søndag 25. desember 2011

7 kirkersrunden på Julaften (33km)

Julaften ble en gammel tradisjon om å løpe forbi syv kirker i Ski, Ås og Oppegård kommune gjenopplivet, det såkalte 7 kikersløpet. Opprinnelig visstnok startet av treningsglade folk i Ås IL, og fulgt opp av en tilsvarende gjeng i nabokommunene. I julen gjelder det jo å bevare tradisjonene, og forholdene var jo dessuten perfekte for en liten treningstur på nesten 33 km som oppladning og apetitvekker til julemiddagen!



Litt mimring fra kondis.no kan leses HER.

For jeg har vært med på dette før, for 8-9 år siden, men begge ganger nøyde jeg meg med kortvarianten, 4-kirkersløpet. Denne gangen ville jeg debutere på den fulle 7-kirkersrunden, som vi nå velger å kalle det. For i motsetning til tidligere, da Arne Post og Espen Kristiansen knivet innbyrdes om rekorder og det var nesten som et ordentlig løp å regne, så sa Espen nå at vi måtte presisere at dette var et tilbud om fellestrening på julaften.

Espen har for øvrig holdt tradisjonen ved like hvert år i det stille, etter at Stig markedsførte det mer aktivt via kondis.no tidlig på 2000-tallet. Espen skulle løpe i år også, på julevisitt i heimen fra sin base de senere år i Bergen! Espen var jo en meget lovende løper for noen år siden og har vel fortsatt uoffisiell løyperekord i den nå nedlagte Vintertrimmen i Ski. Noen år med satsing i BFG Fana under Jan Fjærestad sine vinger, ble etterfulgt av litt skadeproblemer og veldig mye jobbing, så løpingen ble etter hvert trappet ned. Men i år har Espen begynt å røre litt på seg igjen, med fokus på "herjinger i bedriftsklassene i Bergen". Skjønt, litt trening der i gården defineres som løping til og fra jobb, det er 17 km - hver vei - og gjerne fem dager i uken! Men en skade i hælen gjorde at det spøkte for den skjulte juletradisjonen i år. Espen hadde egentlig, meget motvillig, kastet inn håndkleet.



Men løp - eller runde - ble det likefullt! Jeg avtalte å løpe med Jann Post, NrK sin eminente langrennsreporter og storebror til Arne, til venstre på bildet over. Jann har virkelig tatt tak i egen form det siste året og imponerte nylig stort i NYCM. På lille julaften kom det melding fra Espen om at han i hvertfall skulle slå følge til Ski. Og med på lasset kom Kristian Dalby (t.h.), tidligere juniorlandslagsløper i orientering med sølv i stafett fra junior-VM på merittlisten. En fin, sprek og trivelig gjeng!


HISTORIEN GJENTAR SEG!
På den kjente da Vinci broen møttes de to 7-kirkersgruppene fra hhv Oppegård og Ski sist jeg løp, se linken tidligere i reportasjen. Og jaggu meg skjer ikke akkurat det samme igjen! Mens vi tar et avskjedsbilde på broen av Espen (i midten), som ikke turde å utfordre hælen mer og satte kursen hjemover gjennom Nøstvedtmarka til Langhus, så kommer ingen ringere enn Håvard Tveite syklende (under), som følgesyklist for to spreke karer, akkurat som for ni år siden! Den eneste forskjellen var at det var flere som løp i begge gruppene den gangen. Den ene Ås-løperen var Håvard Lucasen, en av Norges beste o-løpere, men de hadde det så travelt at de ikke hadde tid til å stoppe og slå av en prat.






Etter å ha løpt over Nordby gikk turen inn i skogen, faktisk over noen små snøflekker. Men underlaget var meget bra hele veien. En skulle ikke tro at det var 24.desember...


Omtrent halvveis løp vi gjennom denne idylliske storgården. Det var ikke like fredelig her for noen år siden, da to store og sinte bikkjer angrep feltet og bet Espen i hånden. Vi så heldigvis ingenting til utyskene denne gangen og kunne puste lettet ut ved Oppegård kirke i Svartskog (under), like ovenfor hjemmet til Roald Amundsen, 100 år og 13 dager etter at han nådde Sørpolen.


UTEN MAT OG DRIKKE
Både Amundsen, Dalby, Post og Monsen er helt avhengige av fast og flytende føde på sine ekspedisjoner. Kristian stilte sogar med julegrisen innhyllet i marsipan og trukket med sjokolade (bildet under). God treningskost og litt julestemning attåt! Kristian var som nevnt en særdeles lovende o-løper fra Halden-miljøet, men skader, studier og jobb satte en stopper for karrieren. Han har på langt nær like stor erfaring fra løping, men i de to konkurransene han løp i år ble det 1.16,34 i Oslo Halvmaraton og en sterk 6.plass av 217 i klasse M23-29 i Oslo's Bratteste på 17,12, for arrangørklubben Slevik IL. Slett ikke verst! Med litt mer trening og satsing skal det bli spennende å se hva Kristian er god for!





Idyllisk langs Gjersjøen.




Mmmm....siste drikke- og spisestasjon, etter ca 25 km, ved Sofiemyr kirke, den femte i rekken. Jeg er bare noen hundre meter hjemmefra og begynner å kjenne det i beina og kroppen, men må fortsette 7-8 km til. Men snart er det julemiddag!....




Endelig fremme ved Langhus skole!! Og gleden var stor da Espen ventet på oss med hver sin kalde cola! Sjelden har det smakt bedre!

Det ble 32,7 km på drøye 3 timer. En herlig måte å starte julaften på.
Og gjett om ribben smakte litt senere på kvelden!!?...

TAKK FOR TUREN GUTTER!!

HA EN FORTSATT FIN OG FREDELIG ROMJUL, FOLKENS!

fredag 23. desember 2011

Førjulstid med supertur i Bergen - GOD JUL !

Jeg reiste fra et Oslo i gråfuktig høstmodus og kom til Vestlandets hovedstad, som var kledd i hvit vinterprakt og vakker julestemning! Så på min lille førjulsvisitt til fødebyen benyttet jeg selvsagt anledningen til en løpetur når sjansen bød seg. Det svinger imidlertid raskt i Bergen, så andre dager måtte jeg nøye meg med min mor sin eldgamle ergometersykkel. Man tager hva man haver.



Men på onsdag var det altså helt strålende vær. Her følger en liten billedkavalkade fra løpeturen min i traktene rundt Fantoft, Storetvedt, Fjøsanger og Langeskogen på nedsiden av Løvstakken, ett av de syv berømte fjellene rundt verdens vakreste by! Patriot jeg? Neida. Bare realist! Hehe.


Tilbake til løpeturen. Allerede etter noen hundre meter fra min mor sin leilighet på Fantoft, måtte jeg stoppe for å ta de første bildene, fra vernet Storetvedtmark med unger som aket, en eldre mann som stod på telemarkski og flott utsikt til Løvstakken i vest og Ulriken i øst. Et par minusgrader, lav sol fra blå himmel, snø på bakken og frostrim på trærne ga en fantastisk ramme rundt løpeturen. Rett og slett vakkert!

Etter å ha løpt et par kilometer kom jeg til Fjøsangvannet med Grønnestølen skole i bakgrunnen (bildet under), der moder'n gikk sine første skoleår. Det er et fint løypenett med gangveier i området som er ideelle til løpetrening.


Deretter gikk turen inn i idylliske og vernede Langeskogen (over), rundt lysløypen som slynger seg drøye halvannen kilometer gjennom skogen, med trolsk lys og utsikt til Nordåsvannet. Jeg løp to runder før jeg ville utforske en ny vei, Løvstien, som er prosjektert i fjellkanten over bebyggelsen helt til Laksevåg, som en parallell og et motstykke til forbildet; den legendariske Fjelveien på andre siden av Begensdalen.




Løvstien startet i bratt motbakke og jeg løp forbi en hest med kjerre av god, gammel årgang. Nostalgisk og stemningsfullt. Ved stiens foreløpige endepunkt ved Mindebakken havnet jeg midt opp i en avdukingsseremoni for den nyoppførte rasteplassen Olavsbu. Det viste seg at den er oppkalt etter mor sin tidligere kollega Olav Nygård, som hadde gård der i gamle dager, avduket av ingen ringere enn hennes gamle sjef, Christian Rieber, som var på plass med lirekassen sin. Og hesten med kjerren som jeg hadde løpt forbi, ja den skulle selvsagt hit med boller, gløgg og pepperkaker. Skikkelig julestemning innlagt i løpetreningen. Kan det bli bedre?!



Men jeg kunne ikke vente på seremonien og satte kursen hjemover etter en liten fotosekvens. Jeg la inn en ny runde i lysløypen, denne gang motsatt vei, og lot meg også lokke til en runde rundt Tvetevannet og helt til slutt en svipp innom bøkeskogen ved Fantoft stavkirke med nye fagre fotomotiv, før jeg kunne klokke meg inn på 17,7 km.





En tur av de helt sjeldne som innledning på julen 2011. Da får det ikke hjelpe at mor etter hvert var blitt en smule bekymret, siden turen ble adskillig lengre enn planlagt!.... Sorry! Men slike dager MÅ man bare benytte seg av!


JEG ØNSKER ALLE LESERE AV SPORTSBLOGGEN EN RIKTIG GOD JUL !!!

Men nå er det på tide å ta kvelden, for i morgen er det selveste julaften. Da må jeg være opplagt til 7-kirkers runden, med oppmøte på Langhus skole kl 09.45. Mer om det senere.


lørdag 17. desember 2011

Mølle i vinden om dagen!

Den siste tiden har stått i tredemøllens tegn. Ikke så mye for min egen del, men mange løper mye og fort på mølle om dagen! Ukens slager har vært 10 km testløp. Det er både artig og en hard og fin treningsform.


Treningsresultatene har strømmet inn den siste tiden - og fellesnevneren har vært 10 km på mølle. Ulike møller og selvsagt ikke helt sammenlignbart, men litt artig likevel. Med et lite unntak for årdølen Bjørn, en av Norges ivrigste maratonløpere de siste årene, som benyttet mildværet vestpå til en utendørstest på den lokale friidrettbanen. Det holdt til "tetplass" på listen.


Bjørn topper "SportsBloggens treningsstatistikk på 10 km"  -
satt utendørs i desember. Her avbildet før Jessheim Vintermaraton.





Etter 9 gjennomførte tester så den høyst uoffisielle "resultatlisten" slik ut;

1. Bjørn Fretland- 39,10
2. Vidar Nilsen - 39,17
3. Roar Tomter - 39,20
4. Vidar - 39,42
5. Roar - 39,56
6. Espen Ringom - 40,08
7. Tim Bennett - 43,57
8. Steinar Lien - 45,22
9. Trond Inge Carlsen - 50,10


Roar og Vidar ligger "tett som haggel" med to 10km-tester hver på 39-tallet...

Må nesten nevne også her at Roar jo har to kanonresultater på hhv 36,06 og 36.50, men visstnok på en svært snill mølle. Roar valgte derfor å sette motstand på +1 i sine to testløp på 39-tallet. Joda, dette er helt useriøst, men litt gøy likevel - og etter skriveriene på SkriveBlokken å dømme, så har det tydeligvis inspirert litt også. :-) Det er bare skrive inn for andre lekne 10-km løpere også...



Så i ettermiddag var det min tur. Hva kunne jeg klare så tett etter min lille sesongpause. Jeg MÅTTE selvsagt prøve. Løp med mine gode, gamle Nike Maraton, men var litt redd for å møte veggen, så jeg begynte på 13,5-fart og økte med 0,1 km/t på hver kilometer, og endte opp med 14,3 på siste. Med en ytterligere liten fartsøkning på siste 700 og 400m var toppfarten 14,5 km/t og tiden ble 43,15. 


Dermed snek jeg meg inn på 7.plass og gir meg selv karakteren GODKJENT! 

Fikk også trent litt på "varemerke" mitt med negativ splitt. Man blir god på det man trener på, er det noe som heter?.. Uansett er det greit å ha litt å gå på utover vinteren. Jeg var jo heller ikke helt i kjelleren, men var likefullt temmelig kjørt på slutten, nesten med konkurransepuls...
Detaljer kan leses HER.


Men i morgen går turen igjen til Bislett og trening med Rune Solheim, som også akkurat har startet  oppkjøringen mot Rotterdam Marathon i april. .


Og apropos 10 km og testløp - den 7.januar er det anledning til en litt mer reell konkurranse eller test på like vilkår, da Espen arrangerer treningsløp på Bislett. Det er bare å møte opp!


onsdag 14. desember 2011

Bislett i blinken

Nå har jeg hatt to fine treninger på Bislett på tre dager og tilbakelagt 4 mil. Ikke så verst sesongåpning! Hvilket fantastisk tilbud vi har her, nå når det ikke er like fristende å trene utendørs på glattisen. Og veldig sosialt, da det nesten alltid dukker opp noen kjente på Bislett.

Så også denne gangen, når jeg fulgte opp mandagens økt med en rolig langtur onsdag. Ikke bare kjente forresten, men kjendiser også. Den ikke ukjente Andreas Torkildsen var der med treneren sin og Aamodt senior. Han hadde sogar sprinttrening med seks sonder utplassert i løpebanene, så jeg formelig skvatt ut av løypen et par ganger når han kom susende.

Selv suste jeg ikke akkurat av gårde, men prøvde å følge skjemaet til Dennis, som jeg traff i garderoben før start. Han var dessverre akkurat ferdigtrent, etter halvannen time i ca 5 blank fart. Det kan passe bra for meg også, tenkte jeg, ja, hvis jeg klarer å holde det gående så lenge da.

Det gikk ganske greit, for når det begynte å butte litt etter en drøy time fikk jeg først pes av en intetanende Rolf Ivar Gran, som jeg hadde en voldsom duell med på Jessheim. Han holdt bittelitt høyere fart enn meg, men jeg justerte farten litt og fulgte som en skygge 50 meter bak. Jeg lyktes dog aldri å innhente han, lett i steget som han var, til tross for at han også ble observert samme sted på mandag. Den karen skal nok bli hard å holde bak seg både i Follotrimmen og i andre løp neste år...

Silja og Tim. Like blide begge to! 
Hvorfor Tim er kledd i sjokkrosa, kan du lese på fruens blogg, der bildene er stjålet fra...


Når jeg hadde begynt nedtellingen dukket plutselig Tim opp, så da ble det noen ekstrarunder, og til slutt fikk vi også følge av fru Bennett, Silja i farta, og dermed enda flere ekstrarunder på meg! Kan ikke akkurat kalle det strafferunder, for det var hyggelig med en prat, og vips, så var to timer og 24 km passert! Men da måtte vi gi oss, heldigvis(!), for kl 17 på onsdager er banen reservert for barnetrening, og snart aulet det med små, håpefulle og ivrige løpeunger.

Joda, det spirer og gror i løps-Norge. Herlig! Og vi veteraner har vel heller ikke tenkt å kaste inn håndkleet riktig enda!

God trening!

Fargerike gutter??.... 


lørdag 10. desember 2011

Klar, ferdig, gå!..... Sesongstart!

Tre uker med kosetrening får holde. Nå er det på an igjen og startskuddet er gått for vintertreningen og oppkjøring til neste løpesesong. Da er det godt å ha gode venner som hjelper en i gang. Ja, hva har en ellers venner til?...

Lørdag var det 20 dager siden sesongens siste kraftanstrengelse i Jessheim Vintermaraton og på tide å avslutte min selvpålagte lille sesongpause. Hvilken fin måte å gjøre det på, med en rolig (halv)lang tur i terrenget med den nylig hjemkomne yankee Harald, som har hatt en mye lenger, og høyst ufrivillig treningspause i hele høst. Som  obervante lesere av SportsBloggen allerede har fått med seg, gjorde Harald et gledelig og vellykket come-back i Seattle, av alle steder. Litt langt å reise for å teste om kroppen fungerer. Men det gjorde den heldigvis, i hvertfall sånn noenlunde, selv om Harald visstnok kreket seg over mål etter en litt for lang og veldig tøff halvmaraton.

Vel vel, lørdag gikk det adskillig roligere for seg! Vi valgte å trekke inn i skogen i det ferske snødekte terrenget, som allerede var litt medtatt av mildværet dagen før. At vi  kun tilbakela knappe 12 km på 1 time og 36 minutter sier det meste om tempoet. Raskeste km gikk på 6,50 og den roligste gikk på 10,54....!! Vi måtte flire litt og skjønte  faktisk ikke der og da hvordan vi klarer å løpe 21 sammenhengende kilometer på 3-tallet....

En deilig tur var det i hvert fall, etterfulgt av en kosestund med smak av ekte Starbuckskaffe fra Statene. Da var vi i hvert fall i gang igjen - begge to!


NYE SKO: Her er Harald med ferske sko fra Seattle - et par NIKE Free og et spennende par i blått: Innov8 Lite, noen veldig lette sko med ekstremt lav profil. Ringen kan bli skummel med disse til neste år!



Søndag var det ny hviledag etter "langturen" vår, må jo starte sesongen pent og pyntelig, og mandag stod tradisjonsrik middag med innlagt treningspass med Gaute og Arnstein på programmet. De to ihuga birkebeinerne har selvsagt for lengst startet skisesongen, junior Ivar (som tidligere bl.a. har markert seg i ØB-crossen), sogar med seier i åpningsrennet i 15-års klassen på Natrudstilen.  Det lover godt for vinteren! Men den planlagte løpeturen i Gaute sin favorittløype på Bygdøy ble endret som følge av is-og holkeføre. I stedet la jeg turen innom Bislett for å hente adgangskortene til OI-gutta, og få en grei gjennomkjøring på tørt og fint dekke innendørs. Det var et klokt valg.

Den første jeg traff på var Espen, som skulle løpe i halvannen time FØR den egentlige treningen med Sportsklubben Vidar. Den karen er ivrig! Det ble en hyggelig prat under oppvarmingen og jeg fikk omsider gratulert Espen ordentlig med sitt bragdløp i Frankfurt Maraton, der han enda en gang presset persen sin litt under min. Vi har en vennskapelig rivalisering her, så nå er det jeg som må motiveres av å "ta tilbake rekorden" fra Espen. Rotterdam i april blir første sjanse...

Etter noen runder i kosetempo dukket Jens Kristian opp, og den karen holder jo normalt et vesentlig høyere tempo enn både Espen og jeg klarer. Men siden jeg tenkte å løpe noe som lignet en terskeløkt, så passet det veldig bra med litt høyere fart. Oppvarmingstempoet til unge Berg blir akkurat passe hardt for meg, så vi løp og pratet i en halvtimes tid og jeg fikk referat fra New York og fikk enda mer lyst til å delta i NYCM en gang!

Den siste halvtimen løp jeg alene, for selv om jeg skrudde opp farten vesentlig, var jeg skanseløs på å følge Jens Kristian når han startet kjøret. Det ble 5 runder x 2 i fart på ca 2.10-2.15 på rundene á 545 meter og jeg kunne loggføre en ganske tøff, progressiv økt. Godt å være i gang igjen.


CASA SKØYEN: Deilig å komme til duk og dekket bord 
etter en tøff treningsøkt. Ingen lavkarbodiett der i gården!


Jeg var såpass ivrig at det var såvidt vi rakk middagen hos Gaute og Liv, der Gaute røpet sine ambisjoner om å revansjere seg fra duellene på 5 km på Sørum og Sentrumsløpet i år med å knuse meg på alle distanser fra 5000m til halvmaraton neste år! Kanskje på 1500m også... Men merkelig nok ikke på maraton, for der var jeg "overraskende god!"  Takk Gaute. Men med et mulig unntak for halvmaraton, så skal du skal få slite skikkelig med å nå målene dine! :-)

Og på maraton står jo andre harde konkurrenter i kø - som Espen, Tim, Trond Inge, Dag - og kanskje Steinar også gjør come-back på maraton etter noen år med kortere løp.

Sesongen 2012 er allerede i gang. Det kan bli et spennende år!


tirsdag 6. desember 2011

Her kommer vinter'n...

...Og sesongpausen er snart over. Det har vært litt deilig å ikke tenke så mye trening en stund. Ikke ha dårlig samvittighet hvis jeg ikke blir svett hver dag... Selv om jeg har holdt meg litt i bevegelse, da. Kan jo ikke helt visne bort, heller. Men mest kosetrening med Mira. Og nå begynner jeg så smått å glede meg til å øke treningsdosene igjen.




Etter Jessheim halvmaraton har jeg tatt det veldig pent og pyntelig. Ingen kvalitetstreninger, kanskje med et lite unntak for lørdagens 11,5 km i bra tempo. Ellers har det enten vært hviledager eller rolige goggeturer med Mira, gjerne på golfbanen (over), som helt til i går har ligget der mer eller mindre grønn og innbydende, i brytningstiden mellom sommerens golfing og vinterens langrennsaktiviteter. Jeg foretrekker helt klart det siste. Eller å løpe på golfbanen, det simpelthen elsker jeg, så jeg prøver alltid å utnytte "mellomperiodene" til litt småkupert løping på deilig grønt teppe. Så også de siste ukene, ispedd noen sprunglauf i enkelte bakker, sånn at kroppen ikke helt glemmer hvordan det er å ha høy puls. Skjønner at elghufs med staver er en særdeles effektiv treningsform, men dessverre sørgelig forsømt av undertegnede..



Mira på golfbanen for to dager siden.


Mens snøkanonene venter på kuldegradene....






Og i går kom altså snøen, så nå er det like før jeg kan bruke stavene til det de egentlig er ment til. Og tiden er overmoden til å karre seg ned i garasjen for å klargjøre skiene. Vet ikke helt om jeg er glad eller lei meg... For en løper har det jo vært deilig med bare, fine veier så lenge også da. Samtidig som det er flott med vinter!

Men det ble et brutalt møte. For etter at jeg måket snø både for meg selv og naboen i går, måtte jeg tine tærne på varmekablene i 20 minutter etterpå, akkompagnert av smertefull naglebit. Det var en umiddelbar påminnelse om mitt store vinterproblem; kalde fingre og enda kaldere tær.

Vinter, vær velkommen!


Plutselig vinter. Fra hagen i går. 

tirsdag 29. november 2011

Harald og Dennis i Seattle Marathon 2011



Harald Ringen og Dennis Jakobsen har vært på en liten svipptur til Seattle for å løpe litt!..  Harald, som har slitt fælt med sykdom i høst, skiftet fornuftig nok til halvmaraton, mens Dennis som vanlig gikk for full maratondistanse. Her er en liten rapport fra "gutta på tur", fra det som viste seg å være en svært tøff løype.






- Rapport fra Harald i Seattle -

Dennis og jeg hilser over dammen. Vi hadde en tøff opplevelse i Seattle Maraton.
Dagen startet med regn og sterk vind. Det var andre løpet vi løper utenfor Skandinavia med tøffe forhold, (det første var Firenze Marathon i fjor på samme tid), men det må man vel regne med på denne årstiden. Veldig happy med mitt eget valg om å bytte fra maraton til halvmaraton.

Halvmaraton startet 0730, så vekkeklokka kimet i 0450 tiden. Følte meg pigg før start, men var selvfølgelig usikker på om jeg fikk problemer med hofta underveis. Derfor startet jeg behersket. Vi visste at løypa var tøff, men at den skulle være tøff ville jeg ikke trodd. Mange av gatene ligner litt på San Francisco, men selvfølgelig ikke så bratte. Helmaraton og halvmaratonløypa gikk sammen, men med to avstikkere for hel innom to øyer hvor vinden tok skikkelig tak i helmaratonløperne over to vindutsatte broer. Dennis sa også at slutten var grusomt hard. Han lå lenge med fartsholderen for 3 timer og denne byttet med en annen halvveis. Men det ble før tøft for Dennis og det skjønner jeg veldig godt.

Men tilbake til halvmaraton, som vel er den aller tøffeste jeg har løpt noengang som gateløp. Det viste seg også at den var 22,5 km på min gps klokke og da løp vi i tillegg gjennom to lange tunneler hvor gps-en ikke virket. Vil anta at halvmaratonløypa var ca 23,5 km, men det spiller jo selvfølgelig ingen rolle. Hadde i grunn ingen forventninger eller målsetting om tid før løpet med mine problemer. Målet var selvfølgelig bare å fullføre :-)


To glade gutter som har all grunn til å være fornøyde med innsatsen.
Her fra en langtur i Østmarka i fjor.


Vi er uansett kjempefornøyde med 58. plass begge to. I klassen holdt det til 3. plass for Dennis av 132 (kjempeimponert over ham etter de rådende forhold). For meg ble det 6. plass av 289 i klassen. Så i grunn var vi ganske like. Derfor er vi skikkelig happy begge to og resten av ferien får en skikkelig opptur. Har tenkt oss en liten tur til Canada og Vancouver før vi avslutter drømmereisen vår. Alt har vært helt topp og folkene her er nesten like som oss. Kanskje ikke så rart, da røttene for mange kommer fra Skandinavia :-) Og her hilser til og med damene på oss på gata. Det skjer ikke så ofte hjemme. Ikke noe rart at dette er drømmested :-)

Da ønsker Dennis og jeg alle en god uke.
PS: Nå er klokka 04.07 hjemme og 19.07 her. Vi ligger 9 timer bak i løypa. Helt sprøtt. Det blir skikkelig tøft å komme tilbake til normalen :-)

Mange hilsener fra mulighetenes land,

Harald

Hilser fra Dennis

PS!
Utrolig takknemlig for at jeg kan løpe løp igjen! :-) Vanvittig glad før at jeg klarte det :-) Og kroppen har også tålt belastningen, virker det som :-)



Dagens bursdagsbarn Dennis Jakobsen nyter en velfortjent kaffe på turen.

Dennis la følgende melding på Facebook etter løpet;

Etter å ha hatt mye smerter i hofta noen dager og det ikke var noe bedre under oppvarming før løpet, var jeg ganske skeptisk til å starte på en maraton. Tenkte at jeg fikk prøve å se om det ville holde. Ikke veldig moro å reise så langt uten å få løpt i det hele tatt. Vel, været er kanskje det verste jeg har opplevd under en maraton noensinne, med mye vind, regn og en hard trasé, spesielt fra 30 km. Kroppen fungerte heller ikke optimalt, samtidig som jeg hadde mye vondt hele veien. Klarte å fullføre noe dårligere enn planen, 3.07, men det holdt til en 58.plass totalt og 3.plass i klassen. Jeg får vel suge litt på den karamellen.


Etterord fra Frode:
Takk for rapporten! Veldig hyggelig lesning.
Gratulerer med dagen (!) til Dennis - og gratulerer til dere begge med sterke prestasjoner! 
Det er utrolig hyggelig at du kan løpe igjen, Harald, og at kroppen igjen lystrer. Det var nok det aller viktigste denne gangen og slett ingen selvfølge, ja faktisk ganske usannsynlig, bare for noen uker siden. Så nå gleder jeg meg til mange fine treninger sammen utover vinteren, både på beina og på ski. Kos dere "over there", sug på karamellene og grip dagen!


Tidene ble for øvrig 1.26,59 på Harald og 3.07,33 på Dennis. :-)
Her avbildet under enda en langtur. Flere av mine aller lengste treningsturer er med disse to gutta...

                                                                               ---


søndag 20. november 2011

Jessheim Vintermaraton - YES!!!

Oppturen etter forrige helgs sprint på Sørum fortsatte på Jessheim søndag, da Vintermaraton gikk av stabelen. Halvmaratonløpet var mitt beste på flere år. Nesten synd at sesongen er over...


Alt lå til rette for en fin dag på Jessheim. Været og forholdene var meget bra, og i motsetning til de to andre gangene jeg har deltatt, lignet det nå mer på høst enn vinter. Fire plussgrader, helt bare veier og nesten vindstille ga en flott ramme rundt arrangementet. På forhånd hadde det vært stor aktivitet på SkriveBlokken og mange venner og konkurrenter hadde meldt sin ankomst, noe som selvsagt sporer til litt ekstra innsats og motivasjon.

Jeg plukket opp Steinar og fremme ved det flotte og flunkende nye idrettsanlegget på Jessheim dukket de opp i tur og orden; Vidar, Kurt, Ole Kjell, Rolfene Bakken og Bøhn, Roar og Trond Inge, som alle skulle knive på halvmaraton. Og Bjørn da, som kom helt fra Årdal for må løpe sitt 12.maraton - for sesongen!!! Her er han spent og forventningsfull før start med sine nye Adidas Adios. Både gutten og skoene leverte varene, skulle det vise seg. Og mon tro om ikke det er maratonvinneren Kristian Qvenild som varmer opp i bakgrunnen...

Joda, gutta boys var tilsynelatende skarpskodde og klare til dyst og vennskapelig kappestrid.

På Sørum fikk jeg bekreftet at formen fortsatt var god, og dermed bestemte jeg meg tidligere i uken for å legge listen høyt. På de fem siste forsøkene, minst, (jeg klarer ikke å huske lenger tilbake enn til i fjor...) hadde jeg ikke maktet å komme under 1.25. Og halvmaraton har jeg alltid betraktet som min dårligste distanse, som jeg liksom aldri har fått helt taket på. Jeg kaller den bare for marerittdistansen min. Riktignok hadde jeg en stor opptur her i fjor, da jeg ble nr 2 i klassen på 1.25,29, på vinterføre i et par minusgrader. Det ga håp foran årets to løp i Fredrikstad og Oslo, men begge ganger kom jeg inn på feil side av 1.25-streken. I tillegg løp jeg min desidert sakteste halvmaraton ever på Kongsvinger i sommer. Likevel var målet og opplegget klart. Nå skulle jeg under 1.25!

Forberedelsene den siste uken var gode. Etter 5 kilometeren på Sørum dro jeg til fjells noen dager med lange, rolige barmarksturer på programmet mandag og tirsdag. Resten av uken brukte jeg på å tilpasse meg marsjfarten på 4 blank, med hhv 4, 3, 2 og 1 x 1 km på møllen hjemme. Under onsdagens fire intervaller syntes jeg at 15-blank-tempoet virket usannsynlig fort til at jeg skulle klare holde dette i 21 sammenhengende kilometer, men utover i uken føltes ikke tempoet like avskrekkende. Samtidig ble øktene kortere og kortere, med kun 30 min på lørdag, sånn at overskuddet gradvis skulle komme. Men i motsetning til hva jeg pleier, hadde jeg ingen treningsfrie dager hele uken.

Kanskje det var dette opplegget som gjorde at jeg åpnet på 3,53 uten at det føltes så fort, til tross for bare et kvarters oppvarming. Uansett ble jeg revet med av feltet, og Vidar som skulle åpne på 4 blank, var allerede et godt stykke foran meg. Det samme var Steinar og Ole Kjell, mens jeg faktisk løp og småskravlet med Roar på den første kilometeren. Vel, nok snakk, nå må kreftene og pusten rasjoneres, tenkte jeg. Like etterpå ble jeg omkranset av Rolf B og Trond Inge også. Nå gjaldt det å finne den berømte flyten.

Men så får jeg plutselig et uforutsett problem. Jeg kjenner at jeg er kald på tærne og merker at jeg er våt på beina! Jeg hadde glemt at det er huller under sålen på de ellers så gode DS Racerne mine. Idiotisk. Skjønner ikke vitsen med å lage hull i skoene. Men det var jo tørre, fine veier, trodde jeg da....

Planen var veloverveid og løpet bunnsolid,
så etterpå kunne Roar glise over både
klasseseier i M35-39 og ny pers!

Syv kilometer ble passert på ca 27,30, fem-seks sekunder raskere enn min eneste sekundering fra i fjor, da jeg løp uten klokke. Nå hadde jeg funnet en fin flyt i en pulje med 6-7 løpere.

I den relativt bratte nedoverbakken like etterpå "rykket" Roar skikkelig og fikk i ett jafs en luke på minst 10 meter. "Jøss, tror han at det er mål nå!?", sa en av de andre forundret. Men Roar hadde en plan! Dette var helt bevisst. Og tanken var å spare krefter i den påfølgende lange, harde bakken, den eneste skikkelige kneiken i løypen. Så midtveis i bakken var feltet igjen samlet.

Jeg har brukt litt av den samme taktikken selv også, og gjorde egentlig samme stuntet i fjorårets løp. For en som er relativt svak i bakker, som meg, er dette slett ikke dumt.

Bare spør Bakkerolfen også, han presset litt for hardt i den nevnte bakken og ble straffet for det senere... Det endte med 4.plass i M50 for Rolf. Dermed fikk jeg omsider en etterlengtet triumf, årets første og eneste, over min trivelige kondis- og bloggkollega.

Ved passering 8 km så jeg Vidar for siste gang tror jeg, og tok en uoffisiell mellomtid som viste at jeg lå minuttet bak. Bra. Og bedre skulle det faktisk bli, relativt sett, for på de resterende 13,1 km tapte jeg under halvminuttet til "Langhusekspressen".

Her er en fornøyd Nilsen med seierspremien i M50-54.

På de endeløse asfaltslettene mellom 9 og 15 kilometer, lå jeg i rygg på en liten gruppe med Nina Wavik Ytterstad. Hun har vært bedre enn meg de siste sesongene og løper jevnt som en klokke, så hvis jeg klarte å henge på henne,  kunne det bli en god tid i overkant av hva jeg "egentlig" er god for... Det funket bra, men var et skikkelig slit. Men det hjalp at vi etter hvert innhentet og passerte først Trond Inge, deretter Ole Kjell. Førstnevnte hadde såvidt fått New York Maraton ut av beina, men kviknet imponerende til igjen mot slutten til en solid avslutning og løypepers på 1.25,23 og 3.plass i M45 som belønning. Sistnevnte, med enda større maratonbragder på samvittigheten i høst, hadde tydeligvis ikke dagen, og resignerte etter et par krampetrekninger av noen fartsøkninger som var svært utypisk den ellers så klokkejevne Langmyren.

Neste "hare" var selveste Steinar! Vi tok sakte, men sikkert innpå den velkjente gule klubbtrøyen, og etter drøye 15 km var vi om kapp. Jeg kastet et blikk over skulderen også og så til min lille overraskelse at det var Kurth Asle som lå helt i rygg på meg nå. Han hadde jeg ikke sett snurten av etter oppvarmingen. Ole Kjell var borte vekk og Rolf slet også. Men Steinar kviknet til! Og det skikkelig også! Halvmaratoneksperten hadde likevel mer på lager, skulle det vise seg. Kilometertidene, som på de første 7 km lå under 4 minutter, hadde stabilisert seg på noen sekunder over 4 blank fart og vi lå litt bak skjema, men nå bikket de igjen under 4 blank. På slettene jobbet jeg beinhardt mentalt med å kun tenke på de forestående kilometrene, men med fem kilometer igjen blir liksom det mentale fokuset skiftet fra å overleve til å se slutten på "lidelsen". Nå fikk Kurth også nok av tempoet, men jeg bet tennene sammen og hang meg på Steinar og Nina. Ved siste drikkestasjon ser Steinar at jeg tar et krus og han benytter anledningen til å stikke! Dårlig gjort! Neida, her er det stor prestisje og alt er tillatt. Og jeg var forberedt på angrepet! Så jeg mobiliserte igjen og tettet luken, men i et litt for overivrig øyeblikk gikk jeg opp og dro selv. Det holdt på å koste dyrt. Ellers hadde jeg mer enn nok med å henge på de antatt bedre løperne, så unnskyldningen min etterpå om at jeg nesten ikke bidro til å dra, ble akseptert. Tror jeg.

Nå gjenstod kun de siste flate kilometrene. Steinar kjørte knallhardt og hadde flere ganger en luke, men aldri mer enn 10 meter. Og jeg visste at dersom jeg holdt følge til det siste kilometermerket, så var det fordel meg.  Jeg har vel ennå til gode å tape en spurt mot min litt yngre kompis og harde konkurrent. En maratonløper som vi passerte ropte at Steinar og Nina lå som nummer 13 og 14. Enkel hoderegning skulle da tilsi at jeg var nr 15. Men vi begynte også å få los på et par løpere foran. Vi "fosset" forbi en løper, mens en annen, som viste seg å være Rolf Ivar Gran fra nabokommunen Ski, hang seg på, og med ca 400m igjen dro han opp en langspurt som vi begge var sjanseløse på å følge. Jeg prøvde litt halvhjertet, og fikk samtiidig en luke til Steinar. Nå så jeg også Feiringløperen Rune Morten Johansen et stykke foran. Jeg kjente han igjen på den samme blå sykkeltrøyen som han hadde i fjor, da vi snakket sammen før løpet og i det jeg passerte han med noen kilometer igjen. Kunne jeg ta han på oppløpet i år også? Det gikk greit, for han hadde ingen spurt på lager, og plutselig så jeg at Gran også hadde parkert fullstendig. Jeg mobiliserte for nest siste gang i løpet og rykket forbi like før vi rundet inn på tartandekket med kun en sving igjen. Men jaggu svarte ikke Gran og satt inn en siste febrilsk spurt. Så enda en gang måtte jeg mobilisere til en siste kraftanstrengelse. Luken var heldigvis akkurat stor nok og jeg fikk karret meg sekundet foran i mål på 1.24,15 !


Innspurten i 3 akter    -   (foreviget av Olav Engen)

1. Rune M. Johansen har bra kontroll på kobbelet som skimtes bak med noen hundre meter til mål.

2. Men Rolf Ivar Gran har akkurat satt inn en voldsom langspurt og fått en luke...

3. ...mens jeg har fått luke til Steinar. Bakerst skimtes Nina WY. 
Men i mål var jeg foran både Johansen og Gran :-) 

Steinar kom i mål like bak på 1.24,29, men uheldigvis for han var det nettopp Gran som knep seieren i M45. Men det ble solide andreplasser til oss begge to. I fjor ble jeg kun slått av Per Briskelund, i år var det Vidar som var foran meg, men for meg er sølv godt som gull. Og det viktigste er alltid å klare egne mål. Endelig kom jeg under 1.25 igjen! Det er altså fortsatt mulig. Og kun 3 minutter ned til persen min på 1.21,11... Men det får bli til neste år... (hehe).

Først etter løpet merket jeg at jeg hadde fått gnagsår på ene foten, og på den andre foten var stortåneglen blitt blå og ødelagt. Det var såvidt båten bar, med andre ord. Jammen bra at jeg ikke skulle løpe maraton... da hadde jeg neppe kommet til mål...

God stemning rundt bordet etter løpet; fra venstre Steinar, Roar, Vidar, ego og Trond Inge.


Noe av det unike med Jessheim Vintermaraton er de flotte premiene og den fine atmosfæren over en kaffekopp etter løpet. Nå var det ikke lenger i det gamle klubbhuset, men i de splitter nye lokalene. Men det var en særdeles hyggelig stund rundt bordet, der vi alle var veldig godt fornøyde. Vidar og Roar med klasseseire, Roar med pers på toppen (1.23,38), Steinar og meg med runners-up medaljene våre og Trond Inge og Kurth med tredjeplasser. På totallisten ble Vidar nummer 4, Roar 6 og jeg forsvarte min 10.plass fra i fjor, Steinar ble nr 13 og Trond Inge nr 14. Herlig!



Marianne løp på hjemmebane på Jessheim, og kunne innkassere en flott vase for fem fullførte løp. To år til, så har jeg også en slik en.


Og etter hvert dukket Bjørn også opp på "banketten", strålende fornøyd han også, etter 2.plass totalt og klasseseier på maraton med sterke 3.00,23! Nå kan du hvile i hele 14 dager før ditt neste maratonløp i Bergen. I fjor tok vi faktisk dobbeltseier i tilsvarende løp.


Det ble en fin tur hjem både til Oppegård og til Årdal!

Vel blåst, karer!
Gratulerer med kjempeinnsats hele gjengen og takk for en veldig hyggelig dag!



PS. Flere av de omtalte har allerede kommentert egne løp på SkriveBlokken.


Sølvguttene
.
To glade gutter etter en hard fight, med hver sin sølvmedalje.


Men dagen var ikke over og mer jobbing ventet.....
For etter løpet heiste vi denne sengen opp utvendig til andre etasje i Casa Lien, bakset den inn terassedøren, bar den inn på det nyoppussede gjesterommet, boret opp noen skruer og fikk omsider sengen på rett plass. 
DA var det godt med en liten hvil!! Endelig kunne vi puste ut!!


Og som i fjor ble kvelden avsluttet med å ta premien i praktisk bruk. 
Skål!