tirsdag 31. august 2010

Birkebeinerrittet 2010 -

- Av
Carl Fredrik Hagen  -

Birkebeinerrittet 2010 vil for de fleste huskes som det kjøligste og kanskje våteste rittet noensinne. For meg vil det bli husket som et vått og kaldt, men utrolig morsomt ritt hvor alt klaffet.

Team Hagen, sr. og jr., dro oppover til Hamar fredag kveld. Pappas tante bor der, så vi fikk førsteklasses oppvarting med middag og gode senger. Siden jeg skulle starte så sent som kl. 15 sov jeg lenge og vi spiste en god frokost før vi pakket sakene og kjørte mot Rena. Det regnet godt og temperaturen lå stabilt på "behaglige" 9-10 grader. Jeg husket godt fjorårets ritt hvor regnet også øset ned, men da var temperaturen 3-4 grader varmere. Men uansett, jeg tenkte bare positivt og gledet meg skikkelig - det er jo tross alt bare litt vann og gjørme;)

Vi fikk parkert greit på Rena og hentet startnr. Brikkeutdelig var 13.30 for eliten, så da brikken var i bok begynte jeg å varme opp. Syklet langs Glomma sammen med to kollegaer fra Sportslageret (de kom inn på henholdsv. 3.22 og 3.31.)

Jeg syklet med lang merinoull-undertrøye, Craft t-shirt-super, sekken under trøya og lange armer. På fingrene hadde jeg engangs plasthansker + Craft skihansker. På føttene tynne Ulvangsokker + lange bein.

Elitepuljen i Birken er delt inn i 3 grupper - A, B og C gruppe. A gruppen er for de beste i Norges Cup og 25 beste i Birken 2009. Jeg startet i B-gruppen som er for de med poeng fra Norges Cup eller andre rankingritt, mens C er de som har seedet seg gjennom tider fra tidligere ritt.
Fikk en bra startposisjon og startet i 5-6 rekke (er på TV faktisk).Her står jeg klar ved "slusen" hvor gruppe B skulle inn.


Starten gikk og som vanlig er det høy fart. I fjor fikk jeg litt sjokk av åpningstempoet, og falt av ganske tidlig. De siste dagene før rittet brukte jeg på å psyke meg opp og gjennomgå trasseen i hodet og gjøre meg klar for å gutse på fra første meter. Jeg visste med meg selv at hvis jeg klarte å være med til Skramstad, så ville turen over fjellet gå knallbra!

De første kilometerne var feltet godt samlet, men i det stigningen blir gradvis høyere strakk feltet seg. Jeg var med helt fremme og passerte Skramstad sammen med Manengen og Co :) Utrolig morsomt. Etterhvert ble tempoet enda litt høyere og jeg fant meg en fin gruppe bl.a. sammen med Geir Ludvig Aasen Ouren, Jo Nordskar og Jørn-Henrik Thoresen. Ned Djuposet var det bare å gi bånn gass. I gjørmepartiet ble det løping.

Videre gikk det bra og vi hadde god fart forbi Bringbu, Bjønnåsbrua og Nysætra. Etter Kvarstad ble det enda mer strekk i gruppa mi og opp Rosinbakkene ble det kjørt bra. Videre over fjellet følte jeg meg fortsatt fin i beina, men hendene begynte å stivne noe sykt og føttene var følelsesløse.

Fra toppen av Rosinbakkene går det ca 2-3 km inn på fjellet før vi passerer Aksjøen. Her er vi på kjente trakter. Hytta vår ligger bare 300 meter fra veien. Videre er det over Elgåsen og Kuåsen og ned til Kroksjøen. I bakkene opp mot Storåsen stod Harald med cola! Veldig hyggelig, Harald! Det eneste dumme var at jeg ikke kunne ta imot... fordi reglene i eliteklassen sier at det er forbudt å motta langing utenfor langesonene som er fastsatt av arrangør. Det virket som om Harald fikk litt sjokk da jeg kom - tror ikke han hadde forventet at jeg skulle ligge så langt frem. Jeg var kraftig nedkjølt over Storåsen og hadde problemer med giring og lock-outen på demperen. Uansett, jeg visste at jeg lå godt an og bare tanken på at jeg lå der jeg gjorde varmet og var nok avgjørende for at jeg ikke "downet" helt. Hadde ingen anelse om hvordan jeg lå an i klassen. Det eneste jeg tenkte meg var at det mest sannsynlig ikke var mer enn 4-5 stk i klassen min foran meg.

Innspurten.


Ned til Lillehammer gikk det ganske fort og jeg ble mer og mer glad jo nærmere vi kom mål. Å se 10 km igjen er ganske digg på sykkel, for da er det ca 15 min igjen:) Ned Ballettbakken var det bare å kline til. På gresset tok jeg det litt piano, men kjørte fortsatt bra synes jeg. Da jeg kom i mål og så tiden ble jeg sinnsykt fornøyd. 3.07.55 var knallbra. I fjor syklet jeg på 3.20. Møtte pappa og han var selvsagt også kjempehappy! Tror jaggu han fikk noen tårer i øynene også, jeg. Må bare takke han for service, oppmuntring og støtte!! Uten han hadde ikke dette vært mulig! Hørte spikeren ropte navnet mitt og sa jeg ble nr. 31. Gikk rett i garderoben og fikk meg en varm dusj. Det var helt fantastisk. Og i det jeg står og tørker meg begynner virkelig mobilen å jobbe. Flere kompiser ringer og meldingene strømmer inn. Jeg vet ingen resultater i klassen, men min gode venn i Rustad, Truls Hestengen, ringer meg og sier jeg står som nr. 1 i klasse M18-19! Jeg blir sykt overrasket og glad og tror knapt det er sant. Slo nr. 2, Kenneth Olsen fra Team Focus Danica med 1 minutt. Han slo meg i fjor med 9 minutter!!



Fikk etterhvert premie på scenen ute. Utrolig gøy å stå øverst på pallen:) Premien var et stort glassfat, blomster + 6 kg Powerade-pulver:)




Sykkelen fikk kjørt seg skikkelig denne dagen. Nå skiftes både kassett, drev, kjede, klosser, vaiere mm.. Men du verden for en sykkel - Everest 8848 Racelite! Gjennom hele rittet hadde jeg IKKE én eneste bomgiring eller chain-suck. Stiv og fin ramme, demperen funker perfekt og sykkelen ruller utrolig bra. Dekkene jeg brukte var Race King 2.2 SS - både foran og bak.

Må til slutt takke for alle gratulasjoner og støtte! Gratulerer også til Steinar, Trond Inge og alle dere andre som gjennomførte årets ritt på meget respektable tider!! Det står respekt av å gjennomføre årets ritt, uansett tid! Man må være sterk psykisk og virkelig ha lyst til å gjennomføre. Jeg mener det er en større prestasjon å gjennomføre rittet på 5 timer i det været, enn å sykle på litt over 3 timer. Det var tross alt 3 grader på Sjusjøen da vi passerte!

lørdag 28. august 2010

Birkebeinerrittet i stort og smått - og vått. Med Trond Inge sin fargerike og dramatiske beretning

Tetpuljen i eliten passerer Storåsen like før Sjusjøen i fjorårets Birkebeinerritt. Her kjøres det knallhardt!

I skrivende stund peser 17.000 ryttere over fjellet fra Rena til Lillehammer. Noen tyvstartet allerede i går. Hvem vinner? Hvordan går det med venner og bekjente? Jeg legger ut små notiser her etterhvert. SportsBloggskribent Carl Fredrik Hagen kommer forhåpentligvis med egen eksklusiv rapport. Steinar debuterte med FredagsBirken i går, Trond Inge er påmeldt, men sliter med skade etter salto i Grenserittet, Arnstein stiller forhåpentligvis som vanlig.

Det er hyggelig hvis flere gir sine små eller store innspill, erfaringer eller synspunkter, det være seg om dere har syklet selv eller ikke, i kommentarfeltet nedenfor.

Her kan du også lese vår allestedsnærværende kondispresident Tim Bennett sin forhåndsanalyse og reportasje.

Lykke til alle sammen!  (Reportasjen fortsetter etter bildene med oppdateringer ETTER rittet.)

Her er noen flere bilder fra fjorårets ritt fra passering Storåsen og Kroksjøen.





Ifølge Ole Kristian Silseth var forholdene enda verre i år enn i fjor, som til da var historiens verste. Det sier vel det meste! Aller verst var ikke gjørmepartiene eller rosinbakken, men nedoverbakkene på asfalten fra Storåsen og ned til Lillehammer, fra det øverste punktet i løypen, som starter omtrent akkurat der bildene ovenfor ble tatt i fjor. Her ble det iflølge Silseth og den finske damevinner Pia Sundstedt fryktelig kaldt og det var mentalt tøft bare å komme seg mål også for så meritterte syklister..

Så Steinar gjorde nok lurt i å sykle FredagsBirken. I går var forholdene adskillig bedre. Steinar er ingen nybegynner på sykkelsetet, tvvertimot, han sykler ivrig til jobben året rundt i all slags vær og føreforhold, men i Birken var dette debuten. Tiden hans ble gode 3.53,31, nesten halvtimen bedre enn jeg kan skryte av i min eneste start i 2000 (4.19). Kanskje på tide at jeg gjør et nytt forsøk. Men jeg er sjeleglad for at det ikke ble i år...

En melding tikket inn fra Trond Inge like etter rittet, som er glad for å være kommet helskinnet i mål;

-Det var omtrent som i fjor, bare mer regn. Jeg syklet bra frem til Kvarstad, men på vei til rosinbakkene begynte jeg å fryse og det ble bare verre. Fra Sjusjøen til mål var det nesten krise. Hadde ikke føling i henda og måtte roe ned. Siste 5 km virket ikke bremsene, så jeg måtte trille sykkelen ned alle bratte bakker. Men jeg kom til mål, like hel på 4,23 - 25 min bak merkekravet.

Det står respekt av bare å fullføre rittet under sånne omstendigheter, spør du meg..

Du kan lese hele Trond Inge sin dramatiske og humoristiske beskrivelse av rittet i kommentarene nedenfor. 
Dette er tydeligvis ikke for pyser!

En som ikke bare fullførte, men som VANT, var Carl Fredik. Med imponerende 3.07,55 seiret han i klasse 18-19 år og ble nr 31 totalt. Hans egen rapport kommer senere.

Gratulerer til CF med seier, til Steinar med fin debut, til Trond Inge for imponerende innsatsvilje og til alle dere som fullførte tidenes verste Birkebeinerritt!

fredag 27. august 2010

Sølete løp på Siggerud - og grønn trøye

Joda, jeg stilte til start i Follotrimmens mest krevende løp, det 6 km lange og svært kuperte løpet med start fra idrettsparken på Siggerud  Det ble like vått, glatt og gjørmete som i fjor. Noe annet var vel ikke til å forvente etter striregnet siste døgn. Men det var såvidt jeg rakk løpet. Jeg tabbet meg nemlig skikkelig ut og bare flaks gjorde at jeg var stod på startstreken da startskuddet smalt. Uten startnummer og med altfor mye klær..

Jeg hadde nemlig ikke fått med meg (eller kanskje jeg begynner å bli glemsk) at det var fellesstart i de to siste Follotrimmene. Og at starten ikke gikk til vanlig tid fra kl 18.30 og utover, men en halv time tidligere, kl 18.00. Lurer på om det var flere som ikke nådde starten pga dette?

Her er jeg etter fullført løp, i regelstridig antrekk uten drakten med startnummer som lå ubrukt og ren igjen i bilen.

Vel, vel, jeg har bare meg selv å takke. Vanligvis ville jeg varmet opp langt fra startområdet, men til alt hell var jeg denne gangen tidlig ute, og  løp en liten runde tilbake til startområdet, liksom på impuls. Stusset litt da det var så mange samlet ved start og hørte plutselig starteren rope at det er to minutter til start. Og jeg som hadde lagt trøyen med startnummeret riktig montert på brystet pent i bilen, klar til bruk etter oppvarmingen. Med forrige ukes omdiskuterte hendelser i veldig friskt minne, tenkte jeg at jeg måtte legge inn en spurt til bilen og tilbake for å få drakt og startnummer på meg. Men det var for sent! Ikke hadde jeg fått varmet opp heller, kun et par minutters lett jogg, attpåtil med hjerteklapp og påfølgende gange.

Ja ja, jeg får bare la det stå til og ta det som trening, tenkte jeg. Fikk såvidt sagt hei til Jan Billy før startskuddet smalt, og den samme Jan Billy suste avgårde opp den første gressbakken. Jeg åpnet svært forsiktig, det stod jo ikke om livet, og selv om den første kilometeren er den letteste og for det meste går på asfaltert gangvei, passerte jeg på rundt 4,10. Langt foran skimtet jeg Jan Billy, med Jorunn på en like ensom og imponerende andreplass. Men med mange av de beste fra tidligere løp ikke til start, ergret jeg meg over miseren og tenkte at her kunne jeg vært med å kjempet i toppen bak de to nevnte. Nå var det et helt lite kobbel mellom meg og de to utbryterne.

I den utrolig bratte og lange bakken fra Siggerudveien over haugen mot Stallerud, avanserte jeg faktisk flere plasser. Ulikt meg, kanskje jeg begynte jeg å få opp farten likevel. Jeg kjente igjen lange Bård Brune et stykke foran, som jeg har slått før, og så at han snart var oppe på tredjeplass. For en gangs skyld gledet jeg meg til det krevende terrengpartiet som kom etter Stallerud, for med de nye Speedcross'ene på beina, satset jeg på at jeg hadde bedre feste enn konkurrentene.

Men det jeg glemte, er at jeg er en elendig terrengløper, og enda dårligere når det er vått og glatt og svingete og kupert. Som det er i fullt monn de siste 4 kilometrene i dette løpet... Så i stedet for å innhente flere foran meg, var det jeg som etterhvert ble innhentet av Geir Lorentsen og en annen. I de siste kneikene før den siste nedoverbakken mot mål, smatt Lorentsen forbi og prøvde å rykke fra. Jeg observerte at han løp med Talon 212, så jeg hadde nok ingen skofordel her. Jeg hadde dessuten hatt to små overtråkk selv, men konkurranseinstinktet slo nå likevel inn for fullt. Her ville jeg ikke gi meg uten kamp. Det stod tross alt om 5.plassen. Sistemann av trekløveret slapp da tempoet ble skrudd opp, mens vi løp hals over hodet i gjørmen nedover mot mål så sølen skvatt. Straks vi kom ut på gresset med 50-60 meter igjen, la jeg inn mitt siste gir, kjempet meg opp på siden og såvidt forbi Geir. Da kom jeg på at jeg jo ikke hadde startnummer på meg, og etter denne spurten  ville det være surt å ikke fått registrert noen tid, så jeg ropte 181 av full hals mens jeg stormet over mål.

Det gikk bra. Jeg unnskyldte meg som sant var og sa at jeg skulle hente startnummeret i bilen, og fikk godkjent tiden. Takk og pris. Den ble 24,45, som faktisk er 13 sekunder bedre enn i fjor, da jeg løp med Talon 212. Forholdene var vel omtrent like vanskelige. Så da var det vel ikke så verst, likevel...

Berit Kristiansen fortjener all mulig honnør. Ikke bare er hun primus motor for Follotrimmen år etter år, men hun har også taklet kritikken etter forrige løp på en profesjonell og god måte. Hun fikk en svett klem etter løpet. Jeg forsikret henne da om at "stuntet" med å løpe uten startnummer ikke var bevisst. Det var absolutt ikke meningen å provosere eller å se om tiden ville bli registrert. Så det hele ble ganske komisk, men til tross for at det før start (og før jeg hadde kommet til startfeltet) hadde blitt opplyst at det ikke ville bli registrert tid hvis man ikke hadde startnummer på, så ble tiden registrert, siden jeg tross alt skrek ut nummeret mitt av full hals. Takk til tidtagerne også!

Som om ikke det var nok, så fikk jeg også overrakt den grønne "poengtrøyen" etter løpet, siden jeg vant spurten om femte plassen ... Kanskje ikke helt derfor, men jeg satt uansett veldig stor pris på den.


Etter løpet ble det som vanlig en hyggelig prat med mange likesinnede. Brødrene Weydahl og Wenche og Lars Chr.Dørum hadde såvidt fått lørdagens Romerikes 6-timers ut av beina før de stilte til start i Follotrimmen. I Oslo maraton står de igjen på startstreken, deretter blir det enten Fredrikstad eller Frankfurt maraton for Dørum-ene. Sistnevnte kan anbefales!


onsdag 25. august 2010

Test av Salomon Speedcross i sølete terreng

I dag var planen å løpe SRM. I stedet ble det en lett treningstur i terrenget, delvis i traséen til morgendagens Follotrim fra Siggerud. Måtte prøve mine nye Salomon Speedcross 2. De minner om fjorårsfavoritten Talon 212, med omtrent samme traktorsåle som gir godt feste på de fleste underlag. Skoene sitter enda bedre på foten, som en strømpe, og er veldig behagelig å løpe med, men er ikke fullt så lette som Talon 212. Men jeg var tørr på beina selv etter temmelig vått og sølete terreng i skiløypene rundt Verpåsen.



Plutselig dukket dette idylliske vannet opp, som jeg aldri hadde sett før. Trodde jeg. Men det må ha vært Bukkestitjern, der jeg har vært minst hundre ganger før og til og med svømt over. Så jeg må ha løpt i en helt annen retning enn jeg trodde! Jeg som trodde stedsansen min var god... Men fint var det.

Jeg har følt meg veldig trøtt de siste dagene, så det ble med 40 minutter. Det var dog 5 minutter lengre enn gårsdagens pusletur på 35 minutter.

Så får vi se om jeg føler meg piggere i morgen og stiller i  Follotrimmens nest siste løp, det kanskje mest krevende, fra Siggerud. Nå har jeg i hvertfall skotøy som duger selv om det blir aldri så mye griseføre.

fredag 20. august 2010

På'an igjen - med Follotrimmen

Så er vi i gang igjen med komkurranser, med Follotrimmens 6. løp fra Langhus skole. Etter en svært tung start fikk jeg opp dampen etterhvert.

Etter løpet kunne jeg hente glasset som er det synlige beviset på at minst 4 av de 8 Follotrimmene er i boks. Her sammen med Joggekameratenes blide nestor Gjermund Tveito, som alltid er på plass når Follotrimmen går av stabelen.


Å starte i oppoverbakke har aldri vært min greie. Så allerede etter den første bakken var jeg fullstendig hektet av tetpuljen. Jan Billy og Carl Fredrik åpnet i rene sprintfarten og Harald og Bård hang seg på. Mer overraskende var det at også Svein H og til dels Steinar og Eivind la seg på hjul. Jeg var sjanseløs på åpningsfarten og dannet baktroppen sammen med Hans Petter Stenberg ut fra start.

Etter Ramstadsletten kommer en seig langbakke, før vi etter ca 1 km setter kursen inn i skogen. Jeg passerte på ca 4,10 og lå da 20 sekunder bak mine arge puljerivaler Svein og Eivind, og Steinar var ikke langt bak dem - men langt foran meg. Jeg slet fælt, prøvde å "løse ut" og øke farten i det slakkere terrengpartiet som nå fulgte. Men det "bet" liksom ikke fra seg. Jeg var i ferd med å bli demotivert, men prøvde å fokusere på eget løp. Visste også at det kunne straffe seg å åpne for hardt i denne løypen. Men ved "vendepunkt" i Eikjolmarka var det fortsatt foruroligende langt frem.

En ting som er inspirerende med Follotrimmen, er puljestartene. For selv om en er aldri så fraløpt av puljekonkurrentene sine, så er det alltid noen fra puljen foran som innhentes og som gir ny inspirasjon til å holde trykket oppe. Dette hjalp meg i de småkuperte bakkene gjennom skogen. Og endelig begynte jeg også å ta innpå Steinar. På toppen var jeg i rygg og smatt forbi, men i et lite anfall av snillisme senket jeg farten en smule og sa til Steinar at han måtte henge seg på. Jeg trodde uansett at løpet var kjørt mot "utbryterne" Svein og Eivind.

Men på flatene mot Bøler gård ser jeg at avstanden har krympet, og jeg øyner et lite håp. Farten økes litt og Steinar slipper. Jeg er nødt for å ha en viss kontakt inn i det siste bakke- og terrengpartiet dersom det skal være mulig å ta dem igjen, men ved starten av bakken er avstanden fortsatt omlag 10 sekunder. Jeg vet imidlertid at det er mulig å hente en del sekunder på det siste lette strekket over Ramstadsletten mot mål. Eivind snur seg nå flere ganger og er tydelig oppmerksom på "den gule faren" som kommer halsende bakfra.

På toppen av terrengstrekket er jeg nesten i rygg på dem, men Svein svarer med halsbrekkende utforbakkeløping nedover den steinete bakken før asfalten venter. Med anklene som innsats satser jeg på at det skal gå bra, uten overtråkk. Det gikk - og ut på Ramstadsletten nyttiggjør jeg farten fra bakken til umiddelbart å gjøre et rykk. Nå er jeg på offensiven og setter inn en langspurt. Dette partiet vet jeg at jeg behersker, og kroppen kjennes i en helt annen og sprekere forfatning enn den var i første del av løpet. Plutselig er det gøy å løpe igjen, glemt er slitet fra åpningen.

Ingen av de to klarer å følge og jeg kontrollerer inn til 20,41 og 5. eller 6.plass totalt og 2.plass i puljen, bare slått av Harald (som vanlig). Svein kontret og slo Eivind med hhv 20,50 og 20,55. Steinar ble slått med 48 sekunder. Selv ble jeg slått med halvminuttet av Bård Solvoll, som suverent vant 50 års klassen og etterpå i adrenalinrusen sa at han neste gang skulle slå Harald også. Harald fikk 19,18 og ble nr 3, kun slått av Jan Billy, som imponerte med 18,47, og Carl Fredrik, som vant på 18,26.

Tidligere resultater fra Follotriommen Langhus, med klasseplassering i parentes:

2010:   20,41   (2)
2009:   løp ikke
2008:   26,53
2007:   20,19   (2)
2006:   ?  (finner ikke resultatene - noen som kan hjelpe?)
2005    løp ikke
2004:   løp ikke
2003:   20,37   (2)
2002:   20,27   (1)
2001:   19,45   (1) - løypepers

Summa summarum mitt nest dårligste løp, dog bare 22 sek bak min nest bestetid, så jeg må vel være fornøyd, særlig ettersom jeg slet fælt i første halvdel.


Steinar med velfortjent glass, på full fart tilbake etter sine langvarige skadeproblemer, selv om det ikke holdt ikke helt til mål denne gang.

Jeg har hatt mange artige og tøffe dueller med Rustadgutten Eivind Meen. Han knuste meg sist på Sofiemyr og så ut til å gjøre det igjen. Men den gang ei..

Denne glade gutten var det lite å gjøre med. Carl Fredrik vant Follotrimmen for 3.gang i år. Nå venter sykkelritt i Eidsvoll til helgen, deretter satser unggutten på Birkebeinerrittet og -trippelen. Det skal bli spennende.

PS.
Må nesten også nevne det sosiale, som alltid gjør Follotrimmen til noe spesielt. Denne gangen ble det hyggelig prat med Harald under oppvarmingen, og nedjogging med diskusjon av løpet og sykling med Steinar, Svein H, CF og Eivind.


onsdag 18. august 2010

Langs vakre kyststier i Stavern

Stavern er en koselig by og området mellom Stavern og Nevlunghavn er et flott sted å feriere. I tillegg til utallige fine strender og svaberg, er det også glimrende treningsmuligheter både på grusveier og langs den vakre kyststien som bukter seg milevis avgårde.


Det ble flere fine løpeturer på den siste ferieuken vår. Men treningsuken holdt på å bli ødelagt av et aldri så lite come-back på fotballbanen. 

 Hanne løper bakkeintervaller. Mira prøver enn så lenge å holde følge, men måtte snart kaste inn håndkleet.

Det måtte jeg også, etter at jeg hadde tatt ut for mye i den forutgående fotballkampen. I hvertfall endte det med strekktendenser som gjorde at jeg kun inntok rollen som coach under intervalltreningen etterpå.


 Heldigvis unngikk jeg strekkskade og etter en hviledag gikk det greit å løpe igjen. Her på kyststien ut av et skogholt. Til sammen ble det ca 5 timer med løping for meg (6 timer for Hanne), for det meste i rolig kosetempo langs kyststien, men med langintervaller onsdagen i form av 6 runder a ca 5 minutters løping på grus. Det gjorde godt.

 Like etterpå kom vi ut i åpent landskap. Hanne i fin stil kun et par kilometer fra Stavern.

 Pust i bakken med posering i vakkert kystlandskap.

Kyststien bukter seg gjennom skog, over campingplasser og strender, langs grusveier og over svaberg. Veldig varierende terreng - og noen steder med spektakulær utsikt.

Neida, det er ikke en pyramide, men Minnehallen utenfor Stavern.

Kyststien førte oss også forbi denne hytten, som var til salgs for 11 millioner. Den lå nydelig og usjenert med panoramautsikt over sjøen. Så kanskje vi kommer til egen hytte neste gang vi drar til Stavern, og ikke firmahytten til DnB NOR?

tirsdag 17. august 2010

Erik the Brave med årets bragd

Tenk deg å løpe 62 km. Det er langt. Fryktelig langt. Det lengste jeg har løpt er en maraton, 42,2 km. Tenk deg så å løpe 62 km hver dag i 43 dager etter hverandre! Det er hva Erik Nossum har gjort denne sommeren! Eller for å være helt nøyaktig:: Erik har løpt de 2660 kilometrene fra Nordkapp til Lindesnes på 42 døgn, 9 timer, 6 minutter og 45 sekunder. Litt av en bragd av 56-åringen!



Jeg ble kjent med Erik i 2005. Da var han ganske fersk i løpergamet, og var strålende fornøyd etter å ha perset på 10 km i Karlstad på et par og førti minutter, for øvrig samme dag som undertegnede satte sin pers. Senere samme året fikk jeg mange gode råd og innspill fra Erik vedrørende kosthold og helse, etter å ha fått plutselige hjerteproblemer. Erik sine råd baserte seg hovedsaklig på amerikaneren Barry Sears sine teorier om riktig sammensetning av kostholdet, et opplegg som bl.a. med hell har vært fulgt av amerikanske OL-deltagere. Disse tankene er fortsatt grunnpilarene i kostholdet mitt den dag i dag. 

Nettopp kostholdet før, under og etter trening og konkurranse tror jeg er noe av hemmeligheten til Erik. Han er smart, og har nådd mye lenger som ultraløper enn løpstalentet alene skulle tilsi. Jeg tror knapt det finnes en lurere ultraløper i Norge enn Erik.

Vel, dette er bare mine personlige betraktninger. Hvis du vil dele noen av dine erfaringer med leserne, hadde det vært hyggelig, Erik. Bildet er hentet fra hjemmesiden Norway run, der du kan lese Erik sine egne rapporter om sin strabasiøse ferd Norge på langs, med livet som innsats gjennom trange, lange og mørke tunneller, i regnvær og blest - og hans møter med hyggelige løpervenner som oppmuntrende lyspunkt. Og du kan støtte Eriks hjertesak, Aktiv mot kreft.

Gratulerer med Årets løperbragd !

PS.

Gaute Løge Pedersen og Liv Røttingen, som jeg også omtalte i mitt innlegg 15.juli Norge på langs og på tvers, kom seg også vel frem til Os. Riktignok måtte turen avbrytes noen dager etter at Liv startet med legebesøk og en infeksjon som ikke ville gi seg. Etter 11 mil til Noresund måtte de ta time-out, men etter fire dagers hvile fortsatte ferden videre fra Haugastøl uten store problemer. Vel fremme hadde de tilbakelagt ca 37 mil i sin tur Norge på tvers.

Ikke verst, det heller!

mandag 9. august 2010

Topptur til Snørvillen

Jeg har gått rundt Snørvillen mange ganger. Men jeg har aldri vært på toppen av fjellet. Før nå.

Snørvillen ligger majestetisk i siktlinjen både fra sentrum av Sjusjøen og rett i front fra hytten vår. Vinterstid har jeg gått mange fine turer rundt, men aldri over dette fjellet. Heller ikke på sommerstid har jeg vært på toppen.

Men nå fant jeg en flott rundtur, med Snørvillen som naturlig mål og midtpunkt. Fra Kuåsen løp jeg til Kroksjøen og fulgte grusveien til Storåsen og videre ned til skistadion og startpunktet for Birkebeinerløpet. Derfra løp jeg forbi caravanparken og inn på merket sti som førte meg over Fjellelva og på planker over myrene i birbebeinerløypen og opp til Snørvillen fra vestsiden.

Etter flere dager med regnvær, var det bløtt i terrenget, så selv med de nye terrengskoene var det umulig å unngå å bli våt på beina. Men i godværet denne dagen gjorde det ingen ting. Etter en drøy time løp jeg opp siste bakken til topps, men skvatt til da selve toppen var beleiret av en hel flokk med svære kyr! Jeg talte fjorten stykker. De var imidlertid fredelige, så sammen kunne vi nyte den spektakulære utsikten.

Dessverre hadde jeg ikke med kamera den dagen, da batteriet var tomt, men to dager senere tok jeg en ny tur til toppen av Snørvillen, denne gang fra Midtfjellsiden, og nå var mobilkameraet ladet og med på oppturen;


Seteren på Midtfjellet, som alle birkebeinere er kjent med vinterstid. Snørvillen skimtes i bakgrunnen. Herfra til toppen var det ca 20 minutter med motbakkeløping.

Grunna ses i det fjerne.

Og enda litt lenger mot syd-øst ligger Store Ljøsvann, der jeg stoppet og tok bilder på sykkelturen.

Endelig er jeg på toppen og kan skue utover mitt rike.


Hytten vår som jeg startet fra for en time siden ligger i skogkanten bak det skyggelagte myrpartiet midt på bildet. I bakgrunnen Kroksjøen, Mellsjøen og Reinsjøen mot Hafjell.


Gjestbodåsen, Aksjøen og Midtfjell.


Snørvillen er ikke høyere enn 995 m.o.h., men det er en fantastisk panoramautsikt fra toppen, der det står et 360-graders oversiktshjul som viser retning og avstand til alle toppene i horisonten. Og det er ikke få. Vi kan se helt til de fem 2000-meters toppene i Rondane ca 100 km unna, eller fire 2000 meters topper i Jotunheimen, ca 120 km unna, til Besseggen og til mange andre kjente og ukjente fjell. Utrolig fascinerende. Her skuer vi sørover fra toppen.


.
Masse krekebær - eller krekling - ga god næring, med utsikt til Sjusjøvannet.

Fjellets gull - multer - i massevis, snart klare til å plukkes !


søndag 8. august 2010

En smakebit av Birkebeinerrittet

Forrige søndag var det endelig duket for sesongdebut på sykkelsetet. Det ble en fin rundtur på 55 km i Birkebeinerland på min gamle TREK-sykkel. Denne gang med kamera.



Jeg valgte en av de anbefalte rundturene på sykkelkartet over Ringsakerfjellene, men forlenget den med rundt en mil. Etter start fra Kroksjøen bar det rett inn i Birkebeinerritt-traséen til Storåsen og inn på asfaltstrekket forbi Sjusjøen mot Mesnali. Før de bratteste nedoverbakkene startet, tok jeg av fra Birkebeinerløypen i motsatt retning, inn Gamlevegen, en gruslagt kjerrevei forbi Mesnalitjernet. Et veldig fint parti som mange går glipp av, da de i stedet sykler ned hele asfaltbakken til Mesnali, for så å ta inn mot Ljøsheim. Her var jeg helt alene, ikke en syklist var å se, kun noen sauer, kyr og et ravnepar som brøt stillheten. Den gamle grusveien kan trygt anbefales.



Etter noen kilometer går det neover til vi kommer inn på grusveien mot Ljøsheim litt før sør-øst enden av Sør-Mesna. Det påfølgende strekket mot Lauvlia og Ljøsheim var drøyere enn jeg hadde trodd, med ganske mange seige bakker. Ved Store Ljøsvann var det drikkestopp og påfyll av vannflasken. Et nydelig område, her måtte bare fotoapparatet frem.




Hovedstoppet tok jeg likevel på Hygga noen kilometer senere. Jeg hadde nå syklet i ca 3 mil.  Måtte teste standarden på dette kjente serveringsstedet. De nybakte bollerne holdt nesten Vangen-standard. Men det slo meg at gjestene her var av eldre og traustere årgang enn på Sjusjøen. Men det gjorde godt med kaffe og bolle og påfyll av energilagre.

Da jeg syklet videre, var jeg glad for at vi ikke endte opp med en hytte like i nærheten som vi så på for snart to år siden. Det er veldig fint her, men ikke helt samme atmosfæren og tilbudet som på Sjusjøen.

Del 2 av rundturen går nesten i sin helhet i løypen til Birkebeinerrittet. Det gikk fort nedover fra hyttefeltet rundt Grunnåsen, med storslagen utsikt til Åstadalen og Kvarstadsetra. Ved skiltiing til Nøkkelåsen måtte jeg ta en avstikker. Det var her jeg skulle løpt opp på min hasadiøse tur to dager tidligere! Ikke ved Steinstilen. Jeg måtte derfor ta en ekstra rekognoseringstur og syklet opp bakkene til Nøkkelåssetrene, der jeg forhørte meg med en mann godt oppe i årene som stod og salet på en fjording, klar for ridetur.


Joda, dette var riktig sted, den riktige stien til Steinsviksfjellet går like der borte! Så nå vet jeg i hvertfall hvor jeg skulle ha løpt. Vel, vel, det får bli en annen gang, og det blir neppe i morgen...

Tilbake på Birkebeinersporet nærmet jeg meg nå Storstilen - og etter den - rosinbakkene!



Hittil haddde jeg vært heldig med været. Det hadde vært lettskyet og en del sol, men nå kom noen beksvarte skyer seilende, og like etterpå kom regnet. Det tok ikke lange tiden før de tørre, fine grusveiene var forvandlet til våte, brune og sølete veier. Og det skulle raskt bli værre. I bunnen av rosinbakkene stoppet jeg for å fylle opp vannflasken igjen, og akkurat da åpnet alle himmelens sluser seg! Det dannet seg små bekker i veien. Uflaks!



Jeg hadde fra før problemer både med sykkelsko og med giret på sykkelen, som jeg ikke fikk ned i de letteste girene, og nå begynte jeg å tvile på om jeg ville klare å sykle opp rosinbakkene i de blytunge forholdene. Det ble 10 relativt tunge og lange minutter der jeg ensomt tråkket meg opp de beryktede bakkene i striregnet. Men jeg kom meg opp.

Vel oppe og ute på slettene hadde jeg ikke syklet lenge før det klarnet opp igjen og regnet ga seg, like plutselig som det kom. Uværet varte kun i en liten halvtime, men kom på verst tenkelige tidspunktet. Men men, de ble jo en fin test og litt ekstra treningseffekt ut av det. Hjemturen mot Aksjøen og over Elgåsen ble nydelig, da solen tittet frem mellom mørke skyer og himmelen ble opplyst av en stor og nydelig regnbue. Den nest siste hindringen bestod av en flokk kyr i bakken opp til Elgåsen, men de var heldigvis vennligsinnet og hadde nok med seg selv.

Den aller siste hindringen var av mer kuriøs karakter. Jeg klarte ikke å løsne skoen fra klikkpedalen. Jeg husket imidlertid hvordan det gikk på min forrige sykkeltur i fjor høst, der jeg rolig rullet inn på tunet, for litt for sent å huske at beina var fastlåst, med det resultat at jeg deiset i bakken like ved siden av hyttetrappen og slo albuen i en sten. Skikkelig klønete. Denne gangen klarte jeg å løse ut den ene foten i tide, men den andre satt som støpt, og jeg måtte til slutt gi opp og gå av sykkelen med skoen fortsatt fast i pedalen. Kanskje på tide å fornye utstyret?



Vel hjemme på hyttetunet ble sykkel og utstyr spylt og jeg kunne jeg til slutt loggføre 55 km på årets første sykkeltur !

Birkebeinerrittet neste?