GOD JUL ! Og litt mimring.


Jeg ønsker alle kjente og ukjente lesere av bloggen en riktig god og fredelig jul. Slapp av sammen med dine nærmeste, spis og kos dere, men legg gjerne inn litt mosjon også i julehøytiden. Da smaker bare julematen enda bedre!

Selv fikk jeg kastet på meg omgangssyke i går kveld, men jeg rakk heldigvis akkurat å kjøpe juletre og mesteparten av maten først. Så det blir nok noen ufrivillige treningsfrie dager for mitt vedkommende. I hvertfall blir det ikke som i gamle dager, da vi løp 7-kirkersløpet eller 4-kirkersløpet på morgenen på selveste julaften. Det var en utrolig fin start på julehøytiden, og mange kjente navn som Arne og Jann Post, Espen Kristiansen, Jan Hoel, Kristin Lie og Kamilla Kleive har vært med dette sosiale treningsløpet. Selvsagt har også president Tim Bennett vært med (og ble skadet!), for ikke å forglemme vise-president og primus motor Stig Vangsnes, samt den harde kjerne i Joggekameratene. Kanskje løpet gjenoppstår til neste år?

I mellomtiden får vi mimre litt, bl.a. med øyeblikket da vi møtte tilsvarende 7-kirkersløp fra Ås, i regi av Håvard Tveite. To forskjellige 7-kirkersløp i Follo på julaften, altså!

Reportasje og bilder fra 7-kirkers løpet i 2002.


Selv nøyde jeg meg med 4-kirkers løpet. Her foran Nordby kirke, der 7- og 4-kirkers løperne skilte lag. Julenissen var selvsagt med.

God jul alle sammen !

På ski !!

Jippi, da er langrennssesongen i gang!

 


I går kveld kom jeg meg nemlig endelig ut på ski. Seksten kalde grader var ingen hindring og forholdene i det lokale løypenettet var overraskende gode. Kun enkelte steder i lysløypen var det litt sparsomt med snø, men det var kjørt opp spor hele veien. Og på golfbanen er det supre forhold både for klassisk og skøyting.

Det tradisjonsrike mandagstreffet med Arnstein, Gaute og Liv og Hanne starter gjerne med ulike sportslige aktiviteter etterfulgt av middag. Som oftest står løping på programmet, noen ganger bordtennis (som i mars, med skjebnesvangert utfall), og i går altså langrenn.

Gaute er klar for trening i kulden fra Fløisbonn.

Det ble en nydelig tur i fullmåneskinn. Planen min var en rolig tur i kulden, med fokus på teknikk, som seg hør og bør på sesongens første langrennstur. Planen ble fulgt den første halvtimen gjennom lysløypen, men da vi skulle legge inn noen runder i variert tempo på golfbanen, falt jeg selvfølgelig for "fristelsen" til å forsøke å henge på Gaute, som beinfløy opp alle bakkene i rene Estil-rykk. Dermed ble det en adskillig tøffere økt enn planlagt, og skikkelig høy puls for første gang på et par uker.

Men det var kanskje like greit, for da holdt jeg sånn noenlunde varmen på fingre og tær. I hvertfall nesten.

Arnstein har utstyret i orden og stilte med maske og 25 mil i beina på ski allerede.

Liv er klar for vinterens skidebut, med lys både fra lyktestolper og fullmånen.

Arnstein i fin stilstudie.

Gaute jager like bak. Litt senere var det helst vi som febrilsk jaget etter Gaute når han sprang opp bakkene.


Det ble 15 kalde, men utrolig flotte kilometer, etterfulgt av peiskos, elggryte og gjenoppretting av væskebalansen. En særdeles vellykket start på skisesongen.
---

Brytningstid, skiprepp og endelig nok snø


Treningen går på sparebluss om dagen. Forsåvidt greit nok, siden jeg forsatt har etterlengtet sesongpause. Men jeg klarer jo ikke å holde meg helt i ro. Det har blitt flere fine, rolige løpeturer i terrenget den siste uken. Og noen spinningtimer på den nye sykkelen på trimrommet. I går preppet jeg dessuten 4 par langrennski, så nå er jeg omsider klar for skisesongen.

Hva med dere andre? Har dere tid til å trene midt i den hektiske julestria?

En som trener bra er Carl Fredrik, som er på Savalen i helgen. Ikke for å gå skøyteløp på den gamle superbanen, for skøytefolket har jo forflyttet seg til nye, gamle, erværdige Frogner stadion som denne helgen huser NM på hurtigløp for første gang siden 1930-tallet! Men for å gå VM-mønstring for juniorer med 10 km fristil og klassisk langrennssprint på programmet. Spennende.
(Se CF sin rapport i kommentarfeltet nedenfor).

Flink bisk. Carl Fredrik har full kustus på både Selma og Mira. CF i midten.

Her er den lovende langløperen fra Rustad avbildet på Sofiemyrsletten forrige uke, på hyggelig hundeluftetur med Selma og Mira. CF har startet langrennssesongen for lengst, og bl.a. vært på 14 dagers høydetrening i Ramsau i sesongoppkjøringen, med to daglige økter som gjerne bestod av en rolig tur på breen om formiddagen, og en økt i lavlandet på ettermiddagen med rulleski, løp, spretten skigang eller styrke. Både været og hele oppholdet med Rustads seniorer var supert.

Og selv om skiforholdene lokalt ikke har vært all verden hittil i vinter, har CF klart å legge inn en 7-milstur i Østmarka allerede!


Ellers har det vært litt for lite snø i Sørmarka til å kunne gå på ski, utenom for de aller ivrigste med grusski, selv om golfbanen på Greverud har hatt supre forhold en lang stund allerede. Men til gjengjeld har det vært nydelige forhold for å løpe i terrenget, med et lite lag med snø, godt feste og uten glatte partier, som her i lysløypen mot Myrvoll.

Men i går kom det faktisk akkurat så mye snø at det nå er kjørt opp spor i lysløypen og i den nye traséen mot Bjørndal, Kloppa og tilbake til Fløisbonn. Kanskje ikke å anbefale å bruke gromskiene, men fullt brukbart, ifølge rapportene. Selv har jeg fortsatt ikke testet skiene, men nå er det snart på tide. Forhåpentligvis er det kommet nok snø på Sjusjøen også etterhvert, til at løypenettet kan testes i romjula.

Nå er i hvertfall skiene ferdig preppet, så jeg har ikke det å skylde på lenger :-)

Jeg tilbragte noen timer i smørebua i garasjen i går. Er spent på om de nye Madshus-skiene kan ta opp kampen med de gamle favorittskiene fra Fisher.

Nye, gamle og enda eldre ski side om side, endelig klare til bruk.
Her kommer vinteren!



Life goes on


Selv om livet kan kan være vanskelig til tider, så må det gå videre. Jeg vil takke for støtte og mange varme ord både på bloggen og på andre måter. Det er godt å ha gode venner. En særlig takk til min kjære Hanne.
Og til Mira, da :-)
 








Jeg er også inne i en rolig periode rent treningmessig, såkalt sesongpause. Ikke så dumt å legge den til adventstiden, og ha litt ekstra tid til hvile, restitusjon og refleksjoner.


Men som Torfinn nevner i kommentarene til forrige innlegg, så er det nydelige forhold for rolige løpeturer i terrenget om dagen, med godt feste og et snødekt landskap i hvit vinterdrakt. Jeg er så smått i gang igjen med rolige turer selv også. Mine Salomon Speedcross fungerer for øvrig utmerket på vinterføre også, med godt feste, samtidig som de er relativt varme i vinterkulden.

Bergen i vinterprakt

Vinterstemning og god aktivitet var det også i fullt monn i Bergen i forrige uke, noe disse bildene burde gi et bra inntrykk av;
 
Fotball på løkka på Storetvedtmarken, i trolsk stemning med snø, tåkedis - og sol.
Noen av disse spilte i shorts. Kanskje en fremtidig Brannspiller?


 Ishockey og lengdeløp på Tvetevannet



Bergenserne vet å nyte dagen når muligheten byr seg en sjelden gang.
Det er i hvert fall ikke så ofte at det er sånne fine vinterforhold mellom de syv fjell.




Ha en rolig og trivelig førjulstid alle sammen, uten for mye stress og mas.




Maratonsølv til Monikas minne

Om kvelden mandag 22.november, mens jeg intetanende hørte på interessante foredrag om helse, livsstil, kosthold og trening med Jorunn Sundgot Borgen og Anders Aukland, kjempet min tidligere kone en helt annen kamp enn mot konkurrenter og sekunder. En kamp hun dessverre var dømt til å tape. Hun ble innlagt på sykehuset en uke tidligere med noe legene trodde var et virus på lungene som de hadde full kontroll på, men fikk plutselige og uventede kompilkasjoner denne kvelden. Selv om legene var på pletten umiddelbart, stod dessverre ikke livet til å redde. Monika ble 44 år gammel.

Så skjørt kan livet altså være. Helt ufattelig. Så trist og så urettferdig. Jeg har naturligvis hatt noen tøffe uker etter dette, i sorg og med masse tid til å reflektere over livet. På godt og vondt.

Det er vel 5 år siden jeg selv plutselig befant meg i en akuttsituasjon. Jeg var i mitt livs form, hadde helgen før kjørt de siste hardøktene før Oslo halvmaraton, og skulle bare samle overskudd nok til å sette pers den påfølgende helgen. Mandagen før løpet fikk jeg imidlertid plutselige smerter i brystet. Jeg avfeide det med stress, men heldigvis var det en kollega som ikke hørte på meg og etterhvert tilkalte ambulanse. Etter å ha blitt sjekket med EKG på stedet, ble det slått full alarm, jeg fikk morfinsprøyte og ble rullet ut i ambulansen. En sykepleier holdt meg i hånden og spurte hvem mine nærmeste pårørende var, mens ambulansen satte på blålys og sirener. Det føltes helt absurd, fra i ett øyeblikk å føle seg i sitt livs form, til i neste sekund å lure på om min siste time var kommet. Jeg ble rullet rett inn på hjerteavdelingen på Rikshospitalet, der leger i grønne frakker stod over meg som på film og umiddelbart gikk inn med kamera for å sjekke hjertet via pulsårene.

Der og da var jeg livredd for infarkt, for aldri mer å kunne løpe eller konkurrere igjen, men først og fremst ønsket jeg å LEVE.

For å gjøre en lang, og helt annen historie, kort, så ble jeg tilslutt friskmeldt. Hjertet var uskadet, men jeg fikk diagnosen kronisk ischemisk hjertesykdom og ble satt på hjerterehabilitering og livslang medisinering. I ukene som fulgte turde jeg ikke en gang å småjogge, men jeg fikk i denne vanskelige første tiden veldig god hjelp og støtte av Monika, samt av gode løpevenner, til å rehabilitere meg også mentalt.

Denne gangen var det altså Monika som plutselig kom på sykehus, men dessverre fikk jeg aldri anledning til å bidra til å hjelpe henne på beina igjen, slik hun gjorde med meg. Livet er så skjørt, og av og til så paradoksalt, så det gjelder å ta vare på det mens man har det.

Så over til selve løpet.



Planen min var egentlig å løpe maraton i Firenze sammen med Harald & co. Av en eller annen grunn hadde jeg ikke noen god følelse for det, og meldte meg aldri på. Heldigvis. For det skulle vise seg at det kolliderte med minnestunden for Monika, og å løpe maraton var det siste jeg tenkte på da.

Men livet må jo gå videre, og uken etterpå stilte jeg altså likevel til start på maraton, i mine hjemtrakter i Fana. Jeg skulle ha en førjulstur til slekten i Bergen, og følte det etterhvert riktig å løpe. På en måte ble dette for meg personlig et maraton til minne om Monika, som 12 dager tidligere hadde fullført sitt livs maratonløp.

Falsk væralarm
Etter uker med tørt, fint vær i Bergen og gode værmeldinger hele uken, meldte yr.no plutselig fredag kveld om mildvær med mye regn og vind akkurat i de timene løpet skulle pågå. Det var da utgjort! Optimismen og humøret sank noen hakk og jeg var ikke sikker på om jeg kom til å stille på hel eller halv, før jeg minnet meg selv om at det er viktigere ting i livet enn været - og et maratonløp. Men lørdag våknet jeg likevel til fortsatt godvær, med lettskyet, delvis sol, et par minusgrader, tørrt og fint - og slik skulle det bli resten av dagen også.

Nye bekjentskaper

Jeg er nøye med oppvarmingen på kortere løp, men ikke før et maratonløp, og særlig ikke når det er kaldt. Så jeg holdt meg inne i garderoben lengst mulig. Under påmeldingen rakk jeg å hilse på kondis-kollega og mangeårig lokalredaktør i Hordaland, Oddny Ringheim, som ble litt overrasket når hun hørte at jeg skarret på r-ene. Hun trodde visst at jeg var østlending. Hørt sånt..







Det gjorde trolig Bjørn Fretland også, som jeg fikk gleden av å hilse på like før start. Han skulle jeg komme til å stifte nærmere bekjentskap med både underveis og etter løpet også, skulle det vise seg.

Det lønner seg å skrive blogg. Bjørn kjente meg nemlig igjen fra min og Espen sin blogg. Fretland hadde løpt på 3.06 her i oktober, men trodde ikke på så god tid nå. Jeg fablet derimot om tider under dette, hvis alt fungerte.





Starten går



Allerede på startstreken gjorde jeg min første feil. Jeg stilte til start med nye Garmin 210 klokke, en helt ny modell kjøpt på Løplabbet på Ski to dager tidligere. Men jeg hadde ikke tatt meg tilstrekkelig tid til å sette meg inn i funksjonene. Trodde det skulle være såre enkelt å starte stoppeklokke og gps, men dengang ei. Så da startskuddet smalt og resten av feltet stakk av gårde, løp jeg og fiklet med klokken min. Talentløst. I første bakken utenfor stadion klarte jeg det endelig, og ved passering 1 km fikk jeg startet den! Fikk opplyst at den første kilometeren, som inneholdt løypens eneste lange nedoverbakke, gikk på 4,23. Ingen pangåpning med andre ord. Men nå kunne jeg i hvertfall konsentrere meg om selve løpet.

Halvmaraton

Jeg følte at jeg kom inn i en god rytme etterhvert, der jeg ble løpende sammen med Petter Rasmussen fra BFG Fana (til høyre på bildet tatt av Trygve Andresen) og en annen kar, men da jeg skjønte at de løp på halvmaratonskjema til 1.35, ble tempoet skrudd opp etter vending ved Kalandsvannet.













Løypen går i en fin trasé langs den gamle jernbanelinjen Osbanen, som ble nedlagt en gang på siste del av forrige århundre. Jeg er jo nærmest på hjemmebane her, selv om det begynner å bli leeeenge siden jeg gikk på skole og trente litt i dette området. Vi løp til Stend og inn i hjertet av Titlestad, passerte huset til en av Norges tidligere halvmaratonkonger, Tom Roger Johansen, som jeg ikke har løpt så mye med, men derimot spilt masse fotball sammen med i kultlaget Titlestad IL, som vi stiftet sammen på 80-tallet. Det var tider det!

Deretter går løypen videre til Hamre bro og til Kalandsvannet, der den snur etter drøye 10,5 km for å følge nøyaktig samme trasé tilbake til et snødekt Fana stadion (bildet).




Det var fantastisk forpleining underveis i løpet med mange drikkestasjoner med assortert utvalg av flytende og fast føde. Og etter løpet var det gratis vafler og kaffe!









Andre runden
Inn mot passering halvmaraton på ca 1.32 var jeg spent på hvilken plass jeg lå på. Siden halv- og helmaraton startet samtidig, visste jeg ikke hvor mange av de som lå foran meg som skulle løpe hele distansen. Jeg regnet med å se Helge Hafsås og mange andre på vei ut, men ble overrasket da det kun var én mann som kom i mot meg før jeg selv løp inn på stadion! Det var ikke Hafsås, men Bjørn Fretland! Hafsås hadde brutt og de som kom rett bak meg ga seg også etter halvmaraton. Så plutselig lå jeg på andreplass totalt i et maratonløp, en helt ny opplevelse for meg. Det var unektelig ganske kult og ga nye krefter. Jeg anslo at det var cirka 2 minutter opp til lederen, og cirka like langt ned til tredjemann. Målet nå var pallen, særlig siden det kun var premier til de tre beste totaltidene.

Det ble en ensom, men artig ferd videre, ispedd et par oppmuntrende kommentarer fra løypevakter og fra selveste Hans Jacob Berntsen, som ropte til meg at "du løper lett og fint", akkurat på et tidspunkt da det begynte å føles som om det var nettopp det jeg ikke gjorde!.. Det var det jeg trengte å høre, og jeg svarte at det var godt å se Hans Jacob løpene igjen, etter sine dramatiske hjerteproblemer, der bare hurtig handling, operasjon, og svært god fysikk berget livet hans. Igjen en påminnelse om at marginene i livets maratonløp jaggu kan være små, på godt og vondt.

Ved siste vending ved Kalandsvannet hadde avstanden til Fretland økt noe. Han så virkelig lett og fin ut, her i blått (foto: Trygve Andresen) og jeg skjønte etterhvert at det måtte en solid sprekk til dersom han ikke skulle cruise inn til seier. Særlig siden beina mine ble fryktelig stive og tunge på de siste 5 kilometrene.

Når jeg heller ikke så snurten av lederen, var det bare å konsentrere seg om ikke å få de samme krampeprobleme som jeg slet med i Oslo Maraton.
Det gikk greit denne gangen, og jeg kunne sliten og støl løpe i mål på 3.07,22 i et følelsesladet øyeblikk.


Premier

En lang dag endte med seier til Bjørn Fretland, som kjørte fra hjembygden Øvre Årdal kl 07 om morgenen.

Sølvmedaljen var god som gull for undertegnede.

Alfheimen er tilbake!!
Ingen premie, men jubel likevel for Per Gunnar, som ble nr 8 på 3.35,27 uken etter at han løp 24 timers på Bislett.



Resultater og reportasje på kondis.

Bilder fra løpet fra Trygve Andresens galleri.


Mitt maratonløp var fullført og sesongen 2010 var over.
Forhåpentligvis har jeg også mange gode år foran meg i mitt livs maratonløp.
Men slikt vet man aldri. Livet gir ingen garantier.

På denne 30-års dagen siden John Lennon så meningsløst ble drept, så gjelder det å leve etter Monika sitt livsmotto;

Carpe diem! 




Grip dagen!