mandag 18. mars 2013

Birken-flausen

Det hadde vært knallforhold i flere uker og alt lå til rette for tidenes Birkebeinerrenn. Så kom litt uanmeldt snø og ødela alt sammen.

"Liten tue velter stort lass," er det noe som heter. Eller omskrevet; "Litt snøfall velter stort skirenn"... For med betongspor i over en uke, supre forhold under HalvBirken forrige helg og stabilt, godt, kaldt vintervær hele uken, lovet "alle" kjempeforhold i årets Birkebeinerrenn. Senest kvelden før rennet gikk Birkebeinersjefen  Rune Bergsodden langt i å love tidenes renn. Han viste til "betongsporene" som for en gangs skyld skulle gi like forhold for alle. Sporene ville holde seg hele dagen, sa han nesten skråsikkert. Og han hadde god støtte av værmelderne på Meteorologisk Institutt og yr.no, som nærmest garanterte for kaldt, flott vintervær. På nyhetene lørdag kveld fablet de fortsatt om minus 16-20 grader ved start, så den eneste lille bekymringen for alle rundt bordet i kantinen på ungdomsskolen på Rena, var kulden. Snø og mildere vær var ikke et tema, selv om jeg selv faktisk stusset litt. Det var jo bare å se på kartet, der et lavtrykk kom stadig lenger nord og truet de skråsikre værmelderne. Men jeg måtte jo nesten stole på ekspertene... Selv på morgenen selve renndagen opererte yr.no fortsatt med -16 på Rena.

Hektisk ved startområdet på Tingstadjordet. De siste forberedelser skal gjøres.

Hmm, hvor feil går det an å ta? Da vi ankom startområdet på Tingstadjordet kl 08.30 var det ikke i nærheten av de meldte kuldegradene. Men det var fortsatt minusgrader, og hadde jo vært rimelig kaldt hele natten. så jeg la bare på et lite lag med VR45 på toppen av de ferdigsmurte skiene, smurt helt i tråd med Swix sine føretips, med VR40, og trodde fortsatt at det var faste, fine spor som møtte meg og de 17.019 andre som la i vei fra Rena for 54 beinharde kilometere til Birkebeineren skistadion på Lillehammer. Birken, here I come. I am ready!!


Siden det var langt mildere enn ventet, la jeg på et lite lag med det jeg trodde var VR45. Men det er da vitterlig VR50 på bildet!... Fra før hadde jeg smurt for kaldføre, med VR30 og VR40. Som glider hadde jeg for første gang lagt på både HF6 og nanofluoren på bildet, som Arnstein hadde skaffet meg. Kanskje det var derfor jeg hadde kjempeglid!

Jeg har for øvrig et veldig tosidig syn på Birkebeinerrennet. For makan til styr for å gå et skirenn finnes vel ikke. Og  hele greien er også blitt temmelig gjennomkommersialisert. Men på den annen side, så synes også jeg at det er noe spesielt med dette tradisjonsrike rennet. Og det er jo ganske fantastisk at så mange mennesker bruker så mye tid og penger på et opplegg med så mye pes som i Birken, og gladelig ligger som sild i tønne på madrasser på alle bygdas skoler og militærleire, eller står opp midt på natten for å sette seg i en buss og blir fraktet til start på Rena.

Rena er ikke akkurat verdens navle og dette er ikke et høyfjellshotell, men Rena ungdomsskole. 

Som vanlig hadde jeg ikke meldt meg på rennet, men lysten var der og formelig terget meg og trigget meg. Så da Kondis-kollega Oddvar i forrige uke plutselig tilbød startnummer og overnatting, så måtte jeg bare slå til. Særlig siden det siste hinderet - seedingen - fant sin løsning ved deltagelse i HalvBirken søndagen før. For selv om jeg ikke er noen stor langrennsløper, så trener jeg for mye til at jeg orker å stille helt bakerst i useedet pulje, og seedingprosedyrene er også noe av det som har hindret meg fra å være med flere ganger.

Nok om det, denne gangen var jeg klar, og jeg fant et perfekt opplegg med Sykkelboden sin Birkenbuss. Den hadde avreise fra tre stoppesteder, hvorav det ene var ved Sofiemyr stadion 200 meter hjemmefra. Fraktet fra dør til dør altså, og med madrassovernatting innbakt i billetten jeg overtok av Oddvar. Alt klart! Tut og kjør!

Jeg var litt spent på om det var noen kjente på bussen. De var det ikke mange av, men en nygammel rikskjendis var med. Selveste Tollef Sverdrup satt nemlig på første seterad i bussen, som startet fra hjembygden hans i Ski. Tollef har plutselig blitt rikskjendis etter å ha vært med i tv-programmet Drømmen om Birken, som den desidert eldste deltager i rennet. Tollef er i sitt 94. år, men du verden så ung til sinns og så sprek! Det var nesten en ære bare å være på samme bussen som denne grand old superman!


Fuglefjell eller sild i tønne?
Natten på madrass gikk overraskende bra, etter en rolig kveld med gryterett og ro på rommet fra kl 22. Jeg stod ikke opp før litt etter kl 06, så jeg fikk faktisk en lang natt med brukbar søvn. Så var det opp og i gang!

Startskuddet smalt på Tingstadjordet for pulje 14 kl 09.10. Ikke helt som sist, for to år siden, da jeg lurte meg til en plass i pulje 4 og gikk mitt desidert beste Birkebeinerrenn. Jeg måtte jo nesten det da, for ikke å gjøre skam på det litt for gode seedinggrunnlaget... Denne gangen følte jeg det motsatt, at jeg egentlig burde vært seedet noe bedre enn i pulje 14. Men med harde spor og fine forhold for alle, så brukte jeg ikke energi på det...

Klar, ferdig, gå! Jeg har funnet min plass i startfeltet og det er to minutter til starten går i pulje 14...
Spenningen er til å ta og føle på!

Du verden så skuffet jeg ble! Helt fra start var det puddersnø. Borte var absolutt alt av betongspor. Det bitte lille snøfallet hadde nemlig gjort at arrangøren hadde kjørt opp hele traséen i løpet av natten. Dermed forsvant det harde, kompakte underlaget som hadde bygget seg opp over lang tid, og det ble mye løsere spor. Dager og uker med fantastiske forhold smuldret formelig bort. Trolig hadde de ikke noe valg, for eliten kan jo ikke starte med et lag med nysnø i sporene, men du verden så synd. I alle små kneiker, der man tidligere bare kunne springe opp bakkene i sporene med spikerfeste, var det nå bare masse hvitt pulver. Løs sukkersnø uten antydning til spor. På toppen av det hele var det litt problemer med festet.

Jeg prøvde febrilsk å finne en rytme og tenke positivt, dette var jo likt for alle (men det var det jo ikke), men jeg er ganske avhengig av solid feste for å gå noenlunde bra på ski. Så med litt for mange kraftkrevende glipptak, valgte jeg å få hjelp på den første smørestasjonen til Swix etter bare 5-6 km. Etter et par minutters stopp der og et ekstra lag med VR45, etterfulgt av drikkestasjon like etter, fikk jeg både litt hvile, bedre ski og nye krefter. Optimismen steg et par hakk og jeg tente at jeg ikke tapte så mye på dette stoppet, når alt kom til alt. Og i de seige bakkene mot først Dølfjellet og så Raudfjellet, gikk jeg brukbart og avanserte i venstre spor.

"Jeg fryser i hvert fall ikke på fingrene i år, og slipper å bruke energi på det!", sa jeg oppmuntrende til meg selv, med tanke på hvor strabasiøst det var de første milene for to år siden, for ikke å snakke om i mitt første renn der jeg måtte stoppe på snaufjellet for å skifte hansker. Vel, lite ante jeg da om hvor feil jeg skulle ta...

Det var jo som nevnt langt mildere enn meldt ved start, og allerede etter noen hundre meter silte svetten. Jeg var varm og god overalt, litt for varm, skulle det vise seg. For siden det var meldt 8-12 minusgrader i hele løypen, tok jeg ingen sjanser og gikk med votter, med tynne innerhansker i merinoull under. Det har fungert aldeles strålende på treningsturer i hele vinter, og det fungerte kjempebra nå også. Lenge. Men opp på snaufjellet var det adskillig surere, det blåste en del og jeg kjente at skidressen plutselig ble som en rustning, da våte, svette partier frøs til is. Det samme skjedde nok med hanskene, for med litt for mye varme- og svetteproduksjon, så ble også hanskene plutselig kalde og fingrene frøs raskt til noe som lignet på istapper. Here I go again!.. Men det var jo ikke kaldere enn at jeg sikkert får varmen igjen nede i dalen, prøvde jeg å berolige meg selv med.

I utforkjøringen ned fra fjellet gikk det virkelig unna. Jeg hadde kjempeglid! Det resulterte i en nestenulykke med en scooter, som kjørte på venstre side i kjøreretningen like ved sporet jeg kom susende i. Håper den ikke sjener litt ut til høyre, tenkte jeg, i det jeg suste forbi bare 20 cm fra scooteren. Jeg tror føreren ble litt forfjamset, men jeg følte at risikoen var større hvis jeg skulle skifte spor i den store farten, med mye løssnø mellom sporene.

En ny nestenulykke inntraff i bakkene ned mot Kvarstadsetra, da en mann falt og ble liggende på tvers med armer og bein og ski som effektiv blokkering for alle som kom bak. Jeg fant en liten åpning i yttersvingen helt ut mot løssnøen, og unngikk såvidt å kjøre rett inn i noen tilskuere som hadde rigget seg til akkurat der. Joda, det gikk unna i svingene! Og nå var jeg veldig spent på hvordan jeg lå an i forhold til merketid ved passering Kvarstad. For to år siden fikk jeg positivt sjokk og en enorm vitamininnsprøytning da jeg lå omtrent på merkekravet, mens jeg trodde at jeg lå langt bak. Kunne det samme gjenta seg i år?

Inn mot Kvarstad klarte jeg med stive fingre å fikle frem den andre og siste gel-tuben min, klar for brattbakkene opp til Midtfjellet. Men denne gangen var det motsatt melding og skuffelse. For med 2.25 lå jeg ca 7-8 minutter bak merketiden. Ojsann.. Da nytter det ikke. Merketiden er kjørt. Motivasjonen sank. Orker jeg å ta ut alt da? Og orker jeg å gå videre med stivfrosne fingre? Svaret kom lynraskt og impulsivt. NEI! Da kan jeg i hvert fall skifte hansker og få det litt behageligere, tenkte jeg. Det var nok et skjebnesvangert valg. Men det gjelder jo ikke livet, og bakkene opp til Midtfjellet blir uansett umulig å forsere på en god måte når puddersnøen hadde omgjort alle kneikene til fiskebeinsbakker i løssnø, var begrunnelsen for min egen retrett.

Så fra i ett øyeblikk å forberede meg på hardkjør, var det i stedet bråstopp, av med sekken og frem med tørre hansker, som selvfølgelig lå nederst i sekken. Ut med alt, sekken måtte tømmes. Der var de! På med tørre, varme hansker. Deilig! Eller? Nei! Det var nå marerittet begynte. Jeg prøvde nemlig å slå floke for å riste blod ned i de hvite fingrene, slik jeg alltid gjør. Dermed kom "naglebiten", det ble bare vondere og vondere i en lang periode. Shit, tar det virkelig sååå lang tid å få varmen!?.. Jeg ble kvalm, tok av meg ski og krøket meg sammen, mens andre skiløpere suste forbi. Det betydde ingenting lenger. Rennet var ødelagt, først av ødelagte spor og puddersnø, nå kom spikeren i kisten. For første gang vurderte jeg seriøst å bryte!... Dette var jo ingen vits lenger. Men jeg så ingen åpenbar mulighet for å gjøre det, og straks den verste kvalmen slapp taket, forsvant også de tankene, heldigvis. Nei, det var ikke aktuelt å bryte! Men jeg kan jo ta resten av rennet som en tur, besluttet jeg. Da blir jo dessuten moder'n glad, som alltid formaner til at jeg ikke må presse meg for hardt...

Jeg gikk noen meter tilbake, på beina, og hentet meg en halv banan, deretter labbet jeg over på andre siden og fikk et krus lunken buljong. Endelig var fingrene i ferd med å vinne kampen mot kulden, og jeg kunne spenne på meg skiene igjen. Men fikk de ikke på! Det var kommet is under skoene...

Så omsider fikk jeg på meg sekk, ski og staver igjen og var klar for etappe to. Jeg tittet på klokken og hadde da vært på Kvarstad i ca 15 minutter. Ett kvarter!! Det tilsvarer flere kilometer og hundrevis, kanskje over tusen løpere... Men etter å ha synes synd på meg selv, måtte jeg neste le. Jeg følte meg som den komplette amatør! Og var det jo også... Amatør på tur.

Amatøren i slapp stil i høyre billedkant...

I begynnelsen gjorde jeg som jeg sa og tok det relativt rolig videre. Rennet var jo ødelagt uansett med hensyn til en akseptabel sluttid og det var uråd å gjøre slik jeg klarte for to år siden, da jeg avansere nesten 500 plasser i bakkene fra Kvarstad til Midtfjellet. Da var det spor å gå i, det var det ikke i kneikene nå, og de er det mange av opp der. Og der hvor det var spor, var det også nesten uråd å avansere. For merkelig nok, så finnes det jo ikke løypekultur i Birkebeinerrennet! Det heter seg jo at de som går sakte skal holde til høyre slik at det skal være mulig å gå forbi i de venstre sporene. Det bare funker ikke slik! De fleste gir blaffen, alle spor er effektivt blokkert, og man må gå sikksakk og rykkete hvis man skal avansere. Dette koster jo enormt med krefter. Så i store deler av løpet ble jeg liggende i puljer bak noen som gikk akkurat litt for sakte. Dermed ble jeg cruisende avgårde i comfortsonen, men det blir ikke merke av slikt. Mange steder var det faktisk høyre spor som var det eneste ledige der man kunne avansere. Jeg lurte litt på om det kunne være slik at ingen vil "nedverdige seg" til å gå i det "sakte" sporet.

Det gikk uansett ganske pent og pyntelig opp til løypens høyeste punkt, Midtfjellet. Men heldigvis er det ikke like trangt om plassen alle steder, og i de velkjente partiene mot Sjusjøen var det igjen bredt og fint og stort sett muligheter for å gå i ønsket fart, hva nå enn det var på denne merkelige dagen. Det varierte nemlig veldig. Men etter hvert hadde jeg liksom nullstilt meg og staket på. Og med en svær kaffe- og colablanding på matstasjonen på Sjusjøen, var batteriene ladet på ny. Nå skulle jeg jo bare fullføre samme trasé som i HalvBirken forrige helg, selv om jeg var spent og en smule skeptisk til de beryktede utforkjøringene ned fra Sjusjøen. Delvis med rette. For der man forrige helg kunne stå i sporene og suse ned med god sikt, var det nå løst og attpåtil dårlig sikt. Men det var jo ikke hardt, så jeg lot det stå til og nok en gang kom jeg meg helskinnet ned, uten å bli passert av særlig mange. Og enda en gang klarte jeg å svinge unna en annen som falt. Men det var selvsagt adskillig mer ploging i svingene enn for seks dager siden. Det gjaldt for de aller fleste.


Så var jeg endelig nede på det flatere partiet inn mot mål, hadde masse krefter igjen og fortsatt kjempegod glid på skiene. Men sukk, så var det dette med løypekultur da. Jeg hadde lyst til å bare stake på, forbi alle rundt meg, men var venstre spor ledig? Neida, selvsagt ikke. Men så fikk jeg uventet hjelp.

"Høyre! Høyre!" hørte jeg plutselig bak meg. Der kom jaggu en kar som ropte på løype. Jeg får meg ikke til å gjøre slikt, er altfor snill og beskjeden..? Og hørte ingen andre som gjorde det heller. Men nå så jeg mitt snitt til å legge meg i rygg på denne modige karen, som nærmest fungerte som en brøytemaskin, med meg på slep. "Høyre!", ropte han igjen. Sjelden med noen reaksjon fra løperen foran på første forsøk. "Høyre!!! runget igjen, litt høyere, og da kom de fleste seg til siden etter hvert. En eldre kar som gikk desidert saktest av alle rundt seg, hadde også funnet det klokt å legge seg i venstre spor, og det ble det full plog og oppbremsing for å unngå kollisjon, før han omsider og tilsynelatende svært forundret oppdaget at noen ville forbi. Jeg staket som besatt, livredd for å miste ryggen til min "redningsmann", og vi avanserte voldsomt. Vi staket forbi folk som stort sett gikk diagonalgang og jeg følte meg litt som Jørgen Aukland.

Enda en gjenstridig kar, som først på tredje eller fjerde rop, meget motvillig slapp oss frem, mens han sur som en potte slang med leppa. Utrolig! Her har arrangøren virkelig en jobb å gjøre, med å disiplinere deltakerne og skape en mye bedre løypekultur. Men det er neimen ikke lett. Noe de eldste klassene i år fikk smertelig erfare. De har jo alltid fått starte først, før eliten, men pga mye kluss i fjor, fikk de ikke lov til det i år og måtte stille i vanlige klasser. "Snakk om å ødelegge for seg selv", sa en oppgitt deltager på bussen vår, som selv hadde meldt seg på nettopp for å kunne gå tidligst med gode spor, men som i stedet måtte gå langt bak i rekka. Det var tvilsomt om han stilte til neste år...

Tilbake til "min mann". Det kom nesten til munnhuggeri, før jeg ba "haren" om å kjøre på videre. Det gjorde han og vi fortsatte vår seiersmarsj på nederlagets dag. Og med omlag en kilometer til mål sa jeg takk for hjelpen og takk for følget og staket meg forbi min redningsmann også, akkurat da det var et langt parti med ledig spor foran meg. Bare for at en dame plutselig smatt ut rett foran meg og hindret langspurten. "Høyre!" hørte jeg meg selv rope... jøss!... men selvsagt til ingen nytte og uten noen annen reaksjon fra damen enn at hun begynte å stake som besatt rett foran meg. Dermed måtte jeg pent legge meg bak en gruppe igjen opp siste bakken, men på oppløpet fant jeg åpninger mellom sporene og ved sporskifter og avanserte nok ytterligere 7-8 plasser bare på det korte oppløpet. Som om det hadde noen verdens ting å si! Som om jeg spurtet om VM-medaljer!... Men jeg hadde i hvert fall fått til en god avslutning og viste for meg selv at jeg kan langt bedre enn dette.

Til tross for avslutningen var jeg bare halvsliten i mål, overrasket over min egen stakekapasitet, og ikke fullt så bombastisk lenger på at dette var mitt siste Birkebeinerrenn. På Kvarstad bestemte jeg meg nemlig for at dette ikke var noe for meg.

Men, jeg har etter hvert lært at man aldri skal si aldri....

Tiden ble 4.31, den nest dårligste tiden på mine 4 renn og milevis bak merkekravet på 4.03. Men tatt i betraktning full stopp på over et kvarter, manglende motivasjon i midtpartiet og problemene med køgåing, så er det jo faktisk ikke et helt håpløst utgangspunkt...

På den annen side, så får jeg si som vi pleier å gjøre i Bergen:  E de så nøye då!?...

Klubbduell - i etterkant:


To tomme hender og ikke helt happy i mål. Men avslutningen satt! 
Klubbkompis Tron Gifstad kom i mål hakk i hæl. Vi så hverandre ikke underveis, men hadde likevel en artig duell når vi ser på mellomtidene våre; 1) På Sktramstad lå jeg 1.52 bak Tron, hvilket omtrent tilsvarte smørestoppet mitt. 2) Ned til Kvarstad gikk jeg akkurat 4 minutter fortere og passerte 2.08 foran Tron, like før hanskestoppet mitt. 3) Så på Sjusjøen lå jeg hele 6.12 bak. 4) Men fra Sjusjøen og til mål klarte jeg akkurat å innhente dette og fikk 26 sekunder bedre tid enn Tron i mål. Så da fikk jeg jo litt valuta for avslutningskjøret likevel! :-)

Og i motsetning til etter HalvBirken, var det ingen ting å utsette på serveringen i mål.
Snarere tvert i mot! Yt, epler, chips, varm saft og suppe gjorde veldig godt!

Hvordan det gikk med hedersmannen vår Tollef tror jeg de fleste har fått med seg. Da jeg stod i målområdet sa speaker at han akkurat hadde passert Kvarstad, sannysnligvis ved godt mot og i langt bedre humør enn jeg selv hadde på samme sted. Og i bussen på vei hjem kom sidemannen min med den glade nyhet fra VG-nett om at Tollef akkurat hadde kommet i mål på like under 11 timer! Han hadde sogar forbedret tiden sin fra i fjor med 15 minutter, på en dag da vinner Anders Aukland brukte 21 minutter lengre tid enn han gjorde i fjor, da han også vant, for øvrig på ny rekord. En fantastisk prestasjon! Både av Anders Aukland og ikke minst av Tollef Sverdrup!

Tollef i fin stil fra tv-serien Drømmen om Birken. 
Fra Skilandslaget og Birkebeiner sin Facebookside har jeg lånt dette bilde av Tollef. Skilandslaget skrev følgende: Sorry, Legkov, sorry Martin, men dagens mest imponerende prestasjon kom ikke i Kollen. Den kom i Birken. Tollef Sverderup - 94 år - fullførte den tøffe 54 km løypa med bravour. Vi bøyer oss i støvet for slike prestasjoner!" Jeg er så enig, så enig.

Arrangørens hadde også spurt Tollef om hvordan turen over fjellet hadde vært.
- Den har vært veldig fin. Jeg har hatt godt feste og god glid, og det var fint over fjellet. Jeg liker når det er overskyet for da holder forholdene seg bedre. Det var fine spor hele veien. Et flott arrangement, svarte positive Tollef Sverdrup.


PS: Tollef hadde selvsagt ordnet med annen transport hjemover. Og Sykkelboden sin Birkenbuss kan absolutt anbefales.


Resultat Birkebeinerrennet 2013
Startnr:8858
Navn:Frode Monsen
KlasseMenn 50 - 54 år, M50
Plassering:742
Tid i mål:04:31:16
Makstid04:03:48
Mellomtider:SkramstadKvarstadSjusjøen
00:53:3002:24:5503:45:02



Til sammenligning hadde jeg følgende resultat i 2011

Tid i mål:03:56:04
Makstid04:02:41
Mellomtider:SkramstadKvarstadSjusjøen
00:47:0702:15:3703:14:57

Detaljer fra egen pulsklokke kan ses her.


Arnstein var heller ikke like fornøyd som etter HalvBirken.
Men det smakte med en vaffel og kaffekopp i Håkons Hall,
etter at vi hadde sett innspurten av 5-mila i Kollen på storskjerm.


Kort etteranalyse:
Sammenlignet med rennet for to år siden, var merkekravet bare drøye minuttet svakere (4.03.48 i år mot 4.02.41 i 2011). For to år siden passerte jeg Kvarstad litt under merkeskjema på 2.17. Det var også omtrent samme skjema på Kvarstad i år, mens jeg passerte på like under 2.25.

Jeg ble nr 742 i klassen av 1453 startende, altså såvidt på nederste halvdel (!) - huff - mens jeg sist var på uoffisiell 306.plass av 1322, som i hvert fall var innenfor beste fjerdedel (23 %).

Jeg brukte altså 4.31.16, mens vinnertiden i klassen i år var 3.04.57 (Knut Beck Engebretsen), mens den i 2011 var 2.59.09 (Kristen Aaby). Da brukte jeg 3.56.04.

Birkenflause er vel et dekkende ord for min egen innsats....

Men det sier også litt om hvor stor forskjell det er på starte langt bak eller å starte med gode forhold i tidlige puljer, og hvor urettferdig og litt vilkårlig dette merkekravet kan være, helt avhengig av hvor godt været og føret holder seg utover dagen. Merkekravet settes jo bare av 5 løpere, som alltid har tilnærmet optimale forhold sammenlignet med den brede masse, der forholdene kan variere veldig, både fra år til år og i forhold til "merkesetterne". Mens tidspåslaget alltid er konstant, i form av 25 % av snittiden til de 5 beste i klassen. Men det geniale er likevel at nettopp dette merket jo er selve varemerket - bokstavelig talt - for Birken, og skiller Birkebeinerrennet fra alle andre renn og konkurranser!....

MERKETIDENE: Jaja, jeg hadde klart merket i klassene over 70 år. Og faktisk i alle dameklassene...
Logistikk: Skiparkeringen utenfor Håkons Hall etter rennet er ganske dekkende. 


fredag 15. mars 2013

I mål i HalvBirken - og halvveis til målet

Så blir det Birkebeinerrenn på meg i år, for fjerde gang. Med HalvBirken som forrett og generalprøve i flotte vinterforhold på hjemmebane forrige helg. Og det ser ut til å bli nesten like fine forhold når hovedretten serveres på lørdag.

Fin oppladning med gryterett med Arnstein og "de tre musketerer" fra Frogner IL, Amund, Ivar og Herman,
tre av Norges mest lovende 16-åringer, som skulle gå UngdomsBirken for siste gang.
 

For det var ikke mye vårstemning på Sjusjøen da det fjerde HalvBirken ble arrangert sist søndag. Med start på Sjusjøen langrennsarena var det bare å ta de ca fire kilometerne fra hytten til start som oppvarming. Og den lille frykten for at 10-12 kuldegrader skulle lage problemer for mine sarte fingre og tær, var også ubegrunnet. Heldigvis. For med innerhansker inne i votter og med nytt skotrekk, så slapp jeg den vanlige kampen for å holde varmen. Greit å vite hva man skal bruke i Birken også.


Straks klar til start for alle under 40 år på Sjusjøen langrennsarena.

Dermed var det bare å forsøke å finne en fin rytme da startskuddet smalt kl 11.10. Jeg stod relativt langt fremme i den altfor store puljen for alle over 40 år, og inn i de første små kneikene ble det litt småkaotisk. Men det er om å gjøre å ikke bruke unødig energi på slikt, og i det lette terrenget opp mot Kroksjødemningen fant jeg en bra marsjfart. Nå var jeg jo skikkelig på hjemmebane, og noen minutter senere passerte vi hytten. Artig og litt rart å gå langrenn rett forbi hytteveggen, der Mira for øvrig lå på innsiden og ante fred og ingen fare.

Som skiltet viser, så passerer HalvBirken like forbi hytten og annekset vårt.

Skjønt fare var det vel heller ikke akkurat, og jeg koste meg nærmest mens jeg avanserte litt langs Kuåsen og inn mot bakkene til Gjestbodåsen. Det var faktisk den tøffeste motbakken i hele rennet, og den har jeg gått tusen ganger før. Ikke er den veldig lang heller. Jeg kom meg omsider forbi en gruppe løpere som effektivt blokkerte for alle som gikk bak - pussig at dette med løypekultur skal være så vanskelig - og synes jeg forserte bakkene bra. Så rundet vi Midtfjellkoia og første drikkestasjon. Jeg skjønner ikke helt hvorfor så mange birkebeinere styrer med drikkesekker. Sekken på 3,5 kg er vel tung nok som den er. Den skal jo veie det samme i mål, så med ekstra drikke må de jo ha adskillig tyngre sekk fra start. Og det er jo bra med 3 eller 4 drikkestasjoner på et renn på 28 km.

Ved Midtfjellkoia kommer vi også inn i Birkebeinerløypen og herfra følges samme trasé helt til mål. Foruten at HalvBirken står godt på egne bein som et langt lettere og enklere alternativ enn det "styrete" Birkebeinerrennet, er det også velegnet både som en siste gjennomkjøring og god trening i de tøffe utforkjøringene ned fra Sjusjøen, dersom man skal gå Birken helgen etterpå. I hvert fall synes jeg at noen av utforkjøringene er i heftigste laget. Derfor var jeg sjeleglad for det var trikkeskinner og et flott vinterføret med VR30 og 40 under skiene. Ikke noe skare og superglid heldigvis, men mer enn god nok fart likevel. Men jeg har blitt tøffere og stod faktisk i sporene nesten hele veien. Ikke var det mange som suste forbi meg heller. En gang gikk det nesten galt, men jeg slapp med skrekken. Jeg var faktisk oppe i 54,5 km/t, det må vel være bra for en amatør?

Jeg ble litt stiv i lårene etter alle utforbakkene, men i det småkuperte terrenget mot mål kjente jeg likevel at det var mye krefter igjen. En liten stund lurte jeg på om halvannen time var innen rekkevidde, og med perfekte ski var det bare å stake og gi det jeg hadde, helt til Birkebeineren skistadion dukket opp og vi kunne forsere den siste kneiken og svinge inn på arenaen der jeg heiet frem heltene under OL i 1994. Huff, så tiden flyr.


Arnstein var ikke langt bak, alltid like blid og tilsynelatende nesten uberørt. Trass i litt tråere forhold enn i fjor, forbedret han seg. Men vi er nok begge adskillig mer slitne på samme sted på lørdag. 

Kjæresten min gikk sitt livs første skirenn og fullførte i fin stil. Og det beste av alt: det gav mersmak!
Jeg var mer stolt av Hanne enn av meg selv etterpå.  Kjempegøy!

Tiden fløy litt for fort denne dagen også og klokken viste 1.32,52 i mål, etter passering på 54.03 ved Sjusjøen. Da brukte jeg altså 38.49 på de ca 13 km fra Sjusjøen til mål. Det holdt til 183.plass av 416 i klasse 40+. Flere detaljer her.

Jeg var bra fornøyd med tiden og følte meg ikke veldig sliten heller. Det akter jeg å gjøre noe med på lørdag...

Hvordan det gikk med ungdommen? Ivar og Amund kom begge på pallen, med Herman på sjette. Ikke verst! Arnstein og jeg kan bare drømme om slikt.

Hjemmehåpet Petter Stakston innfridde og vant eldste klasse
i UngdomsBirken , foran gjestene våre Ivar og Amund.

Du kan for øvrig lese mer om UngdomsBirken ved å følge denne linken til Sportsmanden.
Og mer om HalvBirken her. 


HalvBirken kan absolutt anbefales. Et veldig bra arrangement, med fantastisk sporkvalitet, flott start-og målområde og en fin og lett løype. Gode drikkestasjoner var det også, med ekstra pluss for flasker i stedet for krus - men med ett graverende unntak. For merkelig nok var det ikke noe påfyll å få i mål, verken av mat eller drikke! Ingenting! Et suppetelt stod strategisk plassert like ved mål, men der måtte vi betale. Ikke hadde vi penger i sekken heller. Arrangøren reklamerte jo med drikke og suppe, så dette var rart. Og slett ikke holdbart.

Og med nesten 1100 fullførende, så er det vel på tide å innføre vanlige aldersklasser også etter hvert? Rennet er mer enn stort nok til det.

Med de to unntakene, så var alt ellers bare fryd og gammen. Det var en flott reise på en fantastisk fin vinterdag.

Og om et par dager er jeg forhåpentligvis tilbake på Birkebeiner skistadion. Det er to år siden sist. Da var jeg for øvrig imponert over serveringen i mål, og det trengtes, etter at jeg hadde gått mitt hittil beste langrenn, uten at akkurat det sier så veldig mye. Så gjenstår det å se om jeg klarer noe lignende fra pulje 14 denne gangen...

Her kan du lese hvordan det gikk sist: Drømmegrensen og merket i Birken!

Til slutt noen flere stemningsbilder - på godt og vondt...:


Inga-Låmi

Verdens største (?) jenterenn gikk dagen før. Vi traff på denne muntre gjengen på vei til start!
Her er utstyret i orden!!




Håkons Hall

Masse å velge i, som vanlig. Jeg kom ut noen tusenlapper fattigere, men med masse nytt utstyr! 




Låven i brann

Et trist syn møtte oss lørdag, da ett av få samlingssteder på Sjusjøen, 
den tradisjonsrike Låven, stod i full fyr. 



...og slik så det ut dagen etterpå.

Vi får håpe at den gjenoppbygges så raskt som mulig. Låven er litt av sjelen til Sjusjøen.
- - - 

Lykke til alle som går FredagsBirken, StafettBirken eller selve Birkebeinerrennet.
Rapport fra det kommer senere.


onsdag 6. mars 2013

Noe for enhver smak!

I vinterferien hadde vi en slags mini-tour. Først noen dager på Skeikampen med alpint, langrenn, SPA og bassengaktiviteter, deretter andre del av uken på Sjusjøen, med langrenn både utendørs og innendørs. Kan man ha det bedre?

På Sjusjøen er vi veldig godt kjent etter hvert, men ingen av oss hadde vært på Skeikampen før. Nå var planen å ha noen familedager på SPA-hotell i fjellheimen, og etter litt research endte vi med Skeikampen Resort. Her kunne alle få tilfredsstilt sine drømmer: Hanne kunne kose seg med litt sjelden og ekte SPA-behandling, som seg hør og bør når du fyller halvrundt år. Barna hennes kunne slippe "turpresset" for noen dager og i stedet boltre seg i alpinbakkene, mens jeg kunne få meg noen fine turer med utforsking av nytt og spennende langrennsterreng. For ikke å glemme nummer seks i reisefølget, golden retrieveren Mira, som kunne få snuse inn nye inntrykk hun også. Noe for enhver smak!


Så godt med en nedkjølende snøsnusing!'
Titt, titt!....















Men med hund på lasset, var det ikke plass til oss "i herberget", så vi måtte pent ta til takke med en leilighet. Egentlig helt greit, så lenge vi hadde fullpensjon og kunne leve noen få dager i litt luksus.

Det er nemlig ikke så ofte vi gjør det, og barna begriper ikke hvorfor vi til stadighet skal dra gårde til en liten og spartansk hytte langt inne i fjellheimen, uten verken innlagt vann eller strøm. "Ungdommen nå til dags", sier jeg, litt i alvor og litt i skjemt. For det er nesten litt trist at mange selger sjarmerende fjellhytter for at familien heller kan dra til en topp moderne fjelleilighet som innehar det meste, både med varmekabler, oppvaskmaskin, kabel-tv og bredbånd. Der alt er som hjemme - minst! Vel, vel, nok om det, jeg er kanskje litt gammeldags, sånn sett, og liker til og med å slite litt, av og til.

Marie og Julie tester slalomskiene, mens Hanne holder seg til langrennsplanker og Mira.

Tilbake til "touren". Skeikampen var et fint bekjentskap! På forhånd måtte jeg imidlertid le litt, da hotellsjefen utbasunerte at "Sjusjøen kan bare pakke sammen", for Skeikampen var MYE bedre! Og da snakket vi om langrennsforholdene... Så selv om jeg ikke tok han helt seriøst, var jeg både spent og forventningsfull da vi kjørte gjennom Rudsbygda og det vi tror var barndomshjemmet til vår store sykkelhelt Edvald, og noen mil videre opp i dalen til Skei mandag ettermiddag. Og ikke minst da jeg tirsdag morgen endelig kunne spenne på meg skiene og begi meg i retning Fagerhøi. Jeg hadde fått anbefalt den turen, det skulle være småkupert og veldig flott langrennsterreng.

Endelig ved vendepunktet ved "forgjettede" Fagerhøi!!

Jeg ble litt skuffet! For ikke var det flatt, i hvert fall ikke i starten, med noen stigninger som virket langt tøffere enn Birkebeinerstarten fra Rena til Skramstadsetra. Opp, opp, oppover!... Senere fikk jeg høre av den samme hyggelige hotellsjefen at mange brukte denne traséen som trening før Birken. Det kan jeg skjønne. Ikke så jeg så mye av landskapet heller, for det var grått og tåkete. Og selve Fagerhøi, dagens mål som jeg var litt nysjerrig på, det var ikke akkurat noe spennende sted, dog visstnok mye brukt som leirskole. Men som treningstur ble det meget bra, for jeg kom da opp i det småkuperte terrenget til slutt, og på hjemveien måtte jeg gå på "alt hva  remmer og tøy kunne holde", for å nå lunsjen!... For er man på høyfjellshotell, kan man ikke gå glipp av den. Jeg rakk det heldigvis, etter snaue timen på de 14 kilometerne tilbake til hotellet. Og fikk min belønning i form av et gedigent lunsjbord!

Tilbake fra frisk tur!

Og klar for boblebad!

Heretter var det bare stigning i programmet. Ettermiddagen ble stort sett tilbragt i hotellets SPA-avdeling, vekselvis i boblebad, varmebad, kuldekulp, steambad og badstu. Og neste dag var rene åpenbaringen! Blå himmel og knall sol. Selve Skeikampen, som dagen før hadde vært skjult av tåken, tronet midt i synsfeltet, vilt, vakkert og majestetisk! Nå skjønte jeg hvor navnet kom fra. Og jeg fikk en nydelig skitur med Mira og Hanne i et fantastisk flott terreng med rene "julekortstemningen". Mens den yngre garde fortsatt boltret seg i alpinbakkene, som det var mange av, i alle fargekategorier og vanskelighetsgrader. Livet er herlig på sånne dager.

Skeikampen troner vakkert bak Hanne og Mira.

Onsdagen var en åpenbaring. Nydelig vær, natur og skiløyper!

Alléen fra hotellet til slalombakken. Idyllisk!

Så joda, hotellverten hadde litt rett. For variasjonsmulighetene er mye større på Skeikampen, og det hele er veldig "kompakt", der en lett kan skli rett ut i løypene, enten det dreier seg om alpint eller langrenn. Bilen kan stå uberørt i fred og ro. Deilig!

Men tiden gikk så altfor fort og tredje dagen gikk "touren" videre til Sjusjøen. Nå var det slutt på hotellivet og alpinmoroa for ungdommen, de måtte jo teste langrennsskiene litt de også. Og det ble noen dager med turer i langt mer kjente trakter, til Midtfjellet, over Gjestbodsåsen, Fjellelven, "solskinnsløypen" og annet snadder. For egen del ble det gjerne to daglige turer, en med ungdommen og en ekstratur senere som egentrening. Jeg fikk til og med lagt inn en egotripp med en rundtur på 45 km over Lunkefjell og Nevelåsen til Gaiastova og Pellestova, og retur via Snultra og Midtfjellet. Været var stort sett bra og føret var kjempegodt alle dager.


Ut på tur! Marie, Thomas og Julie, med mamma Hanne i bakgrunnen, ved Midtfjell..

Vakkert landskap fra Sjusjøen også!
Nevelfjell troner majestetisk i bakgrunnen.


På vei til Hafjell gikk jeg i lien på andre siden.

Sightseeing til Gaiastova
Lunsj på Pellestova


Deilig næring og nye krefter!


Nå på vei tilbake mot Reina etter svele og kakao
på Pellestova. som ses bak til høyre på bildet.

Joda, det var en veldig fin vinterferietour. Med noe for enhver smak!
Og vi var priviligerte som kunne si som Ole Brumm; Ja takk, begge deler!
Eller begge steder...

Hanne nyter dagen og turen i godværet på toppen av Gjestbodsåsen.


Hanne ble for øvrig så inspirert at nå er hun påmeldt til sitt livs første langrenn, HalvBirken, neste helg. Da kunne jo  ikke jeg være stort dårligere... Så dermed blir det mitt første langrenn på to år, siden min gjesteopptreden i Birken i 2011. Og vi får selskap på hytten av trener Arnstein Andreassen og den såkalte "supertrioen" i 16-års klassen fra Frogner IL, nettopp hjemkommet fra Hovedlandsrennet, ungdommens NM, der de rasket med seg nesten alt som var av gullmedaljer... 

Les mer om det på Sportsmanden.

Gutta skal gå UngdomsBirken, mens seniorene går HalvBirken. Men m
er om det senere.