onsdag 30. mai 2012

To indre og vekk me'n

Endelig er jeg i gang igjen. Tålmodigheten med halsondet tok slutt: Jeg tok heller tyren ved hornene med to konkurranser på tre dager. Det fikk bære eller briste.

Det bar! Tror jeg. Men om det var lurt, det vet jeg ikke. For jeg er fortsatt sår i halsen og hoster. Men det har ikke blitt verre etter å ha presset meg hardt for første gang siden Rotterdam Marathon. Først i Follotrimmen i Drøbak på torsdag. Deretter i Hank Williams Minneløp på lørdag. To "indre", og vekk med problemene? Vel, vel, det ble både opptur og nedtur, men mest av det første, heldigvis.

Follotrimmens 4.løp fra Drøbak

Tropebølgen som har skyllet over Sør-Norge den siste uken gjorde det ikke akkurat lettere. Å konkurrere i varmen er ikke det jeg liker best, selv om jeg tåler varme vel så godt som kulde. Men når gradestokken er nærmere 30 enn 20 grader, da er det egentlig altfor varmt til den type sportslige utskeielser. Men denne gangen var jeg bare lykkelig over å være tilbake i manesjen.

Follotrimmens fjerde løp er 6,3 tøffe og svært kuperte kilometer. Idyllisk er det også:


Som her, etter ca halvannen km på oppvarmingsrunden med Roar, med Oscarsborg festning i bakgrunnen. Roar hadde for øvrig skumle hensikter og planer om å henge seg på Jan Billy fra start, etter 3. og 2.plass i sine to første starter i Follotrimmen.

Men da selve løpet startet, glemte Roar seg litt, og fortsatte i høflig joggetempo med undertegnede (under t.v.), mens Jan Billy med debutanten Pål Onsrud på hjul, stakk i fra (under t.h.). 



Det var imidlertid ikke mye høflighetsfraser over avslutningen til Roar. Først rykket han forbi Jan Billy i den siste kneiken i langrennsløypen, før han fløy lavt  på det siste asfaltstrekket før mål.
Jan Billy beskrev selv spurtduellen med Roar slik på Face:

Plutselig var Roar Tomter oppe i ryggen min, og da ble det en ny intervalløkt, han reiste ifra, men jeg klarte å innhente han igjen med under 1 km igjen. Da fikk jeg en luke, men han kom tilbake og på oppløpet måtte jeg gi opp, makan til avslutning han fikk til der var bare helt rått, jeg var i høy hastighet og han klarte å få et høyere gir ;-)

Grattis Roar med skalpen til den mangfoldige Follotrim-champ Jan Billy. Bare synd for deg at ukjente Pål Onsrud dukket opp som troll av eske og løp sin første Follotrim - med seier i debuten!


Selv gledet jeg meg over at kroppen funket bra etter en trøblete periode. Jeg åpnet behersket, men skrudde opp farten et lite hakk da Eivind Larsen innhentet meg med ett minutt midtveis, fra puljen bak. Jeg prøvde å henge meg på, måtte slippe i det krevende terrengpartiet, men på det litt lettere, kuperte partiet på de siste kilometerne, ble både Eivind og Geir (t.v.) fra puljen min innhentet og passert.


Geir Lorentsen i fint driv.

Kanskje ikke så rart når han løper for Driv IL ! ;-)



Avslutningen var mer enn godkjent, og saften etterpå smakte fortreffelig. Ikke fordi det var noe stort løp - jeg løp hele 2 min og 15 sek fortere for to år siden - men fordi jeg var tilbake! Det føltes godt.
Resultater og flere bilder på Kondis


Hank Williams Minneløp

To dager etterpå satte jeg meg i bilen i retning Ringerike, etter at mine Rotterdam-venner Tommy og Øystein  hadde reklamert for dette kult-løpet, eller hva jeg skal kalle det. Men FOR et løp! Fem kontrollmålte kilometer på fine grusveier og myke stier på Kilemoen. Veldig bra nivå var det også, med Robert Hansen som den aller raskeste på 16.48.

Vi stilte som Team Rotterdam i den innlagte lagkonkurransen: Fra venstre jeg, Tommy og Øystein.

Jeg prøvde å være offensiv fra start, men etter åpningsrushet ble jeg passert av stadig flere løpere, et helt kobbel, inkludert Tommy og kompisen Anders Aasen. Til slutt kom det ikke flere, men da jeg snudde meg, var det en kjempeluke til nestemann. Jeg lå altså sist i den fremste delen av feltet... Og slet fælt i varmen. Men jeg var ikke den eneste.

For litt før halvveis innhentet jeg Øystein, som jo knuste meg i Rotterdam - og stort sett gjør det i alle andre løp også. Han hadde ikke dagen og orket ikke å presse seg. "Det er til helgen det gjelder, ikke nå," sa han i det jeg passerte, og han tenkte da selvsagt på Fjellmaraton, der vi ble nr 2 og 3 i klassen på halv i fjor. Jeg burde ha gjort det samme. Men inn i siste terrengstrekket hadde jeg fått øyekontakt med Tommy og Anders. Nå hadde jeg to målsetninger; å ta dem igjen og å komme under 20 minutter, etter at 2,5 km ble passert på skjema på 10,01.

Jeg holdt brukbar flyt i terrenget til meg å være, og klarte å presse på grusveien mot mål. Med et par hundre meter igjen var Anders og Tommy innhentet og forbiløpt i et lite rykk. Dette går jo bra!... Men plutselig ser jeg Tommy på ny - 30 meter FORAN meg! Shit!  Det var ikke Tommy jeg hadde løpt forbi likevel, men en annen kar som jeg forvekslet med det gamle skiskyttertalentet, som i sin tid vant NM-stafett for Buskerud sammen med ikke ukjente Frode Andresen og Ole Einar Bjørndalen! Nå hadde han flere krefter igjen enn meg. Men det kan jo ikke være noen skam å tape for en så merittert idrettsutøver!



Tommy spurtet friskt og sørget for at den innbyrdes rekkefølgen fra Rotterdam mellom oss tre i teamet ble snudd på hodet. Jeg skimtes bak, med ca 100 meter igjen til mål, og nedenfor er jeg enda litt nærmere målstreken, men like langt bak Støa.

Jeg kastet meg i lyngen og hev etter pusten i et par minutter etterpå. Ikke klarte jeg tidsmålet mitt heller. Det ble 4 små sekunder over 20 minutter, andreplass i klassen og 26.plass totalt. Men hjertet galloperte litt og jeg følte meg litt sjaber i et minutt eller to, og angret litt på den febrilske avslutningen. Men det ga seg fort, og etter en liten nedjogging med Øystein, etterfulgt av en cola, kaffe og en sjokoladekake, var formen på topp igjen.

Og det trengtes, for makan til premieutdeling har jeg aldri sett, heller ikke på langt større løp. Ikke til vinnere eller klassevinnere, men Luke the Drifters Running Team, med El Presidente i spissen, hadde "hundrevis" av uttrekkspremier. Skjønt, det var bare 168 som løp, så det var nok en liten overdrivelse. Men ett år var det visstnok flere premier enn det var løpere... Jeg vant en flott løpesekk, og hovedpremiene var to sykler, i tillegg til masse annnet, stort og smått. 

Her er det Hytteplanmila-sjef Jon Anders Kvisgaard,
selv en av sponsorene, som får overrakt en fyldig
fruktkurv fra selveste El Presidente i
Luke the Drifters Running Team.

Øystein Ringnes, første-
og eneste som fikk diplom
for å ha løpt alle 11  Hank-løpene!


















Jo, dette var stas. Jeg tror sannelig jeg tar turen til Ringerike flere ganger. Kjempestemning!
Men hva en vimpel med Chester City gjorde ute i skogen, det aner jeg ikke...


Resultater, bilder, linker og Tommy sin reportasje på Kondis kan leses HER.


Neste stopp: Beito og Fjellmaraton.

Etter et vellykket "come-back" i Fjelleventyret i fjor, så gleder jeg meg veldig til en ny tur til Beitostølen. Spørsmålet er bare hvilken distanse jeg skal løpe - halvmaraton som vanlig - eller skal jeg driste meg til det hele og fulle Fjelleventyret denne gangen. Etter at jeg stilte spørsmålet på Facebook, fikk jeg flere reaksjoner med entydig anbefaling. Nevnte Tommy la sogar ut denne meldingen:


  • BREAKING NEWS (fra Eurosport):
    The Norwegian runner Frode Monsen is ready for the full marathon on Beitostølen this year. He will team up with the other strong norwegian runners Christian Odgaard and Tommy Støa. The world is very curiouse about what Frode can acomplish on Beito this year!


  • Hvorpå Christian repliserte:
    Verden holder pusten - for et drama dette skal bli!! hehe.


Så får jeg se da - om jeg er tøff nok. Og da melder spørsmålet seg igjen om hvilke sko jeg skal velge over fjellet. Tror ikke jeg våger Asics DS Racer denne gangen. På dagens siste gjennomkjøring testet jeg Brooks-ene igjen. Hadde egentlig kassert de, men tror jeg satser på de eller et par med litt demping, så jeg forhåpentligvis unngår et nytt, langt ufrivillig treningsavbrekk etterpå.

HER kan du se bilder fra hele løypen. Det er masse snø og store snøfonner i år som forhåpentligvis gir ly for vinden..

Sees på fjellet!


Avslutter med dette vakre skogsbilde fra Kilemoen, tatt av Tommy Støa.
Flere bilder fra Hank Williams Minneløp i Tommy sitt Picasa-album HER.



mandag 21. mai 2012

Jubileum på sparebluss

Jeg er så smått i trening igjen. Uken har stått i syklingens tegn og SportsBloggen kan jubilere med hundre tusen sidevisninger. Ikke verst.

Nei, jeg hadde nok ikke trodd det da jeg litt impulsivt laget en blogg for drøye to år siden. Men det har vært en artig reise, og jeg har foreløpig ingen planer om å slutte, verken med blogging eller med trening. Selv om  tiden etter Rotterdam Marathon har vært en smule frustrerende og jeg fortsatt sliter med halsen. Synes legen tok litt lett på det, han konstaterte bare at jeg ikke hadde noen infeksjon, men hva med virus eller mykoplasma? Dette kan vel kun påvises ved blodprøver som må analyseres, noe som ikke ble gjort. Og jeg hoster ufortrødent nesten på samme måten som for over fire uker siden. Veldig irriterende, selv om det har løsnet litt de siste dagene.

Det hele startet etter årets første sykkeltur, for øvrig en flott rundtur på en maratondistanse i vakre Follo. Det ble med den ene sykkelturen. Helt til 19.mai. Da hentet jeg frem doningen igjen og satte meg på sykkelsetet, oppmuntret av Giroen og Glava Tour of Norway. Veldig artig med et stort sykkelritt i Norge igjen. Så på selveste 17.mai gikk turen til Oslo for tradisjonell feiring av nasjonaldagen, samt å få med starten av Touren, som skulle gå fra Rådhusplassen. Men akk, vel var det mange festkledde og glade mennesker på Rådhusplassen, men ingen syklister. Og etter å ha ventet et par timer begynte vaktene å rydde bort sperringene. Etterpå viste det seg at starten hadde gått fra Skøyen, med en form for defilering fra Oslo, men gudene må vite hvor de startet fra... Så litt slukøret ruslet jeg hjem igjen uten verken å ha fått sett bursdagsbarnet Edvald eller de andre sykkelheltene.

HIPP HIPP HURRA!! Men hvor var bursdagsbarnet??

Men to dager senere ble det altså sykkeltur for egen maskin i stedet. Planen var bakkeintervaller opp "grisehalen" i Oppegårdveien mot Ski. Men jeg kjente det godt i brystet etter å ha tråkket opp bakken første gang, så jeg tok ingen sjanser og valgte i stedet å fortsatte gjennom Ski og en rundtur i det omkringliggende landskapet. Med unntak av et par bakkedrag, gikk det svært rolig. Men litt gøy må man jo ha, så da en syklist var i ferd med å innhente meg, dro jeg på i et par bakker, og vips - neste gang jeg snudde meg, var han borte. Litt senere var det en racersyklist som jaget meg. Han hadde vesentlig større fart da han passerte meg på veien, mens jeg lå beskjedent i sykkelstien ved siden av. Men jeg giret om, innhentet han i den påfølgende bakken og dro fra på siste flaten. Joda, små syklister har små gleder! Enda artigere var draget jeg hadde langs den populære sykkeltreningstraséen ved Gamle Mossevei dagen før jeg ble syk. Da innhentet jeg også en racersyklist som så ganske proff ut, la meg først på hjul, før jeg passerte han. Etterhvert fikk han selskap av en klubbkamerat, og de passerte meg. Men på ny la jeg meg på bakhjulet og bet meg fast, helt til de "ga opp" og tok en annen vei i et kryss. Hehe, må innrømme at det er litt artig å spise kirsebær med de store racersyklistene på min off-road'er.

VÅRSTEMNING: Sykkel i eng med hvitveis...

Vel, vel, jeg skal ikke akkurat være kjepphøy. De andre var sikkert bare ute på en rolig kosetrening, mens jeg "ga jernet". Men det satt i hvert fall en liten spiss på treningen. Vi må jo ha det litt gøy. Og jeg er adskillig "tøffere i trynet" på tørr asfalt enn i terrenget. Så kanskje min neste investering bør bli en racersykkel?

Nå om dagen trenger jeg uansett alle oppmuntringer jeg kan få. For formen føles sjaber og har nok visnet bort i tråd med hostekulene og manglende trening. Så ett av vårens hovedmål, Fornebuløpet på onsdag, går nok i vasken. Jeg vurderer også å endre fra halv til hel på Beito 2.juni. For klarer jeg ikke å løpe en rask halvmaraton, så kan jeg kanskje like godt få med meg det virkelige Fjellmaraton? Mange skryter av den opplevelsen, så det er litt fristende å løpe i fotsporene til Gjermund Sørstad og Kristopher Gytfeldt, som ble hhv først og sist i fjorårets Fjelleventyr...




Jeg gleder meg i hvert fall til en ny tur til Beitostølen og Det Norske Fjellmaraton. Men først og fremst gleder jeg meg til å bli helt frisk, sånn at jeg kan trene for fullt igjen....


tirsdag 15. mai 2012

Vårens vakreste på vaklende steg

Vårens vakreste eventyr var virkelig vakkert! Med ny rekord og folkefest med over 40.000 løpere i godværet. Herlig! Stafett er stafett, og stafett er gøy! Selv om det som ventet gikk tungt for min egen del.

Men jeg overlevde da! Og fikk noe vaklende levert pinnen videre, sånn at tidligere kondis-president Stig til slutt kunne løpe i mål på Bislett til 6.plass for Oppegårds superveteraner. Og denne dagen var det viktigste bare å kunne ta del i festen. For halsonde mitt var like standhaftig, og hadde det vært et individuelt løp hadde det nok stått DNS bak navnet mitt... Men ikke på en sånn dag! Og hva gjør man ikke for laget?



PEP-TALK: Seniorlaget til Oppegård med mange juniorer, får kyndige og motiverende ord 
ved St.Hanshaugen fra lagleder og krumtapp på superveteranlaget, Even Tveter, 
som selv løp en meget bra nest siste etappe.

Dessverre klarte vi ikke å stille med toppet lag denne gangen heller. Vi har et jevnt lag, uten store stjerner, men de to antatt beste, Jostein Bergane og Harald Ringen, som løp hhv Lille- og Store Besserud i fjor, var begge forhindret fra å stille. Men Dag Sjøberg, som dokumenterte storform med 36.09 i Sentrumsløpet, ga oss et godt utgangspunkt med 2.plass ut fra 1.veksling, i rygg på startkanonen Trond Inge Carlsen på Rustads superveteraner. Svein Hagen fulgte fint opp med en god etappe opp Norabakken, før John Ytternes stormet de 620 meterne frem til 3.veksling, der jeg spent ventet.

I fjor løp jeg den 1700 meter lange berg-og dal etappen på 5.56. Jeg visste at det var utopi i år, men kroppen føltes brukbar under oppvarmingen, så jeg droppet alle tanker om å "safe" gjennom og ga det jeg hadde. Riktignok prøvde jeg å gjøre som Arne Kvalheim rådet i videoen på hjemmesiden, der han og Veslemøy Hausken løp gjennom alle etappene på forhånd. En fin guide, og det konkrete rådet fra Kvalheim for min etappe lød slik; "Dette er en av de aller mest morsomme etapper å løpe i stafetten. Her er det om å gjøre å prøve å få hjelp av tyngekraften nedover, å ta det litt med ro oppover og å strekke ut og løpe fort på flatene. Og gå kanskje litt forsiktig ut, for det er en tung og krevende etappe."

ELITEGLIMT: Aller først kom Vidar og Silje Fjørtoft, her i starten av 4.etappe. Hun hadde dagens raskeste etappetid med 5.33, og det ble ny seier til Vidardamene også i mål med 58.48. 

FRISK SATSING: Vetle Aasland fra Ull/Kisa i klar ledelse midtveis på 4.etappen.
Aasland brukte 4.48 og hadde 3.beste etappetid på "Berg og dal". 
En flott 3.plass ble det også i mål for det unge Ull/Kisa-laget. Aller raskest på etappen løp Thomas Solberg Eide fra Gular med 4.43. Det er fort! Tjalve vant Holmenkollstafetten til slutt på 50.09.

Våre rivaler fra Rustad hadde Dennis Jakobsen på min etappe. Jeg har løpt mange intervaller med både Dennis og Trond Inge på Bislett i vinter, men ellers driver jeg bare pusletrening sammenlignet med Dennis. Med Kalmar Triathlon i august som mål, har Dennis vært oppe i imponerende 21 timer med trening i uken, fordelt på 9 økter. 2-3 ganger er det opp kl 05 om morgenen for svømmeøktene. Joda, Dennis har full jobb og full familie, men er en av dem som klarer å rekke over alt. I fjor løp jeg 15 sekunder raskere enn Dennis på samme etappen, og nå tok jeg opp jakten. Men dengang ei. Jeg skimtet den grønne Rustaddrakten i første bakken, før den forsvant ut av synsfeltet for godt. I stedet kom en annen grønn drakt susende. Jølster IL stod det på ryggen. Fyren formelig fosset forbi meg i et helt annet tempo. Huff, dette går ikke bra. Jeg fokuserte på steg, rytme og på Kvalheims visdomsord, så oppe på flaten prøvde jeg å løse ut litt. Det funket, men bare litt. Avstanden til Jølster stabilisterte seg sånn noenlunde, og jeg begynte å ta litt innpå en gulkledd kar som hadde fått pinnen rett før meg, men som også hadde dratt fra i de første bakkene.

TRIATLET: Dennis Jakobsen, Rustad IL, ankom selvsagt på sykkel.
Søndag syklet han 15 mil og løp 11 km etterpå, og trente i 6 timer og 20 minutter!

Mottoet er enkelt: Skal man bli god, må det trenes.

Men det beit ikke skikkelig. Ikke så overraskende egentlig. Likevel var jeg litt spent da jeg sjekket tiden etter å ha levert pinnen til Audun Bø, faren til Follotrimvinner Jørgen Frost Bø, en av våre beste menn i fjor  som i år har meldt overgang til Ull/Kisa og leverte et kjempeløp på "Lille Besserud" med 4.05, nest beste etappetid, kun slått med ett sekund av Sindre Buraas! Det unge Ull/Kisa-laget tok en sterk og overraskende 3.plass i eliten, mens våre enda yngre menn ble nr 22 av 34 lag i seniorklassen.

Hva viste så klokken min? Tja... 6.24...., hele 28 sekunder saktere enn i fjor, og nest dårligst av de 7 i superveteranklassen. Da var det en mager trøst at tiden min fra i fjor ville vært nest best, og sekundet bedre enn Jølstermannen. Løp jeg virkelig så fort i fjor? Det føltes jo ikke fort da og jeg var jo ikke fornøyd den gangen heller... Dennis løp på 6.02, og styrkeforholdet oss i mellom var dermed endret med formidable 37 sekunder på ett år, i min disfavør... Joda, det lønner seg å trene! Og forsåvidt holde seg frisk, også...

FULL INNSATS: Torfinn Torp gir alltid alt, her opp Lille Besserud.

Torfinn Torp og Tom Agard gjorde manns jobb på Besserud-etappene, og resten av gjengen må også ha løpt meget bra, for med 1.04.04 var vi bare 64 sekunder bak tiden vår fra i fjor. Nesten halvparten av dette, 28 sekunder, skyldtes altså meg, og med de to beste borte, så må andre ha løpt over evne. Så det er håp for neste år. Vi var tross alt ikke mer enn 36 sekunder fra 4.plassen til fjorårsvinnerne Strindheim. Ready vant, 18 sekunder foran våre venner i Rustad, der årets Birken-vinner i M50, Trond Olav Berg, hadde beste tid på langetappen med 8.53. Det var likevel ikke nok til å hente inn Ready, som hadde Gudmund Høst på etappen. Gudmund løp på 8.58 og Ready holdt unna. Vi hadde Vidar Nilsen, som også viste solide takter med 9.36.

Neste år skal vi også på pallen! Det er i hvert fall lov å sette seg hårete mål - og å håpe! Med fullt lag og kanskje et par forsterkninger er det meste mulig. Og da skal jeg være frisk og revansjere meg kraftig! Man må jo være optimist!

Alle resultater og etappetider.

SUPERVETTENE: I hvert fall noen av dem. Fra venstre Morten Øfsti, Audun Bø, Even Tveter, meg, Torfinn Torp, Dag Sjøberg og Svein Hagen. Foran primus motor og lagleder Trond Gifstad.

SENIORLAGET: Eller var det juniorer? Snittalderen var trolig yngst i seniorklassen - i år også.  Riktignok er eldstemann, ikke ukjente Jan Billy Aas, ikke til stede på bildet. Men han var i høyeste grad til stede opp til Besserud, som ble løpt på sterke 6.53.


Her er alle etappetidene:

Menn  SUPER Veteran
                                                        Etappetid          Bestetid  i klassen    2011 Oppegård
1          1200 m    Dag Sjøberg                3.27                       3.26                      3.29            
2          1140 m    Svein Hagen                3.50                       3.31                      4.00               
3            620 m    John Ytternes              1.57                       1.41                      2.01 
4          1700 m    Frode Monsen              6.24                       5.48                      5.56           
5          1035 m    Audun Bø                    3.45                       3.33                      3.24       
6          1300 m    Torfinn Torp                 5.18                       4.41                      4.39      
7          1790 m    Tom Agard                  7.30                        6.56                     7.01    
8          1800 m    Thomas Kenworthy       5.24                       4.49                      5.31 
9            650 m    Njål Ekern                   2.00                       1.49                      2.37         
10        2800 m    Vidar Nilsen                 9.36                       8.53                      9.21  
11        1520 m     Morten Øfsti                5.04                       5.04                      5.19
12          390 m    Trond Ole Moldvær       1.09                       1.00                      1.07
13        1060 m     Ketil Normannseth       3.49                       3.34                      3.35 
14          850 m    Even Tveter                 2.40                       2.31                      2.47 
15          600 m    Stig Vangsnes             2.11                       1.51                      2.09      


Og etterpå vanket det diplomer. Eller var det før start....?

Morten Øfsti (t.v.) var den eneste av supervettene som hadde beste etappetid, med 5.04 på 11.etappen. God innsats av Torfinn også, med 5.18 på 6.etappe.


Menn Senior
                                                            Etappetid       Bestetid  i klassen      2011 Oppegård
1          1200 m      David Bleich                 3.28              3.10                           3.32    
2          1140 m      Fredrik Tveter                4.11             3.41                           3.52  
3            629 m      Jarl Strand                    1.53             1.37                           1.53
4          1700 m      Halvor Mortensen           6.00             4.56                           5.59 
5          1035 m      Sebastian Frost bø         3.17             2.59                           3.24 
6          1300 m      Henrik Normannseth       5.08             4.14                           4.59
7          1790 m      Jan Billy Aas                  6.53            6.06                           7.33                 
8          1800 m      Martin Århus                  5.22             4.28                           5.25                   
9            650 m      Simon Guttormsen         1.59             1.30                           1.52   
10         2800 m      Erlend Ekern                 9.24             7.56                           8.30                   
11        1520 m       Erlend Hokholt               5.17             4.29                           5.23 
12          390 m       Vegard Haneberg           1.08             0.50                           0.57                
13        1060 m       Viktor Normannseth        4.02             3.09                           3.41   
14          850 m       Lasse Vardenær            2.57              2.16                           2.42                  
15          600 m       Jonas Heggestad           1.53              1.33                           2.03 


torsdag 10. mai 2012

Pill råtten

Ultraløp, maraton og sykdom har satt sine spor. Gårsdagens løp i Follotrimmen viste igjen at formen er pill råtten. Men jeg prøver å se lyset i tunnelen.

Nei, denne våren har ikke gått som planlagt. Og nå har jeg i tillegg slitt med sykdom i snart tre uker, etter å ha holdt meg frisk i to år! En utrolig irriterende og seiglivet halsbetennelse har herjet dag etter dag, natt etter natt, liksom uten noen progresjon. Den har bare bitt seg fast og nektet å slippe taket.

I'M BACK! Trodde jeg.... (knipset av Trond Th. Hansen)

Forrige uke gikk jeg lei. Nok er nok, tenkte jeg, og stilte opp i Follotrimmen fra Ås, etter at jeg fornuftig nok stod over det første løpet fra Ski uken før. Jeg karret meg gjennom løypen, ja det gikk faktisk overraskende greit. Ambisjonene var beskjedne, det var bare om å gjøre å fullføre og å teste kroppen og halsen litt. Jeg klarte faktisk å løpe hele veien, hostet ikke før jeg kom i mål og kunne lettet loggføre en fjerdeplass av 25 i klassen. Joda, det er  håp i hengende snøre! Og når jeg fikk rensket opp litt, så er det vel bare et tidsspørsmål før jeg er tilbake for fullt, tenkte jeg optimistisk.

DEBUTANT: Alltid blide Roar Tomter debuterte i Follotrimmen med klasseseier 
og 3.plass totalt i Ås. Det skulle gå enda bedre i tredje løp.

Det er over en uke siden nå. Før gårsdagens løp i samme Follotrimmen, denne gangen fra Hebekk utenfor Ski, var det imidlertid status quo med helsen. Den irriterende halsen var stadig like standhaftig, så på ny ble det deltagelse for trekvart maskin. Men siden jeg uansett skulle dekke løpet for Kondis, og selvsagt må få et nytt glass til samlingen min, så kunne jeg like godt løpe. Og så er det jo så hyggelig å treffe andre Follotrimmere også! Smart? Tja, kanskje ikke, men det får være grenser for hvor tålmodig man skal være....

Så jeg trakk på meg den gule OI-singlet'en igjen. Vurderte om jeg skulle kle meg mer nøytralt, som jeg gjerne gjør når formen ikke er bra eller jeg bare skal jogge gjennom, liksom for ikke å skjemme ut trøyen eller klubben.

Det ble begrenset tid til oppvarming, og en svært så rolig åpning opp mørdarbakken rett fra start. Jeg hadde på forhånd advart Roar om at det kan være lurt å holde litt igjen i åpningen. Løper man på seg syre i den første knalltøffe brattbakken, så kan det bli en fryktelig vond og lang affære. Jeg løp definitivt ikke på meg syre, og det gjorde visst ikke Roar heller, som la seg langt bak i feltet i det som ærbødig ble oppropt av speaker som rekordpuljen. Nei å nei, jeg har ingenting i en rekordpulje å gjøre, og lot gladelig Jan Billy, Vidar og et par andre startkanoner ruse av gårde. Vekke var de allerede etter andre sving.

Steinar Lien vant klasse M45, og drar her på de to beste i klasse M40, i den første harde langbakken. Tom Agard var imidlertid halvminuttet foran Steinar i mål, mens Roar lurer bak Tom etter forsiktig åpning i bakken (klikk på bildet for detaljer). I mål var Roar minuttet foran Tom og kun Jan Billy hadde bedre sluttid.

Jeg vet ikke helt hva den første kilometeren gikk på, for garminklokken min startet som vanlig ikke før jeg var langt oppe i bakken. Men jeg holdt omtrent 4.30 fart på de første kilometerne. I det første gjørmehullet etter halvannen kilometer gikk jeg rolig i køen for å omgå det verste partiet. Selv om jeg hadde tatt frem terrengklassikerne Salomon Speedcross, var det ingen grunn til å stresse og skitne til skoene unødvendig. Bortover Kongeveien ble jeg positivt overrasket over at mesteparten av den fæle pukksteinen som nylig var sprøytet utover veien, var forsvunnet ned i bakken. Da var det bare å øke tempoet i favorittpartiet mitt, tenkte jeg. Men akk, kroppen ville det annerledes, og protesterte heftig. Det gikk blytungt og heller ikke her klarte jeg å øke farten utover 4.30-tempo. Ikke før nedoverbakkene til gården, der lot jeg beina rulle og fosset forbi alle rundt meg, en stakket stund. Før det igjen ble bråstopp i de påfølgende bakkene og inn i det steinete skogspartiet tilbake mot radiostasjonen ved Dagbo. Jeg skjerpet meg litt da jeg ble passert av to karer fra puljen bak, hang meg på de og økte farten noe, men det var lite sprut i kroppen.

En av de to som kom bakfra var denne karen, Terje Spanthus, som løp på hjemmebane. Jeg bet meg fast og gjorde sogar et spedt forsøk på å rykke fra mot slutten av skogspartiet, men Spanthus svarte på tiltale og spurtet friskt. Her like før mål.

Ned på asfaltflaten inn mot mål orket jeg ikke å spurte, eller var fornuftig nok å ikke gjøre det, alt ettersom. Jeg lusket i mål på litt under 33 minutter, minuttet bak min beskjedne målsetning og nesten 4 minutter bak tiden min for to år siden. I fjor jogget jeg gjennom traséen, men da planlagt, siden Sentrumsløpet var to dager unna. Denne gangen hadde jeg ingen slike unnskyldninger og jeg løp med ganske høy puls og var nesten like sliten som om jeg skulle ha gitt alt. Det var det verste med hele opplevelsen.              


Ingen trimklasse på denne karen! 












Først kom Jan Billy, lett i steget.... 
...mange minutter senere kom jeg, altfor tung i steget og enda tyngre i pusten....






Og når Steinar ville ha meg med på nedjogging etterpå, stod jeg over. "Jeg trenger ikke det, har jo jogget ned den siste halvtimen", hørte jeg meg selv si, lettere ironisk og oppgitt.

I dag har jeg vært hos legen. Det positive var at blodprøvene viste ingen infeksjon. Jeg fikk følgelig ikke trenings- eller konkurranseforbud. Det negative var at legen, som viste seg å være en meget habil birkebeiner, sa at hvis man presset seg for tøft, for tidlig, kan det forsinke kroppens rehabilitering med flere måneder før man er tilbake i form!

Så tør jeg da å løpe Holmenkollstafetten om to dager? Jeg innser i hvert fall at vårsesongen neppe blir noen stor suksess. Målet om å komme i form til Fornebuløpet kan også skrinlegges. Fortsatt har jeg vage drømmer om å kunne forsvare tredjeplassen i klassen fra Fjellmaraton i fjor, men også det begynner å bli ganske urealistisk.









LETT I STEGET: Nei, dette er dessverre ikke meg, men Vidar Nilsen. Han gjør absolutt ikke skam på OI-trøyen, og vant klassen min med nesten 3 minutter og knep 4.plassen totalt i sitt første Follotrimløp på to år. Men var likevel langt fra fornøyd og skulle hjem for å trene mer!.. Selv skulle jeg vært sjeleglad hvis jeg kunne byttet bein, hals og lunger med min gode treningskamerat...







Vel, vel, det er langt viktigere ting i livet enn ubetydelige konkurranser og plasseringer i veteranklassen. Noen uker med sykdom og litt forsinket formoppbygging er egentlig for en bagatell å regne. Og kanskje er dette spiren til en god høstsesong? I "gamle dager", i den spede begynnelsen av min "løpskarriere", var jeg alltid betydelig bedre på høsten og løp gjerne flere minutter raskere på 10 km enn på vårparten. Men det begynner å bli lenge siden....

Og våren er jo heller ikke over enda. Den er såvidt begynt. Med "vårens vakreste eventyr" som står for døren allerede på lørdag. Etter planen skal jeg løpe samme etappe som i fjor, den 1700m lange 4.etappen. Siden jeg ikke fikk startforbud, må jeg vel tre den gule trøyen over hodet igjen allerede lørdag. Selv om jeg skulle skjemme ut både meg selv om klubben. For det er smått med reserver blant veteranene. Og det viktigste er jo å delta, ikke sant?

Så hva bør jeg gjøre fremover? Ta helt treningsfri en periode, trene lett - eller gi full gass og håpe det beste?

Ha en fin helg og et spennende eventyr, alle dere som skal løpe gjennom Oslos gater på lørdag!

Snipp, snapp, snute....

Resultater og Kondis-reportasje.


PS: En stor takk til Rolf Gran for alle bildene fra Hebekk. Kjekt med utskremt fotograf, men enda kjekkere at du har kastet krykkene og er begynt på opptreningen, Rolf! Vi får satse på formtopp til høsten, begge to...


tirsdag 1. mai 2012

Trist blikk fra sidelinjen

Etter to uker ute av drift begynner jeg å bli både rastløs og frustrert. Og en smule bekymret for at vårsesongen skal gå fløyten. Med mindre jeg kommer i trening igjen raskt.

Etter det utmattende Rotterdam Marathon var det nok lurt med en rolig restitusjonsuke. Først mot slutten av uken vågde jeg meg ut på et par korte løpeturer, før jeg omsider fant frem sykkelen og hadde en flott treningstur lørdagen etter, på nesten nøyaktig en maratondistanse. Planen nå var å trappe opp treningen gradvis, men etter å ha fulgt sendingen fra London Marathon på Eurosport (fikk veldig lyst til å løpe gjennom Londons gater selv til neste år!), fikk jeg et klokkeklart råd fra ekspertkommentator Ståle Jan Frøysnes om å ta det rolig en hel måned etter et maraton! Rådet var selvsagt ikke myntet på meg personlig, men et generelt råd som alle "hans" løpere fulgte; hvile og kun lett restitusjonstrening den første uken, deretter lett trening de to neste ukene, før man den fjerde uken kunne begynne å tenke på vanlig trening. Men først i uke fem var det fullt kjør...

Hmmm, tenkte jeg, kanskje det er for tidlig å begynne hardtrening igjen etter en eneste hvileuke da? Jeg bestemte meg derfor for å ta det ganske rolig også i uke 2.

Men det skulle bli mye roligere enn planlagt! For etter å ha unngått sykdom i to år, var det bråstopp dagen etter sykkelturen. Halsen var blitt omdannet til sandpapir, nesen rant og jeg hostet, frøs og svettet om hverandre. Ok, jeg får ta det rolig et par dager til da. 

Men nå har det gått hele 10 dager og halsen er fortsatt så vond og irriterende at den holder meg våken hver natt, og jeg har ikke loggført en meter trening siden den ene sykkelturen min. I mellomtiden føler jeg at formen renner ut og kiloene renner på. Det er ikke full krise enda, men det nærmer seg om ikke vårsesongen skal gå i vasken, og det er i hvert fall ikke etter plan!

Dermed ble jeg også parkert på sidelinjen når Follotrimmen endelig startet opp for sesongen forrige torsdag, der bl.a. Jorunn Rekkedal (t.v.) dukket opp igjen etter en fjorårssesong som ble helt spolert av skader. Det ble ny seier på første forsøk, kun slått av fire av mannfolka.


Sentrumsløpet gikk også fløyten. Så for ikke å miste helt gnisten og motet, tok jeg turen både til Ski og til Oslo sentrum, og bivånet det hele i uvanlig plass fra sidelinjen. Selvsagt med kamera på innerlommen.

VANT: Stilstudie av vinneren, Urige Buta.
PERS: Jeg var minst like imponert over Øystein Mørk i blå Bølerdrakt,
som så 31-tallet for første gang!

Skjønt, denne helgen var tanken egentlig å debutere i duathlon under NM på Grue på søndag. Planen for dette ble lagt etter Birkebenerrennet med Svein og Carl Fredrik Hagen. Nå ble dette aldri aktuelt, dessverre.
Carl Fredrik på en treningstur i Sørmarka for ikke lenge siden.
Les hans spennende reportasje fra NM Duathlon HER.
Men Carl Fredrik fulgte opp fjorårets sensasjonelle sølvmedalje med nytt sølv, denne gangen kun 8 sekunder opp til gullet, etter knallhard kamp med Lars Petter Stormo og ikke ukjente Øystein Sylta. Jeg ser for øvrig at det kun var en deltager i Master 50-59, så der gikk den NM-medaljen fløyten... jeg kunne jo bare ha fullført på offroad-eren og fått sølvmedalje på kjøpet jeg også. Det får bli til neste år...




Vel vel, i dag ble både sykdomsplager og tapte medaljer helt uvesentlig, etter nyheten om Alexander Dale Oen sin tragiske bortgang. Totalt uvirkelig og ufattelig trist! Jeg ble helt satt ut og har vel aldri følt sånn sorg over et dødsfall, unntatt innen nærmeste familie og etter 22.juli. En av de største idrettsutøverne og beste ambassadørene Norge noengang har hatt ble revet bort på toppen av sin karriere. Igjen en påminnelse over hvor skjørt livet kan være, selv for de sterkeste og beste av oss. Eller kanskje nettopp for dem. De vakreste rosene plukkes først. Og OL i London blir ikke helt det samme nå.

Som et lite paradoks til dette lammende triste, fant jeg plutselig energi til å snøre på meg joggeskoene. Jeg burde vel ikke gjort det, med en hals som fortsatt er på krigsstien, men jeg bare måtte komme meg ut i skogen. Få luft, kjenne at jeg pustet, selv om jeg hostet og harket aldri så mye.

Det gjorde godt, på et vis, og ble samtidig mine første små, rolige kilometer på en evighet. Så i morgen stiller jeg trolig i Follotrimmen, med startnummer, selv om det bare blir å jogge og hoste seg gjennom de 5 kilometerne. Men jeg klarer ikke å sitte stille lenger. Og må få noe annet å tenke på.


ROSER: Etter Sentrumsløpet var vi oppom Tinghuset og så på rosehavet. Alle husker vi hvordan Alexander Dale Oen dediserte VM-gullet, som han vant 3 dager etter tragedien 22.juli, til ofrene og til det norske folk. Og hvordan han felte en tåre under seiersseremonien. 
I dag gråter en hel idrettsverden for Dale Oen.