søndag 20. november 2011

Jessheim Vintermaraton - YES!!!

Oppturen etter forrige helgs sprint på Sørum fortsatte på Jessheim søndag, da Vintermaraton gikk av stabelen. Halvmaratonløpet var mitt beste på flere år. Nesten synd at sesongen er over...


Alt lå til rette for en fin dag på Jessheim. Været og forholdene var meget bra, og i motsetning til de to andre gangene jeg har deltatt, lignet det nå mer på høst enn vinter. Fire plussgrader, helt bare veier og nesten vindstille ga en flott ramme rundt arrangementet. På forhånd hadde det vært stor aktivitet på SkriveBlokken og mange venner og konkurrenter hadde meldt sin ankomst, noe som selvsagt sporer til litt ekstra innsats og motivasjon.

Jeg plukket opp Steinar og fremme ved det flotte og flunkende nye idrettsanlegget på Jessheim dukket de opp i tur og orden; Vidar, Kurt, Ole Kjell, Rolfene Bakken og Bøhn, Roar og Trond Inge, som alle skulle knive på halvmaraton. Og Bjørn da, som kom helt fra Årdal for må løpe sitt 12.maraton - for sesongen!!! Her er han spent og forventningsfull før start med sine nye Adidas Adios. Både gutten og skoene leverte varene, skulle det vise seg. Og mon tro om ikke det er maratonvinneren Kristian Qvenild som varmer opp i bakgrunnen...

Joda, gutta boys var tilsynelatende skarpskodde og klare til dyst og vennskapelig kappestrid.

På Sørum fikk jeg bekreftet at formen fortsatt var god, og dermed bestemte jeg meg tidligere i uken for å legge listen høyt. På de fem siste forsøkene, minst, (jeg klarer ikke å huske lenger tilbake enn til i fjor...) hadde jeg ikke maktet å komme under 1.25. Og halvmaraton har jeg alltid betraktet som min dårligste distanse, som jeg liksom aldri har fått helt taket på. Jeg kaller den bare for marerittdistansen min. Riktignok hadde jeg en stor opptur her i fjor, da jeg ble nr 2 i klassen på 1.25,29, på vinterføre i et par minusgrader. Det ga håp foran årets to løp i Fredrikstad og Oslo, men begge ganger kom jeg inn på feil side av 1.25-streken. I tillegg løp jeg min desidert sakteste halvmaraton ever på Kongsvinger i sommer. Likevel var målet og opplegget klart. Nå skulle jeg under 1.25!

Forberedelsene den siste uken var gode. Etter 5 kilometeren på Sørum dro jeg til fjells noen dager med lange, rolige barmarksturer på programmet mandag og tirsdag. Resten av uken brukte jeg på å tilpasse meg marsjfarten på 4 blank, med hhv 4, 3, 2 og 1 x 1 km på møllen hjemme. Under onsdagens fire intervaller syntes jeg at 15-blank-tempoet virket usannsynlig fort til at jeg skulle klare holde dette i 21 sammenhengende kilometer, men utover i uken føltes ikke tempoet like avskrekkende. Samtidig ble øktene kortere og kortere, med kun 30 min på lørdag, sånn at overskuddet gradvis skulle komme. Men i motsetning til hva jeg pleier, hadde jeg ingen treningsfrie dager hele uken.

Kanskje det var dette opplegget som gjorde at jeg åpnet på 3,53 uten at det føltes så fort, til tross for bare et kvarters oppvarming. Uansett ble jeg revet med av feltet, og Vidar som skulle åpne på 4 blank, var allerede et godt stykke foran meg. Det samme var Steinar og Ole Kjell, mens jeg faktisk løp og småskravlet med Roar på den første kilometeren. Vel, nok snakk, nå må kreftene og pusten rasjoneres, tenkte jeg. Like etterpå ble jeg omkranset av Rolf B og Trond Inge også. Nå gjaldt det å finne den berømte flyten.

Men så får jeg plutselig et uforutsett problem. Jeg kjenner at jeg er kald på tærne og merker at jeg er våt på beina! Jeg hadde glemt at det er huller under sålen på de ellers så gode DS Racerne mine. Idiotisk. Skjønner ikke vitsen med å lage hull i skoene. Men det var jo tørre, fine veier, trodde jeg da....

Planen var veloverveid og løpet bunnsolid,
så etterpå kunne Roar glise over både
klasseseier i M35-39 og ny pers!

Syv kilometer ble passert på ca 27,30, fem-seks sekunder raskere enn min eneste sekundering fra i fjor, da jeg løp uten klokke. Nå hadde jeg funnet en fin flyt i en pulje med 6-7 løpere.

I den relativt bratte nedoverbakken like etterpå "rykket" Roar skikkelig og fikk i ett jafs en luke på minst 10 meter. "Jøss, tror han at det er mål nå!?", sa en av de andre forundret. Men Roar hadde en plan! Dette var helt bevisst. Og tanken var å spare krefter i den påfølgende lange, harde bakken, den eneste skikkelige kneiken i løypen. Så midtveis i bakken var feltet igjen samlet.

Jeg har brukt litt av den samme taktikken selv også, og gjorde egentlig samme stuntet i fjorårets løp. For en som er relativt svak i bakker, som meg, er dette slett ikke dumt.

Bare spør Bakkerolfen også, han presset litt for hardt i den nevnte bakken og ble straffet for det senere... Det endte med 4.plass i M50 for Rolf. Dermed fikk jeg omsider en etterlengtet triumf, årets første og eneste, over min trivelige kondis- og bloggkollega.

Ved passering 8 km så jeg Vidar for siste gang tror jeg, og tok en uoffisiell mellomtid som viste at jeg lå minuttet bak. Bra. Og bedre skulle det faktisk bli, relativt sett, for på de resterende 13,1 km tapte jeg under halvminuttet til "Langhusekspressen".

Her er en fornøyd Nilsen med seierspremien i M50-54.

På de endeløse asfaltslettene mellom 9 og 15 kilometer, lå jeg i rygg på en liten gruppe med Nina Wavik Ytterstad. Hun har vært bedre enn meg de siste sesongene og løper jevnt som en klokke, så hvis jeg klarte å henge på henne,  kunne det bli en god tid i overkant av hva jeg "egentlig" er god for... Det funket bra, men var et skikkelig slit. Men det hjalp at vi etter hvert innhentet og passerte først Trond Inge, deretter Ole Kjell. Førstnevnte hadde såvidt fått New York Maraton ut av beina, men kviknet imponerende til igjen mot slutten til en solid avslutning og løypepers på 1.25,23 og 3.plass i M45 som belønning. Sistnevnte, med enda større maratonbragder på samvittigheten i høst, hadde tydeligvis ikke dagen, og resignerte etter et par krampetrekninger av noen fartsøkninger som var svært utypisk den ellers så klokkejevne Langmyren.

Neste "hare" var selveste Steinar! Vi tok sakte, men sikkert innpå den velkjente gule klubbtrøyen, og etter drøye 15 km var vi om kapp. Jeg kastet et blikk over skulderen også og så til min lille overraskelse at det var Kurth Asle som lå helt i rygg på meg nå. Han hadde jeg ikke sett snurten av etter oppvarmingen. Ole Kjell var borte vekk og Rolf slet også. Men Steinar kviknet til! Og det skikkelig også! Halvmaratoneksperten hadde likevel mer på lager, skulle det vise seg. Kilometertidene, som på de første 7 km lå under 4 minutter, hadde stabilisert seg på noen sekunder over 4 blank fart og vi lå litt bak skjema, men nå bikket de igjen under 4 blank. På slettene jobbet jeg beinhardt mentalt med å kun tenke på de forestående kilometrene, men med fem kilometer igjen blir liksom det mentale fokuset skiftet fra å overleve til å se slutten på "lidelsen". Nå fikk Kurth også nok av tempoet, men jeg bet tennene sammen og hang meg på Steinar og Nina. Ved siste drikkestasjon ser Steinar at jeg tar et krus og han benytter anledningen til å stikke! Dårlig gjort! Neida, her er det stor prestisje og alt er tillatt. Og jeg var forberedt på angrepet! Så jeg mobiliserte igjen og tettet luken, men i et litt for overivrig øyeblikk gikk jeg opp og dro selv. Det holdt på å koste dyrt. Ellers hadde jeg mer enn nok med å henge på de antatt bedre løperne, så unnskyldningen min etterpå om at jeg nesten ikke bidro til å dra, ble akseptert. Tror jeg.

Nå gjenstod kun de siste flate kilometrene. Steinar kjørte knallhardt og hadde flere ganger en luke, men aldri mer enn 10 meter. Og jeg visste at dersom jeg holdt følge til det siste kilometermerket, så var det fordel meg.  Jeg har vel ennå til gode å tape en spurt mot min litt yngre kompis og harde konkurrent. En maratonløper som vi passerte ropte at Steinar og Nina lå som nummer 13 og 14. Enkel hoderegning skulle da tilsi at jeg var nr 15. Men vi begynte også å få los på et par løpere foran. Vi "fosset" forbi en løper, mens en annen, som viste seg å være Rolf Ivar Gran fra nabokommunen Ski, hang seg på, og med ca 400m igjen dro han opp en langspurt som vi begge var sjanseløse på å følge. Jeg prøvde litt halvhjertet, og fikk samtiidig en luke til Steinar. Nå så jeg også Feiringløperen Rune Morten Johansen et stykke foran. Jeg kjente han igjen på den samme blå sykkeltrøyen som han hadde i fjor, da vi snakket sammen før løpet og i det jeg passerte han med noen kilometer igjen. Kunne jeg ta han på oppløpet i år også? Det gikk greit, for han hadde ingen spurt på lager, og plutselig så jeg at Gran også hadde parkert fullstendig. Jeg mobiliserte for nest siste gang i løpet og rykket forbi like før vi rundet inn på tartandekket med kun en sving igjen. Men jaggu svarte ikke Gran og satt inn en siste febrilsk spurt. Så enda en gang måtte jeg mobilisere til en siste kraftanstrengelse. Luken var heldigvis akkurat stor nok og jeg fikk karret meg sekundet foran i mål på 1.24,15 !


Innspurten i 3 akter    -   (foreviget av Olav Engen)

1. Rune M. Johansen har bra kontroll på kobbelet som skimtes bak med noen hundre meter til mål.

2. Men Rolf Ivar Gran har akkurat satt inn en voldsom langspurt og fått en luke...

3. ...mens jeg har fått luke til Steinar. Bakerst skimtes Nina WY. 
Men i mål var jeg foran både Johansen og Gran :-) 

Steinar kom i mål like bak på 1.24,29, men uheldigvis for han var det nettopp Gran som knep seieren i M45. Men det ble solide andreplasser til oss begge to. I fjor ble jeg kun slått av Per Briskelund, i år var det Vidar som var foran meg, men for meg er sølv godt som gull. Og det viktigste er alltid å klare egne mål. Endelig kom jeg under 1.25 igjen! Det er altså fortsatt mulig. Og kun 3 minutter ned til persen min på 1.21,11... Men det får bli til neste år... (hehe).

Først etter løpet merket jeg at jeg hadde fått gnagsår på ene foten, og på den andre foten var stortåneglen blitt blå og ødelagt. Det var såvidt båten bar, med andre ord. Jammen bra at jeg ikke skulle løpe maraton... da hadde jeg neppe kommet til mål...

God stemning rundt bordet etter løpet; fra venstre Steinar, Roar, Vidar, ego og Trond Inge.


Noe av det unike med Jessheim Vintermaraton er de flotte premiene og den fine atmosfæren over en kaffekopp etter løpet. Nå var det ikke lenger i det gamle klubbhuset, men i de splitter nye lokalene. Men det var en særdeles hyggelig stund rundt bordet, der vi alle var veldig godt fornøyde. Vidar og Roar med klasseseire, Roar med pers på toppen (1.23,38), Steinar og meg med runners-up medaljene våre og Trond Inge og Kurth med tredjeplasser. På totallisten ble Vidar nummer 4, Roar 6 og jeg forsvarte min 10.plass fra i fjor, Steinar ble nr 13 og Trond Inge nr 14. Herlig!



Marianne løp på hjemmebane på Jessheim, og kunne innkassere en flott vase for fem fullførte løp. To år til, så har jeg også en slik en.


Og etter hvert dukket Bjørn også opp på "banketten", strålende fornøyd han også, etter 2.plass totalt og klasseseier på maraton med sterke 3.00,23! Nå kan du hvile i hele 14 dager før ditt neste maratonløp i Bergen. I fjor tok vi faktisk dobbeltseier i tilsvarende løp.


Det ble en fin tur hjem både til Oppegård og til Årdal!

Vel blåst, karer!
Gratulerer med kjempeinnsats hele gjengen og takk for en veldig hyggelig dag!



PS. Flere av de omtalte har allerede kommentert egne løp på SkriveBlokken.


Sølvguttene
.
To glade gutter etter en hard fight, med hver sin sølvmedalje.


Men dagen var ikke over og mer jobbing ventet.....
For etter løpet heiste vi denne sengen opp utvendig til andre etasje i Casa Lien, bakset den inn terassedøren, bar den inn på det nyoppussede gjesterommet, boret opp noen skruer og fikk omsider sengen på rett plass. 
DA var det godt med en liten hvil!! Endelig kunne vi puste ut!!


Og som i fjor ble kvelden avsluttet med å ta premien i praktisk bruk. 
Skål! 




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar