fredag 26. august 2011

Betennelse i stedet for Birken...

I skrivende stund var planen å sykle FredagsBirken. I stedet må jeg holde meg i ro og knaske på tabletter, etter at jeg fikk slimposebetennelse etter ultradebuten min på lørdag!

Som nevnt i reportasjen fra ultraløpet, så slet jeg voldsomt med kramper. Likevel kjentes muskulaturen overraskende fin dagen etter løpet. Men mandag morgen våknet jeg med smerter øverst i høyre bein, og da de ikke ga seg de nærmeste dagene, tok jeg en tur til legen onsdag morgen. Ganske riktig, slimposebetennelse ble raskt konstatert, og jeg fikk resept på en voltarenkur.

KONTRASTER: I stedet for sykling av Rittet, ble det knasking av medisiner; voltaren og noe syrenøytraliserende, i tillegg til ny dose med hjerte- og kolesterolmedisin...

Smertene forsvant ganske momentant etter at jeg tok den første tabletten, så dette må være virkelig sterke saker. Jeg ble imidlertid sterkt anbefalt ikke å trene, selv om smertene er borte, da betennelsen jo ikke har forsvunnet av den grunn. Jeg fikk beskjed om å ta 3 tabletter om dagen, i en kur på 20 tabletter, altså over 7 dager. I  dagens rykende ferske utgave av Kondis (som for øvrig "redder" meg før en uvant treningfri helg), står pussig nok akkurat dette omtalt. Men der anbefaler idrettslege Lars-Petter Granan å ta 2 voltarentabletter i bare 2-3 dager, og "i sjeldne tilfeller i 5 dager". Altså maksimum 10 tabletter, ikke 20... Så jeg ble litt skeptisk nå, må jeg innrømme. Noen som har brukt voltaren som har peiling på dette? Har legen min, en hyggelig svensk vikar som både snakket som og lignet på rapperen Timbuktu, tatt for hardt i? Eller skal jeg bare si som musikeren selv; "Det ordner seg, det gjør det alltid!"...?  


Uansett, jeg holder allerede på å "gå på veggene" etter bare noen dager uten å kunne trene. Riktignok syklet jeg 50 minutter på spinningsykkelen uten smerter på mandag, og jeg svømte to ganger i Hvervenbukta (bildet) på tirsdag for å holde crawlingen fra Kreta ved like (det var faktisk nesten like varmt i vannet også!). Men etter at diagnosen ble stilt, har aktivitetsnivået begrenset seg til noen rolige turer med Mira og plenklipping. Sistnevnte var hardt nok til at svetten silte...


Så mine store planer om å teste sykkelen i Birken må nok vente til neste år. Sykkelen har jo noe å leve opp til, ettersom den vant klassen sin i fjor (med Carl Fredrik i sadelen.) En mager trøst er det at det er meldt drittvær, skjønt for FredagsBirken i dag ble det visst ikke så ille likevel. Sykkelen slipper i hvert fall å se like møkkete ut som etter treningsturen på bildet. Og så får jeg heller more meg over at jeg ble kontaktet av reklamebyrået Dinamo for en tid tilbake, som ønsket å bruke bildet nedenfor, fra bloggreportasjen min fra Birkebeinerrittet i fjor, i en reklame for Telenor i årets offisielle program!
I stedet for å bruke masse penger på å delta i årets ritt, får jeg altså litt penger inn på kontoen! Det kan komme godt med på tampen av mitt permisjonsår. Det er tredje gang at helt fremmede henvender seg til meg med spørsmål om å bruke bilder fra bloggen til reklamer og programmer. Kult!!


Så med det omtalte bildet fra rittet i forfjor, i fjoråerts reportasje, ønsker jeg alle en god helg og lykke til til Carl Fredrik, Trond Inge og andre kjente og ukjente helter, som trosser værgudene, regn og gjørme og tråkker i vei i 9 mil over fjellet fra Rena til Lillehammer i dag og i morgen!

Stå på!!

mandag 22. august 2011

Ultradebut på godt og vondt

Nå kan jeg kalle meg ultraløper! Jeg har løpt 6 hele timer sammenhengende. I hvert fall nesten. Men det var såvidt båten bar. Kramper holdt på å ødelegge "festen".

Dette bilde av en sliten ultradebutant er hentet fra billedserien tatt av Ole Engen, se link nederst i reportasjen.
"Nei nå lurer jeg også på om du vet hva du går til. Du må ikke helt ta knekken på kroppen din!". Denne smått bekymrede meldingen fikk jeg av min kjære mor, da hun leste at jeg hadde meldt meg på ultraløp. Og kompis Dag Spilde, som for øvrig selv har løpt Rallarvegsløpet, skrev følgende på søstertjenesten min SportsBlokken (der det er flere kommentarer); "Jeg blir bare mer og mer overrasket over hvilke utfordringer du gir deg ut på. 6-timers løping rundt og rundt på en bane høres like mye ut som en tålmodighetstest som en utholdenhetstest. Det er noe av det siste jeg kunne tenkt meg å vært med på, men vi er forskjellige."

Joda, og godt er det. Men da jeg måtte droppe min planlagte debut i triathlon, var det fint å finne en annen utfordring. Men hvordan var det så å løpe i 6 timer? Det var faktisk slett ikke så ille som fryktet, i hvert fall ikke hva gjelder tidsaspektet og den mentale tålmodighetsprøven. Jeg har også vært adskillige mer utslitt etter langt kortere løp.
Her er litt mer om mine erfaringer fra min debut som ultraløper.

Amatørmessig start

Det hele startet katastrofalt. Jeg måtte nemlig via Ski i morgentimene og feilberegnet tiden så mye at det var såvidt jeg nådde starten. Redningen var den gode veimerkingen til Fetsund stadion, og da jeg fikk parkert en snau halvtime før start, var det første jeg hørte den velkjente speakerstemmen til Heming Leira, som utbasunerte at alle debutanter (for det var mange av oss), måtte komme forbi for å bli tatt bilde av. Jeg rakk ikke det, men jeg rakk selv å ta bilde av Heming med det imponerende utstyret sitt.

Inne i hallen fikk jeg startnummer med tilbehør av Erik (t.v.) og følte at jeg hadde en viss kontroll på tiden. Men jeg skulle skifte, startnummeret skulle festes, føtter skulle tapes, brikker festes på skoene - og selvsagt måtte jeg en siste tur på potten. Jeg rakk likevel en hyggelig garderobeprat med Jan Billy og Mons Tingelstad (bildet under), samt en bergenser som viste seg å ha vært min nærmeste nabo i mange år, Morten Omholdt. Verden er jammen ikke stor!



Så, plutselig, var det bare noen minutter til start. Og jeg hadde nesten glemt at det var hele 426 meter å gå til startstreken! Nå måtte jeg LØPE for å nå starten på et 6-timersløp! Jeg stresset nedover veien i retning av start, men så ingen andre løpere. Fortvilet spurte jeg en tilskuer, som pekte ned en sidevei. I det samme hørte jeg nedtellingen; "15 sekunder til start!" Jeg måtte le av meg selv der jeg kom joggende foran hele feltet, som for lengst stod klare.

"4, 3, 2, 1 sekund!"... Jeg smatt inn på siden av feltet akkurat i det startskuddet gikk. Men jeg hadde fortsatt ikke fått festet brikkene på skoene, så mens løperne stakk avgårde, satt jeg på huk i veikanten og prøvde febrilsk å feste brikkene. Attpåtil skulle jeg for aller første gang løpe med to brikker, som festes med clips. Jeg kom til å tenke på tilsvarende situasjon i Birkebeineerrennet, også da rotet jeg det skikkelig til i starten, men trøstet meg nå med at det jo gikk veldig bra til slutt den gang. Men jeg lærer visst aldri...

Endelig var begge brikkene festet (trodde jeg) og jeg kunne jogge ut langt bak i det rekordstore ultrafeltet på 139 menn og kvinner. Etter de nevnte 426 metrene passerte vi hallen med matten og speaker Heming, som over høyttaleranlegget sa "du nådde starten, ja, Frode!". Samtidig fikk jeg endelig startet klokken min, men oppdaget at den ene brikken var borte fra skoen. Og den andre satt løst... Jeg stoppet, tok av den gjenværende brikken og festet den på nytt. Og etter er par runder festet Olav en ny brikke på den andre skoen. En svært så trøblete og slow start, og jeg holdt såvidt 5.30-tempo - når jeg løp.

Målsettingen
Målet mitt var todelt; over 60 km og å holde det gående i samtlige seks timer. Og å lære. Olav KrampeGammel'n Engen, løpets dyktige primus motor, trodde at jeg kunne ta medalje i en fjesbokmelding kvelden før. Og Vidar og Erik tippet meg over 7 mil. Takk for tilliten, gutter, men dere glemte tre ting, minst; For det første er jeg debutant og amatør i dette gamet, for det andre er jeg ingen typisk langløper og for det tredje har jeg en skjør muskulatur og sliter ofte med kramper. Så jeg fulgte rådet til de langt mer erfarne ultraløperne Olav og Erik, om å åpne særdeles rolig.

Løpet og konkurrentene
Det ble kanskje i roligste laget. Men jeg måtte jo stresse ned etter all kavingen før start... Når jeg endelig var i gang, sa jeg til meg selv at nå kan du slappe av. Du skal jo bare jogge rundt her på Fetsund i seks timer uansett. Praten gikk ganske livlig i starten. Hyggelige ord og oppmuntringer ble utvekslet både med kjente og ukjente løpere. Dette er noe av sjarmen med denne type løp, det blir en mye mer sosial og intim atmosfære enn i de heseblesende gateløpene over kortere distanser.

Det tok ikke lang tid før jeg ble innhentet med en runde av de raskeste, det vil si at jeg var distansert med 1.989 meter allerede. Bjørn Tore Kronen Taranger var den første som kom feiende forbi, i karakteristisk stil, sammen med Svein Arne Gylterud. Sistnevnte tok etterhvert kommandoen, men han nøyde seg med maratondistansen og ble vinner av det innlagte Fedrelandet Maraton på 2,39. Robert Hansen, som til slutt vant 6-timers, passerte i stor fart, det samme gjorde lille Anne Jorunn Hodne, som med 79,1 km presterte det nest beste 6-timersløpet av en norsk kvinne noensinne. Grattis! Jeg var virkelig en spurv i tranedans.

De tre beste og de eneste som klarte over 80 km. Fra venstre Didrik Hermansen (81.051), vinner Robert Hansen (82.688) og B.T. Kronen Taranger (80.379).

Så kom Rune Solheim dampende. Vi hadde utveklset forhåndskommentarer både på bloggen og Facebook og var begge debutanter. Jeg økte farten og slo følge et stykke, og kilometertiden spratt ned i 4,44 før jeg ønsket Rune lykke til videre på ferden. Selv om han hevdet å åpne i roligste laget, turde jeg ikke følge. En dame kom opp på siden av meg i bra tempo. Hun fortalte at hun hadde maratonpers på litt under 3 timer, men at det var lenge siden, så jeg synes hun åpnet vel optimistisk og regnet med at hun ville sprekke. Ikke visste jeg da at det var rutinerte Marit Årthun. Hun visste hva hun gjorde, sprakk ikke og hadde langt bedre kontroll enn jeg selv hadde, skulle det vise seg. Og når jeg spurte en annen kar hvilket skjema han løp etter, kom svaret kontant; "6 timers-skjema!" Joda, dette var gøy. Vi var i gang!

Etter en times tid var farten justert til rundt 5 blank. Jeg fikk stadig oppmutrende tilbakemeldinger fra Erik Nossum, som dessverre var blitt skadet og måtte nøye seg med å gå inn i den dyktige arrangørstaben.

"Du løper lett!" "Fortsett sånn, så blir det veldig bra!" "Du vil ta mange plasser mot slutten hvis du holder helt inn!"
Oppmuntringene fra Erik var mange. Tusen takk! Det hjalp virkelig.

Weydahl-brødrene fra Drøbak var selvsagt også på plass, denne gang ble det gledelig bronse til Birger til slutt. Jan Billy derimot hadde bare som mål å passere 50 km og få et nytt napp på veien mot sine 50 maraton, som skal jubileres på Svalbard neste sommer.

Nestemann som tok meg igjen med en runde var Lars Chr. Dørum. "Du åpner rolig, ja", sa Lars, men jeg synes det gikk fort nok, turde ikke løpe fortere. Jeg tror jeg har slått Lars i samtlige løp tidligere, men nå var det klasseforskjell mellom oss. Her var det han som var på hjemmebane. Jeg skulle bli varvet flere ganger av veteranen fra Ski. Men så snakker vi om en av Norges mest erfarne ultraløpere, som tok NM 6-timers som oppvarming til sagnomsuste Spartathlon over 246 km! Og som etter løpet fikk hederspris for innsatsen i EM og VM i 24-timersløp (bildet). I mål hadde Lars løpt over 9 km lenger enn meg. Men jeg slo da kona hans, Wenche, såvidt det var...

En annen som løp både fort og jevnt som en klokke var Øystein Ringnes. Vi utvekslet oppmuntrende ord til hverandre, men ellers var det ikke så mye likhet mellom oss, annet enn alderen. Øystein cruiset inn til seier i klassen min (50-54) og 5.plass totalt, med imponerende 75.397 m. Deretter fulgte de oransje brødrene Petter og Olav Krakset fra Hakallestranda konisjonslag (!) De løp side om side i 4 1/2 time, før de skilte lag mot slutten. Jeg kan jo finne en bitteliten oppmuntring i at jeg faktisk hadde større fart enn Olav på slutten, til tross for krampeproblemene mine som skulle komme. Og enda bedre, at jeg etter å ha blitt varvet av den rutinerte ultraløperen Anders Tøsse, slo tilbake og knep meg foran Anders på resultatlisten. Vi konkurrerer sogar i samme klasse. Joda, det var  absolutt mye å glede seg over, selv om Anders "ofret seg" for kona den siste timen, da....

Kampen mot krampen
Det verste med å løpe i seks hele timer, var ikke den fysiske utfordringen, og slett ikke pust eller kondisjon. Problemet var krampene, som kom snikende allerede før 4 timer var passert. De siste to timene var stort sett en kamp for å holde krampene i sjakk, og samtidig holde en akseptabel fremdrift. Jeg har slitt med kramper før, særlig i Oslo Maraton i fjor, og ble veldig skeptisk da problemene meldte seg så tidlig.

"Erik, jeg trenger gode råd!", sa jeg fortvilet da jeg passerte svingen der Erik Nossum stod, mannen som løp Norge på langs i fjor, 62 km i snitt i 43 dager etter hverandre, så han vet hva han snakker om!

"Gå baklengs i 40 meter et par ganger,"
var rådet jeg fikk! Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og det hjalp litt. Men bare for en kort periode. Så måtte jeg stoppe flere ganger for å strekke ut, og farten dabbet markert. Jeg hadde nå omtrent samme fart som Vera Nystad, vinner av damer 65-69 år. Hun så at jeg slet og rådet meg til å stoppe og massere beina. Igjen adlød jeg ordre og satt meg ned i gresset med fin utsikt over Glomma og masserte beina i halvannet minutt. Det hjalp bedre, men jeg måtte hele tiden holde igjen, for straks jeg økte tempoet bare ørlite, så kom strammingen og rykningene i beina.

Men jeg fant jeg en slags rytme etter hvert, der jeg løp en runde for så å sette meg på benken ved speakerbua og massere beina noen sekunder ved hver passering, etterfulgt av drikke og føde og ca hundre meter med rask gange, før jeg jogget videre. I mangel av salttabletter knasket jeg desperat chips og peanøtter fra den velfylte matstasjonen, som også inneholdt brødskiver med egg og kaviar eller sjokoladepålegg, bananer og masse annet, i tillegg til cola, sportsdrikk og vann. Her var noe for enhver smak!

Etter noen runder ble det faktisk litt bedre og jeg klarte sånn noenlunde å holde krampene i sjakk, men fortsatt med de stadige pausene. Og jeg fikk på langt nær løpt så fort som jeg ville, for jeg følte at jeg hadde masse ubrukte krefter! Den siste halvtimen ble imidlertid ikke så verst, og mot slutten klarte jeg faktisk å øke farten ganske merkbart.

"Kom igjen, Frode! Dette er noe annet enn en runde rundt Sognsvann!", ljomet det fra speaker Heming, initiativtakeren til SRM.

I mål!
Både etter to, tre og helt frem til fire timer, da krampeproblemene kom, lå jeg omtrent nøyaktig på 70 km-skjema. Siden jeg hadde løpt svært rolig den første halvtimen og kroppen ellers føltes veldig fin, burde det absolutt vært mulig å holde tempoet oppe hele veien. Men da krampen tok meg måtte den drømmen skrinlegges og jeg hadde egentlig også gitt opp 65 km. Det blir vel rundt 63 km, tenkte jeg. Men med 20 minutter igjen å løpe, skjønte jeg og at det kanskje var mulig å nå 65 km likevel. Ved aller siste passering droppet jeg den obligatoriske pitstoppen og "fosset forbi matstasjonen" i en slags desperat lang"spurt". Da stoppsigmalet lød kunne jeg lese av 65,136 m på min Garmin 210 . Godt fornøyd la jeg meg ned i gresset, rett oppi noen brennesler. Det ble en ny ørliten nedtur da det offisielle resultatet ble 64.903 meter. Men pytt, pytt, e de så nøye då.. Jeg klarte hovedmålene mine, som var å holde meg løpende/gående i seks fulle timer, og jeg passerte 60 kilometer med meget god margin i min ultradebut.

Gratulasjoner
Grattis til alle som var med. Av mange strålende prestasjoner må jeg sende en ekstra gratulasjon til Rune (t.v.), som på imponerende vis holdt farten oppe alle seks timene i sin ultradebut, tilsynelatende uten noe svakhetstegn. Jeg sa på forhånd at han kanskje kunne bli løpets overraskelse, og det ble han vel også, med 75.204 m, bronse i M35-39 og 6.plass totalt, kun 189 meter bak Øystein. Kanonbra av begge to! Lars Dørum er allerede nevnt, både han og Wenche blir visst bare bedre og bedre med årene. Grattis til begge som norgesmestre i klasse 55-59 år. Lars med hele 74.442 meter etter knallhard kamp med Mons Bale til 10.plass totalt, knepent slått av nabo og en annen gullvinner fra Ski, Joar Fynn Jensen, som vant klasse 45-49 år, og Wenche med 64.117 m og 5.plass totalt blant damene. Utrolig imponerende løping også av min duellant fra Kongsvinger halvmaraton, superveteranen Ole Peter Bergaust, som satt solid ny aldersrekord i M65-69 år med hele 71.036 meter! Ingen krampeproblemer der i gården.

Lapskaus og premier
Etter løpet ble det hyggelig prat med flere fra arrangørstaben, blant annet min skadeforfulgte bloggkollega Sten Gunnar runnergooner Hansen. Håper å se deg med startnummer igjen snart! Masse ros til hele Romerike Ultraløpeklubb med Olav og Marit i spissen for et flott gjennomført kvalitetsarrangement, som ble avsluttet med lapskaus og brus og fyldig premieutdeling, der nye bekjentskaper ble knyttet.



Lapskaus
: Her forsyner Øystein Ackenhaussen seg med litt lapskaus. Veteranen fra Langhus har over 100 maratonløp på samvittigheten
.


Premiebordet. Hyggelig samvær med en fornøyd gjeng. Fra venstre brødrene Krakset, som vant sølv og bronse i klassen min, samt bronsevinnerne i hhv M40 - Ole Arne Eiksund, og M35 - Rune Solheim. Også Anders Lindell, sølv i M40, satt ved bordet vårt, så jeg var enestemann uten medalje, med min 5.plass.

Damepallen; Anne Jorunn Hodne (79.162 m) flankert av
Marte Pedersen (74.147 m) og Marit Årthun (73.041m),
de eneste som løp over 70 km. 


Takk til arrangøren,
her representert ved de to ildsjelene Marit (som også løp og som virkelig fikk opp dampen etter hvert) og Olav (som forhåpentligvis også kan løpe for fullt igjen snart). Sammen loset de også deltagerne trygt gjennom en fyldig premieutdeling.


(Undertegnede passerer filmfotograf Hytjanstorp etter ca 6.10, noen sekunder etter at Rune og Anne Jorunn Hodne har passert. Da har vi løpt i 3 timer og er halvveis i løpet...)

fredag 19. august 2011

Svømmecamp på Kreta som oppkjøring til ultradebuten

I mitt nest siste innlegg sa jeg at jeg føler meg på dypt vann før min debut som ultraløper. Hva passet da bedre enn å legge den siste ukes oppkjøring til nettopp det; dypt vann! Aldri har jeg i hvert fall svømt så mye som den siste uken. Men så innbød også forholdene på Kreta til å bytte ut joggesko med badebukse og svømmebriller.









... jeg oppholdt meg også mye på grunt vann, uten svømmebriller....







Det gjenstår å se om dette er noen suksessoppskrift. Uansett var det en flott uke i idylliske Agia Pelagia. De første dagene var det mye vind, med litt for høye bølger og for sterk strøm til at det var idéelt for svømming. Men da sjøen roet seg på tredje dag, var det fritt frem. Jeg fant en fint strekk mellom to rader med flotører som skilte badeområdet fra passasje for båtene. Her svømte jeg 20 til 40 lengder hver dag, gjerne fordelt over 2 økter. Senere målte jeg opp lengden til ca 75 meter, hvilket tilsier at jeg svømte mellom halvannen og tre kilometer daglig. Mandagen svømmetrente jeg i over to timer og var i  vannet i nesten 3 1/2 time. Nesten all svømmingen var crawl, og jeg følte faktisk at jeg hadde fin fremgang i løpet av uken. Jeg fikk noen gode tips om armbevegelsene av Hanne, og studerte også litt teknikken til "treningspartneren" min, en dame som tydeligvis var "proff" og som også daglig svømte det samme strekket som meg, frem og tilbake, gang på gang. Likheten stopper der. Hun brukte plater på hendene og svømmeføtter og hadde nok en helt annen stil og fremdrift enn de avslørende videoglimtene av meg nederst viser. (Da er det bedre stil over de påfølgende glimtene av strandtennisen til Marie og Julie :-)

Jeg har alltid slitt med å få opp farten i crawlingen. Jeg er stort sett selvlært og har nok innarbeidet masse feil, men har i hvert fall i årenes løp lært meg pusteteknikken. Skjønt, jeg klarer bare å puste avslappet på den ene siden, men det duger jo forsåvidt. Problemet har vært at jeg alltid har svømt fortere bryst enn crawl, uansett hvor mye jeg har prøvd. Denne gangen tror jeg imidlertid at jeg endelig fikk såpass tak på det at det både gikk fortere og samtidig var mer avslappet i crawl. Men jeg turde ikke sjekke. Jeg har blitt så skuffet før når jeg har følt at crawlingen sitter bra, bare for å oppdage at det går så fryktelig saakte...



Noen løpetur ble det imidlertid ikke på Kreta. Syv hele dager uten en eneste liten joggetur. Det er lenge siden sist! Først i går kveld, hjemme på Sofiemyr, tok jeg frem joggeskoene for en liten og rolig løpetur på 40 minutter, etterfulgt av 35 minutter i dag, for ikke helt å glemme følelsen, så kroppen ikke får fullstendig sjokk i morgen.

Om det viser seg at dette ikke holder vann som oppkjøring til 6-timers løpet i morgen, så får trøsten være at jeg i hvert fall har hatt tidenes svømmecamp. Så selv om min debut i Oslo triathlon gikk fløyten, så vil jeg nå være litt bedre forberedt til svømmedelen til neste år... Kanskje... For ikke å forglemme at vi hadde en flott ferie! Og litt variasjon i treningen var det jo, bl. a. strandtennis med Thomas.




I morgen stiller jeg på Fetsund noen kilo for tung (kanskje greit med litt ekstra fett å tære på?...), uten de helt store sportslige ambisjoner, men med blanke ark. Målet er å fullføre, det vil si å holde det gående (primært løpende, men med innlagte gåpauser) i alle seks timene, og gjerne bryte 60 kilometerstreken. Pers blir det bare jeg løper lenger enn 42.195 meter, så det bør i hvert fall være innen rekkevidde...

Takk for gode råd og lykkeønskninger fra flere - og lykke til både til løpere og arrangører i Romerike 6-timers!


onsdag 10. august 2011

Fin gjennomkjøring i de dype skoger

Kongsvinger halvmaraton var en fin opplevelse. Et flott sted, fin natur og et koselig arrangement med en intim ramme rundt løpene. Men sportslig var det ikke fullt så bra for egen del. Omtrent som ventet det også, selv om jeg hadde håpet på en tid rundt halvannen time. Fastiten ble 1.33,46 i en løype som var tøffere enn jeg trodde. Det endte med 5.plass i klassen, så rekken av pallplasseringer ble brutt.




Du kan lese mer fra løpet i reportasjen fra min Kondiskollega og harde konkurrent Rolf Bakken, som denne gangen viste seg altfor sterk, og se alle resultater HER.

Bildet er lånt fra albumet til samme mann, som rakk å ta frem kameraet før jeg på halsende over mål.... Snakk om utklassing..

Resten av Rolf sitt album fra Kongsvinger kan sees HER.


John Henry Strupstad fra FIK Ren-Eng var raskeste mann på helmaraton som han vant på ny løyperekord 2.38.57.  (Foto: Rolf Bakken)


fredag 5. august 2011

På Ultra-dypt vann!

Skrekk og gru! Nå har jeg meldt meg på NM i ultraløp, 6-timers på Romerike 20.august! Som et steg på veien stiller jeg også i Kongsvinger halvmaraton i morgen. Vet jeg hva jeg går til? Nei, neppe!...

Jeg har syslet med tanken en stund, akkurat lenge nok til at kontingenten er hevet og t-skjorte ikke lenger følger automatisk med på kjøpet. Men det får stå sin prøve, for nå er jeg endelig påmeldt! Løp så langt du kan på seks timer, rundt og rundt i en løype på Fetsund på 1.989 meter... Dette blir en helt ny erfaring. Og en stor utfordring! For seks timer er fryktelig lenge. Det er nesten dobbelt så lenge som den lengste løpeturen jeg noengang har løpt! Men neppe dobbelt så langt...

Det får være min trøst. For her blir det nok kosetempo fra start... Eller hur?


Siden jeg må en liten tur til Lillehammer og Sjusjøen igjen før en ukes oppladning og ferie venter på Kreta, så legger jeg inn halvmaraton på Kongsvinger i morgen som en fin gjennomkjøring. Men formen er ikke all verden.

Sogsvann Rundt Medsols - 3 runder
På onsdag stilte jeg i mitt 16. SRM, men for første gang løp jeg tre runder rundt vannet. Tiden ble moderate 38,46 og jeg hadde store problemer med å holde 4 minutters tempo på kilometeren. Høydepunktet var dukkerten og kyllingen etterpå...



Første runde passeres i det varme, fine sommerværet ved Sognsvann, enn så lenge med singlet'en på, mens en-rundesløperne ligger strødd i gresset...




Endelig kan jeg klokke meg i mål på 38.46, etter drøye 13 minutter på hver av de to første rundene og ca 20 sekunder raskere på sluttrunden. Så noe var det jo å glede seg over...
Puuuhhh..... Det var varmt!
Men jentene mine Mira, Marie og Hanne som heiagjeng var fin oppmuntring...


Nei, pust og form har ikke respondert som håpet i sommer, til tross for bra kontinuitet i treningen, så jeg er ikke veldig optimistisk verken med tanke på morgendagens halvmaraton eller sekstimersløpet om 15 dager. Men den som intet våger...

Jeg tar imidlertid svært gjerne i mot gode råd foran min ultradebut av mer erfarne løpere, som det jo er mange av blant mine FB-venner, og forhåpentligvis leser noen av dere denne bloggen av og til.

Noe av det jeg lurer på :
- er det lurt å løpe hele tiden, eller legge inn faste perioder med gange underveis?
- er det best å satse på jevn fart og håpe å holde alle seks timene, eller løpe litt fortere så lenge en klarer og deretter fullføre som best en kan? (Min styrke med negativ splitt er vel ikke så lett å få til i et ultraløp?)
- er det lurt å skifte sko underveis?
- bør skovalg være som for et maratonløp eller bør jeg prioritere sko med bedre demping?
- hva med næringsinntak før og under løpet?


Spørsmålene er med andre ord mange, og usikkerheten tilsvarende stor.
Her føler jeg meg virkelig på (ultra)dypt vann....

Uansett var det godt med en dukkert i Sognvann etter løpet!