torsdag 7. juni 2012

Det Flotte Fjellmaraton

Etter en litt trøblete periode valgte jeg like godt å løpe full maraton på fjellet. Det ble akkurat den spektakulære opplevelsen jeg håpet på.

Jeg klarer aldri å holde helt oversikt over antall løp i ulike traséer. Men en ting vet jeg: Alle gangene jeg har reist til Beitostølen for å delta i Det Norske Fjellmaraton, så er det halvmaraton som har stått på programmet. Men som nevnt i forrige innlegg; siden formen var sjaber og jeg ikke regnet med å kunne løpe FORT på halv, så valgte jeg heller å løpe SAKTE på hel - og å fokusere på opplevelsen!

Flott utsikt fra leiligheten kl 07 lørdag morgen.

Og hvilken opplevelse det ble! For heldigvis slo ikke værmeldingen om vind og sludd til, uværet ble i stedet sendt sørøstover til Stockholm, der maratonløpet visstnok var en ufyselig affære samme dag. Men på vakre Beitostølen skinte solen om morgenen, og vinden var også svært overkommelig, og kom fra nord. Dermed hadde vi den stort sett i ryggen, for en gangs skyld. For vanligvis er vinden det største hinderet i kampen mot minuttene og sekundene på ferden ned fra Valdresflya.

Vi ankom såpass seint fredag kveld at vi såvidt nådde matbutikken som stengte kl 22.00. Dermed måtte jeg igjen få hjelp av Tommy "Mr Fix it" Støa for å skaffe meg startnummer, siden jeg ikke var forhåndspåmeldt. Godt med gode medhjelpere, selv om jeg savnet den tradisjonelle turen innom Expo-en som vanligvis trigger konkurransenervene litt ekstra kvelden før løpet. Nå hadde vi mer enn nok med å få laget middag før midnatt. Men kylling og ris smakte uansett fortreffelig og pleier å være god brensel før maratonløp.

Flott utsikt fra startområdet ved Besstrond kl 0845.

Jeg hadde med meg egen heiagjeng denne gangen i Hanne og alle tre barna, samt Mira selvsagt, men alle sov da jeg inntok havregrøt og en banan og snek meg stille ut lørdag morgen. Tommy ringte og var bekymret for at jeg skulle miste bussen også, den første var allerede kjørt, men heldigvis stod det en buss til ved SAS-hotellet. Det ble hyggelig gjensyn med oppdatering og treningsprat med sidemann Bjørn Fretland og med Erik Nossum på nabosetet. Erik skulle jeg treffe på flere ganger underveis også. Det visste jeg at jeg ikke kom til å gjøre med Bjørn, maratoneksperten som jeg først traff igjen i målområdet etter løpet.

Maratonekspertene Christian og Bjørn er spente.

Tommy og jeg 20 min før start.
















Fremme ved startområdet fikk jeg endelig startnummeret og chip av Tommy. Og et svært så gledelig gjensyn også med Christian Odgaard. Det er lenge siden han herjet i juleløpene på Mysen, eller løp maraton på 2.30-tallet, men likevel i bedre form enn på lenge, skulle det vise seg. Jeg rakk også en liten prat med fjorårsvinner og favoritt Gjermund Sørstad, alltid like blid og hyggelig, men skeptisk på egne vegne etter sykdom og penicillinkur. Sånn sett var vi noenlunde i samme bås, Gjermund og jeg, men sammenligningen mellom oss stopper nok der...

På startstreken dukket også Jan Olav Endrerud og Tim Bennett opp. Joda, de var på plass, "alle" sammen! Jeg var ikke av de tøffe som løp i kort, siden det tross alt var meldt minusgrader og vi skulle over Flya der snøfonnene fortsatt var høye og kalde. Oppvarmingen droppet jeg. Det vil si, jeg tok den sammen med Tim, etter at startskuddet smalt. For vi ble løpende og skravle hele den første timen, i veldig rolig snakkefart.

Skravlebøttene Tim og Frode, skrev fotograf Silja på Kondis sin Facebok-side. Hørt sånt!

Vi koste oss bare. Ikke noe tidspress eller andre stressmomenter. Det var faktisk deilig. Vi snakket mest med hverandre, og litt med andre, og glemte helt den første lille drikkestasjonen. Den var så liten at vi ikke så den før vi hadde løpt forbi, bare en liten krakk i veikanten. Men jeg snudde! (bildet nedenfor), for det er jo viktig med væskepåfyll allerede tidlig i løpet, tenkte jeg. Jeg grep et krus og fortsatte. Da snudde plutselig Tim også! Og fikk enda lenger vei tilbake til drikkestasjonen. Så da måtte jo jeg nesten vente på han... Hehe, skikkelige amatører på tur.

Oops! Jeg glemte å drikke! Tim har enda ikke sett drikkestasjonen...
Foto: Kondis/Silja Svanstrøm Amundsen

Fjellmaraton starter i "lavlandet" og den første milen er ganske flat. Deretter starter stigningene, og da stiger det nesten uavbrutt helt til Valdresflya, der halvmaraton starter. Da er grønt gress og blomster byttet ut med høye snøkanter. I bunnen av bakken etter en times løping, måtte jeg stoppe opp litt for å vanne de fine blomstene. "Bare løp du!", sa jeg til Tim. Som om han hadde tenkt å vente på meg... Han tok meg uansett på ordet - syntes vel det var nok prat - og så seg aldri tilbake! Jeg trodde nok at jeg skulle innhente Tim litt oppi bakken, eller i hvert fall lenger ut i løpet, men dengang ei. For oppvarmingen var tydeligvis over for unge Bennett, som like før hadde klaget litt over mageproblemer og sa at han ikke hadde dagen. Det var heldigvis falsk alarm. Eller kanskje han bare skulle lure meg. For nå var selve løpet i gang. Tim løp kjempebra herfra og helt til mål, med løypepers på 3.22 som belønning.

Selv fikk jeg også opp dampen etter hvert. De lange bakkene ble forsert med respektfull klokskap. I hvert fall prøvde jeg å finne en fin rytme med lette, korte steg som jeg mente å kunne holde helt til toppen. Jeg tenkte på proffyklistene som må finne et lett tråkk i de tøffeste og lengste fjelletappene og nøt både utsikten og utfordringen. Jeg så imidlertid ingen reinsdyr, som det var mange av da vi rekognoserte løypen dagen etter fjorårets løp, men fikk i stedet los på Tommy. Han hadde dessverre ikke dagen, slet med kvalme, men kjempet seg tappert videre oppover. Jeg valgte å gå et par ganger, med lange steg, mer for å strekke ut litt og for å forebygge kramper, enn fordi jeg var veldig sliten.

Snart halvveis. Kondis-fotograf Finn Olsen knipset meg på Valdresflya.

Så flatet det endelig ut, og stadig flere løpere dukket opp foran meg. Jeg var på toppen, på Valdresflya og passerte ca 10 minutter før start på halvmaraton. Mange kjente og ukjente løpere som varmet opp heiet meg frem. Ved startstreken var det allerede temmelig tett med løpere, samt et par biler som faktisk hindret meg så jeg nesten måtte bane meg vei. Det hadde vært enda mer kult om jeg hadde kommet noen minutter senere, for jeg husker hvordan startfeltet på halvmaraton i fjor laget en smal passasje akkurat bred nok til at en og en maratonløper kunne passere tvers gjennom feltet, mens alle klappet og heiet. Men det var tilstrekkelig med heiing til at jeg ble inspirert til å skru opp farten litt, og det gikk bra unna ned mot Bygdin. Først like før jeg var nede i dalbunnen, kom de beste halvmaratonløperne dampende. Jeg valgte å stoppe for å tøye litt før bakken opp til Båtskaret, som av løpets eldste deltager Kristoffer Grytfeldt (88) i fjor ble døpt til "blåbærbakken", fordi den jo var "bare blåbær" sammenlignet med stigningene opp til Flya! Så sant, så sant! For første gang var det nesten så jeg gledet meg til denne mørdarbakken. Beina trengte dessuten avveksling etter alle slagene i de litt for bratte nedoverbakkene til Bygdin.

Jeg speidet nå litt etter kjente halvmaratonløpere og måtte ikke vente lenge. Nina Wavik Ytterstad kom med noen oppmuntrende ord i det hun passerte. Hun vant en ny klar seier i klasse 50-54 år på 1.21.49, en tid som bare var 10 sekunder bak vinnertiden i tilsvarende herreklasse. Så kom Øystein Ringnes, men han klaget over å ha løpt på seg syre i starten og hadde ikke dagen. Likevel ble det 4.plass i samme klasse på 1.24.35 til slutt. Kanskje jeg likevel skulle ha løpt halv?.. Deretter kom Gaute Løge Pedersen, han tok meg "på fersken" akkurat i det jeg gikk litt, så dermed slo jeg om og slo følge et lite stykke, akkurat  lenge nok til å skjønne at heller ikke han hadde den helt store dagen. Det endte med 8.plass i M45-49 på 1.27.13.

Selv hadde jeg passert halv på akkurat 1.50 og målet da var å komme under 3.30, dvs under 1.40 på siste halvmaraton fra Flya. Etter å ha holdt bra fart ned til Bygdin trodde jeg en stund at dette skulle gå ganske greit, men bakken opp til Båtskaret viste seg likevel seigere enn antatt. Og når medvind ble erstattet av motvind da vi rundet sydover etter siste spurtpris, medførte rask hoderegning at jeg ga opp tidsmålet. Jeg orket ikke å presse meg, ville heller prøve å nyte resten av løpet også. Men akk, med ca 6 km igjen kom plutselig Erik "Norge på langs" Nossum susende forbi meg. Ja, han fosset faktisk forbi og hadde langt større fart enn meg. Jeg har aldri sett Erik løpe så fort og ble ganske overrasket, men ropte noen oppmuntrende ord til Erik før han forsvant.

Erik på Flya, før han kastet jakken og suste forbi meg.
Foto: Kondis/Finn Olsen

I de virkelig lange løp er jeg selvsagt sjanseløs mot Norges mest utholdende løper, men jeg har aldri blitt slått av Erik før i noen konkurranser. Og etter at avstanden etter hvert stabiliserte seg og jeg hele tiden så Erik et stykke foran meg i løypen, så våknet det lille som var igjen av konkurranseinstinkt til live. Med 3 km igjen var Erik innhentet, og nå så jeg at farten faktisk var skrudd opp så mye at det ikke var umulig å klare 3.30 likevel! For Erik ville det være solid løypepers og trolig hans aller beste maratonløp, og det hadde vært utrolig gøy om vi begge klarte 3.30, tenkte jeg. I en kilometer var jeg selvpålagt "hjelperytter" for Erik og sekunderte og pushet etter beste evne. 2-km merket ble passert, og vi hadde 9 minutter på oss på å klare 3.30. "Kom igjen Erik, du klarer dette!" ropte jeg, før jeg økte farten igjen. Nå følte jeg meg sterkere enn noengang før i løpet, og på nest siste kilometer så jeg 3-tallet for første gang i løpet. Og det beste av alt var at beina kjentes bra, jeg var ikke redd for kramper og det var bare å lange ut. Jeg hadde forlegst begynt å innhente de samme halvmaratonløperne som hadde passert meg litt tidligere. Joda, dette var moro!

Som prikken over i-en så jeg plutselig en hvit firbeint skikkelse i veiskråningen. "MIRA!", ropte jeg et par ganger, helt til hun så meg og nok lurte på hvorfor i all verden jeg kom springende der ute i veien, og hvorfor jeg bare sprang rett forbi henne og resten av heiagjengen. Siste kilometer gikk på 3.46 og de siste fire på 15.50. Oppløpet ble rene sjarmøretappen og jeg kom i mål på 3.28.53. Nøyaktig en halv time bak persen fra København i fjor, men like glad og fornøyd.

Og i målområdet var det nesten bare blide fjes å se. Ansiktsuttrykket til Tim var i hvert fall ganske annerledes enn etter målgang i Rotterdam, og Erik var også strålende fornøyd etter at han også klarte å komme under 3.30. Bjørn var tilfreds med 2.plass i M45 på gode 3.10, men den som kanskje imponerte aller mest var Christian, med 3.plass totalt på 2.53 med sitt spinkle treningsgrunnlag.  Hvem som vant? Gjermund, selvfølgelig! Ingenting biter på den karen.

Tommelen opp for Christian som hadde som mål
å løpe under 3 timer. Det klarte han med glans.
Imponerende uansett, og særlig når du ikke
trener mer enn 3 ganger i uken.
Foto: Kondis/Finn Olsen
Jeg bruker kun bildet
hvis du vinner, sa jeg
spøkefullt til Gjermund
før start. Han vant!
(Ville jo bli avbildet på bloggen.. :-)




















Gratulerer, alle sammen! Og alle andre som fullførte. Og takk for en fin opplevelse.


Speaker ropte meg opp som nr 3 i klassen ved målgang, og på de første listene hadde de ikke fått med seg klassevinneren, Per Briskelund, den eneste i klasse 50-54 år som løp på under 3 timer. I fjor fikk jeg 3.plass på halvmaraton da samme Briskelund måtte bryte, denne gangen skjøv han meg ut av pallen. Men det gjorde ingenting. 4.plass holdt likevel til premie og en tur på podiet i år også. Kult! Dermed fikk jeg en fin skål til i serien, så da MÅ jeg jo komme tilbake neste år også. Jeg gleder meg allerede!

Kondisreportasje med bilder HER og resultater HER.

    

Dagen derpå var beina overraskende bra og det ble hyggelig morgenrestitusjonsjoggetur mot Bitihorn med Geir Johannessen, Gaute og midtpunktet ovenfor; Nils Hjelle, 


som jubilerte med sin 100.maraton på Beitostølen!
Til høyre gratuleres han av Gaute.

GRATULERER Nils!! 


Selv hadde jeg minijubileum med min 10. rene maraton, 
i tillegg til de to som er innbakt i mine små ultrastunt. 




Før helgen ble avrundet med et par timers frisk fjelltur med heiagjengen.
Da blåste det adskillig mer enn dagen før...




6 kommentarer:

  1. Og endelig kom historien til Frode :)
    Veldig bra. Du er i hvertfall på vei tilbake igjen . Det liker vi. Og jeg ser frem til neste duell.

    Tim

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, samme her, Tim. Neste duell eller neste skravletur...
      Follotrimmen i dag ofres for Bislett Games, men jeg prøver meg trolig på Gerdrumsmila på lørdag. Og så er jeg påmeldt til NSM da....

      Ja, det tok litt tid med reportasjen, da jeg måtte prioritere arbeidet med et blad som heter KONDIS, der jeg for øvrig mener å ha hørt at du innehar et lite biverv.. ;-)

      Slett
    2. hehe, Kondis er viktig :)
      Så i kveld kan du slappe av på Bislett, Kan jo være du har noe å hente av å se på usain :)

      Tim

      Slett
  2. Skravlebøtter med positivt fortegn altså ;-) Vel blåst!!

    SvarSlett
  3. Å for eit herleg innlegg!

    Gratulerar med vel gjennomført 10. "rein" maraton!
    Eg har løpt min første (og andre) maraton på Fjellmaraton, og eg seier meg einig i at opplevelsen er storarta på Beitostølen.

    Rapportasjen din vakte mange gode minner hos meg.
    Den lange flate mila som er oppvarming, den lange stigninga opp til Valdresflya...
    Berre at eg aldri har møtt halvmaratongjengen, så rask var eg ikkje ;)
    Og han Kristoffer, var han med i år?
    Han hugsar eg også godt.

    Og bussen som fraktar ein til startområdet er jo genialt.
    "Værsågod, løp tilbake!".

    Nå skal eg lese reportasjen på Kondis, for denne hadde eg heilt gløymt.
    Eg lurar på om fjellmaraton kan vera snillare med beina enn ein flat maraton.
    Sidan ein har ei heil mil med stigning såpass tidleg at ein får strekt ut muskulaturen litt?
    Ikkje veit eg, men uansett: Fjellmaraton er fantastisk.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelige ord, Imke!
      Artig hvis bloggen kan inspirere og gi gode minner. :-)

      Ja, han Kristoffer var med i år også, denne gangen med staver. Jeg heiet på han da vi passerte han litt før stigningene startet. Og etterpå så jeg han i målområdet. Han ble sogar ropt opp som vinner i klasse 80+ på 6.15. Stusset litt over det, da han i tilfelle måtte ha forbedret seg med 1 time og ett kvarter! Ikke helt vanlig når du er 89 år... Det viste seg da også at han hadde brutt, men altså observert i god form etter løpet :-)

      Om det er pga at en får strekt ut muskulaturen oppover som er årsaken vet ikke jeg heller, men ja, Fjellmaraton føles absolutt mer skånsomt enn en flat maraton og også langt mer skånsomt enn halv på Beito! Pussige greier, men jeg har i hvert fall aldri følt meg så fin i muskulaturen etter noen av mine andre maratonløp...

      Slett