mandag 27. juni 2011

Nye roser i Kristinaløpet i Tønsberg

Det var varmt, sommerlig og kjempestemning i Tønsberg på lørdag. Det ble dobbeltseier, roser og gledelig tur på seierspallen med Ole Kjell Langmyren.

Siden Hamburgturen gikk i vasken, måtte jeg etter noen litt rufsete dager finne andre steder å teste formen. Løsningen ble dagstur til Tønsberg og Kristinaløpet, der jeg har løpt to ganger tidligere for noen år siden. Husker ikke helt hvordan det gikk, bare at det var en veldig tøff bakke på hver av de to rundene og at det var en flott løype langs bryggekanten på returen. Så også denne gangen, med kjempestemning langs kaien og masse folk som heiet på løperne.



Vi tok det som en dagstur med innlagt minicruise på fergen fra Moss til Horten. En flott måte å reise på og samtidig få seg litt frisk sjøluft som oppladning til løpet. Hanne har slitt litt med en småforkjølelse og hadde derfor litt problemer med å bestemnme seg for om hun skulle være med, og stilte i stedet på morgenspinning med påfølgende styrketrening.


Men da jentene hadde lyst å bli med på turen, så bråbestemte hun seg for å prøve seg på 10 kilometeren. Artig! Da fikk jeg likevel selskap på turen.


Julie og Marie ble med som moralsk støtte og som fotografer - som tok flotte bilder både av løpere, stemningen - og av seg selv..



Ingen andre kjente hadde respondert på min lille invitt om Tønsbergtur, men vel fremme i parken, etter akkurat å ha nådd påmeldingsfristen for Hanne, dukket plutselig Ole Kjell opp. Hyggelig gjensyn, selv om mine sjanser til en sjelden klasseseier med ett ble veldig små!.. Jeg observerte også fenomenet Helge Dolsvåg i lett oppvarming, men OK kunne berolige meg med at han ennå ikke er fylt 50 og var i klassen under oss. Han løp forresten 5 km, skulle det vise seg, og han løp som vanlig fort, til 3.plass totalt på 16,18. Kollega og hjemmeløper Eirik Haraldsen var også på plass, alltid like blid og positiv.

Og på startstreken traff jeg igjen klasserival og kondiskollega Rolf Bøhn, og hilste på Mads Danielsen og et par andre harde konkurrenter. Stemningen var veldig avslappet og hyggelig. Men da startskuddet smalt var det ingen nåde! Og som vanlig ble jeg raskt fraløpt av en haug med folk i det første hektiske åpningsrushet.

Allerede etter 3 minutters heseblesende løping over et særdeles ujevnt asfaltunderlag, kom den fryktede bakken. Men etter stigningene i Fjellmaraton og Blomstermila var denne ikke noe å frykte, kun for en liten kneik å regne, mot Slottsfjellet. Dog ble jeg litt betenkt da første km ble passert på svake 4,06. På det litt slakkere partiet mellom 1 og 4 km vekslet jeg og Rolf på å dra, omtrent som på Beito for et par uker siden. Rolf var nok ute etter revansj, men selv om jeg ikke følte at det gikk veldig fort, så slapp han overraskende lett etter ca 4 km, etter det eneste gruspartiet, og siden så jeg lite til han. Så du får nok vente til høsten med revansjen din, Rolf! Nå kom vi inn i den fineste delen av løypen, først gjennom idyllisk trehusbebyggelse, deretter inn på og langs bryggekanten til stadig tettere med tilskuere og høye heiarop. Blant dem fra Julie og Marie, som nå også var pressefotografer.


SNART HALVVEIS og krefter til å vinke til fotografene. Her ligger jeg bak damevinner Elisabeth Wigaard, men i mål var jeg 50 sekunder foran.

Ved 180-graders vendingen halvveis så jeg Ole Kjell langt foran meg i betryggende avstand. Den lettbeinte karen var det nok ingen ting å gjøre med denne gangen heller. Men også Mads og en annen kar fra klasse M50-59 lå godt foran meg. Den humpete asfaltgaten og brattbakken ble forsert for andre gang, men i stedet for at farten ble skrudd litt opp som planlagt, hadde jeg nå min svakeste kilometer med ca 4.20... Huffda. På toppen av bakken var det derfor full skjerping, jeg smatt forbi Wigaard og tok opp jakten på Mads, som ble innhentet like før 8-km merket.

STEMNINGSBILDER



Jeg løp kanskje litt for mye i comfortsonen og var ikke helt i kjelleren, så jeg hadde fortsatt krefter til to fartsøkninger til. Først når vi kom inn på bryggekanten, oppildnet av alle folkene og heiaropene. Langs sjøkanten passerte jeg flere 10-km-løpere samt en haug med 5-km løpere. Deretter ble det en langspurt med endel sikksakk-løping, og jeg lurte litt på hvorfor jeg absolutt måtte spurte febrilsk. Den siste kilometeren ble den raskeste, på ca 3,35, og sluttiden ble 38,40, knappe minuttet bak tiden fra Sentrumsløpet. Akkurat samme opplevde Ole Kjell, som vant klassen på 37,52 til 7.plass totalt. Jeg ble nr 2 i klassen og overraskende blant de 10 beste totalt! Det så ikke akkurat slik ut etter den første kilometeren. På videoen (link nederst i reportasjen) etter en snau kilometer er Ole Kjell nr 15 og jeg nr 43 og det er allerede stor spredning i feltet. Ingen av oss var veldig fornøyd med tiden, men det varme været og luftfuktigheten gjorde nok at tidene ikke ble de beste.


SPURT: Ole Kjell må ta yttersvingen i spurten, rundt et kobbel med slitne 5-km løpere.


Mads ble slått med halvminuttet bare på de siste to kilometrene og Rolf var minuttet bak i mål, til hhv 3. og 4.plass i klassen. Men da hadde jeg på ny tatt meg ut i løypen og ned til havnen for å heie Hanne i mål. Det hjalp henne kanskje litt i den flotte sluttspurten, lett i steget, og sikret en tid under 50 minutter, til heiarop fra døtrene og kjæresten. Well done!


    MÅL I SIKTE:  Hanne spurter i mål i fin stil.


Etterpå var det flott premieutdeling, og en sjelden anledning til å klatre opp på en ekte seierspall. Da får det ikke hjelpe at arrangøren ikke visste bak frem eller opp ned på en premiepall og loste alle bronsevinnerne opp på sølvplass, mens jeg og alle andre sølvvinnere måtte ta til takke med tredje trinn på pallen! Selv om arrangøren høflig ble gjort oppmerksom på denne lille fadesen, så ville de ikke endre på det. Hadde de først begynt å gjøre feil, så var det best å være konsekvent! Men pyttsann, vi får da vise storsinn. For løpet og arrangementet ellers var helt topp, med fine premier. Selv om de opererer med 10-års klasser da. Men det er vel så bra med premier til de 3 beste i 10-års klasser fremfor kun til vinneren av 5-års klasser...

FERSK VINNER: Vant gjorde uansett blide Tomas Bereket fra Larvik Turn, etter kun et halvt år i Norge. Men fort løp han. Vinnertiden var 31,08.

SPEILVENDT PÅ PALLEN: Litt senere var det vår tur, med Ole Kjell på toppen, foran undertegnede og Mads Danielsen fra Vidar, som "snek" seg opp på sølvplassen etter anvisning fra arrangøren...

Litt pussig at jeg faktisk hadde vunnet klasse M40-49! Så det er ikke alltid det lønner seg å rykke opp og være yngst i klassen. Av og til hadde det vært bedre å vært eldst, selv i 10-års klasser! Men det kan jo også gi inspirasjon. Alt er mulig og ingenting er umulig! Bare man prøver hardt nok og stiller opp.


ROSINEN I PØLSA: Helt til slutt ble dagens største pokal gitt vinnerne av lagkonkurransen. Full champagnesprut i beste rallystil var det også, sikkert alkoholfri, men stor stemning i hvert fall da Spenst mottok lagpremien og Kristinaløpet 2011 var historie! Jeg kommer gjerne igjen til neste år!




Kondisreportasje med VIDEO og resultater.

.

mandag 20. juni 2011

Blomstring i Drøbak

Endelig fikk jeg løpt en kort distanse igjen etter mye langt. Fem kilometeren i Blomstermila var en fin gjennomkjøring før neste ukes Eurofestival.

Det har vært mye langt og mye tunge bein i det siste. Maraton i København ble 13 dager senere etterfulgt av nedoverbakkehalvmaraton på Beitostølen, ispedd noen lange sykkelturer. Det har blitt lite kvalitets- eller hurtighetstrening i vår. Neppe optimalt med tanke på 1500m og 5000m i Hamburg. Så det passet godt med en gjennomkjøring i Drøbaks vakre sommergater på lørdag.


Det var mye ungt på startstreken på den halve Blomstermila, som er oppvarming til den egentlige Blomstermila som starter tre kvarter senere. Derfor er det heller ingen aldersklasser på femmer'n. Jeg stilte offensivt og optimistisk i første rad, men da skuddet smalt ble jeg raskt distansert av en rekke ungdommer og noen seniorer. Løpet starter overfor Badeparken, går ned til havnen og inn i idylliske Badehusgaten. Alt på dette tidspunktet var teten forlengst ute av synet og jeg hadde mer enn nok med å holde sånn noenlunde følge med en liten jente. Hun var riktignok lett i steget og er sikkert et stort talent, men ikke fritt for at jeg følte meg litt gammel og dårlig trent der jeg slet med å holde følge..

Vel, jeg skal ikke trekke det for langt, for jenta vant faktisk dameklassen til slutt på pene 19,31. Ikke verst av en jente som er født i 1998 !
Hun heter Tina Knutsmoen og er langrennsløper for Nesodden IF. Vi kommer sikkert til å høre mer fra henne i årene som kommer.







Inn i Storgata snur løypen nordover igjen, og nå var det en liten gutt jeg jaktet på. Han kan ikke ha vært stort eldre, men definitivt sprek og lett i steget han også. Huff, det er ikke greit for en middelaldrende femtiåring. Den som hadde vært tenåring igjen...
Nei, skerpings, du får heller vise at "de gamle fortsatt er eldst", tenkte jeg i det jeg innhentet pjokken etter ca 2 km. Men når jeg trodde at "skapet var satt på plass", så kom jaggu guttungen sprettende forbi meg igjen i brattbakken opp til Grande! Han fikk en stor luke også, selv om jeg prøvde å løpe med korte, lette steg. Men i det lettere partiet som fulgte tok jeg igjen det tapte og ned Husvikveien til Vindfangerbukta var det omsider takk og farvel til følget. På returen langs sjøsiden fikk vi vinden midt i fleisen, men jeg plukket et par løpere til før jeg etter en bra sluttspurt inn i Badeparken kunne klokke meg inn på 18,25 til 7. plass totalt. Viktigere enn tid og plassering var gjennomkjøringen til neste ukes tre påmeldte konkurranser..


Blomstermila er et fantastisk trivelig arrangement med start og mål i idylliske Badeparken. Dog var det litt for kaldt for å kaste seg i bølgene denne gangen.

Men det er alltid tid til litt hyggelig prat både med ferdigløpte konkurrenter og andre som snart skal i ilden på den egentlige Blomstermila.

Tommelen opp og store gratulasjoner til min overmann Anders Johansen (t.v.), som løp inn til 4.plass på hjemmebane med 17,33, før han måtte haste avgårde til svømmetrening for 30 barn!



Før det ble lykkeønskninger til den flerfoldige Blomstermilvinner og "regjerende mester", Martin Kjãll-Ohlsson, som stilte i sin første konkurranse etter sin strålende bronsemedalje i SM i Stockholm Maraton 28.mai.





Og kaffekoppen og bollen etterpå smakte så godt at jeg måtta ha en til, før jeg hastet hjemover før den virkelig Blomstermila var ferdig, men akkurat tidsnok til å se Martin K-O i delt tet med Anders Knudsen fra Tjalve etter første runde, med Harald ensom et stykke bak på klar tredjeplass.


Det ble også rekkefølgen i mål, med Martin (t.v.) to sekunder foran Knudsen til ny seier på 32,52. Grattis!

torsdag 9. juni 2011

Fra Fjelltassen til Fjellmaraton

Fjelleventyret favner de fleste, store og små, unge og gamle, asfalttravere og terrengløpere, med andre ord noe for enhver smak. Her er en liten stemningsrapport, der Marie (11) og Kristoffer (88) kan representere ytterpunktene både i alder og distanse!


Dagen før dagen

EXPO: Det er alltid trivelig å rusle rundt i hallen, shoppe litt sportstøy, treffe kjente og suge inn stemningen. Her studerer mor og datter informasjonstavlen og løypen nøye etter at påmeldingen er i boks.


KONDIS er alltid på plass med egen stand.
Utbytte herfra ble en bok av Grete Waitz og en sykkelbok.

SPENT: Startnummer og trøye, nå er alt klart for debuten i Fjelltassen!


Fjelltassen

For det var ikke bare Hanne og meg som skulle i ilden under Fjellmaraton. Yngstejenta til Hanne, Marie, skulle prøve seg i det 1 km lange løpet Fjelltassen i det som ble hennes ordentlige debut i løpesko. Til daglig spiller hun fotball i Langhus IL, men hun har ved flere anledninger vist friske kondisjonstakter, blant annet da hun slo sine fire år eldre tvillingsøsken i årets påskeskirenn. Her er en liten billedkavalkade fra konkurransedebuten hennes;

KLAR TIL START: Jeg hadde et stramt tidskjema, siden Fjelltassen startet to timer etter halvmaraton. Jeg måtte derfor holde eget skjema, for etter egen målgang skulle jeg hente Marie og følge henne til start. Det var ikke mer enn tid og vei, men gikk greit. Her er vi fremme ved starten.

STARTEN GÅR: Guttene er ivrige i starten, men skulle snart få bank av jentene!
(Foto: Kjell Vigestad, Kondis)

Med drøye 100m igjen til mål kommer Fjelltassene stormende. Marie ligger godt an i grønn trøye, men et stykke bak teten. "Kom igjen, Marie! Kjør på!! Nå må du gi alt! hørte jeg meg selv rope. Jeg følte at hun hadde mer inne, og ganske riktig...

Oppildnet av heiaropene våre skrur Marie opp farten og starter en langspurt. Her har hun allerede rykket fra jenta nærmest med flere meter på de få sekundene mellom de to bildene og tatt opp jakten på tettrioen.

INNSPURTEN: Marie har innhentet teten og kun en av jentene klarer å svare på angrepet. De to er i en klasse for seg og stormer side om side mot mål. (Foto: Kondis)

SLITEN: Marie puster ut etter strålende 2.plass i debuten!

STOLT: Dette ga mersmak. Så kanskje Ås, Ski eller Oppegård IL får et nytt medlem av friidrettsgruppen snart... Talentet er der i hvert fall!


Maratonmenn
Fra kortest og yngst - til lengst, og etterhvert eldst...;

BLIDE FJES: Trivelige Gjermund Sørstad vant det virkelige Fjellmaraton overlegent på sterke 2.42,57, etter passering halvveis på imponerende 1.17,13 i den knallharde første delen. Og siste 5 km på 17,08.

TØFFE KARER: To fornøyde og hyggelige Årdøler, Geir Grindedal, som ble nr 5 på halv i M45-49 på 1.20,59 og Bjørn Fretland, som vant helmaraton klasse M45-49 på 3.09,02. Det var Bjørn sitt 6.maraton i 2011...

KARISMATISK: Knut Reian har et utall av løp land og strand rundt på samvittigheten, alltid i like godt humør! Her etter målgang på halvmaraton.


88 år er ingen alder!
Her kommer løpets desidert eldste deltager, Kristoffer Gythfeldt, i mål som sistemann på helmaraton!


Siden premieutdelingen var ferdig, fikk Gythfeldt umiddelbart overrakt premien for seier i klasse 80+, hvorpå han kjapt repliserte at "konkurransen var jo ikke særlig stor, da!"

Litt senere slo vi av en liten prat med denne utrolige mannen, da han var på vei til å få seg en kopp kaffe. Drikkebegrene i målområdet var jo for lengst fjernet da han kom i mål etter 7 timer, 31 minutter og 38 sekunder. Gythfeldt løp sitt første maraton som 68-åring, og løp nå sitt 76.maraton! Det tilsvarer nesten 4 maraton per år fra debuten som "godt voksen".

"Men jeg får nok ikke 100 maraton?"
sa han, litt spørrende, så en skal aldri si aldri...

Interressant å se at han løp veldig jevnt, med samtlige 5 kilometre mellom 48 og 57 minutter, og med den siste femkilometeren som den nest raskeste. Kristoffer hadde kost seg i godværet de siste 7-8 kilometrene ned fra Båtskaret. Når vi lurte på hva han syntes om den knallharde "mørdarbakken" som vi selv slet oss opp fra Bygdin til Båtskaret, kom svaret kontant; "Nei, den var jo bare blåbær!"

Dagen etter kjørte vi på sightseeingstur over Flya og videre i maratontraséen, og da skjønte vi hva Gythfeldt mente. Den nevnte bakken er ingenting mot stigningene i første halvdel av det virkelige Fjellmaraton, bakkene opp til Valdresflya! I bakgrunnen skimtes litt av bakkene...

Kanskje noe å bryne seg på til neste år...

Stemningsfullt på Beitostølen
Til slutt noen sommerlige bilder av atmosfæren fra Fjelleventyret.

AFTER RUN: Kjempestemning og live musikk på Beitostølen etter løpet.

JOGGEKAMERATENE fra Oppegård og Ski reiser hvert år til Fjellmaraton. Her gjenopprettes væskebalansen etter løpet. Stemningen er som alltid svært god! Ekstra god grunn til å feire denne gangen, siden Alvilde løp sitt 100. halvmaraton og Lill vant klassen sin! Gratulerer, jenter!


FAGERT: Beitostølen er også innfallsporten til Jotunheimen. Søndagen kjørte vi til Gjendesheim og gikk en rolig tur opp til foten av Besseggen, med kjempeutsikt over Gjende og fjellheimen. Fagert er landet!



tirsdag 7. juni 2011

Fjelleventyret!

Arrangøren ynder å kalle Det norske Fjellmaraton på Beitostølen for Fjelleventyret. Med god grunn. Det er en fantastisk ramme rundt dette arrangementet. Etter flere års fravær var jeg tilbake. Det blir ikke for siste gang!


Tjohei! Klar, ferdig, løp!
Fjelleventyret kaller!



Bare 13 dager etter vårt maratonløp i København, var vi klare til dyst på halvmaraton, både Hanne og meg. Skjønt var vi egentlig klare? I følge Johan Kaggestad trenger man visstnok hele 5 uker på å restituere seg helt etter et maratonløp. Så vi var nok ikke helt klare likevel, men så lenge kunne vi jo ikke vente. Vi ville nemlig få med oss denne opplevelsen og hadde fått låne leiligheten til Arnstein, sentralt på Beitostølen, bare et langt steinkast fra mål. Værmeldingen var også god, med ca 12 grader, delvis sol og lite vind. Lite vind? Er det mulig her oppe? Tja, det skulle nok vise seg å være for godt til å være sant, enda en gang. Men ellers var det meste perfekt. Skjønt ikke alt, for vi var uheldige og fikk en gjeng med feststemte ungdommer i naboleilighteten. Tidlig fredag hadde de flyttet stereoanlegget ut på terrassen og prøvde å underholde halve bygda. Nei og nei, der ryker nattesøvnen!.. Men etter en vennlig anmodning om å ta hensyn til at vi hadde med oss en liten jente som skulle sove, så dempet de seg i hvert fall noen hakk.

"Jeg er da ikke liten," prøvde Marie, 11 år, seg med. Hehe, neida, men det er godt å ha noen å skylde på av og til. Og så skulle jo Marie løpe selv også da, sitt livs andre løp, kun en av etappene på Bornholms barneløp var tidligere gjennomført for 3 år siden, sammen med sine søsken. Så Fjelltassen var hennes første ordentlige konkurranse, helt på egen hånd. Mer om det senere.


På bussen til starten på Valdresflya (bildet) fikk Hanne et inntrykk av løypen. Del den inn i 3 faser, rådet jeg. Første lette fase er fra start og ned til Bygdin, andre tøffe fase er flatpartiet i bunnen og mørdarbakken opp til Båtskaret, mens tredje og siste del er minitontraséen fra Båtskaret; lett nedover helt til mål i sentrum av Beitostølen. 


Før start ble det småprating og lykkeønskninger til kjente, som Bjørn Erik og Knut fra Joggekameratene og klassekonkurrentene Rolf Bøhn (bildet) og Øystein Ringnes. Og mens Hanne stilte seg i en kjempelang dokø inne på kafeteriaen på Valdresflya, satt jeg meg bak en sten for de siste forberedelsene med taping av føtter etc. Jeg har flere ganger slitt med svære gnagsår etter nettopp dette løpet. Var derfor i stuss på skovalget, men falt ned på årets slager, Saucony Fastwitch 5, som jeg debuterte med i Sentrumsløpet og også brukte med hell i København maraton.


Maratonglimt
Litt før start passerte teten av maratonløpet. På merkelig vis så jeg ikke svære Gjermund Sørstad og ble først etterpå, da jeg traff han i målområdet, klar over at han ikke bare løp, men også vant klart på sterke 2.42. Men Bjørn Fretland så jeg, selv om jeg nesten ikke kjente han igjen i sin orange drakt. Jeg rakk akkurat å knipse dette kule actionbildet i det han passerte over Valdresflya på 7. eller 8.plass, tror jeg. Om det var heiingen vår som gjorde susen skal være usagt, men Bjørn løp veldig bra fra Flya og inn. Etter å ha passert halvveis knappe to minutter bak tiden sin fra i fjor, løp han inn til seier i klasse M45-49 med solide 3.09 og slo tiden sin fra i fjor med tre minuttter. Grattis, Bjørn!


Starten går
Så var det endelig vår tur. Vinden var økt i styrke, men under oppvarmingen kom den faktisk i ryggen, og ikke midt i mot eller fra siden, slik den pleier. Det virket lovende. Startskuddet smalt, jeg lå i rygg på Øystein, men innså raskt at hans åpningstempo var litt for høyt. Verre var det at vinden selvfølgelig hadde snudd igjen, og nå kom delvis fra siden og delvis forfra... Jeg måtte slippe ryggen til Rolf også og passerte 1,095 km, med akkurat 20 igjen, på 4,14. Nå gjaldt det å finne flyten etterhvert som løypen begynte å helle litt nedover. Jeg innhentet Rolf og vi småpratet litt før fokus igjen ble rettet mot løpingen. Femkilometeren mellom 20 og 15 gikk på 18,17 og jeg lå på 6.plass i klassen. Men vinden ble mer og mer plagsom og kom nå nærmest midt i fleisen. Jeg løp og tenkte litt på at overskriften på denne reportasjen kunne bli "Tatt av vinden", og så for meg et mislykket løp, samtidig som jeg mistet gruppen til Rolf etter en drikkestasjon og ble liggende i en liten tremannsgruppe med liten ly for vinden.

Vel, vel, dette skulle uansett være en flott opplevelse, pusten var fin og beina kjentes ganske greie. Ingen antydninger til såre føtter heller i de bratteste partiene ned mot Bygdin. Og så var det dette med å fokusere på løpet og det du selv kan påvirke. Jeg påminnet meg selv om formaningene fra København om at vinden kan jeg uansett ikke gjøre noe med, i det jeg fungerte som vindskold for de to andre løperne i motvinden ved Bygdin Fjellkro...

Fase 2 
Nå var jeg i starten på fase 2 og langbakken lå "innbydende", men fryktinngytende foran meg, helt opp til det laveste partiet mot himmelen på bildet. Enda verre var det for Hanne, da hun litt senere skulle ta fatt på bakken sin. Den så uendelig lang og tung ut, mye lengre enn hun trodde, og krevde all mulig viljestyrke og mobilisering. Men det gikk bra, både for Hanne og for meg. Jeg ble riktignok passert av Nina Wavik Ytterstad i starten av bakken. Hun prøvde først å ligge i rygg på meg, men fant fort ut at det gikk altfor sakte. Jeg er nemlig ingen bakkeklatrer. Det ble langt bedre når rollene ble byttet, jeg prøvde å henge meg på, men Nina seg sakte fra meg oppover og forsvant. Hun ble til slutt nr 2 totalt og suveren klassevinner. Jeg klarte imidlertid å finne en fin og effektiv rytme med korte skritt og begynte faktisk å ta innpå de øvrige som lå foran meg, og nær toppen var Rolf innhentet for andre gang. Men kilometertiden ble 4.40, for deretter å krype helt opp i 5,05 og jeg skjønte at det skulle bli vanskelig å klare 1.22 eller bedre. Femkilometeren mellom 15 og 10 km til mål gikk på 20,27, som var 5.beste splittid, men jeg lå fortsatt på 6.plass.

Fase 3

Nedenfor Bitihorn (bildet) flater løypen ut og dreier sørover, og vi går inn i fase 3. Nå er det flatt og nedover helt til mål, og her kan man tjene mye hvis beina og kroppen er bra. Jeg fulgte plan og det var deilig å kjenne at det var krefter til å øke tempoet og rykke fra de rundt meg. Nest siste 5 km-bolk gikk på 21,36, den svakeste tidsmessig, men det skyldtes at bratteste del av bakken er med her, for jeg hadde nå 3.beste splittid i klassen. Jeg følte meg ganske sterk og optimistisk, men etter en stund registrerte jeg likevel at jeg ikke lenger tok nevneverdig innpå løperne foran meg. Litt senere hørte jeg i stedet pusten av løpere som nærmet seg bakfra. Jeg snudde meg og min lille frykt viste seg å stemme, det var Rolf som kom dampende i spiss for et par andre, og jeg visste at han jaktet på meg! Men jeg hadde fortsatt en luke på 50 meter og bestemte meg for at de skulle få slite med å tette den. Klarte jeg bare å holde farten til 2 km-merket, så skulle jeg nok klare de siste to også, tenkte jeg.

Men på siste drikkestasjon skar det seg litt. "Vann! Vann!!" ropte et helt lite et kobbel av gutter som stod klare med drikkebegre. "Cola, cola?!" ropte jeg tilbake. En mann kom ilende med et glass i det jeg passerte, men akkurat litt for sent, så jeg mistet begeret i farten. Søren også! Tidligere i løpet ville jeg bare selv tatt et beger eller gjort et lite pit-stop, men nå turde jeg hverken å stoppe eller slakke på farten. I stedet gjorde jeg en aldri så liten fartsøkning, for å prøve å få en avgjørende luke.

Det funket bra, og jeg klarte å holde farten oppe og luken intakt til 2 km-skiltet. Nå var det bare "sjarmøretappen" igjen. Men da jeg trodde at jeg hadde full kontroll, ble jeg plutselig fryktelig stiv i beina. Skulle jeg likevel ikke holde helt til mål? Jeg slet også med hamstrings og prøvde å løse opp litt mens jeg løp, men det er ikke lett. Men så dukket endelig sentrum av Beitostølen opp foran meg, jeg kunne se målseglet noen hundre meter lenger nede. Jeg passerte en løper som måtte stoppe for å tøye, registrerte at det var en halvmaratonløper som kan ha vært i min klasse.. Kanskje løp jeg meg opp på pallen i det øyeblikket. Jeg snudde meg et par ganger på oppløpet og kunne løpe kontrollert inn på 1.22,34. De siste 5 km gikk unna på 18 blank.

Jeg hadde på forhånd sagt at 1.22 var målet, selv om det lå et ørlite håp om enda bedre tid, men jeg var fornøyd! Da jeg så resultatlisten litt senere, gikk det over til jubel. Jeg var på tredjeplass! Kun slått av fenomenet Kristen Aaby og Øystein Ringnes. Førstnevnte var i en egen klasse og vant på 1.12,46 og ble nr 3 totalt. Øystein var nøyaktig to minutter foran meg. Mens det var tre løpere innen minuttet bak meg. Så selv om jeg har løpt fortere før, med pers på 1.17,49 i 2001, så var dette optimal uttelling og min klart beste plassering i Fjellmaraton. Og denne gangen vanket det også premie.

Nøyaktig 22 minutter senere passerte Hanne målstreken på 1.44,34 og klarte målet sitt om under 1.45. En strålende dag for begge to.


Og fortsatt gjenstod ett av høydepunktene; Marie sin debut i Fjelltassen!...
Om det, samt en stemningsrapport fra selve Fjellmaraton, kan du lese HER.

Kondisreportasje med resultater.

Resultater M50-54 med mellomtider.

Resultater K40-45 med mellomtider.



JUBILANTEN; Stolte løpere med premiene sine.
Bjørn og meg frankerer Alvilde Dancke, en av frontfigurene i Joggekameratene, som jubilerte med 100 halvmaratonløp! Litt før mål klarte hun også å passere Hanne og kom 13 sekunder før i mål, til 5.plass i klasse K50-54.

Gratulerer Alvilde!

onsdag 1. juni 2011

Gjennom hele Østmarka og halve Lillomarka

Hva er bedre enn å bruke søndagen til å sykle halve Oslo rundt, en flott og variert tur på 7 mil gjennom Østmarka, Lillomarka og Oslo sentrum.

I uken etter mitt maratonløp i København har jeg kun trent veldig rolig, enten på spinning- sykkelen eller med svært så rolige joggeturer i skogen med bikkja Mira. Lørdag følte jeg meg imidlertid så bra at jeg forsøkte meg på en litt hurtigere løpetur på grus og asfalt. Det gikk veldig bra, en stund. Men allerede etter 20 minutter begynte jeg å kjenne det i lårene og fem minutter senere var jeg stokk stiv.


Så jeg var nok ikke fullt restituert likevel. Jeg som hadde følt meg så bra at jeg nesten vurderte å stille både i Follotrimmen allerede onsdag og Grefsenkollen Opp lørdag... Heldigvis lot jeg fornuften seire. Etter lørdagens erfaringer var jeg derfor lettere skeptisk til Steinar sitt turforslag for søndag; 3-4 timers sykkeltur helt til Maridalen. Men jeg kunne jo bli med et stykke på veien, tenkte jeg. Det var jo fristende å følge opp suksessen fra "sykkeldebuten" for et par uker siden.

Som tenkt, så gjort, og det gikk over all forventning denne gangen også. Turen gikk nordover Kongeveien til Prinsdal, inn i lysløypen til Bjørndal, deretter inn i Østmarka til Skullerud, langs idylliske Nøklevann og til Mariholtet. Der la vi kursen mot Ellingsrud, motsatt vei av langturen vår fra november i fjor da vi løp Groruddalen rundt. Vi kom ut av skogen og ut på asfalten, på nedsiden av blokkene på Ellingsrudåsen, der jeg tilbragte mine første måneder i Oslo våren 1988 i en leilighet som jeg leide usett. Det var før jeg begynte å løpe, og jeg var intetanende om hvilke flotte treningsmuligheter som lå rett utenfor verandadøren min den gangen; hele den fantastiske Østmarka!

PROFF; Kaptein Lien i klubbdrakten til Kolbotn Sykkelklubb med sin Trek 8000.

AMATØR; Klubbløs og kontraktsløs må jeg foreløpig innta rollen som hjelperytter...


Vi syklet tvers over Groruddalen, ned en smal, svingete og kul terrengsti i tett vegetasjon. Skulle tro vi var midt i villmarken fortsatt, ikke midt i Oslo sin mest utskjeelte bydel. Deretter fulgte et nytt asfaltstrekk forbi Ammerud, før Lillomarka stod for tur. Etter noen tøffe stigninger opp til Solemskogen, bevilget vi oss vårt første av to stopp, med påfyll av luft i dekkene og inntak av en energisjokolade.


UTSIKT: Maridalsvannet med Nordmarka så langt øyet kan se!

Etter noen bratte og friske utforkjøringer ned mot Maridalen, der kaptein Lien bare forvant i vill fart, mens jeg trillet ned, sakte, forsiktig og pysete, gikk turen inn på det flotte, sammenhengende parkområdet med gang- og sykkelsti som snirkler seg nedover fra Frysja, langs Akerselva, til Sandaker og fossen ved Mølla, forbi Eika og helt til Grønland og Oslo sentrum. Heretter var det å følge Steinars "hjem-fra-jobben"-rute; opp Kongsveien, inn på et artig stiparti fra Utsikten, langs fasjonable Solveien med storslagen utsikt utover  indre Oslofjord og alle øyene, og videre til Hvervenbukta. I de siste knallharde stigningene opp fra sjøen passerte vi 1000 høydemetre, og enda gjenstod det en del bakker opp til Kolbotn og Sofiemyr.

Loggen viste 69 km på 3 timer og 53 minutters effektiv sykling, eller 4 timer og 20 minutters totaltid. Beina var forbausende bra hele veien. Ikke verst, bare en uke etter maratonløpet. Så får dagene som kommer vise om det kommer nye tilbakeslag.

FULL KONTROLL; Kaptein Lien viser balanse og eleganse.
Jeg har mye å lære... men syklingen er et veldig artig supplement til løpingen.

Uansett, takk for en kjempetur til guide og kaptein Steinar, som tauet meg rundt halve Oslo på fortreffelig vis. En variert og fantastisk rundtur som absolutt må gjentas ved en senere anledning.