Frykten for at dette skulle utarte seg til Nordmarka Skogsmareritt var i hvert fall ubegrunnet. Det gikk egentlig over all forventning, selv om både formen og været varierte veldig underveis. For på vei til Sognsvann åpnet himmelens sluser seg, det bøttet ned så jeg holdt på å kjøre av veien på E6.
I en dump var det så store dammer at vannspruten hindret meg i å se noen verdens ting i flere sekunder, akkurat i det jeg passerte en bil med stor henger. Jeg klamret meg til rattet og ventet bare på smellet, men etter noen nervepirrende sekunder kom sikten tilbake og jeg kunne puste ut. Bilen var heldigvis fortsatt på veien og med kurs mot Sognsvann! Lettet over dette gledet jeg meg nå over styrtregnet, for det var jo mye bedre at regnet kom nå, en liten time før start, enn underveis... Og da vi litt senere stod klare på startstreken, så tittet faktisk solen frem! Det skulle en ikke akkurat tro på bildet over..
Heldigvis hadde jeg i siste sekund droppet både caps og hansker, likevel var det i overkant varmt med langermet trøye under singlet'en. Jeg ble derfor likevel raskt våt - av svette - til tross for en svært rolig start. "Jeg ser at du ikke helt er deg selv", kom det fra Kurth i det han innhentet meg etter et par kilometer. Han hadde nok rett, for det gikk ganske tungt den første milen. Men i hyggelig selskap går tiden fortere, så det ble skravling og rolig tempo i første del denne gangen også, som på Beitostølen. Bare med den forskjell at Tim var byttet ut som"sparringspartner" med Kurth, og at det denne gangen var jeg som etter hvert sa takk for følget. Men ikke før etter ca 14 km, da det plutselig løsnet litt. Og etter løpets bratteste unnabakke ble tempoet skrudd betydelig opp, nesten så jeg trodde at det fortsatt gikk nedover etter at det flatet ut. Og mot vending ved Hakloa ble jeg ytterligere inspirert av alle som kom motsatt vei og som altså lå langt foran meg. Jeg heiet på flere etter hvert som de kom dampende, en etter en; Vidar og Frants, med Trond Inge og brødrene Høst på slep et stykke bak, en smule overraskende. Men Gudmund fikk opp turboen etter hvert. Som Vidar skrev på SkriveBlokken:
"Alltid godt å få strukket ut på vei nedover mot Kikut og samtidig tatt en titt på forfølgerne. Brødrene Høst og unge Carlsen lå rett i hælene og jeg forventet fint selskap om ikke lenge. Og selskap fikk jeg, riktignok av det meget kortvarige slaget, av Gudmund. Med et smil om munnen freste han forbi meg ved 30 km og slo meg med 6 minutter på de siste 12 km."
Det sier nok mer om Gudmund sin kapasitet og at han hadde åpnet rolig, enn om Vidar sitt løp. For Vidar sprekker aldri, ei heller denne gangen. Og vi snakker her om første- og tredjemann i klassen min, hvor vinnertiden for øvrig var under 3 timer. Det er fort i denne løypen!
Til venstre har Gudmund Høst fått opp dampen, avbildet av Kjell Vigestad.
Etter vending var det min tur til å ta en titt på de som lå bak meg. Jeg vinket og heiet på kollegaene i Joggekameratene og Kurth holdt også jevn, fin fart fortsatt. "Nå kjenner jeg deg igjen!" ropte han til meg i det vi passerte hverandre. En hyggelig og oppmuntrende tilbakemelding! Men samtidig overvurderte jeg nok min egen løpsstyrke på dette strekket. For etter å ha passert temmelig mange mellom 14 km til passering halvveis på drøye 1.44, så gikk det etter hvert igjen adskillig tyngre. Dette til tross for at jeg var advart mot å ta ut for mye før stigningene etter Kikut. Men kommer du først i flytsonen, så er det fristende å prøve å strekke denne lengst mulig.
Jeg prøvde å finne en brukbar og lett rytme opp bakkene og hang meg etter hvert på den suverene vinneren av klassen kvinner mosjon, Karla Robles Larsen, som for øvrig ville blitt nr 8 totalt hvis hun hadde stilt i konkurranseklassen! Ned mot den berømte matstasjonen med loff og blæbærsyltetøy, var farten ganske høy. Men derfra bar det rett inn i det eneste terrengpartiet, noen fæle og gjørmete kilometer der både hun og alle andre i nærheten forsvant. Her var jeg mer opptatt av å gå og slå floke for å få varmen på frosne fingre, enn av å løpe... Kanskje jeg skulle brukt hansker likevel?..Men endelig kom vi ut av terrenget og tilbake på deilige grusveier, stort sett nedover også, og igjen kunne jeg løse ut og begynte å plukke konkurrenter.
Nå begynte tankene igjen å svirre rundt 3.30, som i Fjellmaraton, men bakkene opp mot Ullevålseter satte en effektiv stopper for de ambisjonene, særlig siden jeg her igjen GIKK flere strekk. Som på fjellet gjorde jeg det litt bevisst, med lange, raske steg, for samtidig å strekke ut litt og forebygge kramper. Jeg tapte en del i tid og ble forbiløpt av flere, men tror at jeg passerte så å si alle disse igjen lenge før mål. For nedover mot Sognsvann klarte jeg igjen å la beina rulle ganske uanstrengt. Jeg hadde fått litt selvtillitt etter avslutningen på fjellet, og heller ikke denne gangen ble det noen krampeproblemer (ikke før jeg satt på benken etter målgang), så da var det bare å se seg ut stadig nye rygger å jakte på.
Snart i mål! Kondis-høvding Kjell Vigestad knipset dette bildet av en glad mosjonist fra Oppegård som bare har en drøy kilometer igjen av sin første Skogsmaraton og sitt andre maratonløp på 14 dager. |
Mosjonist Larsen ble innhentet og på den siste kilometeren dro jeg kjensel på en kar i blå t-skjorte som jeg trodde var bursdagsbarnet Jørgen Saxegaard, som feiret sin 45-års dag i Nordmarkas skoger. Det kalles bursdagsfeiring med stil! Ved vannet var han innhentet, men så viste det seg at det ikke var Jørgen likevel. Dermed fikk jeg ikke æren av å løpe sammen med jubilanten over mål. I stedet slo vedkommende kontra og spurtet fra meg opp den siste lille bakken. Det viste seg å være Bernt Bratsberg, ikke helt ukjent med maraton og ultraløp, som dermed skjøv meg ned til 10.plass i klassen, på den nesten legendariske tiden 3.33.32. Synd at jeg ikke somlet ett sekund til...
Alt i alt var jeg godt fornøyd, i hvert fall helt til jeg hørte om de andre kanontidene :-) Vidar var sogar ikke helt fornøyd med sin 3.plass på 3.05.54, en tid jeg bare kan drømme om, mens Trond Inge derimot var overveldet over 3.08.01 og samme plassering i klassen under, etter sitt livs løp med løypepers med 19 minutter! Og Jørgen fikk behørige gratulasjoner i målområdet både med dagen og med å ha slått meg med halvannet minutt. Mens Bernt ble gratulert med spurtseieren og joggekamerat Jan Erik med sin maratondebut. Joda, det var masse å glede seg over!
Løypepers ble det jo forsåvidt på meg også da... Og kropp og bein holdt! Det var det aller viktigste. I tillegg til den fine turen gjennom nydelige Nordmarka da! Jeg kommer gjerne tilbake.
Forpleiningen var upåklagelig både underveis og i mål, med solide matstasjoner med både mat og drikke av ymse slag. Og vaflene i kiosken i bakgrunnen smakte også fortreffelig etterpå! |
Godt det er over! Joggekamerater puster ut etter en særdeles lang og fuktig joggetur! Alvilde Dancke, som bl.a har klasseseier med 3.38 fra 1997 på cv-en, løp sitt første Skogsmaraton på 6 år og var litt usikker på om det blir 6 år til neste gang også... Kjell Christiansen (t.h.) var kanskje mer fornøyd, mens herrene i midten kjenner vi igjen fra bildet lenger oppe. Jan Erik har begynt å få kreftene og optimismen tilbake og stiller trolig neste år også. Da blir det kanskje en reell duell med Erik. Nå løp de sammen hele veien og over mål, selv om Erik som "takk for hjelpen" fikk ett sekund bedre tid. :-)
Kondis og Kjell Jensrud var selvsagt på plass med stand og med resultatlistene i teltet. Spente løpere kikker på listene til venstre. |
Jeg må vel kunne være litt stolt og fornøyd etter å ha fullført to særegne maratonløp med bare 14 dagers mellomrom. Begge spektakulære på hver sin måte. Begge meget tøffe med mange høydemetere. Jeg tror nesten Nordmarka er hakket tøffere, siden den er så veldig kupert. Fjellmaraton har nok mer stigning totalt sett, men mesteparten tas ut i en fryktelig lang stigning opp til Valdresflya. Og avslutningen på fjellet er mye lettere. Andre som har synspunkter på dette?
Uansett, jeg kan vel kanskje kalle meg en ekte maratonløper snart!?...
Manuelle og noe mangelfulle splittider for spesielt interesserte kan ses HER, da min Garmin 210 heller ikke denne gangen klarte å koble seg inn...
Resultater HER og Kondisreportasje med masse bilder kan ses HER!