tirsdag 27. mars 2012

Vårslepp i Fredrikstadløpet

Søndag var det vårslepp! Det årlige Fredrikstadløpet er sesongstart for mange løpere på Østlandet. Nesten alltid i flott vårvær. Så også denne gang.

For selv med rekordtidlig start i mars måned, så var det sol, sommerlige tilstander og sedvanlig god stemning i Plankebyen. Men det idrettslige var av variabel konsistens. For min egen del en stor nedtur, ikke helt overraskende etter den siste tids trøblete leting etter godfølelsen. Nei, formen lar definitivt vente på seg!

KICK OFF: Sesongen er i gang! Gaute er betinget optimist.

I fjorårets sesongåpning i Fredrikstadløpet brukte jeg 1 time og 25 minutter, noe jeg var bra fornøyd med siden jeg hadde en 5 km i beina fra dagen før. I år hadde jeg ikke det, og jeg hadde sogar prøvd å legge inn noen rolige dager for å samle overskudd og finne tilbake til formen. For etter Bislett Indoor 50k har den vært relativt stusselig, formen...

På forhånd snakket jeg om et sted mellom 1.24 og 1.28, men jeg håpet selvsagt på å ligge i nedre del av intervallet, og jeg drømte om å løpe under dette også. Særlig siden Steinar mente at vi hadde lagt så godt grunnlag på intervallene på Bislett i vinter at til og med 1.20 burde være innen rekkevidde for hele gjengen! Puuh.., tenkte jeg, det er nok en smule urealistisk, når persen min ikke er bedre enn 1.21.11. Men siden jeg løp på 1.24 i Jessheim Vintermaraton og det var perfekte løpsforhold med sol, 14 grader og nesten vindstille denne søndagen i Fredrikstad, så var kanskje det meste mulig?

Som så ofte før; det skulle vise seg lettere sagt enn gjort!.. Men gutta var i hvert fall topp motiverte og klare, alle som en; Harald, som gjorde oppholdet fra ski- til løpesesong så kort som overhodet mulig, Gaute, som hadde samme tidsintervallmål som meg, Steinar, skikkelig på hugget etter fin oppladning kvelden før, og ikke å forglemme Roar, som har trent bedre enn noengang i vinter og som hadde et veldig tydelig mål for dagen: 1.21.11.... Det lyder kjent?.... Og like før start dukket Tim også opp, litt heseblesende uten tid til oppvarming, men tydeligvis veldig klar likevel!

Harald viste muskler i dag.
Det samme gjorde Tim. Her klar til start i sine nye Adizero  Hagio

Da startskuddet smalt stod jeg klar i andre rad. I fjor var det nemlig ikke nettotider, så her skulle ingen sekunder gå til spille. Jeg fant etter hvert en fin rytme, stresset ikke unødig og passerte første km på 3.58. Perfekt åpning. Jeg vekslet noen ord med Roar, før han økte farten og tok opp jakten på utbryterne lenger fremme. Så kom Gaute seilende bakfra i lette steg og jeg fikk en fin rygg og rytme i noen kilometer, på skjemafart rundt 4 blank. Dette virket da ganske lovende. Men etter ganske få kilometer slet jeg med å holde ryggen til Gaute og den lille gruppen vi lå i, og etter hvert byttet jeg gruppe til en annen kvartett under ledelse av en annen gammel kjenning, Rolf Bøhn. Haldenseren løp nesten på hjemmebane, noe som hørtes godt, for her var det liv i løypen med stadige heiarop, i begge retninger. Men akk, også Rolf seilte avgårde, etter at jeg stoppet for å innta to krus med drikke halvveis. Vips, så var jeg plutselig 10 sekunder bak gruppen, og borte ble de... Dårlig gjort!


Her har jeg heng på Rolf , enn så lenge....
....men da må jeg ikke stoppe for å drikke!....
PERS IGJEN: Lenger fremme har Roar fått en liten luke til Steinar og Tim.
Som i forrige løp på Jessheim ble det ny PB på unge Tomter - 1.23.20. Men persen min overlevde....

Jeg prøvde litt halvhjertet å grave dypere i de mentale skuffene, men denne dagen var det lite viljestyrke og enda mindre krefter i skuffen. Til og med beina var sjeldent tunge og stive. I et lyst øyeblikk av positive tanker husket jeg tilbake til Bisletts 50 km, der det plutselig løsnet langt ut i løpet. Jeg håpet i det lengste at noe lignende kunne skje igjen, men for hvert kilometermerke fikk jeg negativ feed-back. Etter en stund å ha vaket på kilometertider rundt 4.15, gikk det enda saktere, helt til 4.37 på den 16. kilometeren... Huff og huff! Nå måtte jeg virkelig skjerpe meg dersom jeg ikke skulle ende på over 1.30! (Alle km-tider HER)

Men jeg ble fortsatt passert i tur og orden av mange løpere som jeg ikke kjente. I de siste "stigningene" på sisterunden ble jeg også passert av en annen Fanastril, Bjarte Ellingsen. Fortsatt ingen kraft, ingen vilje. Helt til Ole Arne Eiksund og Kurth Asle Magnussen kom opp på siden og forbi meg. Nei, nå er det nok! tenkte jeg. Skjerp deg!

REDNINGSMANNEN: Da Ole Arne kom dampende forbi meg i lette steg. klarte jeg endelig å mobilisere....

Og pussig nok, så klarte jeg faktisk å gjøre en markert fartsøkning i rygg på Ole Arne. Og på løypens høyeste punkt fant jeg flere krefter, rykket fra firemannsgruppen og innhentet flere av de som nettopp hadde passert meg. På to kilometer falt kilometertiden med over halvminuttet til 4.01. Ingen fantomfart det heller, det var jo helst der jeg skulle ligget hele løpet gjennom, men dog positivt at det tross alt var litt krefter igjen i skrotten.

SORRY: Det var nære på i dag, Rolf...
Nå tenkte jeg å kontrollere inn, men rett før vi svingte inn i Gågaten for siste gang, oppdaget jeg en annen kjent skikkelse 50 meter foran meg. Heisan, der er jo Rolf igjen!... Den karen har jeg hatt så mange artige nappetak med opp gjennom årene, og han løper dessuten i min klasse, så jeg måtte nesten gi han kamp og prøve å snyte han for seier i årets første innbyrdes oppgjør. Med bare 100 meter igjen ble Rolf ivrig heiet på og oppildnet til en siste sluttspurt. Jeg hadde nesten dårlig samvittighet i det jeg spurtet forbi like før mål. Dårlig gjort!!


Brukbar spurt på en tung dag (under)


Små barn har små gleder, og store barn har enda mindre gleder. Men på en blytung dag gjaldt det å finne de få lyspunktene som var. Og med skjerpingen de siste 3 kilometerne klarte jeg også akkurat å komme innenfor det forhåndsproklamerte intervallet med to små sekunder. Dog i feil ende...

Ellers var det litt blandede følelser å spore i målsonen etter løpet. Jeg var ikke den eneste som sprakk på denne fine sommerdagen i mars. Rolf Gran, en av mine duellanter fra Jessheim og fast treningspartner på Bislettintervallene i vinter, fikk det også tøft etter en altfor hard åpning, og ble nesten innhentet denne gangen også. Steinar og Gaute var også bare mellomfornøyde med 1.25 og 1.26.

Men som vanlig var det også mange blide og fornøyde fjes. Harald Solhaug Ness fra SK Vidar vant på 1.10.50. Men aller bredest gliste trolig presidenten selv, Tim, som holdt 4 blank skjemaet hele veien og kom i mål på 1.24.41. Nå er du i rute til Rotterdam Marathon, Tim! Det er ikke jeg.... Og hva skal man si om Harald da, som nok en gang imponerte og vant en soleklar klasseseier i M45-49 på 1.18.23, over tre minutter foran nestemann, et halvt år etter at han knapt kunne gå og i hvert fall ikke løpe en meter... Strålende! Kun Per Briskelund i klassen over imponerte mer, med 1.17.32 som vinnertid og 6.plass totalt. Ikke verst når du er i ditt 53.år. For ikke å forglemme den trivelige Veldreveteranen Ole Peter Bergaust da, som vant klasse M65-69 med over 21 minutters margin (!!!) på sterke 1.28.47. Det er fort for de aller fleste - og styggfort når du er nærmere 70 enn 60... Det er bare å prøve selv! Svaret gis vel egentlig fra WAVA-tabellen (en internasjonal tabell for aldersgraderte tider), som sier at tiden tilsvarer 1.07.48 - altså prestasjonsmessig 3 minutter bedre enn dagens vinnertid! Briskelund løp enda ett minutt bedre ut fra samme tabell! (rettet)
De to var altså egentlig aller best og i en klasse for seg på søndag. Gratulerer!!

GUTTA BOYS: Fra venstre Ole Arne, Ole Peter, Rolf, Tim, ego, Roar, Harald  og Gaute.

For min egen del er det om å gjøre å slikke sårene og ikke miste motivasjon og tro bare tre uker før vårens store mål, som også for meg er Rotterdam Marathon. Akkurat nå føles det håpløst å skulle løpe under 3 timer i Nederland... Men ting kan snu seg fort og plutselig kan formen være der. Det er i hvert fall lov å håpe. Dilemmaet nå blir hvilken strategi jeg skal kjøre i ukene frem mot løpet. Skal jeg pøse på med hardtrening og mye løping de første to ukene, for deretter å slippe opp og samle overskudd den siste uken? Eller skal jeg allerede nå ta det rolig for å få tilbake form, motivasjon og gnist snarest mulig? Jeg har fått flere gode råd allerede på SkriveBlokken, og har i hvert fall tatt meg et par helt treningsfrie dager etter Fredrikstadløpet.

Da er det uansett deilig at det er sol, sommer og 20 grader i mars! Batteriene lades fortere da...

Kondisreportasje og resultater.

Takk til Silja, Trond og meg selv for bilder. Flere på Kondis sin Facebokside HER.
Takk til Harald for hyggelig og oppmuntrende selskap i bilen tur/retur Plankebyen.
Og takk til alle andre som løp eller heiet og bidro til at dette ble en flott dag - tross alt! :-)

SLEM GUTT?: "Nesten slemt dette Harald gjør mot de andre i sin første løpetur utendørs i år," skrev Morten på SkriveBlokken. :-) Grattis likevel, Harald! Flott premie fikk du også, som passer godt for en langrennsløper.
FLINK GUTT!: Grattis Tim! I Rotterdam skal jeg bite litt bedre fra meg....håper jeg!


torsdag 22. mars 2012

Birkenfest i flere fasetter

Birkebeiner Skifestival er et mangehodet troll, men heldigvis av det snille slaget. I år fikk jeg med meg mer enn noen gang, selv om  jeg ikke gikk selv. Her er en liten stemningsrapport fra helgens fest.

Etter vorspilet forrige helg, satt jeg på ny kursen mot Sjusjøen og birkebeinerland til helgens hovedarrangement, det 75-årige Birkebeinerrennet.  Helt passiv tilskuer var jeg heller ikke, for jeg skulle være såkalt langer, en av de som står ved siden eller midt i løypen og skaper kaos når de skal levere cola eller annet drikke til løpere som kommer i stor fart.

Så jeg satt vekkerklokken på 07.00 og ladet opp omtrent som vanlig. Og selvsagt skulle jeg kombinere oppdraget mitt med egentrening etterpå. Birkensekken (selvsagt) ble pakket med tøy, skismurning og drikke, så det var nesten så jeg trodde at jeg skulle gå rennet selv. Jeg la kursen over Gjestbodsåsen retning Midtfjellet, helt til toppen der spurtprisen var satt opp, og kom frem akkurat tidsnok til å få tatt på meg litt ekstra tøy før debutanten Anders Sødergren tok bakkespurten som førstemann, uten å spurte, med hjemmehåpet Roger Aa Djupvik som den eneste som holdt følge med svensken over kneiken. Hvor var resten? Jøss, det var stor strekk i feltet allerede, men etter en stund kom en gruppe på fire med Anders Aukland som bakerste mann.

"Heia Aukland!" ropte jeg av full hals, og kanskje var det det som gjorde at han fikk opp farten like etterpå? Selv trodde jeg forspranget til Sødergren var så stort at Aukland neppe ville kjempe om seieren, med mindre han kunne innhente sin navnebror i det småkuperte terrenget inn mot mål. Jeg ble derfor veldig overrasket da jeg senere hørte at han var i tet og hadde rykket fra allerede før Sjusjøen! Jaggu må det ha gått unna i stakepartiet etter Midtfjellkoia!

VINNER: Lillehammers egen Espen Harald Bjerke drar på Anders Aukland over toppen av Midtfjellet. I mål var de nr 3 og 1, med  Bjerkes klubbkompis Roger Aa Djupvik mellom seg på en sjelden helnorsk pall. Den nye rekorden lyder på 2.21.34. Det er fort!!
Det er ikke bare Dario Cologna som går fort i Sveits.
Toni Livers fra Team Exspirit med sterk 5.plass på 2.23.35.
Vasaloppvinner Jørgen Brink var ikke helt fornøyd med 7.plassen.
LOKALT FOLLOHÅP: Heller ikke Arne Post var fornøyd etter at han tidlig måtte slippe teten.
Det ble ingen spurtpris på toppen av Midtfjellet, der han her passerer 3 1/2 minutt etter lagkompis Sødergren. Les Arnes egen beskrivelse på hjemmesiden til TUB.

Så kom de i tur og orden, men med langt større strekk i feltet enn normalt. Jeg heiet og speidet etter en ung kar i grønn drakt. Men de var det mange av. Rustad sine drakter lyser nemlig godt opp i terrenget, men til gjengjeld er vel dette en av klubbene med aller flest deltagere, og svært mange meget habile løpere. Men plutselig var han der, min mann, Carl Fredrik Hagen, og jeg fikk avlevert den bestilte dovne colaen like før utforbakkene startet. "Bra!" ropte jeg, "Du er fjorten minutter bak teten! Kjør på!"

Halvannet minutt etterpå kom en ny grønnkledd kar, den litt eldre klubbkompisen Trond Olav Berg. Nye heiarop! Trond Olav gjorde sitt livs løp og etter mange topp ti plasseringer gikk han for første gang helt til topps i klassen min på utrolig sterke 2.43.40 (nr 122 totalt). Den 32 år yngre Carl Fredrik holdt såvidt unna for treningskameraten, og var selv strålende fornøyd med å perse med rundt 16 minutter. Sterke saker av begge to.

KONGEN: Tidenes birkebeiner, Erling Jevne, går fortsatt styggfort og vant M45-49.

Min neste oppgave var Harald, som også startet i eliten i år. Det er i seg selv smått utrolig, når en vet hva den karen har vært gjennom av sykdomsproblemer i høst. Nå skulle han måle krefter med de virkelig store gutta, som følge av sitt glimrende renn i fjor. Harald er også av den edle veteranårgang som har gått Birken på under 3 timer. Det er rett og slett styggfort. Selv var jeg i skyene i fjor etter å ha brutt min egen drømmegrense. Men da har jeg altså en hel time ekstra å gå på!..

Men hvor ble det av Harald? Flere grønnkledde passerte, men ingen Ringen. Men plutselig, DER var han, og han hadde passert punktet der jeg stod. Da var det bare å ta beina fatt. Gamle sprinttakter ble vekket til live og jeg klarte faktisk å innhente Harald og fikk overlevert colaen like før nedoverbakken begynte. "Jeg har gått fiskebein helt til Skramstad!" kom det litt fortvilet og nærmest unnskyldende fra Harald. Han hadde nemlig gjort et uheldig skivalg og hadde så bakglatte ski at Swix og smørestopp var eneste redningen.  Men topptid og pers røk i glipptakene, selv om 3.10 ikke akkurat er noen tid å skamme seg over.. Snarere tvert i mot!

Jeg fortsatte å heie på både kjente og ukjente, før jeg spente på meg skiene og hev meg ut i løypen selv, sammen med birkebeinerne. Jeg måtte jo teste farten over de brede slettene mot Sjusjøen, men passet selvsagt på å ikke hindre noen av de som hadde startnummer på brystet. Fornøyd konstaterte jeg at det ikke var noe problem å holde konkurransemarsjfarten til deltagerne et par kilometer. Jeg avanserte sogar forbi noen, måtte jo leke litt, men minnet meg selv om at mine "konkurrenter" da hadde gått i fire mil...

 

TRIVELIGE VINNERE AV FREDAGSBIRKEN: Kompisene Torgeir Mikkelsen (t.v.) og Leif Arne Müller fra NTNUI delte seieren i tidenes første FredagsBirken, som de anbefalte på det varmeste. Kanskje slår jeg følge til neste år? 

Siste stopp var litt før Sjusjøen langrennsarena. Jeg speidet etter Gaute eller andre kjentfolk, og heiet ivrig sammen med en hyggelig kar, som viste seg å være vinneren av tidenes første FredagsBirken dagen før! Det hadde vært kjempeføre og trikkeskinner hele veien, i motsetning til hva det var i Birken etter pulje 3... Kanskje dette blir mitt fremtidige konsept; å gå FredagsBirken uten pes om seeding og med gode forhold, og så få med meg litt mer action og folkefesten som tilskuer/heiagjeng/langer under selve Birkebeinerlørdagen. Slå to fluer i en smekk?


For Birken er jo både et salig pes, med logistikk, planlegging, seeding og masse styr, men det er en del av gamet og noe av det unike med dette særegne rennet som det ikke finnes maken av. Og Birken er også mye moro, show og leven, både av publikum langs løypen og av deltagerne. Som denne løven, som gikk hele rennet. Fort gikk den også!




Jeg klarte til slutt å løsrive meg, fordi suget etter egen utfoldelse begynte å bli påtrengende, kombinert med at tiden begynte å bli knapp til gjestene mine skulle komme. Så etter 14 km klassisk, ble det et raskt skibytte i hytten med påfølgende skøyting i nesten jomfruelige spor rundt Snultra, drøye 18 km. Godt å få utfolde seg litt selv også etter å ha sett alle birkebeinerne slite seg over fjellet.

Svein og Carl Fredrik hadde all grunn til å være fornøyde!
Etterpå ble det en hyggelig kveld med oppsummering av dagens renn og videre planer for Hagen senior og junior (bildet), før de satte kursen sørover og hjemover i kveldingen. Sykkelsesongen startet nemlig morgenen etter for Carl Fredrik, som planla langtur på 10-12 mil. Her hviles det ikke på laurbærene.

Søndagen fikk jeg koselig kaffebesøk av Gaute og Liv (bildet), som var ute på en rolig SøndagsBirken, eller KvartBirken om du vil, i halve traséen til HalvBirken... Gaute hadde dagen før gått (Lørdags)Birken på 3.39 og var godt fornøyd med det, selv om merket såvidt glapp.

Selv satt jeg ny skøyterekord etterpå med 33 km rundt Reinsvann. Etter at kroppen stort sett hadde funket fint i helgen, så var det igjen "full stopp" den første halvannen timen. Jeg tok flere pauser og vurderte sterkt å avbryte langturen, men nøyde meg med å kutte litt i siste sløyfen til Pellestova. Men på tilbaketuren i den brede traséen på vestsiden av vannet løsnet det både med form og føre, så gikk det unna med 35 minutter på de siste 11 kilometerne hjem til hytten.



Etter en drøy mil i vindråsene mandag, kunne jeg loggføre 100 km før jeg fornøyd satte kursen hjemover til Follo. Trolig blir det noen dager på ski i påskefjellet også, men langrenssesongen er nok for det meste over. Det ble en flott avslutning.

Nå er det frem med de lette skoene og løpetid! Sesongen bråstarter allerede på søndag med halvmaraton i Fredrikstadløpet. Det ser ut til å bli sommerlig og flott vær i år også og jeg gleder meg til å treffe mange kjente fjes til felles sesongstart og tradisjonelt vårslepp i Plankebyen. Men jeg gruer meg litt til selve løpet, for jeg føler meg ikke helt klar for den styrkeprøven som en halvmaraton er, og tviler på at jeg klarer å kopiere 1.25.17 fra i fjor.  Men jeg tar det som en milepæl og nødvendig gjennomkjøring før vårens store mål; Rotterdam Marathon 15.april.

Det blåste skikkelig friskt ved Kroksjøen på mandag. 
Jammen godt at det ikke var sånne forhold under Birken....




torsdag 15. mars 2012

Birkebeiner vorspiel


Birken går nok uten meg i år. Men jeg får med meg mye av folkefesten likevel. Som startet med UngdomsBirken og HalvBirken i helgen, med ivrige hyttegjester på startstreken.

For i helgen var jeg verstskap for tre skiløpere; en særdeles lovende unggutt og to veteraner som ikke er fullt så lovende, men desto mer rutinerte - og like innsatsfylte.







For mens Ivar André Ryttervold (bildet) er blant landets absolutt mest talentfulle 15-åringer, så kan nok ikke ordene ung og lovende brukes lenger verken om pappaen Arnstein eller vår felles kollega og min mangeårige rival Gaute. Men pågangsmotet og entusiasmen skal ingen ta fra dem!

KLAR, FERDIG...: Gaute, Ivar og Arnstein er spente og snart klare til start.

Først ut var UngdomsBirken. Ivar var full av optimisme etter strålende innsats i Hovedlandsrennet i Harstad forrige helg, i det som betegnes som uoffisielt langrenns-NM for gutter og jenter. Ivar innledet mesterskapet med bronse på 5 km, og på sprinten hadde han beste tid i prologen. I finalen ledet han hele veien, men måtte til slutt se seg knepent slått av klubb- og klassekamerat Herman Martens Meyer  - på målfoto! (Se bildet under.) Hermann tok for øvrig sølv på 5 km, og de to utgjorde 2/3 av 15-års laget fra Akershus som vant sølv i stafetten i konkurranse med 16-åringer. Veldig imponerende og smått utrolig at to gutter i samme klasse fra den lille klubben Frogner IL på Sørum i Akershus tar dobbeltseier! Og Frogner hadde attpåtil enda en løper, Amund Hoel, på 7.plass. Dette vakte en viss oppsikt i Harstad, naturlig nok. Les mer om "gullgenerasjonen fra Frogner" på langrenn.com HER. 

CLOSE RACE: Klassekamerater, klubbkamerater og i en klasse for seg under sprintfinalen i
Hovedlandsrennet i gutter 15. Herman (t.v.) får kastet seg skotuppen foran Ivar.

Bildet er lånt fra: sommereventyret.no

Men tilbake til UngdomsBirken. Ivar var en smule skuffet etter 12.plassen i fjor, også da etter oppladning på hytten. Liten og lett som han var, hadde Ivar blitt fraglidd i alle bakkene ned fra Sjusjøen. Så i år skulle glid prioriteres. Dessuten har gutten fått litt mer muskler på kroppen, selv om han langt fra er blant de største rent fysisk. Men fokuset på god glid og riktige ski ble kanskje litt for stort. For allerede i første bakken etter stadionområdet, der jeg stod klar med kameraet, fikk jeg bange anelser. Ivar og Herman lå riktignok helt i fremste rekke, men Ivar hadde flere kraftige glipptak opp bakken. Strategien til de to kompisene om å sprenge feltet fra start skulle også vise seg vanskelig, og på vei ut fra Sjusjøen hadde Ivar sluppet teten. I mål var han nr 17, ikke helt fornøyd. Nei, UngdomsBirkens noe spesielle løypeprofil er nok ikke idéell for unge Ryttervold, men det kommer flere sjanser! Herman var nok langt mer fornøyd med 3.plass, kun to sekunder bak vinneren.


Frognergutta kjører tøft fra start opp den første bakken....
...med resten av feltet halsende bak.
Herman har tatt kommandoen etter den første sløyfen.
Ivar (t.h.) kommer stakende litt bak.

Så var det Halvbirkebeinerne sin tur. Men i mellomtiden hadde jeg tatt meg en runde på egenhånd og kunne loggføre en mil, før jeg igjen stilte meg opp med kamera. Det gjelder å utnytte tiden. Første kjenning var min duellant fra Landsmøteløpet, Mr.Kondis Hedmark, som han også kalles, Rolf Bakken. ”Heia Rolf!” ropte jeg i det han passerte med kraftige dobbelttak, langt femme i feltet for alle over 40. Ikke langt bak kom Gaute, og litt senere Arnstein. Jeg heiet og knipset, før jeg selv tok skiene fatt i retning Midtfjellet. Jeg hadde sett meg ut Midfjellkoia som neste heie- og sekunderingspost, men måtte gå på dersom jeg skulle komme dit før løperne, som nå skulle gå en sløyfe forbi hytten på Kuåsen og over Gjestbodsåsen, mens jeg tok strake birkebeinerveien.

Rolf "Kondis-Hedmark" Bakken i kraftige dobbeltak.
FIN STIL. Gaute (t.v.) og en stilløper jager like bak.
Arnstein smiler til fotografen, i fint driv.
Men allerede på den lange sletten mot Midtfjellet kom de beste dampende, på glatte skøyteski. Jeg heiet litt, der jeg staket meg motsatt vei. Heldigvis var det ikke som kvelden før, da jeg testet halve Halvbirkenløypen sammen med Gaute. Da blåste det så friskt over sletten at vi nesten stod helt stille! Håper inderlig ikke det blir slik motvind i selve Birken neste helg, da er det mange som skal slite…

VINDFØYK: Fra stormkastene over Midtfjellet kvelden før rennet.
Sporene er helt blåst igjen, selv om de var kjørt opp flere ganger samme dag...

Jeg hadde vurdert å stille selv også, først i HalvBirken og deretter i Birken, men så er det dette med all logistikken, smørehysteriet og ikke ubetydelige kostnader da. Jeg falt i hvert fall ned på en litt enklere variant. Dessuten hadde jeg lyst til å prioritere noen litt roligere langturer. Som tenkt, så gjort, og hva er da bedre enn å kunne kombinere en hyggelig helg med gode kamerater og ekte birkebeinere og samtidig få mine roligere turer. Dermed kunne jeg også endelig, for første gang i år, ta turen videre i de flotte løypene mot Ljøsheim som jeg oppdaget i fjor, rundt Store Ljøsvann og Grunna og tilbake via Birkebeinerløypen opp de siste kneikene til Midtfjellet, der skiltet Spurtpris på løypens høyeste punkt allerede var satt opp til neste helgs renn. Skal jeg driste meg til et råtips, så tar Arne Post spurtprisen på lørdag. Han har sin styrke i  kombinasjonen diagonal og bakker, og stigninger er det er det nok av fra Kvarstadsetra opp til Midtfjellet. Med full klaff har jeg faktisk Arne som outsider til å vinne rennet også, om ikke en revansjesugen Thomas Alsgaard slår til da, hvis han er frisk igjen og unngår håpløse uhell som i fjor. Det hadde vært artig om en av de to bakerne skulle klare det.

MATSTASJON: Fra Midtfjellkoia, der HalvBirken kommer inn i den vanlige Birken-løypen.
DUELL I TET: Torjus Børsheim  fra Lillehammer og Team Birken ledet etter et par kilometer foran klubbkompis Morten Eide Pedersen. Det ble også rekkefølgen i mål, men de to fikk samme tid 1.04.28, etter en voldsom spurtduell. Begge gikk på blanke ski.

Med meg gikk det etter hvert ganske smått, for føret skiftet plutselig og markant utover dagen, etter hvert som plussgradene og solen fikk overtaket. Men da hadde jeg tilbakelagt rundt 25 km med kjempeski, motsols og et langt stykke som førstemann i sporet etter løypemaskinen. Derfor gikk jeg bare videre sørover, uten tanke på returen, før jeg helt plutselig, omtrent som om noen skrudde på (eller av) en bryter, oppdaget at snøen ikke lenger var tørr, og føret var blitt glatt og trått på en gang. Men jeg kom meg da hjem til hytten til slutt etter mye staking, og kunne loggføre en drøy maratondistanse. Da var det godt med en hvil i solen i hytteveggen i rene påskestemningen. Livet kan være herlig.

Og rapporten fra trener og løper Arnstein var også oppløftende, han var selv meget fornøyd med å ha knust sitt eget mål på 1 t 50 min med 8 minutter, tilsvarende en gjennomsnittfart på 3.47 per kilometer. Gaute var ”bare” 14 minutter foran, mens Rolf imponerte med 1 t 20 min og solide takter i generalprøven, etter visstnok å ha vært oppe i hele 55 km/t i utforbakkene. Det var nok LITT fortere enn jeg hadde…

TRENERNE: Nå er det ikke bare jeg som kaller Arnstein (t.v.) for suksesstrener for lille Frogner IL i Sørum. Det samme gjør langrenn.com. Til og med landslagssjefen sjøl, Åge Skinstad (t.h.) var på plass på Sjusjøen for å speide og snappe opp noen gode noen tips...


Jeg rakk også nesten 4 mil med skøyting i helgen. Synes bare det blir gøyere og gøyere å ”danse” bortover viddene og veksle mellom padling og dobbeldans. Sum på fire dager ble ca 111 km med langrennsski. Joda, det var virkelig en strålende helg, selv om det egentlig var 
helgen før HELGEN

SNULTRA: Fra min favoritt skøyterunde. 
Jeg skrev i forrige innlegg at jeg hadde tatt en aldri så liten telling. Helgen var for såvidt oppløftende, men jeg blir fortsatt fort sliten og det er lite å dra på med i bakkene. Vel hjemme igjen droppet jeg de faste tirsdagsintervallene på Bislett da kroppen nektet å samarbeide. Som straff (eller belønning) skulle jeg ta en relativt tøff 10 km i godværet i går. Det funket heller ikke! Jeg slet hele veien og kom såvidt under 50 minutter. Og om bare 10 dager er det sesongstart i Fredrikstad... Akkurat nå føler jeg meg skikkelig på etterskudd!

Vel vel, så noen gjentagelse av fjorårs-suksessen i Birken blir det altså ikke for min del. Men jeg gleder meg til å dra til fjells igjen i morgen og bistå Carl Fredrik, Harald, Trond Inge, Gaute, Arnstein eller andre som ”langer” - eller simpelthen bare heie frem tusener av EKTE birbebeinere på sin ferd over fjellet. Og samle overskudd!

LYKKE TIL på ferden over fjellet til alle birkebeinere!
Håper det går mer smertefritt for seg enn for denne stakkaren fra UngdomsBirken...
Men han kom seg på beina igjen, heldigvis uskadd, og fortsatte. 



lørdag 3. mars 2012

Utslått på T.K.O.

I dagene etter Bislett 50 km var jeg ikke spesielt sliten. Men etter det korte Landsmøteløpet var det slutt. Jeg måtte ta telling. En aldri så liten teknisk knock-out. Batteriene var tomme og energien borte.

Men foruten at kroppen er skikkelig sliten, så føler jeg meg frisk som en fisk. Heldigvis. Det er altså ikke noe virus, magesjau eller annet rusk i systemet å skylde på. Analysen tilsier imidlertid at jeg kanskje ikke hvilte nok etter Bislett Indoor 50km. Elementær lærdom kanskje, men lett å glemme. Særlig når ting går på skinner. Men som jeg minner andre om av og til; husk at trening bryter ned, mens restitusjon bygger opp! Jada, men det er langt lettere å si det til andre enn å gjøre det selv.


I hvert fall når jeg ikke følte meg sliten etter ultraløpet, og vinterferien på Norges beste langrennsdestinasjon, Sjusjøen, stod for døren. Likevel var jeg ganske bevisst på at jeg skulle ta rolige skiturer, hverken veldig lange og eller veldig harde. Bildet over er tatt like utenfor hytten. Jeg er heldig. Det er en drøm å kunne gli ut i sånne løyper! 

SNULTRARUNDEN. Fantastiske forhold på morgenturen i nypreppede spor. Aldri har skøyting vært gøyere. Jeg fløt avgårde med dobbeldans opp de fleste bakkene og følte meg som en konge. 

Med unntak av en halvhard skøyteøkt på 17 km, den såkalte Snultrarunden, fulgte jeg planen. Første tegn på at jeg var mer sliten enn jeg selv trodde, kom likevel torsdagen i vinterferieuken. Da hadde jeg tenkt å kjøre på litt, men jeg merket i stedet raskt at kroppen ikke hang helt med. Så hva gjorde jeg da? Jo, jeg roet ned tempoet og tok det pent. Flink gutt, altså!

HJERTET AV SJUSJØEN: Sjusjøkrysset i vakkert vintervær.
Men lørdag var det Landsmøteløp, behørig skildret i forrige innlegg. Da var jeg ikke like flink! Eller jeg var for flink, alt ettersom. Nå var det vel neppe de 6 kilometerne eller den febrilske spurten min som slo meg ut, men kanskje var det dråpen. Den lille dråpen som fikk det store begeret til å flyte over. Nå løp jeg riktignok 10 km dagen etterpå og 15 km i terrenget på mandag med Carl Fredrik Hagen, noe som for han var en svært så rolig restitusjonstur etter tøffe uker med 6.plass i Grenaderen og full rulle med mini-tour i Norgescupen helgen etterpå. Ja, også for meg var dette en rolig økt, men resten av kvelden ble likevel for det meste tilbragt på sofaen. Og tirsdag og onsdag var jeg helt utslått. Trening var faktisk ikke et tema en gang. Hvilepulsen var helt oppe i 60, heldigvis mer normal igjen dagen etter. Men likevel sliten...

To dager uten trening, er to dager uten mening, tenkte jeg. Men det var nok klokt med en liten pause. Men torsdag måtte jeg bare ut i godværet. Endelig skulle jeg teste skøyteskiene lokalt, etter at de hadde stått på hytten hele vinteren. For selv om det var en gedigen nedtur å komme hjem fra fjellet til et nærmest snøfritt Sofiemyr og smeltede skiløyper, så var det ett lyspunkt, nemlig golfbanen på Greverud!

KONTRASTER. Men selve løypen er i forbausende god kvalitet.

For jeg hadde fått fersk rapport fra Tron Gifstad om nypreppede spor og fantastiske forhold! Han hadde nemlig gått langrennsintervallerer der klokken halv sju om morgenen - før jobb! Snakk om entusiasme og pågangsmot! Begge de lovende skiskyttersønnene hans har nok fått med seg et og annet fra pappaen sin, ja!...

Uansett, jeg måtte bare prøve skiene selv. Og jeg ble ikke skuffet. Selv etter 10-12 varmegrader de siste dagene, var det faste, fine, brede spor for både skøyting og klassisk i rundløypen på ca halvannen kilometer. Jeg ga meg ikke før jeg hadde skøytet 22 km, inkludert noen innlagte teknikkstrekk uten staver a-la Alsgaard - men neppe til 20 i stil... Etterpå ble jeg trøtt igjen, og jeg gjorde ikke så mye mer resten av den dagen heller. Men jeg var så smått i kommet gang. Og i går ble det ny tur til golfbanen, denne gangen med klassiskskiene og fokus på skøyting. Nå måtte jeg dele løypen med hundrevis av skoleelever, med svært så vekslende skiferdigheter. Men iveren var stor og det er flott at anlegget benyttes til lek, breddeidrett og rekruttering. Og kanskje var det en kommende stjerne jeg så, guttungen som stod på en ski ned hele den bratteste bakken med fullkommen balanse og kontroll, og med en skøyteteknikk som jeg bare kan drømme om.

SUPERBIRKEBEINER: Dette er hverken meg eller unggutten jeg  nevnte, men  den superspreke pensjonisten Knut Domaas fra Joggekameratene og Bækkelaget, som forbereder seg til Birken. Knut var Superbirkebeiner i klasse M65-69 i fjor (merket i alle tre grener) og har følgende imponerende rekke: Rittet: 11 merker på 11 starter, Rennet: 6 merker på 14 starter og Løpet 3 merker på 3 starter. Tilsammen 20 merker. Sterkt.

Jeg ga meg ikke før jeg hadde staket drøye 18 km, også opp de fleste bakkene. Klarte å fokusere på korte tak, pigging og å bruke magemusklene. Nesten synd at jeg ikke skal gå Vasaloppet på søndag... Etterpå hadde jeg en time i solveggen utenfor den stengte Sportscafeen i rene påskestemningen. Det sies jo at det er viktig med hurtig næring etter treningsøkter. Jeg tok dette et steg videre i dag; det er viktig med hurtig hvile etter treningen!

Forhåpentligvis er jeg i hvert fall i ferd med å komme til hektene igjen. Jeg måtte ta en liten telling, men kom meg på beina igjen før jeg ble slått knock-out. Så nå er jeg klar for nye runder. Ikke i ringen, men på Bislett eller på golfbanen.

Ha en fortsatt fin helg!


Her er en liten presentasjon av  Greverudrunden, ca 1,5 km rundløype.
En av få lokale steder der man kan trene langrenn om dagen, frem mot Birken og andre renn...

1. Løypen starter ved låven i bakgrunnen. i Kongeveien,
der det også er parkeringsplasser , toaletter og garderobe. 
2. Løypen følger Kongeveien 4-500m og passerer denne lille broen .
3. I nordenden av løypen.
4. Før løypens bratteste bakke skal forseres.
5. Over kneiken og ned på andre siden.
6. Deretter følger et langt, flatt strekk sørover igjen mot Grevestua.
7. Før siste ekstrarunde på selve "stadion". Grevestua med Sportscaféen i bakgrunnen. 
8. Siste sving i sørenden.