året, da jeg først løp "Lille Besserud" - 6.etappen - for Oppegård IL, for deretter å løpe opp til Besserud nesten på direkten for DnB like etterpå. Jeg hadde bare 5 minutter på å få ned pulsen, samt bytte rekkefølge på de to singletene som jeg løp med på begge etappene, for det var ikke tid til å skifte drakt mellom slagene. Det var slitsomt det!...

Nå småjogget jeg til topps med Morten, som skulle rulle ned fra Besserud etter meg, mens spenningen bygget seg opp. På toppen traff jeg på et gammelt og hyggelig bekjentskap, Ole Kristian Heggheim, som skulle løpe samme etappen i eliteklassen for KIF. Dermed fikk jeg selskap ned til start igjen også, der jeg rakk å ta noen bilder før jeg måtte fokusere på egne oppgaver.

Jeg har begynt å tenke på egne oppgaver der jeg står i venstre billedkant, og får ikke med meg at seniorlaget til Oppegård veksler, riktignok i sort og hvitt, og ikke i de gule trøyene. Erlend Ekern sender avgårde Audun Hokholt, som er på rekruttlandslaget i kombinert. Han slår meg faktisk ikke med mer enn 8 sekunder på etappen. Det er da noe! 

Så stod jeg plutselig i vekslingsfeltet og ventet på Morten der også, riktignok med etternavn Øfsri, og ikke Gammelseter. Noen ord og lykkeønskninger til rival Kjell Raa som løp i samme klasse for BFG Bergen. Det var det siste jeg så til han, men Kjell hadde, ikke helt uventet, suverent beste etappetid på sterke 6.54. Det er fort, hele 21 sekunder raskere enn nest raskeste mann i klassen, like fort som Kirsten Marathon Melkevik og noe jeg bare kunne drømme om. Snakk om super veteran!


Perfekt veksling i to faser!?
Morten Øfsti leverer pinnen til sportsbloggeren...
Foto: Njål Ekern.

Jeg ventet et par minutter til, så endelig var ventetiden over, jeg fikk jeg pinnen og la i vei. Jeg prøvde å finne flyt og rytme på forfot i mine nye Newton forfotsko, som jeg litt dristig valgte, etter kun å ha prøvd de på to treninger. Første gangen fikk jeg gangsperre og problemer med leggmusklene i flere dager etterpå, andre gangen gikk det langt bedre.

Så også nå, heldigvis. Skoene var lette og fine de, og hjalp meg til å tenke steg og teknikk. Det ble selvsagt likevel et slit, men jeg fikk oppmuntrende heiarop av nevnte Ole K og Kirsten, som begge var på vei ned igjen etter sine etapper. Ole Kristian hadde for øvrig 12.beste tid av alle opp bakkene med 6.12. Supre veteraner begge to, men ikke superveteraner....

Var det ikke jeg som skulle på forfot?
Avslørende bilde som også er tatt av Njål Ekern.
Men innsatsen er det vel ingenting i veien med?

Selv slet jeg meg opp på 7.42. Den siste bakken ble tung, beina enda tyngre, men jeg holdt da sånn noenlunde og kunne notere 5.beste tid av de 7 superveteranlagene. Jeg hev etter pusten både vel og lenge og ønsket at jeg både var 20 år yngre og i bedre form. Før jeg enda en gang gikk og småjogget ned bakkene, tilbake til sekken ved vekslingsfeltet, der flere av de samme løperne gjorde seg klare for sin andre bakkespurt for dagen.

Karoline Grøvdal, dagens raskeste dame, på vei ut på sin andre tur opp til Besserud.
Litt bedre steg og på forfot her. Se og lær!

Jeg nøyde meg med en etappe i år, men tok hele turen tilbake til Bislett som nedjogging, før jeg var stolt innpisker og heiet frem Hanne, som løp Holmenkollstafetten for første gang på temmelig mange år. Hun liker ikke ordet come-back, men hun løp i hvert fall 1.etappe for mixlaget til Stamina HOT i særdeles fin stil.

Legg merke til steget til Hanne! På forfot hun også, i sine nye gule Adidas Adios.
Det var slik jeg tenkte å løpe, men kanskje ikke fikk 
helt til.
Til gjengjeld klarte jeg å knipse øyeblikket, akkurat slik det skal gjøres! 

Etterpå var vi bare glade begge to. Dette er livet! Vårens vakreste eventyr ble nettopp det. I år også.

Stolte og glade var vi begge to etterpå! 


Klassevise resultater med etappetider finnes her.

Se også billedserie med oppsummering av elitens bravader opp til Besserud på Sportsmanden.



torsdag 9. mai 2013

Gøyalt i Fløyen Opp

Når man skal i konfirmasjon i hjembyen, hva er da bedre enn å kombinere dette med deltagelse i det spektakulære motbakkeløpet Fløyen Opp. Trolig det eneste motbakkeløpet som starter midt i bykjernen og ender på toppen av et fjell med panoramautsikt over byen. Og hvilken by! Kanskje er det eneste motbakkeløp som ender i en nedoverbakke de siste 150 meterne også?…

Vakker utsikt fra målområdet i Fløyen Opp, tatt en dag da været var litt bedre... 

Men akk, så var det dette med Bergen og regn, da… Stakkars arrangør, IL Gular, og for så vidt oss løpere også. Mange holdt seg hjemme, og det var faktisk langt færre som startet enn som var forhåndspåmeldt dagen før. Vel, de kan angre, for det finnes ikke dårlig vær… og i hvert fall ikke i Bergen!

Dette er nytt terreng for meg. Ja, ikke Fløyfjellet, der har jeg gått mange ganger. Men motbakkeløp, skjønt, jeg debuterte i Nuten Opp ifjor, sogar under NM, med svært vekslende hell. Det var flott, spektakulært, annerledes – og fryktelig hardt. Men Fløyen Opp er, som jeg allerede har vært inne på, et spesielt motbakkeløp, som utelukkende går på grus, asfalt og littegrann brostein.

Så over til selve løpet. I velkjent stil var jeg temmelig seint ute. Sang skulle nemlig diktes ferdig til konfirmanten, og da jeg til slutt satt meg i bilen for å kjøre den lille turen fra Fantoft til Bystasjonen, så var det selvsagt kø. Det ble derfor en litt heseblesende første oppvarming fra parkeringshuset til startnummerutdelingen på Nedre Korskirkeallmenning.

Kirsten Marathon Melkevik stilte med godt humør og kamera i hånden, hun også, selv om hun slet med ribbeinsbrudd og ikke hadde så store forhåpninger på egne vegne. Men der tok hun gledelig nok grundig feil!

Den første jeg traff på der var for øvrig hjemmefavoritten Kirsten Marathon Melkevik.
- Nei, eg hakkje en sjans, sa hun. Hun hadde nemlig brukket et ribbein eller to og ikke fått trent den siste måneden. Så når motbakkegeneral Prestegård på Kondis hadde utpekt Motbakke-Marathon Melkevik som favoritt, så visste han ikke hva han snakket om, sa hun. Med et smil. Og smilet skulle bli enda større litt senere, for det skulle nemlig vise seg at Christian Prestegård likevel fikk rett. Kirsten vant hun, og det i ganske så suveren stil.

Omsider fikk jeg hilse på lovende Espen Joensen, som jeg har kjent noen år allerede fra blogg og facebook. Han hadde som mål å komme blant de 10 beste og helst løpe på under 15 minutter. Det er FORT - og litt for fort for Espen også, skulle det vise seg. Han brukte nemlig 15.30, men klarte målet om topp 10. Gratulerer!

Starten går fra Nedre korskirkeallmenning.


Selv hadde jeg neppe noen suveren stil, der vi stupte inn i bratte bakker og krappe svinger like etter at Nedre og Øvre Korskirkeallmenning var forsert ut fra start. Jeg hadde tatt sjansen på lite klær, selv om det var bare 7-8 grader, litt regn og litt vind, og løp med t-skjorte og hansker. Da MÅ jeg jo holde frekvens og puls oppe for å holde varmen, tenkte jeg.

Likevel åpnet jeg behersket, for var det noe jeg ville unngå, så var det å få stive bein fulle av melkesyre i den første bakken. I så fall ville det bli veldig lange og tunge 3,2 km til toppen av Fløyen, med 320 høydemetere totalt, som ved kjapp hoderegning gir akkurat 10 % snittstigning. Reelt sett var det jo litt brattere, siden de siste par hundre meterne som nevnt gikk nedover…

Fra start går det opp i bratte "serpentinersvinger", med sentrum  som bakgrunnsteppe.
Her fra trimklassen, som startet en halvtime tidligere.

Gjennom trange smau...

...og opp bratte bakker.

Løypen svinget seg opp til den gamle brannstasjonen på Skansen, der den flatet ut et lite øyeblikk, før nye bakker begynte. Opp, oppover, oppest! Vi passerte Fjellveien, som for flere generasjoner bergensere har vært selve søndagsturparadegaten. Vi hadde ikke tid til verken noen parade eller søndagstur, dessuten var det en lørdag, så vi krysset bare Fjellveien og fortsatte oppover til Fløybanens siste stoppested på Skansemyren. Her kunne jeg jo stoppet og tatt banen enten opp til mål eller ned til start…


...og løp videre opp i fjellsiden.
Her fra løypens flateste parti
Vi løp opp denne bakken til Skansen, passerte den gamle brannstasjonen...






















Jeg kastet et blikk på klokken, som passerte 10 minutter om noen få sekunder. Da var jeg vel omtrent halvveis allerede, tenkte jeg optimistisk. Jeg hadde nemlig satt meg et høyst uformelt mål om å løpe på under 20 minutter. Men jeg ante egentlig ikke hva jeg ville bruke, og fryktet at det var urealistisk.
Nå startet de egentlige Fløysvingene, en grusvei som boltrer og bukter seg oppover helt til topps over Tippetue, før den bikker litt ned til mål ved Fløybanens siste stoppested, like ved der alle panoramabildene tas fra alle turistene som tar banen opp til Fløyen.

Vi løp opp Fløysvingene, med fantastisk utsikt over et grått Bergen sentrum,
som jeg ikke kunne nyte før på den fuktige nedoverturen.

Jeg holdt stadig vekk et øye med pulsklokken, som lå relativt stabilt rundt 153-154 slag i minuttet. Det er bra, for det er like under syreterskelen min, har jeg funnet ut. Noen vitenskapelig test har jeg imidlertid aldri tatt. Jeg lå i hvert fall langt under pulsen jeg hadde i Follotrimmen nylig! Det burde med andre ord være litt å gå på, jeg var ikke helt i den dypeste kjelleren.

Som følge av det, prøvde jeg også å løpe litt taktisk og teknisk, ved at jeg økte farten ørlite på de strekkene der bakken var minst bratt. Dermed avanserte jeg stadig i feltet, i hvert fall fra ca 10 til 15 minutter, før det begynte å gå tyngre igjen. Jeg prøvde å henge meg på en litt eldre kar (på min alder?) med det treffende navnet Team Melkesyre på ryggen…

Så plutselig var det en tilskuer som ropte at det bare var 300 meter til mål! Jøss, er vi oppe allerede, tenkte jeg, og prøvde å øke farten. Men den siste bakken virket fryktelig lang. På toppen innhentet jeg et lite knøtt som ikke kan ha vært stort mer enn 10 år. Imponerende! Jeg mobiliserte for å spurte fra knertet og berget æren i en brukbar nedoverbakkespurt som gikk såpass fort at jeg hadde litt problemer med å holde svingen inn på oppløpet foran kiosken, målseglet og utsiktsplassen.

Vått og grått i målområdet på toppen, men masse folk og orkester som sørget for stor stemning.


Jeg klokket meg inn på 19.14 og var godt fornøyd med det, selv om jeg hadde få å sammenligne meg med. Men det viktigste var at kroppen og pusten fungerte langt bedre enn i Follotrimmen, og selv om det var hardt, var det gøy også.
Jeg hadde knapt merket at det var begynt å regne, og nå tiltok det kraftig. Jeg søkte ly sammen med mange andre løpere under ett av de få stedene med tak og skiftet til tørt og varmt tøy, som heldigvis var bragt til topps av arrangøren. Så var det fotografering og premieutdeling. Ja, ikke for meg da, men for de tre beste.

Kirsten Marathon Melkevik var strålende fornøyd og veldig overrasket over at det var gått så bra. Thorbjørn Ludvigsen likeså, han fikk sin seier, revansje fra i fjor og knep også løyperekorden med ett fattig sekund. 

Vinnerne kan juble både for sportslig suksess og en sjekk på 5.000 kr til hver,
i matchende luer. Gratulerer! 

Så søkte jeg ly under enda et tak, nå for å ta på meg regntøy, før jeg bega meg ut i regnet på nedjogging, bokstavlig talt, ned alle svingene, helt ned til starten, hvorpå jeg la inn en omvei hjemover via Torgallmenningen, over Festplassen, langs Lille Lungegårdsvann og tilbake til bilen. Jeg var jo løpende turist i egen by, og det gjorde da ingenting at det regnet. Det hører nesten med, i Bergen.

Ludvig Holberg (1684 - 1754) skuer over til Fisketorget fra plassen med sitt eget navn,
der jeg løp en  omvei på  hjemveien.


Men med sol og godvær, så bør over tusen løpe Fløyen Opp til neste år. Minst. Og jeg kommer gjerne tilbake, selv uten noen konfirmasjon å feire. Dette ga faktisk mersmak. Belønningen, eller straffen, er at jeg nå plutselig er satt opp på klatreetappen opp til Besserud i Holmenkollstafetten på lørdag. 
Den tid, den sorg... 


Hjemmeside med resultater!

Pulsklokkedata for spesielt interesserte...