En smakebit av Birkebeinerrittet

Forrige søndag var det endelig duket for sesongdebut på sykkelsetet. Det ble en fin rundtur på 55 km i Birkebeinerland på min gamle TREK-sykkel. Denne gang med kamera.



Jeg valgte en av de anbefalte rundturene på sykkelkartet over Ringsakerfjellene, men forlenget den med rundt en mil. Etter start fra Kroksjøen bar det rett inn i Birkebeinerritt-traséen til Storåsen og inn på asfaltstrekket forbi Sjusjøen mot Mesnali. Før de bratteste nedoverbakkene startet, tok jeg av fra Birkebeinerløypen i motsatt retning, inn Gamlevegen, en gruslagt kjerrevei forbi Mesnalitjernet. Et veldig fint parti som mange går glipp av, da de i stedet sykler ned hele asfaltbakken til Mesnali, for så å ta inn mot Ljøsheim. Her var jeg helt alene, ikke en syklist var å se, kun noen sauer, kyr og et ravnepar som brøt stillheten. Den gamle grusveien kan trygt anbefales.



Etter noen kilometer går det neover til vi kommer inn på grusveien mot Ljøsheim litt før sør-øst enden av Sør-Mesna. Det påfølgende strekket mot Lauvlia og Ljøsheim var drøyere enn jeg hadde trodd, med ganske mange seige bakker. Ved Store Ljøsvann var det drikkestopp og påfyll av vannflasken. Et nydelig område, her måtte bare fotoapparatet frem.




Hovedstoppet tok jeg likevel på Hygga noen kilometer senere. Jeg hadde nå syklet i ca 3 mil.  Måtte teste standarden på dette kjente serveringsstedet. De nybakte bollerne holdt nesten Vangen-standard. Men det slo meg at gjestene her var av eldre og traustere årgang enn på Sjusjøen. Men det gjorde godt med kaffe og bolle og påfyll av energilagre.

Da jeg syklet videre, var jeg glad for at vi ikke endte opp med en hytte like i nærheten som vi så på for snart to år siden. Det er veldig fint her, men ikke helt samme atmosfæren og tilbudet som på Sjusjøen.

Del 2 av rundturen går nesten i sin helhet i løypen til Birkebeinerrittet. Det gikk fort nedover fra hyttefeltet rundt Grunnåsen, med storslagen utsikt til Åstadalen og Kvarstadsetra. Ved skiltiing til Nøkkelåsen måtte jeg ta en avstikker. Det var her jeg skulle løpt opp på min hasadiøse tur to dager tidligere! Ikke ved Steinstilen. Jeg måtte derfor ta en ekstra rekognoseringstur og syklet opp bakkene til Nøkkelåssetrene, der jeg forhørte meg med en mann godt oppe i årene som stod og salet på en fjording, klar for ridetur.


Joda, dette var riktig sted, den riktige stien til Steinsviksfjellet går like der borte! Så nå vet jeg i hvertfall hvor jeg skulle ha løpt. Vel, vel, det får bli en annen gang, og det blir neppe i morgen...

Tilbake på Birkebeinersporet nærmet jeg meg nå Storstilen - og etter den - rosinbakkene!



Hittil haddde jeg vært heldig med været. Det hadde vært lettskyet og en del sol, men nå kom noen beksvarte skyer seilende, og like etterpå kom regnet. Det tok ikke lange tiden før de tørre, fine grusveiene var forvandlet til våte, brune og sølete veier. Og det skulle raskt bli værre. I bunnen av rosinbakkene stoppet jeg for å fylle opp vannflasken igjen, og akkurat da åpnet alle himmelens sluser seg! Det dannet seg små bekker i veien. Uflaks!



Jeg hadde fra før problemer både med sykkelsko og med giret på sykkelen, som jeg ikke fikk ned i de letteste girene, og nå begynte jeg å tvile på om jeg ville klare å sykle opp rosinbakkene i de blytunge forholdene. Det ble 10 relativt tunge og lange minutter der jeg ensomt tråkket meg opp de beryktede bakkene i striregnet. Men jeg kom meg opp.

Vel oppe og ute på slettene hadde jeg ikke syklet lenge før det klarnet opp igjen og regnet ga seg, like plutselig som det kom. Uværet varte kun i en liten halvtime, men kom på verst tenkelige tidspunktet. Men men, de ble jo en fin test og litt ekstra treningseffekt ut av det. Hjemturen mot Aksjøen og over Elgåsen ble nydelig, da solen tittet frem mellom mørke skyer og himmelen ble opplyst av en stor og nydelig regnbue. Den nest siste hindringen bestod av en flokk kyr i bakken opp til Elgåsen, men de var heldigvis vennligsinnet og hadde nok med seg selv.

Den aller siste hindringen var av mer kuriøs karakter. Jeg klarte ikke å løsne skoen fra klikkpedalen. Jeg husket imidlertid hvordan det gikk på min forrige sykkeltur i fjor høst, der jeg rolig rullet inn på tunet, for litt for sent å huske at beina var fastlåst, med det resultat at jeg deiset i bakken like ved siden av hyttetrappen og slo albuen i en sten. Skikkelig klønete. Denne gangen klarte jeg å løse ut den ene foten i tide, men den andre satt som støpt, og jeg måtte til slutt gi opp og gå av sykkelen med skoen fortsatt fast i pedalen. Kanskje på tide å fornye utstyret?



Vel hjemme på hyttetunet ble sykkel og utstyr spylt og jeg kunne jeg til slutt loggføre 55 km på årets første sykkeltur !

Birkebeinerrittet neste?


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar