Nå kan jeg kalle meg ultraløper! Jeg har løpt 6 hele timer sammenhengende. I hvert fall nesten. Men det var såvidt båten bar. Kramper holdt på å ødelegge "festen".
 |
| Dette bilde av en sliten ultradebutant er hentet fra billedserien tatt av Ole Engen, se link nederst i reportasjen. |
"Nei nå lurer jeg også på om du vet hva du går til. Du må ikke helt ta knekken på kroppen din!". Denne smått bekymrede meldingen fikk jeg av min kjære mor, da hun leste at jeg hadde meldt meg på ultraløp. Og kompis Dag Spilde, som for øvrig selv har løpt Rallarvegsløpet, skrev følgende på søstertjenesten min
SportsBlokken (der det er flere kommentarer);
"Jeg blir bare mer og mer overrasket over hvilke utfordringer du gir deg ut på. 6-timers løping rundt og rundt på en bane høres like mye ut som en tålmodighetstest som en utholdenhetstest. Det er noe av det siste jeg kunne tenkt meg å vært med på, men vi er forskjellige."
Joda, og godt er det. Men da jeg måtte droppe min planlagte debut i triathlon, var det fint å finne en annen utfordring. Men hvordan var det så å løpe i 6 timer? Det var faktisk slett ikke så ille som fryktet, i hvert fall ikke hva gjelder tidsaspektet og den mentale tålmodighetsprøven. Jeg har også vært adskillige mer utslitt etter langt kortere løp.
Her er litt mer om mine erfaringer fra min debut som ultraløper.
Amatørmessig start
Det hele startet katastrofalt. Jeg måtte nemlig via Ski i morgentimene og feilberegnet tiden så mye at det var såvidt jeg nådde starten. Redningen var den gode veimerkingen til Fetsund stadion, og da jeg fikk parkert en snau halvtime før start, var det første jeg hørte den velkjente speakerstemmen til Heming Leira, som utbasunerte at alle debutanter (for det var mange av oss), måtte komme forbi for å bli tatt bilde av. Jeg rakk ikke det, men jeg rakk selv å ta bilde av Heming med det imponerende utstyret sitt.
Inne i hallen fikk jeg startnummer med tilbehør av Erik (t.v.) og følte at jeg hadde en viss kontroll på tiden. Men jeg skulle skifte, startnummeret skulle festes, føtter skulle tapes, brikker festes på skoene - og selvsagt måtte jeg en siste tur på potten. Jeg rakk likevel en hyggelig garderobeprat med Jan Billy og Mons Tingelstad (bildet under), samt en bergenser som viste seg å ha vært min nærmeste nabo i mange år, Morten Omholdt. Verden er jammen ikke stor!
Så, plutselig, var det bare noen minutter til start. Og jeg hadde nesten glemt at det var hele 426 meter å gå til startstreken! Nå måtte jeg LØPE for å nå starten på et 6-timersløp! Jeg stresset nedover veien i retning av start, men så ingen andre løpere. Fortvilet spurte jeg en tilskuer, som pekte ned en sidevei. I det samme hørte jeg nedtellingen;
"15 sekunder til start!" Jeg måtte le av meg selv der jeg kom joggende foran hele feltet, som for lengst stod klare.
"4, 3, 2, 1 sekund!"... Jeg smatt inn på siden av feltet akkurat i det startskuddet gikk. Men jeg hadde fortsatt ikke fått festet brikkene på skoene, så mens løperne stakk avgårde, satt jeg på huk i veikanten og prøvde febrilsk å feste brikkene. Attpåtil skulle jeg for aller første gang løpe med
to brikker, som festes med clips. Jeg kom til å tenke på tilsvarende situasjon i
Birkebeineerrennet, også da rotet jeg det skikkelig til i starten, men trøstet meg nå med at det jo gikk veldig bra til slutt den gang. Men jeg lærer visst aldri...
Endelig var begge brikkene festet (trodde jeg) og jeg kunne jogge ut langt bak i det rekordstore ultrafeltet på 139 menn og kvinner. Etter de nevnte 426 metrene passerte vi hallen med matten og speaker Heming, som over høyttaleranlegget sa "
du nådde starten, ja, Frode!". Samtidig fikk jeg endelig startet klokken min, men oppdaget at den ene brikken var borte fra skoen. Og den andre satt løst... Jeg stoppet, tok av den gjenværende brikken og festet den på nytt. Og etter er par runder festet Olav en ny brikke på den andre skoen. En svært så trøblete og slow start, og jeg holdt såvidt 5.30-tempo - når jeg løp.
Målsettingen
Målet mitt var todelt; over 60 km og å holde det gående i samtlige seks timer. Og å lære. Olav
KrampeGammel'n Engen, løpets dyktige primus motor, trodde at jeg kunne ta medalje i en fjesbokmelding kvelden før. Og Vidar og Erik tippet meg over 7 mil. Takk for tilliten, gutter, men dere glemte tre ting, minst; For det første er jeg debutant og amatør i dette gamet, for det andre er jeg ingen typisk langløper og for det tredje har jeg en skjør muskulatur og sliter ofte med kramper. Så jeg fulgte rådet til de langt mer erfarne ultraløperne Olav og Erik, om å åpne særdeles rolig.
Løpet og konkurrentene
Det ble kanskje i roligste laget. Men jeg måtte jo stresse
ned etter all kavingen før start... Når jeg endelig var i gang, sa jeg til meg selv at nå kan du slappe av. Du skal jo bare jogge rundt her på Fetsund i seks timer uansett. Praten gikk ganske livlig i starten. Hyggelige ord og oppmuntringer ble utvekslet både med kjente og ukjente løpere. Dette er noe av sjarmen med denne type løp, det blir en mye mer sosial og intim atmosfære enn i de heseblesende gateløpene over kortere distanser.
Det tok ikke lang tid før jeg ble innhentet med en runde av de raskeste, det vil si at jeg var distansert med 1.989 meter allerede. Bjørn Tore Kronen Taranger var den første som kom feiende forbi, i karakteristisk stil, sammen med Svein Arne Gylterud. Sistnevnte tok etterhvert kommandoen, men han nøyde seg med maratondistansen og ble vinner av det innlagte Fedrelandet Maraton på 2,39. Robert Hansen, som til slutt vant 6-timers, passerte i stor fart, det samme gjorde lille Anne Jorunn Hodne, som med 79,1 km presterte det nest beste 6-timersløpet av en norsk kvinne noensinne. Grattis! Jeg var virkelig en spurv i tranedans.
De tre beste og de eneste som klarte over 80 km. Fra venstre Didrik Hermansen (81.051), vinner Robert Hansen (82.688) og B.T. Kronen Taranger (80.379).
Så kom Rune Solheim dampende. Vi hadde utveklset forhåndskommentarer både på bloggen og Facebook og var begge debutanter. Jeg økte farten og slo følge et stykke, og kilometertiden spratt ned i 4,44 før jeg ønsket Rune lykke til videre på ferden. Selv om han hevdet å åpne i roligste laget, turde jeg ikke følge. En dame kom opp på siden av meg i bra tempo. Hun fortalte at hun hadde maratonpers på litt under 3 timer, men at det var lenge siden, så jeg synes hun åpnet vel optimistisk og regnet med at hun ville sprekke. Ikke visste jeg da at det var rutinerte Marit Årthun. Hun visste hva hun gjorde, sprakk ikke og hadde langt bedre kontroll enn jeg selv hadde, skulle det vise seg. Og når jeg spurte en annen kar hvilket skjema han løp etter, kom svaret kontant;
"6 timers-skjema!" Joda, dette var gøy. Vi var i gang!
Etter en times tid var farten justert til rundt 5 blank. Jeg fikk stadig oppmutrende tilbakemeldinger fra Erik Nossum, som dessverre var blitt skadet og måtte nøye seg med å gå inn i den dyktige arrangørstaben.
"Du løper lett!" "Fortsett sånn, så blir det veldig bra!" "Du vil ta mange plasser mot slutten hvis du holder helt inn!" Oppmuntringene fra Erik var mange. Tusen takk! Det hjalp virkelig.
Weydahl-brødrene fra Drøbak var selvsagt også på plass, denne gang ble det gledelig bronse til Birger til slutt. Jan Billy derimot hadde bare som mål å passere 50 km og få et nytt napp på veien mot sine 50 maraton, som skal jubileres på Svalbard neste sommer.
Nestemann som tok meg igjen med en runde var Lars Chr. Dørum.
"Du åpner rolig, ja", sa Lars, men jeg synes det gikk fort nok, turde ikke løpe fortere. Jeg tror jeg har slått Lars i samtlige løp tidligere, men nå var det klasseforskjell mellom oss. Her var det han som var på hjemmebane. Jeg skulle bli varvet flere ganger av veteranen fra Ski. Men så snakker vi om en av Norges mest erfarne ultraløpere, som tok NM 6-timers som oppvarming til sagnomsuste Spartathlon over 246 km! Og som etter løpet fikk hederspris for innsatsen i EM og VM i 24-timersløp (bildet). I mål hadde Lars løpt over 9 km lenger enn meg. Men jeg slo da kona hans, Wenche, såvidt det var...
En annen som løp både fort og jevnt som en klokke var Øystein Ringnes. Vi utvekslet oppmuntrende ord til hverandre, men ellers var det ikke så mye likhet mellom oss, annet enn alderen. Øystein cruiset inn til seier i klassen min (50-54) og 5.plass totalt, med imponerende 75.397 m. Deretter fulgte de oransje brødrene Petter og Olav Krakset fra Hakallestranda konisjonslag (!) De løp side om side i 4 1/2 time, før de skilte lag mot slutten. Jeg kan jo finne en bitteliten oppmuntring i at jeg faktisk hadde større fart enn Olav på slutten, til tross for krampeproblemene mine som skulle komme. Og enda bedre, at jeg etter å ha blitt varvet av den rutinerte ultraløperen Anders Tøsse, slo tilbake og knep meg foran Anders på resultatlisten. Vi konkurrerer sogar i samme klasse. Joda, det var absolutt mye å glede seg over, selv om Anders "ofret seg" for kona den siste timen, da....
Kampen mot krampen
Det verste med å løpe i seks hele timer, var ikke den fysiske utfordringen, og slett ikke pust eller kondisjon. Problemet var krampene, som kom snikende allerede før 4 timer var passert. De siste to timene var stort sett en kamp for å holde krampene i sjakk, og samtidig holde en akseptabel fremdrift. Jeg har slitt med kramper før, særlig i
Oslo Maraton i fjor, og ble veldig skeptisk da problemene meldte seg så tidlig.
"Erik, jeg trenger gode råd!", sa jeg fortvilet da jeg passerte svingen der Erik Nossum stod, mannen som løp
Norge på langs i fjor, 62 km i snitt i 43 dager etter hverandre, så han vet hva han snakker om!
"Gå baklengs i 40 meter et par ganger," var rådet jeg fikk! Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og det hjalp litt. Men bare for en kort periode. Så måtte jeg stoppe flere ganger for å strekke ut, og farten dabbet markert. Jeg hadde nå omtrent samme fart som Vera Nystad, vinner av damer 65-69 år. Hun så at jeg slet og rådet meg til å stoppe og massere beina. Igjen adlød jeg ordre og satt meg ned i gresset med fin utsikt over Glomma og masserte beina i halvannet minutt. Det hjalp bedre, men jeg måtte hele tiden holde igjen, for straks jeg økte tempoet bare ørlite, så kom strammingen og rykningene i beina.
Men jeg fant jeg en slags rytme etter hvert, der jeg løp en runde for så å sette meg på benken ved speakerbua og massere beina noen sekunder ved hver passering, etterfulgt av drikke og føde og ca hundre meter med rask gange, før jeg jogget videre. I mangel av salttabletter knasket jeg desperat chips og peanøtter fra den velfylte matstasjonen, som også inneholdt brødskiver med egg og kaviar eller sjokoladepålegg, bananer og masse annet, i tillegg til cola, sportsdrikk og vann. Her var noe for enhver smak!
Etter noen runder ble det faktisk litt bedre og jeg klarte sånn noenlunde å holde krampene i sjakk, men fortsatt med de stadige pausene. Og jeg fikk på langt nær løpt så fort som jeg ville, for jeg følte at jeg hadde masse ubrukte krefter! Den siste halvtimen ble imidlertid ikke så verst, og mot slutten klarte jeg faktisk å øke farten ganske merkbart.
"Kom igjen, Frode! Dette er noe annet enn en runde rundt Sognsvann!", ljomet det fra speaker Heming, initiativtakeren til SRM.
I mål!
Både etter to, tre og helt frem til fire timer, da krampeproblemene kom, lå jeg omtrent nøyaktig på 70 km-skjema. Siden jeg hadde løpt svært rolig den første halvtimen og kroppen ellers føltes veldig fin, burde det absolutt vært mulig å holde tempoet oppe hele veien. Men da krampen tok meg måtte den drømmen skrinlegges og jeg hadde egentlig også gitt opp 65 km. Det blir vel rundt 63 km, tenkte jeg. Men med 20 minutter igjen å løpe, skjønte jeg og at det kanskje var mulig å nå 65 km likevel. Ved aller siste passering droppet jeg den obligatoriske pitstoppen og "fosset forbi matstasjonen" i en slags desperat lang"spurt". Da stoppsigmalet lød kunne jeg lese av 65,136 m på min Garmin 210 . Godt fornøyd la jeg meg ned i gresset, rett oppi noen brennesler. Det ble en ny ørliten nedtur da det offisielle resultatet ble 64.903 meter. Men pytt, pytt,
e de så nøye då.. Jeg klarte hovedmålene mine, som var å holde meg løpende/gående i seks fulle timer, og jeg passerte 60 kilometer med meget god margin i min ultradebut.
Gratulasjoner
Grattis til alle som var med. Av mange strålende prestasjoner må jeg sende en ekstra gratulasjon til Rune (t.v.), som på imponerende vis holdt farten oppe alle seks timene i sin ultradebut, tilsynelatende uten noe svakhetstegn. Jeg sa på forhånd at han kanskje kunne bli løpets overraskelse, og det ble han vel også, med 75.204 m, bronse i M35-39 og 6.plass totalt, kun 189 meter bak Øystein. Kanonbra av begge to! Lars Dørum er allerede nevnt, både han og Wenche blir visst bare bedre og bedre med årene. Grattis til begge som norgesmestre i klasse 55-59 år. Lars med hele 74.442 meter etter knallhard kamp med Mons Bale til 10.plass totalt, knepent slått av nabo og en annen gullvinner fra Ski, Joar Fynn Jensen, som vant klasse 45-49 år, og Wenche med 64.117 m og 5.plass totalt blant damene. Utrolig imponerende løping også av min duellant fra Kongsvinger halvmaraton, superveteranen Ole Peter Bergaust, som satt solid ny aldersrekord i M65-69 år med hele 71.036 meter! Ingen krampeproblemer der i gården.
Lapskaus og premier
Etter løpet ble det hyggelig prat med flere fra arrangørstaben, blant annet min skadeforfulgte bloggkollega Sten Gunnar
runnergooner Hansen. Håper å se deg med startnummer igjen snart! Masse ros til hele Romerike Ultraløpeklubb med Olav og Marit i spissen for et flott gjennomført kvalitetsarrangement, som ble avsluttet med lapskaus og brus og fyldig premieutdeling, der nye bekjentskaper ble knyttet.
Lapskaus: Her forsyner Øystein Ackenhaussen seg med litt lapskaus. Veteranen fra Langhus har over 100 maratonløp på samvittigheten.
Premiebordet. Hyggelig samvær med en fornøyd gjeng. Fra venstre brødrene Krakset, som vant sølv og bronse i klassen min, samt bronsevinnerne i hhv M40 - Ole Arne Eiksund, og M35 - Rune Solheim. Også Anders Lindell, sølv i M40, satt ved bordet vårt, så jeg var enestemann uten medalje, med min 5.plass.
Damepallen; Anne Jorunn Hodne (79.162 m) flankert av
Marte Pedersen (74.147 m) og Marit Årthun (73.041m),
de eneste som løp over 70 km.
Takk til arrangøren,
her representert ved de to ildsjelene Marit (som også løp og som virkelig fikk opp dampen etter hvert) og Olav (som forhåpentligvis også kan løpe for fullt igjen snart). Sammen loset de også deltagerne trygt gjennom en fyldig premieutdeling.
(Undertegnede passerer filmfotograf Hytjanstorp etter ca 6.10, noen sekunder etter at Rune og Anne Jorunn Hodne har passert. Da har vi løpt i 3 timer og er halvveis i løpet...)
