mandag 18. mars 2013

Birken-flausen

Det hadde vært knallforhold i flere uker og alt lå til rette for tidenes Birkebeinerrenn. Så kom litt uanmeldt snø og ødela alt sammen.

"Liten tue velter stort lass," er det noe som heter. Eller omskrevet; "Litt snøfall velter stort skirenn"... For med betongspor i over en uke, supre forhold under HalvBirken forrige helg og stabilt, godt, kaldt vintervær hele uken, lovet "alle" kjempeforhold i årets Birkebeinerrenn. Senest kvelden før rennet gikk Birkebeinersjefen  Rune Bergsodden langt i å love tidenes renn. Han viste til "betongsporene" som for en gangs skyld skulle gi like forhold for alle. Sporene ville holde seg hele dagen, sa han nesten skråsikkert. Og han hadde god støtte av værmelderne på Meteorologisk Institutt og yr.no, som nærmest garanterte for kaldt, flott vintervær. På nyhetene lørdag kveld fablet de fortsatt om minus 16-20 grader ved start, så den eneste lille bekymringen for alle rundt bordet i kantinen på ungdomsskolen på Rena, var kulden. Snø og mildere vær var ikke et tema, selv om jeg selv faktisk stusset litt. Det var jo bare å se på kartet, der et lavtrykk kom stadig lenger nord og truet de skråsikre værmelderne. Men jeg måtte jo nesten stole på ekspertene... Selv på morgenen selve renndagen opererte yr.no fortsatt med -16 på Rena.

Hektisk ved startområdet på Tingstadjordet. De siste forberedelser skal gjøres.

Hmm, hvor feil går det an å ta? Da vi ankom startområdet på Tingstadjordet kl 08.30 var det ikke i nærheten av de meldte kuldegradene. Men det var fortsatt minusgrader, og hadde jo vært rimelig kaldt hele natten. så jeg la bare på et lite lag med VR45 på toppen av de ferdigsmurte skiene, smurt helt i tråd med Swix sine føretips, med VR40, og trodde fortsatt at det var faste, fine spor som møtte meg og de 17.019 andre som la i vei fra Rena for 54 beinharde kilometere til Birkebeineren skistadion på Lillehammer. Birken, here I come. I am ready!!


Siden det var langt mildere enn ventet, la jeg på et lite lag med det jeg trodde var VR45. Men det er da vitterlig VR50 på bildet!... Fra før hadde jeg smurt for kaldføre, med VR30 og VR40. Som glider hadde jeg for første gang lagt på både HF6 og nanofluoren på bildet, som Arnstein hadde skaffet meg. Kanskje det var derfor jeg hadde kjempeglid!

Jeg har for øvrig et veldig tosidig syn på Birkebeinerrennet. For makan til styr for å gå et skirenn finnes vel ikke. Og  hele greien er også blitt temmelig gjennomkommersialisert. Men på den annen side, så synes også jeg at det er noe spesielt med dette tradisjonsrike rennet. Og det er jo ganske fantastisk at så mange mennesker bruker så mye tid og penger på et opplegg med så mye pes som i Birken, og gladelig ligger som sild i tønne på madrasser på alle bygdas skoler og militærleire, eller står opp midt på natten for å sette seg i en buss og blir fraktet til start på Rena.

Rena er ikke akkurat verdens navle og dette er ikke et høyfjellshotell, men Rena ungdomsskole. 

Som vanlig hadde jeg ikke meldt meg på rennet, men lysten var der og formelig terget meg og trigget meg. Så da Kondis-kollega Oddvar i forrige uke plutselig tilbød startnummer og overnatting, så måtte jeg bare slå til. Særlig siden det siste hinderet - seedingen - fant sin løsning ved deltagelse i HalvBirken søndagen før. For selv om jeg ikke er noen stor langrennsløper, så trener jeg for mye til at jeg orker å stille helt bakerst i useedet pulje, og seedingprosedyrene er også noe av det som har hindret meg fra å være med flere ganger.

Nok om det, denne gangen var jeg klar, og jeg fant et perfekt opplegg med Sykkelboden sin Birkenbuss. Den hadde avreise fra tre stoppesteder, hvorav det ene var ved Sofiemyr stadion 200 meter hjemmefra. Fraktet fra dør til dør altså, og med madrassovernatting innbakt i billetten jeg overtok av Oddvar. Alt klart! Tut og kjør!

Jeg var litt spent på om det var noen kjente på bussen. De var det ikke mange av, men en nygammel rikskjendis var med. Selveste Tollef Sverdrup satt nemlig på første seterad i bussen, som startet fra hjembygden hans i Ski. Tollef har plutselig blitt rikskjendis etter å ha vært med i tv-programmet Drømmen om Birken, som den desidert eldste deltager i rennet. Tollef er i sitt 94. år, men du verden så ung til sinns og så sprek! Det var nesten en ære bare å være på samme bussen som denne grand old superman!


Fuglefjell eller sild i tønne?
Natten på madrass gikk overraskende bra, etter en rolig kveld med gryterett og ro på rommet fra kl 22. Jeg stod ikke opp før litt etter kl 06, så jeg fikk faktisk en lang natt med brukbar søvn. Så var det opp og i gang!

Startskuddet smalt på Tingstadjordet for pulje 14 kl 09.10. Ikke helt som sist, for to år siden, da jeg lurte meg til en plass i pulje 4 og gikk mitt desidert beste Birkebeinerrenn. Jeg måtte jo nesten det da, for ikke å gjøre skam på det litt for gode seedinggrunnlaget... Denne gangen følte jeg det motsatt, at jeg egentlig burde vært seedet noe bedre enn i pulje 14. Men med harde spor og fine forhold for alle, så brukte jeg ikke energi på det...

Klar, ferdig, gå! Jeg har funnet min plass i startfeltet og det er to minutter til starten går i pulje 14...
Spenningen er til å ta og føle på!

Du verden så skuffet jeg ble! Helt fra start var det puddersnø. Borte var absolutt alt av betongspor. Det bitte lille snøfallet hadde nemlig gjort at arrangøren hadde kjørt opp hele traséen i løpet av natten. Dermed forsvant det harde, kompakte underlaget som hadde bygget seg opp over lang tid, og det ble mye løsere spor. Dager og uker med fantastiske forhold smuldret formelig bort. Trolig hadde de ikke noe valg, for eliten kan jo ikke starte med et lag med nysnø i sporene, men du verden så synd. I alle små kneiker, der man tidligere bare kunne springe opp bakkene i sporene med spikerfeste, var det nå bare masse hvitt pulver. Løs sukkersnø uten antydning til spor. På toppen av det hele var det litt problemer med festet.

Jeg prøvde febrilsk å finne en rytme og tenke positivt, dette var jo likt for alle (men det var det jo ikke), men jeg er ganske avhengig av solid feste for å gå noenlunde bra på ski. Så med litt for mange kraftkrevende glipptak, valgte jeg å få hjelp på den første smørestasjonen til Swix etter bare 5-6 km. Etter et par minutters stopp der og et ekstra lag med VR45, etterfulgt av drikkestasjon like etter, fikk jeg både litt hvile, bedre ski og nye krefter. Optimismen steg et par hakk og jeg tente at jeg ikke tapte så mye på dette stoppet, når alt kom til alt. Og i de seige bakkene mot først Dølfjellet og så Raudfjellet, gikk jeg brukbart og avanserte i venstre spor.

"Jeg fryser i hvert fall ikke på fingrene i år, og slipper å bruke energi på det!", sa jeg oppmuntrende til meg selv, med tanke på hvor strabasiøst det var de første milene for to år siden, for ikke å snakke om i mitt første renn der jeg måtte stoppe på snaufjellet for å skifte hansker. Vel, lite ante jeg da om hvor feil jeg skulle ta...

Det var jo som nevnt langt mildere enn meldt ved start, og allerede etter noen hundre meter silte svetten. Jeg var varm og god overalt, litt for varm, skulle det vise seg. For siden det var meldt 8-12 minusgrader i hele løypen, tok jeg ingen sjanser og gikk med votter, med tynne innerhansker i merinoull under. Det har fungert aldeles strålende på treningsturer i hele vinter, og det fungerte kjempebra nå også. Lenge. Men opp på snaufjellet var det adskillig surere, det blåste en del og jeg kjente at skidressen plutselig ble som en rustning, da våte, svette partier frøs til is. Det samme skjedde nok med hanskene, for med litt for mye varme- og svetteproduksjon, så ble også hanskene plutselig kalde og fingrene frøs raskt til noe som lignet på istapper. Here I go again!.. Men det var jo ikke kaldere enn at jeg sikkert får varmen igjen nede i dalen, prøvde jeg å berolige meg selv med.

I utforkjøringen ned fra fjellet gikk det virkelig unna. Jeg hadde kjempeglid! Det resulterte i en nestenulykke med en scooter, som kjørte på venstre side i kjøreretningen like ved sporet jeg kom susende i. Håper den ikke sjener litt ut til høyre, tenkte jeg, i det jeg suste forbi bare 20 cm fra scooteren. Jeg tror føreren ble litt forfjamset, men jeg følte at risikoen var større hvis jeg skulle skifte spor i den store farten, med mye løssnø mellom sporene.

En ny nestenulykke inntraff i bakkene ned mot Kvarstadsetra, da en mann falt og ble liggende på tvers med armer og bein og ski som effektiv blokkering for alle som kom bak. Jeg fant en liten åpning i yttersvingen helt ut mot løssnøen, og unngikk såvidt å kjøre rett inn i noen tilskuere som hadde rigget seg til akkurat der. Joda, det gikk unna i svingene! Og nå var jeg veldig spent på hvordan jeg lå an i forhold til merketid ved passering Kvarstad. For to år siden fikk jeg positivt sjokk og en enorm vitamininnsprøytning da jeg lå omtrent på merkekravet, mens jeg trodde at jeg lå langt bak. Kunne det samme gjenta seg i år?

Inn mot Kvarstad klarte jeg med stive fingre å fikle frem den andre og siste gel-tuben min, klar for brattbakkene opp til Midtfjellet. Men denne gangen var det motsatt melding og skuffelse. For med 2.25 lå jeg ca 7-8 minutter bak merketiden. Ojsann.. Da nytter det ikke. Merketiden er kjørt. Motivasjonen sank. Orker jeg å ta ut alt da? Og orker jeg å gå videre med stivfrosne fingre? Svaret kom lynraskt og impulsivt. NEI! Da kan jeg i hvert fall skifte hansker og få det litt behageligere, tenkte jeg. Det var nok et skjebnesvangert valg. Men det gjelder jo ikke livet, og bakkene opp til Midtfjellet blir uansett umulig å forsere på en god måte når puddersnøen hadde omgjort alle kneikene til fiskebeinsbakker i løssnø, var begrunnelsen for min egen retrett.

Så fra i ett øyeblikk å forberede meg på hardkjør, var det i stedet bråstopp, av med sekken og frem med tørre hansker, som selvfølgelig lå nederst i sekken. Ut med alt, sekken måtte tømmes. Der var de! På med tørre, varme hansker. Deilig! Eller? Nei! Det var nå marerittet begynte. Jeg prøvde nemlig å slå floke for å riste blod ned i de hvite fingrene, slik jeg alltid gjør. Dermed kom "naglebiten", det ble bare vondere og vondere i en lang periode. Shit, tar det virkelig sååå lang tid å få varmen!?.. Jeg ble kvalm, tok av meg ski og krøket meg sammen, mens andre skiløpere suste forbi. Det betydde ingenting lenger. Rennet var ødelagt, først av ødelagte spor og puddersnø, nå kom spikeren i kisten. For første gang vurderte jeg seriøst å bryte!... Dette var jo ingen vits lenger. Men jeg så ingen åpenbar mulighet for å gjøre det, og straks den verste kvalmen slapp taket, forsvant også de tankene, heldigvis. Nei, det var ikke aktuelt å bryte! Men jeg kan jo ta resten av rennet som en tur, besluttet jeg. Da blir jo dessuten moder'n glad, som alltid formaner til at jeg ikke må presse meg for hardt...

Jeg gikk noen meter tilbake, på beina, og hentet meg en halv banan, deretter labbet jeg over på andre siden og fikk et krus lunken buljong. Endelig var fingrene i ferd med å vinne kampen mot kulden, og jeg kunne spenne på meg skiene igjen. Men fikk de ikke på! Det var kommet is under skoene...

Så omsider fikk jeg på meg sekk, ski og staver igjen og var klar for etappe to. Jeg tittet på klokken og hadde da vært på Kvarstad i ca 15 minutter. Ett kvarter!! Det tilsvarer flere kilometer og hundrevis, kanskje over tusen løpere... Men etter å ha synes synd på meg selv, måtte jeg neste le. Jeg følte meg som den komplette amatør! Og var det jo også... Amatør på tur.

Amatøren i slapp stil i høyre billedkant...

I begynnelsen gjorde jeg som jeg sa og tok det relativt rolig videre. Rennet var jo ødelagt uansett med hensyn til en akseptabel sluttid og det var uråd å gjøre slik jeg klarte for to år siden, da jeg avansere nesten 500 plasser i bakkene fra Kvarstad til Midtfjellet. Da var det spor å gå i, det var det ikke i kneikene nå, og de er det mange av opp der. Og der hvor det var spor, var det også nesten uråd å avansere. For merkelig nok, så finnes det jo ikke løypekultur i Birkebeinerrennet! Det heter seg jo at de som går sakte skal holde til høyre slik at det skal være mulig å gå forbi i de venstre sporene. Det bare funker ikke slik! De fleste gir blaffen, alle spor er effektivt blokkert, og man må gå sikksakk og rykkete hvis man skal avansere. Dette koster jo enormt med krefter. Så i store deler av løpet ble jeg liggende i puljer bak noen som gikk akkurat litt for sakte. Dermed ble jeg cruisende avgårde i comfortsonen, men det blir ikke merke av slikt. Mange steder var det faktisk høyre spor som var det eneste ledige der man kunne avansere. Jeg lurte litt på om det kunne være slik at ingen vil "nedverdige seg" til å gå i det "sakte" sporet.

Det gikk uansett ganske pent og pyntelig opp til løypens høyeste punkt, Midtfjellet. Men heldigvis er det ikke like trangt om plassen alle steder, og i de velkjente partiene mot Sjusjøen var det igjen bredt og fint og stort sett muligheter for å gå i ønsket fart, hva nå enn det var på denne merkelige dagen. Det varierte nemlig veldig. Men etter hvert hadde jeg liksom nullstilt meg og staket på. Og med en svær kaffe- og colablanding på matstasjonen på Sjusjøen, var batteriene ladet på ny. Nå skulle jeg jo bare fullføre samme trasé som i HalvBirken forrige helg, selv om jeg var spent og en smule skeptisk til de beryktede utforkjøringene ned fra Sjusjøen. Delvis med rette. For der man forrige helg kunne stå i sporene og suse ned med god sikt, var det nå løst og attpåtil dårlig sikt. Men det var jo ikke hardt, så jeg lot det stå til og nok en gang kom jeg meg helskinnet ned, uten å bli passert av særlig mange. Og enda en gang klarte jeg å svinge unna en annen som falt. Men det var selvsagt adskillig mer ploging i svingene enn for seks dager siden. Det gjaldt for de aller fleste.


Så var jeg endelig nede på det flatere partiet inn mot mål, hadde masse krefter igjen og fortsatt kjempegod glid på skiene. Men sukk, så var det dette med løypekultur da. Jeg hadde lyst til å bare stake på, forbi alle rundt meg, men var venstre spor ledig? Neida, selvsagt ikke. Men så fikk jeg uventet hjelp.

"Høyre! Høyre!" hørte jeg plutselig bak meg. Der kom jaggu en kar som ropte på løype. Jeg får meg ikke til å gjøre slikt, er altfor snill og beskjeden..? Og hørte ingen andre som gjorde det heller. Men nå så jeg mitt snitt til å legge meg i rygg på denne modige karen, som nærmest fungerte som en brøytemaskin, med meg på slep. "Høyre!", ropte han igjen. Sjelden med noen reaksjon fra løperen foran på første forsøk. "Høyre!!! runget igjen, litt høyere, og da kom de fleste seg til siden etter hvert. En eldre kar som gikk desidert saktest av alle rundt seg, hadde også funnet det klokt å legge seg i venstre spor, og det ble det full plog og oppbremsing for å unngå kollisjon, før han omsider og tilsynelatende svært forundret oppdaget at noen ville forbi. Jeg staket som besatt, livredd for å miste ryggen til min "redningsmann", og vi avanserte voldsomt. Vi staket forbi folk som stort sett gikk diagonalgang og jeg følte meg litt som Jørgen Aukland.

Enda en gjenstridig kar, som først på tredje eller fjerde rop, meget motvillig slapp oss frem, mens han sur som en potte slang med leppa. Utrolig! Her har arrangøren virkelig en jobb å gjøre, med å disiplinere deltakerne og skape en mye bedre løypekultur. Men det er neimen ikke lett. Noe de eldste klassene i år fikk smertelig erfare. De har jo alltid fått starte først, før eliten, men pga mye kluss i fjor, fikk de ikke lov til det i år og måtte stille i vanlige klasser. "Snakk om å ødelegge for seg selv", sa en oppgitt deltager på bussen vår, som selv hadde meldt seg på nettopp for å kunne gå tidligst med gode spor, men som i stedet måtte gå langt bak i rekka. Det var tvilsomt om han stilte til neste år...

Tilbake til "min mann". Det kom nesten til munnhuggeri, før jeg ba "haren" om å kjøre på videre. Det gjorde han og vi fortsatte vår seiersmarsj på nederlagets dag. Og med omlag en kilometer til mål sa jeg takk for hjelpen og takk for følget og staket meg forbi min redningsmann også, akkurat da det var et langt parti med ledig spor foran meg. Bare for at en dame plutselig smatt ut rett foran meg og hindret langspurten. "Høyre!" hørte jeg meg selv rope... jøss!... men selvsagt til ingen nytte og uten noen annen reaksjon fra damen enn at hun begynte å stake som besatt rett foran meg. Dermed måtte jeg pent legge meg bak en gruppe igjen opp siste bakken, men på oppløpet fant jeg åpninger mellom sporene og ved sporskifter og avanserte nok ytterligere 7-8 plasser bare på det korte oppløpet. Som om det hadde noen verdens ting å si! Som om jeg spurtet om VM-medaljer!... Men jeg hadde i hvert fall fått til en god avslutning og viste for meg selv at jeg kan langt bedre enn dette.

Til tross for avslutningen var jeg bare halvsliten i mål, overrasket over min egen stakekapasitet, og ikke fullt så bombastisk lenger på at dette var mitt siste Birkebeinerrenn. På Kvarstad bestemte jeg meg nemlig for at dette ikke var noe for meg.

Men, jeg har etter hvert lært at man aldri skal si aldri....

Tiden ble 4.31, den nest dårligste tiden på mine 4 renn og milevis bak merkekravet på 4.03. Men tatt i betraktning full stopp på over et kvarter, manglende motivasjon i midtpartiet og problemene med køgåing, så er det jo faktisk ikke et helt håpløst utgangspunkt...

På den annen side, så får jeg si som vi pleier å gjøre i Bergen:  E de så nøye då!?...

Klubbduell - i etterkant:


To tomme hender og ikke helt happy i mål. Men avslutningen satt! 
Klubbkompis Tron Gifstad kom i mål hakk i hæl. Vi så hverandre ikke underveis, men hadde likevel en artig duell når vi ser på mellomtidene våre; 1) På Sktramstad lå jeg 1.52 bak Tron, hvilket omtrent tilsvarte smørestoppet mitt. 2) Ned til Kvarstad gikk jeg akkurat 4 minutter fortere og passerte 2.08 foran Tron, like før hanskestoppet mitt. 3) Så på Sjusjøen lå jeg hele 6.12 bak. 4) Men fra Sjusjøen og til mål klarte jeg akkurat å innhente dette og fikk 26 sekunder bedre tid enn Tron i mål. Så da fikk jeg jo litt valuta for avslutningskjøret likevel! :-)

Og i motsetning til etter HalvBirken, var det ingen ting å utsette på serveringen i mål.
Snarere tvert i mot! Yt, epler, chips, varm saft og suppe gjorde veldig godt!

Hvordan det gikk med hedersmannen vår Tollef tror jeg de fleste har fått med seg. Da jeg stod i målområdet sa speaker at han akkurat hadde passert Kvarstad, sannysnligvis ved godt mot og i langt bedre humør enn jeg selv hadde på samme sted. Og i bussen på vei hjem kom sidemannen min med den glade nyhet fra VG-nett om at Tollef akkurat hadde kommet i mål på like under 11 timer! Han hadde sogar forbedret tiden sin fra i fjor med 15 minutter, på en dag da vinner Anders Aukland brukte 21 minutter lengre tid enn han gjorde i fjor, da han også vant, for øvrig på ny rekord. En fantastisk prestasjon! Både av Anders Aukland og ikke minst av Tollef Sverdrup!

Tollef i fin stil fra tv-serien Drømmen om Birken. 
Fra Skilandslaget og Birkebeiner sin Facebookside har jeg lånt dette bilde av Tollef. Skilandslaget skrev følgende: Sorry, Legkov, sorry Martin, men dagens mest imponerende prestasjon kom ikke i Kollen. Den kom i Birken. Tollef Sverderup - 94 år - fullførte den tøffe 54 km løypa med bravour. Vi bøyer oss i støvet for slike prestasjoner!" Jeg er så enig, så enig.

Arrangørens hadde også spurt Tollef om hvordan turen over fjellet hadde vært.
- Den har vært veldig fin. Jeg har hatt godt feste og god glid, og det var fint over fjellet. Jeg liker når det er overskyet for da holder forholdene seg bedre. Det var fine spor hele veien. Et flott arrangement, svarte positive Tollef Sverdrup.


PS: Tollef hadde selvsagt ordnet med annen transport hjemover. Og Sykkelboden sin Birkenbuss kan absolutt anbefales.


Resultat Birkebeinerrennet 2013
Startnr:8858
Navn:Frode Monsen
KlasseMenn 50 - 54 år, M50
Plassering:742
Tid i mål:04:31:16
Makstid04:03:48
Mellomtider:SkramstadKvarstadSjusjøen
00:53:3002:24:5503:45:02



Til sammenligning hadde jeg følgende resultat i 2011

Tid i mål:03:56:04
Makstid04:02:41
Mellomtider:SkramstadKvarstadSjusjøen
00:47:0702:15:3703:14:57

Detaljer fra egen pulsklokke kan ses her.


Arnstein var heller ikke like fornøyd som etter HalvBirken.
Men det smakte med en vaffel og kaffekopp i Håkons Hall,
etter at vi hadde sett innspurten av 5-mila i Kollen på storskjerm.


Kort etteranalyse:
Sammenlignet med rennet for to år siden, var merkekravet bare drøye minuttet svakere (4.03.48 i år mot 4.02.41 i 2011). For to år siden passerte jeg Kvarstad litt under merkeskjema på 2.17. Det var også omtrent samme skjema på Kvarstad i år, mens jeg passerte på like under 2.25.

Jeg ble nr 742 i klassen av 1453 startende, altså såvidt på nederste halvdel (!) - huff - mens jeg sist var på uoffisiell 306.plass av 1322, som i hvert fall var innenfor beste fjerdedel (23 %).

Jeg brukte altså 4.31.16, mens vinnertiden i klassen i år var 3.04.57 (Knut Beck Engebretsen), mens den i 2011 var 2.59.09 (Kristen Aaby). Da brukte jeg 3.56.04.

Birkenflause er vel et dekkende ord for min egen innsats....

Men det sier også litt om hvor stor forskjell det er på starte langt bak eller å starte med gode forhold i tidlige puljer, og hvor urettferdig og litt vilkårlig dette merkekravet kan være, helt avhengig av hvor godt været og føret holder seg utover dagen. Merkekravet settes jo bare av 5 løpere, som alltid har tilnærmet optimale forhold sammenlignet med den brede masse, der forholdene kan variere veldig, både fra år til år og i forhold til "merkesetterne". Mens tidspåslaget alltid er konstant, i form av 25 % av snittiden til de 5 beste i klassen. Men det geniale er likevel at nettopp dette merket jo er selve varemerket - bokstavelig talt - for Birken, og skiller Birkebeinerrennet fra alle andre renn og konkurranser!....

MERKETIDENE: Jaja, jeg hadde klart merket i klassene over 70 år. Og faktisk i alle dameklassene...
Logistikk: Skiparkeringen utenfor Håkons Hall etter rennet er ganske dekkende. 


12 kommentarer:

  1. Hei Frode !

    Leste akkurat opplevelsene dine fra Birken, utrolig artig lesning, du har tatt det helt på kornet. Jeg er helt enig i at det er utrolig dårlig køkultur, de eldste er faktisk verst. De skifter spor i hytt og pine uten å se seg for i det hele tatt. Jeg startet i pulje 4 og følte at det var kø det meste av tiden. Jeg sto i første startspor og hadde således full kontroll på utgangen. Det som var problemet var at det startet 150 damer samtidig som oss, dvs de startet 100 m foran. Etter 500 m var det da en vegg av damer som stengte for oss, det betydde mer kø en det som burde være normalt. Det var faktisk bare en av disse damene som slo meg. Denne ordningen burde absolutt bli avskaffet. Fra Midtfjell og inn var det nesten ikke mulig å gå forbi, fra Sjusjøen var det utrolig stor forskjell på gliden i sporene det ene sporet var det mye bedre glid der var man nede på isen, det betydde at det ikke var mulig å gå forbi.
    Alt i alt var jeg rimelig fornøyd, hadde jeg gått i pulje 2 eller 3 hadde nok tiden blitt 4-5 min bedre og da hadde jeg vært superfornøyd.

    Tror litt av problemene med køen er utslagene som seedingsrennene gir, noen får for god seeding og noen for dårlig. Jeg synes også arrangørene er for lite fleksible jeg prøvde å få Fredrik seedet fram men det var umulig nå ble han dessverre syk og fikk ikke deltatt. Det er jo helt håpløst at Ivar og Amund skal gå i pulje 4 og 5. Det er noe galt med mulighetene å seede de yngste løperne. De er utrolig mye bedre enn det arrangørene tror. Jeg har løpere som jeg trener som på seedingrenn har seedet seg fram til pulje 3, men som i Hovedlandsrennet ikke er bedre enn nr. 200.

    Du får stå på videre Frode, neste år blir det kanonforhold med betongspor !!!

    Even

    SvarSlett
  2. Takk skal du ha, Even. Ikke rart at vi sliter lengre bak når dere raketter i tidlige spor også har mye av de samme problemene. Eneste trøsten er at da blir det kanskje ikke så store forskjeller som jeg kanskje tror, hvis ”alle” har litt av de samme problemene. Harald beskriver jo noe av det samme problemet på SkriveBlokken;

    "Et realt sliterenn hvor ingenting kom gratis. Bare det å komme forbi folk var et pes. Da måtte man ut i høyre eller venstrefila og gasse på noe hemningsløst. Fy og fy så slitsomt."
    Harald gikk i pulje 2!...

    Men merkelig at den damepuljen plasseres rett foran pulje 4 - hvorfor i all verden stod de ikke bak?

    Er også enig i at arrangørene er for lite fleksible. Det er sikkert ikke så lett og her har de nok en helt konsekvent linje, for ikke å åpne for skjønn som sikkert andre hadde følt var vilkårlig eller urettferdig. Jeg prøvde selv å argumentere for å slippe useedet pulje for et par år siden da jeg hadde anledning til å overta Johnny sitt startnummer, med referanse til andre resultater, men det var helt nytteløst. Så jeg trakk meg... Det viste seg da at selveste Ragnhild Bratberg, innehaver av Ekebergs Ærespris, fra Lillehammer og som også har vært med i støtteapparatet i en årrekke, heller ikke fikk aksept for en skjønnsmessig vurdering. Også hun måtte seede seg! Basta! Da nytter det selvsagt ikke for oss...

    Gratulerer ellers med sub 3.30 og ny, god plassering, Even! Sterkt levert, som vanlig!! Synd med Fredrik, men han får maaange muligheter i årene som kommer.

    Og ja, jeg satser nok på å prøve meg igjen, med eller uten betongspor. Kan ikke la denne flausen bli stående som siste inntrykk. Bare jeg får knekket koden med mine forferdelige fingre. Trodde jeg hadde løst den floken i vinter, men dengang ei...

    SvarSlett
  3. Hei Frode,

    Jeg kom over bloggen din i dag, og ble helt satt ut over hvor mye bloggen din minner meg om min egen. De samme unnskyldningene for hvorfor renn ikke har gått så bra, og samme resonnement som viser at man i grunn kan være ganske fornøyd på tross av alt som gikk galt osv.

    Bare ta en titt på http://kajanm2012.blogg.no/ så skjønner du kanskje hva jeg mener.

    Gratulerer med godt gjennomført på tross av alt!

    Hilsen Kaja

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Kaja,

      Artig. Og takk skal du ha. Ja, det er alltid både lyspunkter (som det er viktig å få med seg) og diverse ting som gjør at en sjelden blir helt fornøyd... Det er vel litt av sjarmen også, selv om det ble litt for mye av "det gode" denne gangen...

      Fin blogg. Ser at du gikk HalvBirken du også. Til neste år er det bare å prøve seg på HelBirken. Eller NM... Lykke til!

      Slett
  4. Artig lesestoff! Jeg gikk og følte på at nå er det rett og slett blitt for mye folk i Birken. At det var mye bedre løyper etter Kvarstad enn før, er faktisk som det pleier å være. Hilsen fra en som har 24 merker, og derfor kommer til å gå ett renn til. Deretter Schluss vorbei! Torodd Lybeck

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Torodd!
      Takk skal du ha og gratulerer med ditt 24.merke!! Må være en god følelse å passere Kvarstad og se at du ligger 15 minutter FORAN merkeskjema! Jeg kan bare drømme om slikt! :-)

      Fin blogg du har selv med eget referat fra Birken. Vi har omtalt mye av det samme, men godt poeng du har om alt søppelet. Tillater meg å sitere litt fra bloggen din;

      "På startarenaen gjentok speaker gang på gang at løpere som ble tatt i å hive fra seg gel-tuber og anna søppel undervegs, skulle straffes med tillegg i tida på 15 minutter. Men vi som hadde gleda oss til å gå i reine, fine spor over fjellet, ble temmelig skuffa. Geloholikerne i front hadde hivd fra seg hundrevis av tomme tuber akkurat som før. De peikte tydeligvis lang nase til arrangøren der de gikk i de fremste puljene: Æda-bæda, du greier ikke å straffe meg! Slik må de ha tenkt, så det ble mye svineri å prøve og styre unna i år igjen, for oss som kom litt lenger bak. Det burde være mulig å gå Birken uten å hive fra seg massevis av skjemmende søppel, mener jeg."

      Jeg er så enig, så enig! Var veldig skuffet over at søppelet fortsatt florerte i løypene, sånn at vi ofte måtte "hoppe" fra en ski til en annen i mange bakker - god balansetrening om ikke annet, men ikke verdig Birken eller birkebeinerne! Jeg klarer meg stort sett også med det som serveres på matstasjonene, men må innrømme at jeg hadde med meg to gel-tuber. Men de ble fisket fem like før matstasjoner og kastet på selve matstasjonen.

      Lykke til mot ditt 25.merke neste år!!

      Slett
  5. Hadde samme opplevelse. Tok merket i 2011 og langt bak i år - på en dårlig dag. Vi får komme sterkere tilbake :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, til neste år tar vi merket - begge to!

      Slett
  6. Hei Frode!
    Kom over SportsBloggen da jeg var inne på Kondis.no, og ble så sittende å lese fra denne. Artig lesning og vi har mange like interesser, men på forskjellig nivå.

    Jeg skriver selv litt om mine aktiviteter i egen blogg og håper at jeg ved å dele erfaringer/opplevelser m.m., kan bidra til at flere finner glede å være ute i skog og mark.

    Jeg gikk ikke Birken i år, men synes å kjenne igjen dine beskrivelser hva forhold angår fra tidligere deltakelser i Birken. Birken er lunefull.

    For egen del var det Grenaderløpet 2013 som var vinterens hovedmål. En flott opplevelse nærmere beskrevet i turogtrening.blogg.no

    SportsBloggen er flott, stå på Frode.

    Hilsen Arvid M

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Arvid!

      Tusen takk for veldig hyggelig hilsen! Må si det er inspirerende at andre har glede av å lese på bloggen. Som deg, så synes jeg det er flott hvis det på noen måte kan bidra til at flere i vårt stillesittende samfunn finner glede av idrett og et aktivt friluftsliv.

      Fin blogg du har selv også, med masse flotte bilder! Jeg ser jo dessuten at du er fra "nabobygden", kun et skogsområde mellom oss og at vi ferdes mye i de samme områder. Ja, det ser til og med ut til at vi har felles kjente!

      Og gratulerer med å ha gjennomført verdens hardeste langrenn, Grenaderen! Det har aldri jeg gjort. Men kanskje jeg prøver meg til neste år....

      Slett
    2. Hei,

      artig blogg! Jeg pleier ikke å lese blogger, men din var veldig bra (sikkert fordi jeg har veldig sammenfallende interesser og opplevelser... Og med masse bilder fra mitt kjære Ringsakerfjell så var jeg solgt...) Deler en del av opplevelsen fra Birken - startet i pulje 16 og var seedet dårligere enn det jeg faktisk var. Så da ble det en del forsering. Opp til Raufjellet gikk det faktisk an å gå i det høyre (folk klumper seg sammen i det venstre..), mens fra Sjusjøen så måtte jeg rope hold høyre flere ganger. Skjedde det noe? Nei.... Så da ble det å enten forsere på kanten, eller legge seg pent i kø. Arrangøren burde hatt flere skilt som jeg så et par av - hare til venstre og skilpadde til høyre. Kanskje greia er at en tror at en går fortere enn det en faktisk gjør? Men da bør en ta et pent "hold høyre" med et smil...

      Nå er det sykkelsesong snart (først løpet!) og grunnen til at jeg havnet på bloggen din var en link fra Sjusjørittet. Ser ut som det var en artig trase, også for oss som trives best på grus :-)

      Hilsen Sidsel

      Slett
    3. Hei Sidsel,

      Takk skal du ha. Ja, erfaringene med Birken er visst omtrent de samme. Vi får håpe at arrangøren leser bloggen også og tar tak i noen av de tingene som ikke er så bra - tenker da først og fremst på manglende kultur og respekt for andre både relatert til spor og søppel... Må nok kraftigere lut til enn noen skilt dersom dette skal bli bedre, er jeg redd. De "truet" jo med tidsstraff på 15 minutter ved kasting av søppel, men jeg har ikke hørt om noen som fikk straff. Neste år håper jeg de går lenger, og disker alle som kaster søppel utenom i godkjente soner. Men jeg tviler...

      Sjusjørittet er nesten bare grus, kun et par terrengpartier. Jeg har kun syklet mesteparten av løypen på treningstur, men leker litt med tanken på å prøve meg i selve rittet i år.

      Lykke til med sykkelsesongen!

      Slett