søndag 28. mars 2010

Ny flott treningsløype i emning!

Det er ikke hver dag man kan berette om noe så sjeldent som en ny, fin turvei og treningsløype! Men det er akkurat det som nå lages fra Ødegården på Sofiemyr og helt til Kloppa. Arbeidet er kommet langt allerede, til noe som forhåpentligvis blir en glimrende tilvekst til de flotte mulighetene vi allerede har i området.

Nesten like gledelig var det at ryggen tålte belastningen med min første løpetur på flere uker. Dog i veldig bedagelig fart. Jeg tok ingen sjanser i den tidvis svært gjørmete og glatte løypen, og brukte over 80 minutter på 11 km.

Nedenfor er en liten billedserie av arbeidet med den nye traséen. Når anleggsarbeidene er ferdig, tror jeg dette blir en kjempefin løype både for løping og sykling sommerstid, samtidig som det ikke skal mye snø til før løypen kan preppes vinterstid.

Den nye løypen starter fra gangstien/grusveien i Kongeveien mellom Ødegården og Hellerasten. Den går inn i skogen, krysser oldtidsveien på sørsiden og nedsiden av Grønliåsen og følger deretter den tidligere merkede stien / skiløypen i retning Bjørndal.

Dette bildet er tatt på det tidligere våteste myrpartiet på stien mellom Sofiemyr og Bjørndal, der man tidligere måtte hoppe på kvist og planker for å komme tørskodd over.

Det var laget solid grusvei hele veien til passering over E6 til Myrer, der det er skiltet advarsel om pågående anleggsarbeider.

Omtrent ved Myrtjern ble det veldig gjørmete, men her er grunnarbeidene såvidt startet. Jeg vurderte å snu, men så kom det en syklist i mot meg. Klarer noen å sykle i gjørma, må vel jeg klare å løpe.

Løypen fortsetter rett sørover i det flotte dalføret mellom Taraldrudåsen og Langåsen.

Rart å tenke på at det kun er noen uker siden jeg suste ned denne bakken fra Slettåsen i nypreppede skispor - se reportasjen min fra 7.mars.

Etter ca 5,5 km kom jeg til Kloppa, der "veiarbeidene" slutter. Herfra glir løypen naturlig over i grusveien som fører over til Stallerud og videre mot Langhus og Ski. Eller du kan svinge til høyre og ta opp bakkene tilbake til Fløisbonn gård og Sofiemyr. Det siste vil bli en fin rundtur på 7-8 km. Jeg valgte å snu og fikk dermed loggført 11 km totalt.

Det blir neppe siste gangen jeg løper denne traséen. Den vil være perfekt som en hurtig, kupert grusrunde hjemmefra, eller som del av en lengre tur. Løypen vil også være en flott forbindelse fra Hauketo og Bjørndal for de som f.eks løper hjem fra jobb og skal videre til Langhustraktene.

Jeg gleder meg allerede til den er ferdig og kan tas i bruk på ordentlig.

Påsketrening med Spinaway i alpene

Påsken er en ypperlig tid for trening. For noen år siden hadde vi hjemlige treningsleire i regi av Heming Leira, med daglige treninger som varierte fra intervaller til rolig langtur.

I år blir det todelt påske for min del, hjemme i lavlandet i første del og noen dager på fjellet til slutt. Med skadeproblemene mine, må jeg fortsatt være flink å trene alternativt. I går ble jeg med Steinar Lien til Sportssenter1 på Trollåsen for spinning og styrketrening.

Det ble bokstavlig talt en opptur og en kjempeøkt, der jeg i 1 time og 45 minutter satt helt alene i en stor sal og syklet meg gjennom alpene og norske fjell, vist på stort lerret foran meg. Skjønt, alene var jeg jo ikke, for jeg hang meg på feltet som syklet i rykk og napp opp de bratte fjellsidene, og følte meg nesten som en ekte sykkelrytter der jeg svettet meg gjennom etappene.


Den første etappen gikk i de italienske alper, til toppen Col de la Lombarde, et fjellpass på 2.350 m.o.h., på grensen mot Frankrike. Tour de France gikk her i 2008, og etappen har 1.447 høydemetre.

Spinning, eller spinaway som det heter når du følger traséen på lerretet, er en artig treningsform. Ikke rart at Hanne er bitt av denne basillen. Når hun i tillegg kan tjene penger på hobbyen sin, blir man jo nærmest for halvproff å regne. Selv er jeg en rendyrket amatør, men jeg bet meg fast i gruppen av CSC-, Crédit Agricole- og andre ryttere som slet seg oppover alpene, der jeg vekselvis fulgte kommentarene i filmen og vekselvis gjorde som rytterne foran meg; delvis satt og tråkket, delvis sto og tråkket.

"Opp og stå, tenk teknikk, kom godt frempå, trekk knærne aktivt opp mot styret, husk tyngdeoverføring," formante instruktøren på lerretet. Her var det mange tips å snappe opp og det ble aldri kjedelig. Naturen var spektakulær og været var jo fint hele tiden! Etter 45 minutter med en avslutning der en skulle ligge på opptil 90 % av makspuls, var det målgang på toppen.

Dette ga mersmak og jeg syntes etappen var litt for kort, så jeg kastet meg umiddelbart på neste etappe. Nå hadde vi forflyttet oss til Blådalen i Norge. Jeg vet ikke hvor dette er, og et søk på google ga en rekke treff. Trolig var vi i Sykkylven, i hvertfall gikk etappen i typisk vestlandslandskap. Det ble nye 45 minutter med mye stigning og ny målgang på toppen.

Her drar det seg til mot innspurt av etappe to, på toppen av Blådalen.

Etter 1 time og 45 minutter på sykkelsetet var jeg gjennomsvett, sliten og veldig godt fornøyd. Skjønt, det ble en halvtimes forsiktig styrketrening sammen med Steinar til slutt, før vi dro hver til vårt. Veldig hyggelig å se at Steinar er tilbake i løpemanesjen etter at fjorårssesongen gikk fløyten pga skader. Mens jeg satt på sykkelstetet, løp nemlig Steinar 20 km på tredemølle, og han er godt i rute til halvmaraton i Fredrikstad, som blir det virkelige come-backet - og til Sentrumsløpet.


Her er Steinar, med tapet legg, i full konsentrasjon med styrke- og balanseøvelser anbefalt av ekspertisen på NIMI. I fjor fryktet Steinar at løpekarrieren var over, i år får han forhåpentligvis belønning for tålmodig og systematisk opptrening av sitt opererte kne.

Når det gjelder min egen skade, så er den bedre. Jeg kjente heldigvis ikke noe under sykkeltreningen, men våkner fortsatt hver natt pga smerter i venstre, nedre del av ryggen. Jeg har også litt smerter i skrivende stund, men ikke verre enn at jeg i dag uansett har tenkt å prøve meg på min første rolige joggetur på mange uker.

Jeg er ganske spent på hvordan det vil gå, men nå klarer jeg ikke å vente lenger!

lørdag 20. mars 2010

Flotte forhold og spennende dueller i Birken

Det ble likevel kjempeforhold under årets høydepunkt for langrennsmosjonistene, Birkebeinerrennet. Når man verken deltar, er på fjellet for å heie frem løperne eller kan trene selv pga ryggskaden, er det artig å følge kjente via sms og på nettet. Det er mange dueller, sekundstrider og sterke prestasjoner å glede seg over! Jeg har særlig fulgt mine treningskamerater Harald Ringen, Trond Inge Carlsen og Gaute Løge Pedersen fra min egen klasse (M45), samt unge, lovende Carl Fredrik Hagen i M18-19.

Harald Ringen er av de relativt få løpere som har klart å gå på under 3 timer i Birken. Det gjorde han under rekordforholdene for to år siden. I fjor hadde Harald 3.12,17, og jeg trodde det var mer naturlig å sammenligne med dette. På Skramstad passerte Harald på 37,17, og lå da 1.16 bak passeringstiden fra i fjor. Tilsynelatende fornuftig og kontrollert åpning, men over Raufjellet og Dølfjellet har Harald fått opp dampem og ved passering Kvarstad (1.41,14) er han plutselig 3 minutter og 22 sekunder foran fjorårsskjema.

På dette strekket hadde Harald også knappet inn på forspranget som Carl Fredrik hadde etter Skramstadsetra. CF startet kl 08.00 rett bak eliten, noe han kvalifiserte seg for bl.a. gjennom sin smått sensasjonelle 2. plass i det ni mil lange Grenaderløpet fra Hakadal til Asker tidligere i år, der unggutten kun ble slått av Gard Filip Gjerdalen. Harald startet kl 08.05 i pulje 1, så også han nyter godt av skarpt føre og gode spor.

I stigningene fra Kvarstadsetra frem til lokalkjente trakter på Sjusjøen, knep Harald ytterligere sekunder i forhold til fjoråret og passerte nesten 6 minutter foran. Nå måtte jeg ta frem skjema fra rekordåret 2008, og Harald lå kun 1.20 bak - og holdt større fart fra Kvarstad enn i rekordåret. Kunne det likevel være mulig at han skulle klare å knipe seg under 3-timer for andre gang?

Carl Fredrik hadde også skrudd opp tempoet enda et hakk og lå nå nesten 3 minutter foran Harald, med stø kurs mot en tid godt under 3 timer i det jeg tror er unge CF sin debut i Birken!

Litt lenger bak kjempet de to sørlendingene Trond Inge Carlsen og Gaute Løge Pedersen en innbyrdes kamp som de verken er klar over selv eller sikkert ikke veldig opptatt av. Men det er jeg, for de er begge to av mine største rivaler - riktignok med joggesko. Gaute også i bordtennis!

Gaute er en ivrig birkebeiner, men har kun klart det berømte merket en gang, i 2008, da han også satte solid pers med 3,25. Målet i år er merket for 2.gang. Trond Inge er en særdeles aktiv konkurransemann, like ivrig sommer som vinter.

Gaute åpnet klart raskest av de to, og med 44,16 lå han hele 2 minutter foran Trond Inge ved Skramstad. Trond Inge, som har for (u)vane å åpne altfor hardt, i hvertfall i løp, ser imidlertid ut til å ha åpnet kontrollert denne gang, for på Kvarstadsetra (2.00,51) ligger han plutselig 5 sekunder foran Gaute. Her blir det sekundstrid!

I mål kommer aller først Anders Aukland på 2,27, ca 3 minutter bak løyperekorden, noe som bekrefter de gode forholdene. Artig også med Simen Østensen på 3.plass og en strålende fornøyd Thonmas Alsgård som med 4.plass revansjerer seg fra sprekken i Vasaloppet.

Carl Fredrik Hagen klarer å komme under 3 timer med tiden 2.58,33. Med det blir han nr 24 i M18-19 år, to plasser bak Thomas Gifstad fra Oppegård IL. Harald er ikke langt bak, men det ble litt for tøft med 3 timers grensen denne gang. Men 3.01,57 er ikke annet enn imponerende og nest beste tid i Birken for Harald noengang. Det holder til 33.plass i klassen M45-49. Nivået i langrenn er utrolig høyt.


Harald stilte ikke uforberedt til Birken. Her fra et uanmeldt besøk på hytten på Kuåsen etter en sen treningstur med hodelykt i romjula. Harald har selv hytte på Sjusjøen og gikk nesten på hjemmebane i dag.

I sørlandsduerllen lenger bak ser Trond Inge ut til å ha koblet et lite grep på Gaute. Ved Sjusjøen er imidlertid forspranget ikke mer enn 22 sekunder i favør av unge Carlsen, som passerte på 3.01,45, så dette er langtfra avgjort. Og begge kjemper også en innbitt kamp for å klare merket! Hvem har mest krefter igjen og best feste i det vanskelige partiet inn mot Birkebeiner langrennsstadion?

Sartnummer 3479 Tond Inge Carlsen fra Rustad IL kommer i mål på 3.43,43. Det holder til merket med nøyaktig ett minutts margin! Endelig har Trond Inge marginene på sin side!

Startnummer 4250 Gaute Løge Pedersen fra DnB NOR får det dessverre litt for tøft inn mot mål. 3.47,17 er drøye halvannet minutt bak merkekravet.

I skrivende stund vet jeg ikke hvilken plass det ble på Trond Inge eller Gaute, men de er ikke på listen over de 250 beste i klassen. Nivået i langrenn kan som nevnt ta pusten og motet fra en stakkars løpsmosjonist.

Gratulerer uansett med sterke prestasjoner og vel gjennomført Birkebeinerrenn til alle fire.

Til neste år stiller jeg også!

Tror jeg..


Her er jeg avbildet etter mitt siste Birkebeinerrenn. I 2001...
Kanskje jeg stiller i mitt 3.renn i 2011 ?

tirsdag 16. mars 2010

Skadet etter bordtenniskamp!

Alternativ trening anbefales fra ulikt hold. Særlig hvis man er småskadet. Men alternativ trening innebærer også en ikke ubetydelig risiko. Det fikk jeg erfare i går. Da skadet jeg ryggen - under en bordtennisturnering!


Dueller av ymse slag mot Gaute Løge Pedersen har jeg hatt mange av - og de er alltid prestisjefylte og jevne. Så også i bordtennisturnering i går.

Som sparring til den såkalte mangekampen i DnB NOR, der Gaute kjemper om heder og ære og pallplass i klasse M40-50, hadde vi vår årlige bordtennisturnering hos Arnstein. Etter noen lette seire innlednigsvis, yppet Gaute seg skikkelig og tok 3 seire på rad. Litt uvant kost, men nå var det nok! Jeg måtte gjenopprette æren og hegemoniet.

Vi spiller minikamper, der førstemann til 6 poeng vinner, og på stillingen 5-5 i neste kamp, skulle jeg bare smashe inn en etterlengtet seier på en poleball som spatt helt fremme ved nettet. Det var dagens enkleste ball, jeg kunne simpelthen ikke misse. Da skjer det fatale! I det jeg skal sette inn dødsstøtet, sklir venstrefoten på det glatte gulvet, jeg strekker meg fortvilet, men nei... armen min er litt for kort, og i det samme jeg bommer med smashen, kjenner jeg et kraftig rykk i nedre del av korsryggen. Det blir ny tapt kamp, Gaute jubler, Arnstein og Liv ler, men verst av alt, jeg er skadet! Har fått et kraftig kink i ryggen. Jeg kjenner etter, dette kan vel ikke være så ille? Jeg reiser meg, og kjenner smerten jage gjennom ryggen. Shit! Det er verre enn jeg trodde. Det kjennes ikke bra ut...

Jeg vil imidlertid nødig gi meg etter 4 strake tap... Så etter litt egenmassasje på sidelinjen, insisterer jeg på å fortsette. Neppe særlig smart. Jeg må bare legge om taktikken, legge bort litt av det Liv kalte "villmannstendenser" og smasher, spille annerledes, rolig og lurt. Det var min eneste sjanse nå. Det funket over all forventning, neste game vinner jeg utrolig nok 6-0, og settet 2-1, etter at Gaute bommer på en avgjørende smash. Hevnen er søt og jeg har kjempet meg til min lille revansje, omtrent som Petra Majdic da hun kjempet seg til OL-bronse med fire brukne ribbein. Eller hur?

Men det kostet nok kanskje mer enn det smakte likevel, for smertene ble adskillig verre utover kvelden. Jeg prøvde å minimere skaden med å ise ned, først med frosne laksekoteletter(!), før Arnstein fant en ordentlig ispose. Det ble som vanlig en meget hyggelig kveld. Så lenge jeg satt rolig og verken hostet eller lo (hvilket ikke var så lett i et slikt muntert lag), så gikk det sånn noenlunde bra.


Mens Gaute, Arnstein og Liv kunne kose seg med rødvin, ble det vannvogna og knasking av paracet for min del.

Det var først når jeg skulle reise meg for å dra hjem, at det ble virkelig ille. Til tross for to paracetter, følte jeg meg kvalm og hadde store smerter ved den minste bevegelse. Vel hjemme var det vanskelig bare å komme seg i seng. Jeg måtte ha flere forsøk før jeg klarte å legge meg ned på sengen uten uutholdelige smerter, og det ble en ganske vond natt.

I dag, dagen etterpå, er det nesten like vondt. Det ble litt bedre i ettermiddag, men etter at jeg måtte hoste en gang, var det akkurat som om jeg slo opp igjen skaden. Det føltes som om en kniv ble stikket inn i siden av ryggen og nå er det like vondt igjen.

Huff, jeg visste ikke at bordtennis var å betrakte som risikosport!!

I morgen skal jeg til en osteopat som er ekspert på rygg og idrettsskader. Så da er det bare å håpe på underverker.

Og tiden leger jo alle sår. Det spørs bare hvor lang tid det tar.

Men aldri så galt at ikke det er godt for noe. Jeg er i hvertfall glad for at jeg ikke falt for fristelsen til å etteranmelde meg til Birken, noe jeg vurderte sterkt for bare et par dager siden, da det var tilbud om diverse ledige startnumre på jobben. Det hadde vært bittert om Birken røk på grunn av en bordtenniskamp. Så da gjorde jeg vel rett, likevel, som aldri meldte meg på. Eller hur?


Is både innvortes og utvortes måtte til for å prøve å døyve smertene og minimere skadene etter den fatale bordtenniskampen.

Med orkesterplass til HalvBirken og UngdomsBirken

Dersom forholdene holder seg en uke til, kan alle som skal gå Birken glede seg. Det var perfekte føreforhold og nydelig vær da deltagerne i HalvBirken passerte rett forbi hytta på Kuåsen søndag. Selv nøyde jeg meg med treningsturer og tilskuerplass.

Dette nye skiltet for HalvBirken stod rett utenfor hyttedøren.

Det ble fire flotte turer, to med Mira og to alene. Med nypreppede løyper morgen, middag og kveld, var det topp forhold i det lokale løypenettet denne helgen. Det var kaldt på nettene, men ble etterhvert ganske varmt ut på dagen. Etter tips fra den gamle helten og milslukeren Per Knut Åland, som jeg hadde en hyggelig prat med i Håkonshall fredag, smurte jeg med Rode hvit. Det var full klaff. Spikerfeste og god gli. Heldigvis ikke noe klisterføre enda.

Traséen til HalvBirken går i "min" løype til Gjestbodsåsen og Midtfjellet, der den går inn i den tradisjonelle Birkebeinerløypen. Både lørdag og søndag var jeg først i jomfruelige spor etter at preppemaskinen hadde passert. Helt nydelig!

Søndag fikk jeg først med meg starten av UngdomsBirken etter en morgentur via Midtfjellet i nydelig sol. Jeg var særlig spent på om Ivar André Ryttervold ville klare å følge opp suksessen fra langrennscrossen. Denne gang var konkurransen enda større, men Ivar var helt i tetgruppen etter en drøy kilometer der jeg stod.

Det holdt imidlertid ikke helt til mål denne gangen for Ivar, som ble nr 12 til slutt. I utforkjøringene ned mot Lillehammer ble han fraglidd, så selv om 12.plass er en flott plassering i konkurranse med mange av landets beste 13-åringer, var det nok ikke helt som håpet. Men det var en god trøst at klubbkamerat Heman Martens Meyer fra Froger IL, som på bildet nedenfor har tatt teten allerede etter en drøy kilometer, vant foran Thomas Bucher-Johannessen. Begge ble slått av Ivar på Greverud forrige helg!

Ivar ses til høyre på det første bildet, samt i fin stilstudie i diagonalgang nedenfor.





Etter å ha heiet på ungdommen ved Sjusjøen langrennsarena, skyndte jeg meg tilbake til hytten der jeg inntok godstolen i sola med en kaffekopp mens halvbirkebeinerne passerte. Det var mange gode skiløpere å se, dog ikke på langt nær samme nivå som i Birken. Men så er heller ikke dette rennet omgitt av det hysteriet som i Birken med hensyn til utstyr, prepping, sliping, struktur og smørning - alle disse tingene som bare MÅ være på plass hvis du skal ha noe i Birken å gjøre - og som får en ivrig mosjonsist som meg til å melde pass.

Men kanskje jeg stiller i HalvBirken til neste år? Eller i Birken.

Hvem vet, inte jag..


Vinner av historiens første HalvBirken, Jonas Nilsen, passerer sist i denne kvartetten. Nilsen har skalpen til Petter Northug fra juniortiden, og i 2006 ble han nr 13 i Birken.


Løpere halser forbi hytten vår på Kuåsen,


mens andre er mer opptatt av å ta bilde av hytten vår enn av løperne.



Også Mira følger spent med på det unormale folkelivet utenfor stuevinduet.

onsdag 10. mars 2010

Ivar vant langrennscross på Greverud!

Søndag 7.mars ble det arrrangert langrennscross for 225 gutter og jenter på Greverud golfbane. Denne gangen heiet jeg på "fienden", og fikk full valuta da Ivar Andreas Ryttervold fra Frogner IL på Sørum gikk helt til topps i gutter 13. Veldig artig og ikke minst imponerende!

Ivar er yngste sønn til min gode kamerat og kollega, Arnstein Andreassen, mangeårig trippeldeltager i Birken med resultater midt på treet. Arnstein er nå suksessrik trener for de lovende ungguttene i Frogner IL.

Ivar får hjelp med de siste forberedelser av pappa Arnstein og mamma Laila. Kun et par minutter til start..

Jeg hadde truffet en annen god kompis, Harald Ringen, i lysløypen på vei til start, og spurte om han ville ble med å se på de unge, håpefulle langrennstalentene. I startområdet traff vi flere kjente fra Oppegård IL. Familien Hokholt lurte på hva de drev med oppe i Frogner, etter den imponerende dobbeltseieren i Ungdommems Holmenkollrenn forrige helg.

Og gode var de. Etter en runde lå Ivar likt med Fossumløper Thomas Bucher-Johannessen, som hadde den gule ledertrøyen for sammenlagtledelse i DnB NOR cupen. Halvveis ut i siste runde lå Ivar uoffisielt 3 sekunder foran Thomas og ledet, og dette viste seg også å bli seiersmarginen i mål. Strålende!

Ivar Ryttervold i fint driv.

Langrennscross er både hardt og teknisk krevende. Løypen var 4 km lang i fristil, med innlagte tekniske passeringer. Vinnertiden var sterke 12,44, noe som for øvrig hadde holdt til klar andreplass i gutter 14, kun 5 sekunder bak bestetiden der.

Det er i hvertfall ingen fare med rekrutteringen i langrenn. Her var det hoppende padling fra første til siste bakke og et tempo og en teknikk som en mosjonost og veteran bare kan drømme om.

Men gøy var det, og særlig siden Ivar snøt både hjemmeløperne og sammenlagtlederen for seieren denne gangen.

Inspirert av ungdommen la Harald og meg etterpå ut på en noe forsinket treningstur. Ingen hoppende padling for oss, men det ble en ny fantastisk fin 4-mils tur til Karslsrud og Sterkerud og med en ekstra runde over Verpåsen til slutt. Drøye 8 mil på to dager tror jeg er rekord for min del. For Harald var det en grei og rolig tur i oppkjøringen mot Birken, etter 6 milstur på tirsdag, 7 mil på onsdag og 10 x 1000m intervaller i Ekeberghallen på torsdag! Unge Ringen er med andre ord i god rute mot vinterens store mål, Birkebeinerrennet. Om han klarer å gå på under 3 timer som i 2008, skal vel godt gjøres, men grunnlaget er meget bra.

Det er nesten så jeg angrer litt selv også på at jeg ikke er påmeldt. Men bare nesten.

En utrolig flott vinterhelg har det i hvertfall vært.

søndag 7. mars 2010

Fantastiske turmuligheter i Sørmarka nå

Med så flotte vinterforhold som det er nå, trenger man ikke å dra til Sjusjøen for å gå fine skiturer. Ikke til Nordmarka eller Østmarka heller, for den sakens skyld. Løypenettet i Sørmarka ligger rett utenfor stuedøren til folk i Oppegård og Ski, mer innbydende enn noengang. For min egen del er det masse muligheter for fine skiopplevelser ved å spenne på skiene så å si i hagen, fra Fløisbonn.


Lørdag 6 mars 2010 må ha vært en av de aller beste dagene for skitur i Sørmarka på lange tider. Vær og føreforholdene var optimale, med 16 kalde på morgenen, stigende til 6-7 minus ut på dagen, strålende sol, vindstille og nypreppede løyper i store deler av det lokale løypenettet.

Jeg spente på meg skiene ca 100 meter hjemmefra. Fra Fløisbonn gård gikk turen til Kloppa, der jeg svingte nordover og opp bakkene over Slettåsen. Her var det helt fantastiske og jomfruelige spor (toppbildet), jeg var faktisk førstemann etter preppemaskinen, hadde spikerfeste opp bakkene og god glid. Ingen andre var å se, kun et par elgspor vitnet om liv. Helt utrolig å oppleve det bare 3 kilometer hjemmefra på en sånn dag.

Deretter gikk turen over vakre Verpåsen, forbi Oksrud gård, med ferske harespor (bildet nedenfor),



ned til idylliske Bukkestitjern (bildet ovenfor) og videre til Sterkerud (nedenfor), der jeg tok meg tid til en kopp kaffe og et kakestykke i hytten til inntekt for de lokale speiderne. Med fyr i peisen og masse levende lys, var det like koselig inne som ute. Det kakestykket skulle vise seg å komme godt med senere, da turen ble ganske mye lengre enn planlagt.



Fra Sterkerudhytten la jeg kursen mot Skeidarkollen. Gledelig nok var det her en helt ny maskinkjørt trasé som gikk forbi Karlsrudtjernet og over jordene ved Karlsrud gård. Her var det kjempespor i et nydelig landskap, med hester som gikk ute og sola som varmet godt. Her ble det også tid til en hyggelig prat med Torfinn Torp, som kom motsatt vei med den ettårige setteren Zenta. Torfinn er en av Norges beste maratonløpere i sin klasse, flere ganger norsk mester, bl.a. i Oslo maraton i 2005 da han vant klasse M50-54 med nesten 8 minutter på sterke 2.44,33. Torfinn er en av mange dyktige og hyggelige veteraner i Oppegård IL, og det var fint å konstatere at han virket bra i rute og relativt skadefri med tanke på kommende sesong. I likhet med meg var imidlertid Torfinn primært ute etter bare å NYTE godværet og de flotte forholdene denne dagen.


Ved Skeidarkollen, et annet av Sørmarkas serveringssteder, var bord, stoler, vaffelsteking og annen servering, flyttet utendørs, til sletten et par hundre meter nedenfor selve hytten! Rene påskestemningen.

Siden jeg hadde spist krydderkaken på Sterkerud, motstod jeg fristelsen denne gangen og bega meg videre mot Smerta og hjertet av Ski kommune. Nå opplevde jeg det eneste partiet som var dårlig preparert. Fra Skeidarkollen var det kun gamle scooterspor som delvis var ødelagt av hester og masse kvist i løypen. Og det skulle bli langt verre... Så jeg droppet tanken på å forlenge turen med en ekstra mil ved å legge turen om Gaupestein, og satte kursen mot golfbanen på Smerta. Der har det tidligere vært oppkjørte trikkeskinner og spor videre til Ski.

Skuffelsen og undringen var derfor stor når det overhodet ikke var noen spor på Smerta og heller ingen forbindelse videre til løypenettet nærmere Ski. Jeg ville imidlertid ikke snu eller gi meg så lett, så jeg tok skiene under armen og trasket mot Grøstad gård og noe jeg mente var noen spor i det fjerne. Det viste seg å være et bomskudd... På andre forsøk gikk det til slutt bedre, men ikke før jeg hadde trasket over et stort jorde og brøytet egne spor. Og det var ikke så lett, for det var mye løssnø og rett som det var falt jeg ned i store hulrom som begravde skiene helt, sånn at det faktisk var vanskelig å komme løs og opp igjen. Jeg lurte litt på hvorfor det var så dårlig løypenett i dette området og snakket også med flere andre som undret seg over den manglende forbindelsen. Når det er sagt; Skiforenngen i Sørmarka gjør en kjempejobb, og jeg oppfordrer alle som er ute på ski å melde seg inn i Skiforeningen, hvis de ikke allerede har gjort det!

Uansett, til slutt kom jeg meg trygt inn på et gammelt oppkjørt spor og satte kursen mot Eikjol. Sporkvaliteten var ikke all verden, selv om jeg var temmelig bortskjemt med fantastiske spor fra Fløisbonn til Skeidarkollen.

Jeg fulgte nå løypene over myrene sør for Grøstadvennet mot gamle Ski kirke. På jordene ved Ski sykehus kom jeg igjen inn i nypreppede spor.


Nå var jeg på kjente jaktmarker igjen etter utallige løpeturer i området og var reddet. Jeg hadde imidlertid begynt å gå tom for drikke og næring. Etter en hyggelig men kort passiar med Hans Petter Stenberg, som spisset formen før Birken, bestemte jeg meg for å kjøre på tilbake igjen mot Sterkerud, for å rekke en toddy og bolle før de stengte og før siste etappe hjem. Jeg nådde Sterkerudhytta presis kl 15.59, ett minutt før stegetid, trodde jeg, bare for å oppdage at de hadde stengt dørene kl 15. Da var det bare å ta de siste slurkene med drikke og fortsette ufortrødent videre. Jeg var tross alt glad for kakestykket jeg inntok på vei mot Ski, og var såpass i siget at jeg likevel la turen over øvre Verpåsen på returen, og ikke den flatere løypen mot Vevelstad og Stallerud.

Vel hjemme ved Fløisbonn gård (bildet nedenfor) viste gps-en på mobiltelefonen at 40 km akkurat ville passeres hvis jeg la inn en liten ekstrasløyfe, og jeg kunne oppsummere at dette, tross manglende løyper ved vendepunktet ved Smerta, hadde vært en kjempefin rundtur som kan anbefales på det varmeste. Vil man unngå de litt dårlige sporene i Skitraktene, kan en kutte løypen og ta til høyre etter bakkene ved Karlsrud gård. Da går det en fin sløyfe retning Langhus og tilbake til Sterkerud eller Bukkesti.

Det er mange muligheter nå om dagen, med et løypenett som gir utallige variasjonsmuligheter.

Nyt det mens vinteren fortsatt er her med innbydene spor som bare venter på deg.

God tur !


Tilbake ved Fløisbonn gård etter 40 flotte kilometer.


onsdag 3. mars 2010

Kald og fin vinterfeire på Sjusjøen

Vi ankom hytten på Kuåsen til 18 kalde ute og minus 11 inne. Men det ble gradvis mildere utover i uken - og føret var helt topp for både store og små.


Dette er livet! Et deilig avbrekk fra hverdagens tjas og mas. En liten uke nesten i ett med naturen. Uten strøm og innlagt vann, med vedfyring som nesten eneste varmekilde, bare supplert av en liten propanovn på badet. Vann hentes fra pumper eller vi smelter snø. Ingen tv eller pc, kun radio, selv midt i OL. Her "jukset" vi riktignok litt, siden Hannes mor og samboer har en litt større hytte, med litt mer comfort som tv, et par kilometer fra oss. Så stafettene fikk vi med oss "live" - mens øvrige OL-øvelser hørte vi på radioen.

Det ble en flott vinterferie. Thomas og Julie, Hanne sine tvillinger på 13, viste store fremskritt og stor iver i skøyting, Marie på snart 10 prøvde seg også på skøyting, men holdt seg primært til klassisk. Fredag hadde vi (utrolig nok) Birkebeinerløypen mot Midtfjellet nesten helt for oss selv, og vi moret oss med å legge inn flere spurter og stafetter i edel kappestrid. Overraskende nok var det yngstejenta Marie som viste seg nesten uslåelig på klassiske spurter, i reneste Bjørgen jr. stil.

Hanne fant plutseig skøyterytmen selv også, og for min egen del ble det ikke behov for de lange treningsturene alene, da jeg ble sliten nok etter turene med resten av familien, med noen innlagte bakkespurter eller drag. Riktignok ble det en ekstratur rundt Kroksjøen og en hurtig tur over Gjestbodåsen og Midtfjellet i traséen til HalvBirken lørdag før avreise.


Thomas, Julie, Marie, Hanne og Mira på Gjestbodåsen, høyeste punktet på HalvBirken, ca 950 m.o.h.

Søndag kunne jeg heller ikke sitte stille, men måtte ut i Østmarka. Jeg har aldri opplevd så lang bollekø på Vangen før. GPS-en viste at favoritturen fra Sandbakken, via myrene ved Askevann til Vangen t/r var nesten 25 km. Denne gang i veldig rolig tempo, da kroppen plutselig var tom og sliten, i motsetning til hva den var under lørdagens hardkjør da jeg sprang opp alle bakkene.

Totalt ble det mellom 140 og 150 km på ski denne uken.

Og vinteren er heldigvis langt fra over!