Hytteplanmila - historikk og kort tilbakeblikk

Lørdag 20.oktober løper jeg Hytteplanmila for 9.gang. 

Her er aller resultatene mine fra de åtte tidligere startene i en av Norges raskeste - og hyggeligste - 10 km:

2008: 37.57
2010: 37.33
2011: 38.15 (etter duell med Kondis-presidenten) 
2012: 38.58
2013: 1.09.00 (etter å ha hinket de siste 5 kilometerne...)  
2014: 38.53
2015: 38.30
2017: 40.21
2018: ? 

MIN RASKESTE:
Hytteplanmila i 2010 gikk unna på 37.33. Her som tredjemann i rekken i gul OI-trøye. 
MIN TREGESTE - OG MEST SPRETNE!
Hytteplanmila 2013 var egentlig over etter 5km. Etter en knallgod åpning var det plutselig slutt for den høyre leggen... Men i stedet for å fryse og vente på transport tilbake til start, bestemte jeg etter noen minutter "på sidelinjen" å halte og hinke til mål. Jeg ble faktisk ikke sist i klassen heller...  
NOSTALGI: 
Narumbollene har vært ett av varemerkene for Hytteplanmila., så det er med sorg jeg  ser at den over 100 år gamle bedriften er gått konkurs. Ingen Narumboller i år, men andre boller... Her etter løpet i 2015, sist gang jeg virkelig var fornøyd etter å ha løpt en 10km. 


Sjekk gjennomgang av Hytteplanmila km for km her.



Oppsummering av året 2017 - variert, flott og skadefritt - men mye "stang ut"!

Trenings- og konkurranseåret 2017 startet som seg hør og bør med vinteren; og dette året ble det faktisk to langrennskonkurranser på meg;

Først Furusjøen rundt - som har gitt seg selv slagordet "Eventyret i Rondane"- Og selv om det egentlig er på Kvamsfjellet - med utsikt til den spektakulære fjellrekken i Rondane - så var dette virkelig en eventyrlig opplevelse. Som jeg skrev i reportasjen på Sportsmanden:

Furusjøen rundt forsvarte tilnavnet "eventyret i Rondane"

Glad mann som har fullført 45 km i Furusjøen rundt på 3.04.41. 

Tilbakeblikk og oppsummering av året 2016

Året 2015 ble avsluttet med et fint ChampagneUltra på selveste Nyttårsaften - og aften ble det, der arrangørens Olav Engen ga spesialtillatelse til Hanne og meg om senstart... da vi ikke fant veien fra Sjusjøen til skogsveiene rundt Sessvollmoen.

Som takk for hjelpen måtte stakkars Olav vente på to etternølere med hodelykt som de siste i mål også. Men for oss ble det en flott opplevelsen, Hanne fullførte sitt aller første ultraløp, Mira var til og med med på sisterunden, og nevnes må og at Nils Hjelle ble nummer to, kun slått av "verdensstjernen" Sondre Amdahl. Men jeg lurer litt på om forsinkelsene som vi forårsaket var den direkte foranledning til at ChampagneUltra aldri mer ble det samme. Året etterpå var det flyttet til før jul og deretter var det borte vekk. Men det var gøy så lenge det varte!

FredagsBirken var det neste på programmet. Team Sportsmanden - som så dagens lys høsten i forveien, stilte med fire deltakere, og FredagsBirken ble et hyggelig bekjentskap. Lave skuldre, færre folk, men like fine (eller bedre) spor og akkurat samme turen over fjellet fra Rena til Lillehammer.

Klar til start på Tingstadjordet med Arvid Mathiesen.

Fugl Fønix våkner av dvalen?...



SportsBloggen har vært lite oppdatert de siste to årene. Arbeidet med Sportsmanden og annet har tatt mesteparten av tiden og fokus. I valget mellom å legge ned SportsBloggen, eller å gjøre noen tilpasninger, faller jeg ned på sistnevnte. Men jeg vil heretter bruke SportsBloggen mer til bildeserier og mindre til lange reportasjer.


Årsbeste, men snytt for klasseseier!

Det er ingen spøk å rykke opp en aldersklasse. Da er man plutselig "5 år eldre". Men det er jo også gjerne trøsten ved å bli eldre, når man snakker om løping, at man nettopp hvert femte år er yngst i klassen. Da er det naturlig nok mye lettere å hevde seg i den nye aldersklassen som yngstemann, enn det er når man er eldst i klassen under. I hvert fall er det vanligvis slik. Men ikke denne gangen!

For selv om jeg hele sesongen vitterlig har løpt i den tøffe klasse 50-54 år, så måtte jeg opp i en ny aldersklasse på lørdag da jeg skulle løpe den raske 5 kilometeren fra Sørum skole i andre løp av Vinterkarusellen på Romerike. Siden dette er en karusell som går over to kalenderår, fra oktober 2015 til mars 2016, er det nemlig alderen i avslutningsåret som gjelder for innplassering i aldersklassen. Dette selv om jeg bare skulle løpe dette ene løpet. Dermed tyvstartet jeg altså i klasse 55-59 år lenge før jeg egentlig skulle, og stilte til start i klasse M55-59 år i den raske "Bingenrunden" med ekstra stor tro på klassesuksess.

A new "kid" in town: Utrolig, men sant;
Jeg er nå i klasse 55-59 år!

- Jadda!!... Nå kan jeg endelig kalle meg triatlet!

Frode gjør ting han ikke kan: Som å debutere i triathlon! Oslo Triathlon - August 2015  

Men gøy var det! (...bortsett fra krampene som hugg til noe voldsomt halvveis ute i den avsluttende løpingen....)

Olympisk distanse; 1500m svømming, 40 km sykling og 10 km løping.

Klarte målene mine også! Om 1) å fullføre og 2) på under 3 timer...

Jaggu var jeg på forsiden av kollega SportsNorge.no

Ekstremsportvekor: Bratte bakker i vestlandsfjellene



Mine private "ekstremsportvekor" fortsatte nå nær det stedet som har gitt opphav til dette navnet, nemlig Voss. For etter å ha kjørt gjennom den vakre bygden samme dagen som den virkelige Ekstremsportveko startet, gikk turen til fjellene litt lenger vest, til Bergsdalen og Dale, og deretter til Vestlandets hovedstad og Norges vakreste by; Bergen.

Jeg hadde ting som skulle ordnes i forbindelse med et hyttesalg i Bergsdalen, men la inn noen heftige treningsøkter i bratte motbakker to dager på rad.

Ekstremsportvekor: UltraBirken enda tøffere enn vanlig

Mine personlige ekstremsportvekor fortsatte med det 62 km lange fjellultraløpet UltraBirken i midten av juni, i år forlenget med en ekstra kilometer og lagt litt om på grunn av all snøen i fjellet. Et svæt tøft løp ble enda litte tøffere.

Bratte bakker fra start ved Sjusjøen langrennsarena og opp til Lunkefjell, der både Rolf og Bjørn stod på rad og rekke og fotograferte. Jeg skulle treffe på begge to senere i løpet også. Rolf løp i tillegg Birkebeinerløpet selv også, og hadde en svært så travel dag. (Foto: Rolf Bakken)

Men flott var det, som det var for tre år siden da jeg debuterte i det samme løpet. Mitt andre UltraBirken ble en styrkeprøve, men jeg kom meg bra gjennom og holdt moralen oppe helt til mål. Siste 10 kilometerne ble en kamp for å klare å komme til mål på under 7 timer, og med hårfin beregning holdt det såvidt.

Ekstremsportvekor: Det ekstreme Fjellmaraton

Det er mange som har gjort mye mer ekstreme saker, men for meg var de to ukene med Fjellmeraton og UltraBirken ganske så "sterke" saker. Begge deler var spesielt tøffe i år også, fra nærmest snøstorm på Beitostølen som stengte Valdresflya, til et ganske så tøft fjellutra der løypen også var lagt om på grunn av forholdene. Her følger, litt forsinket, noen glimt fra del 2 av føljetongen:

Fjellmaratonløpet som måtte legges om pga svært krevende værforhold...

Pre-run - med Gutta på tur - med Team Ronny og Jan Billy

Vi hadde med oss to kjempehyggelige karer i bilen.
Jan Billy er coach og mentor for Ronny, som har som mål å løpe 50 maraton på fire år!  
Gutta stiller med egne trøyer!
GUTTA PÅ TUR: En positiv og sympatisk duo! 

Så var løpet i gang. For andre gang i løpets over 30-årige historie måtte løypen legges om, og for første gang skyldtes dette været! Både værmeldere, helsepersonell og politi hadde entydelig anbefalt dette, og da var vel valget egentlig enkelt, selv om det var vanskelig.... Og værprognosene slo til! For etter lett regn ved start, så ble det etter hvert snø som til og med la seg på bakken. På andrerunden, for oss som løp maraton, og på halvmaratonløpet som startet to timer senere, så "plasket" vi etter hvert rundt i snø og slaps, våte på beina - mens vinden og snøføyken pisket oss midt i ansiktet da vi fikk den kraftige vinden midt i fleisen på tilbaketuren. Dermed ble det faktisk lettere og mer behagelig å løpe oppover til Båtskaret, enn på lettstrekket ned igjen til Beitostølen sentrum. 

En lettere surrealistisk opplevelse med "snøstorm" i juni....

Jeg valgte å ta løpet som en solid og opplevelsesrik langtur - og løp hele turen i svært så hyggelig selskap med Ingulf Nordal. Dermed gikk tiden ganske fort og det ble faktisk en svært så minnerik og nesten koselig tur i uværet.
Her på vei ned mot vending etter førsterunden.  Bildet her og under er tatt av Marit Ryland.
Halvmaraton er passert og vi begir oss oppover bakkene igjen. Litt tungt mentalt å skulle gå på en ny lang runde i et vær som bare ble verre,. men det er bare å bestemme seg og tenke positivt! Dette var GØY! 

Og slik så det ut noen kilometer og en halvtimes tid senere! Nei, bildet er ikke manipulert, men tatt av Anita Øy fra Kondis ved Båtskaret.
Og det ble enda verre når snøen også la seg i veibanen!! Her er jeg til høyre i bildet. Vi gærne har det godt!

Bornholm 2015 i bilder

Album med glimt fra Etape Bornholm, 2015.


Team Multipower Sportsmanden var forløperen til Team Sportsmanden. Laget ble nummer 4 i lagkonkurransen for bedriftslag, selv om bare 4 av de 6 på laget fullførte hele etappen.
For Hanne og meg ble det bråstopp tredje dag.

 SK Kraft vant klassen for klubblag.

Oppsummering her.




Nordmarka Skogsmaraton 2015


Vakkert løp - med egen Sportsmanden-trøye! 


Juni 2015
Tid: 1.33.36

I bra driv her. 


Flotte omgivelser
Hanne med den trivelige vinneren Gishe Wako

Fra sommer i Varvet og vinter i Fjellmaraton, til vann over hodet?

Våren og forsommeren har jaggu gått raskt unna. Tiden flyr jo bare! Siden forrige oppdatering har jeg vært innom et svært så variert opplegg. Etter oppvarming med "sprint" på den lengste etappen i Holmenkollstafetten, ble det dobbelt så langt på Fornebuløpets 5km, som igjen var oppkjøring til et av sesongens store mål; verdens største halvmaraton; GøteborgsVarvet! Og bare en uke etterpå var det klart for det som skulle vise seg å bli et av mine mest spesielle og tøffe løp noensinne, Fjellmaraton i snøstorm 30.mai!

Sommer og iyll under oppvarmingen i Slottskogsvallen før GøteborgVvarvet. 

Men vi tar det i rekkefølge:

Borte bra, hjemme best!

Eller litt omskrevet; Berlin bra, Bergen best!...


På tide med en oppdatering av bloggen. For vinteren er forlengst over og joggeskoene har tatt kommandoen over bein og kropp.

Kort status på løpsfronten kan oppsummeres slik:
  • Fått trent bra og med unntak av en liten strekk, også vært tilnærmet skadefri...
  • Løpt to flotte halvmaraton i Berlin og Bergen...
  • Klar for halvannen ukes hardkjør med Fornebuløpet, Gøteborgsvarvet og Fjellmaraton...
Joda, sesongen er definitivt i gang!



Fra fest i Falun til Fun Run i Ski

Det er rekordtidlig vår i år og løpssesongen er allerede i gang! Kan det være bedre? 

Tja, jeg har faktisk savnet vinteren litt, den har liksom aldri sluppet helt til denne gangen. Heller ikke i Falun var det egentlig vinter. Vi tok turen for å få oppleve VM på ski, og det ble litt av en opplevelse! Joda, det var vinter i VM-løypene og i VM-området, selv om enkelte kritiske røster hevdet det motsatte. Men i nærområdet rundt den koselige campingen vi bodde på et par mil unna, der var det ikke mye snø eller vinter. Så på vår innlagte treningsdag, da vi skulle prioritere egentrening fremfor heiing på Lugnet Skistadion eller i Mördarbakken, måtte vi pent la våre egne ski bli liggende i skiboksen og i stedet snøre på oss joggeskoene. Men det ble en veldig fin sightseeingstur ut av det gjennom koselige områder med masse røde hus og "stugor"!

For vi må jo trene litt, selv om vi er i Falun... eller nettopp derfor...

Hanne i koselige omgivelser

Sightseeingsløpetur blant "røde stugor" 

Smil, latter, pers og pes i Bislett Indoor 50 km!


Da er løpssesongen i gang for fullt! Jeg kick-startet likegodt med et lite ultraløp. For andre gang løp jeg nemlig Bislett Indoor 50 km. For andre gang ble det en opptur i kjelleren på Bislett. Og for andre gang ble det faktisk også pers!

Skjønt, første gang en løper en ny distanse, så MÅ det jo bli pers, uansett hvor fort eller sakte man løper. Nå beskrev jeg likevel debuten min for tre år siden som en drømmedag og drømmegrense, da jeg med knappest mulig margin klarte å karre meg under 4 timer.

Joda, det kan være GØY å løpe ultraløp - og det er en myte at løpere aldri smiler. Det er muntrasjosnrådet fra Fana, Per Gunnar Alfheim (i midten) som slo an tonen, mens Cecilie Holmgren og jeg trekker på smilebåndet. Som fotograf Bjørn Hytjanstorp selv skrev under dette bildet da han la det ut på Fjesboka: -Å fullføre et ultraløp kan være svært tøft, og underveis opplever man mange opp- og nedturer. I oppturene kan man dele det man har på hjertet med de man løper sammen med, og dette kan føre til både smil og latter. Som her; etter nesten tre timers løping under Bislett 50 km 2015. Hvem sa at ultraløpere er noen grinebitere ;-) 

Sjå til Sjodalen!

For et par uker siden la jeg ut på nye eventyr. I hvert fall gikk turen til nye og ukjente trakter, til Sjodalen, en sidedal fra Gudbrandsdalen, ikke langt fra Besstrond der starten går på det kjente og flotte Fjellmaraton. Dermed heller ikke langt fra Beitostølen sommerstid, men litt lenger med vinterstengte veier over Valdresflya vinterstid.

Utsikt fra tunet. Om sommeren er det campingområde på denne siden av gjerdet. 

Hva gjorde jeg så der oppe? Jo, ex-svigerinne Torill, mannen Erik og min yngste nevø Andreas har fulgt drømmen; de har kjøpt Sjodalen Hyttetun og Camping! Og allerede før jul flyttet de fra Bergen og opp hit. Frisk satsing! Og mens denne fine og idylliske plassen midt i hjertet av Norge tidligere bare har vært sommeråpen, så skal de nå holde åpent også om vinteren, med sesongåpning akkurat i disse dager, til vinterferien. Så har du lyst på noen dager til fjells og ikke har bestilt noe enda, så er det bare å legge turen dit. For det er et nydelig tur- og treningsterreng som venter, sommer som vinter. 

Idyllisk i skisporet, bare 1 km fra hyttetunet.

Blikk på året som gikk - og litt på det som kommer

Da er det på høy tid med en liten oppsummering av fjorårssesongen. Samt å rette blikket litt fremover mot nye utfordringer og målsettinger i 2015.

Det Herrens år 2014 startet svært så trøblete, fortsatt plaget og hemmet av den ubestemmelige og seige leggskaden som jeg pådro meg i "det berømte" hinkeløpet i Hytteplanmila høsten 2013. Inngangen til året og de første månedene ble derfor preget av litt for lite løpetrening. Heldigvis tok vinteren seg veldig opp etter en treg start. Den ble svært så snørik og endte for min del ikke før 15.mai, da jeg hadde min siste langrennstur, for øvrig i nypreppede spor og et strålende vær og føre med skøyteski på Sjusjøen.

Sånn så inngangsdøren til hytten ut i vinterferien 2014! 

Da hadde jeg allerede løpt maraton i Roma 23 mars, min egen bursdagsfeiring - en svært så minnerik sådan med løpende sightseeingstur med historiske godbiter på rekke og rad. Det gjorde ingen verdens ting at dette ble mitt langsomste maratonløp, men et annerledes også, der jeg løp med sekk og kamera sammen med kjæresten. En flott opplevelse!


På vei inn på Petersplassen i et fuktig Roma Marathon. 

Litt mer futt var det kanskje i 1814-løpet på Eidsvoll, trolig mitt beste løp på vårparten. Endelig kunne jeg "gi jernet" igjen. 19.10 på 5 km er ingen kanontid, men leggen holdt og jeg hadde en god dag på alle måter. Ankelen holdt imidlertid ikke i Fjellmaraton, med svalestup og ødelagt løp som resultat. Men jeg holdt da oppe humøret, så lenge jeg fikk trent sånn noenlunde bra i tiden etterpå.

Kroppen funket også greit opp alle hårnålssvingene i Fløyen Opp i hjembyen, som ble løpt for andre år på rad. Kun et par sekunder bak tiden min fra året før var godkjent. Det må jeg vel også si at klasseseieren på 5km i Christian Frederikløpet på ettersommeren var. Det er jo ikke så ofte jeg vinner, og selve gjennomføringen var jeg også meget godt fornøyd med.


Jeg kjemper meg opp hårnålssvingene til Fløyen. 

Tre glade klassevinnere etter Christian Frederikløpet i Moss. Et flott arrangement. 

Varmt på Sjusjøen! 

Sjusjøløpet på kjente stier og SkiLøpet settes også absolutt på plusskontoen. I Ski leverer jeg alltid et bra løp, selv om det også alltid er såvidt på feil side av 40-streken...

Det "årlige" høstmaratonløpet uteble i fjor, men jeg fikk til gjengjeld med meg 50-års jubileet i verdens største terrengløp, Lidingöloppet! Det var en opplevelse - på godt og vondt! Og to halvmaratonløp avrundet sesongen, først på Lørenskog - med håndbrekket litt på, en vond legg og med hjertet i halsen, men dog med KM-sølv med hjem i bagasjen - så på Jessheim noen uker senere. Halve Vintermaraton ble kanskje årets nest beste løp, med negativ splitt på 40 sekunder til 1.27.54 og vel to minutter raskere enn bestetiden på halvmaraton året før i Stockholm.

Koselig i Ski

Da gjenstår bare å nevne "rosinen i pølsen"; sesongens beste løp og revansjen over meg selv, satt samme sted som min største nedtur året før; i Hytteplanmila! Endelig viste jeg for meg selv (og andre som måtte tvile) at det fortsatt ER mulig å løpe godt under 40 blank, ja sogar under 39 minutter. Med 38.46 fikk jeg en svært så kjærkommen opptur og oppreisning, selv om jeg passerte halvveis halvminuttet bak skjema fra hinkeløpet mitt året før... før uhellet inntraff...


To fornøyde løpere etter Hytteplanmila! 

Treningsmessig var vårsesongen noe preget av etterdønningene av leggskaden og stadige småproblemer som blant annet ødela Sentrumsløpet, mens jeg etter hvert fikk trent bra og ganske kontinuerlig: Jeg prøvde også å variere treningen og opplevelsene, og at absolutt høydepunkt i så henseende var vår fantastiske sykkeltur fra Rondane til Tretten i Gudbrandsdalen, etter 11 timer på sykkelsetet.

Utover høsten forholdt jeg meg stort sett skadefri og fikk trent bra, dog med noen små og farefulle advarsler som på Lørenskog og på et par treningsturer. Men "bank i bordet"; utgangen av året og inngangen til et nytt år er langt bedre og mer optimistisk nå enn det var på samme tid i fjor.


"Tour de Rondane" var spektakulær! 

Til slutt litt om noe jeg aldri liker å snakke om. Nemlig alder. Alder er ingen hindring! Nei heldigvis, det gjelder fortsatt for det meste. Men når det gjelder tempo og fart, så er det uvilkårlig slått fast av andre enn meg at det ER en sammenheng. En negativ sammenheng. Så jeg har etter hvert innsett at tiden for perser er ugjenkallelig slutt. Derfor gjør jeg en enkel, men genial vri; jeg begynner fra nå å se på tider fra før og etter fylte 50 år! For DA kan jeg plutselig kjempe mot mine egne bestetider igjen! I hvert fall i noen år til...

Jeg får her kanskje presisere at tider ikke er det viktigste (lenger). Det har i grunn aldri vært det heller. Det er treningsglede, aktivitet, opplevelser og god helse som er drivkreftene. Livskvalitet! Likevel er det aldri en regel uten unntak. Og unntaket denne gangen, det er de lange løp. Der har mange andre bevist at man kan forbedre seg til man har passert 60, minst...

Så da passer det med en overgang til et lite fremblikk på sesongen 2015, som for mitt vedkommende starter allerede lørdag 14.februar med Bislett Indoor 50km! En tøff start, men dog et løp der det, ja nettopp, bør være mulig å PERSE! I hvert fall kjempe om det. Omskrevet i tidsskjema må jeg da løpe de 92 rundene på tilsammen 50.000 meter raskere enn 3.59.16, som jeg brukte i min drømmedebut for to år siden samme sted... En vanskelig oppgave, men helt umulig er det ikke på en god dag.

En måned senere blir det ny tur til Berlin, denne gangen for å løpe halvmaraton. Det blir vårens løpshappening. Jeg tar også sikte på å få med meg Bergen City (halv)maraton i april, mens sommerens store mål forhåpentligvis blir Reykjavik Marathon i august. Deretter får vi se litt hva løpsåret 2015 ellers vil bringe. Jeg fristes litt mot ultraløp igjen, men lite er klart på nåværende tidspunkt. Veien og løpet får bli litt til underveis.

Ha et riktig så godt treningsår alle sammen! 


Håper å slippe dette i 2015! I Røde Kors-teltet på Beitostølen for å få bandasjert
en ankel som var i ferd med å svulme kraftig opp... 


Endelig sub 3 på maraton igjen! (ja, med en liten vri da)

Da er vel løpssesongen mer eller mindre over. Siden det ikke ble noen New York-tur på meg, og ingen andre maratonløp heller i høst, så laget jeg meg en ny vri og en litt lettere variant. Jeg har jo vært et godt stykke bak målet og drømmen om sub 3 timer og pers på maraton de siste årene. Men med 2 halvmarer i høst i ganske rask rekkefølge, så laget jeg mitt eget lille motivasjonsmål: Kanskje jeg kunne klare å løpe de to halvmaratonløpene på under 3 timer tilsammen? Det ville da være noe...

Del 1: Lørenskog Halvmaraton

"Prosjektet" holdt på å strande nesten før det var begynt. For på Lørenskog var jeg bare sånn passe "påskrudd", kom sent til start, null oppvarming og da starten gikk stod jeg og fiklet med mobiltelefonen min og prøvde å få frem spillelisten på Spotify! Jeg har nemlig prøvd noe nytt i høst. Jeg som alltid har vært "motstander" av musikk på øret under løp og trening, har begynt å gjøre nettopp det. Det som pirret meg til å prøve, var selvsagt tanken på om dette kan fremme prestasjonen?... Det er jo mange som sverger til musikk på maraton og ultraløp for å holde trøkk og motivasjon oppe. Så jeg bestemte meg for å prøve på noen rolige langturer, og likte det faktisk. Men i konkurranse?....

På Lørenskog debuterte jeg med ørepropper i løp, og slo to fluer i ett smekk. For med en ubrukelig pulsklokke som ikke kan lade lenger, så hadde jeg også "live coaching" underveis med Strava, der en damestemme fortalte meg hvordan jeg lå an etter hver eneste kilometer. Snedig og nyttig!

Sprekt "seiers-par"! Jeg var både mosjonist og på jobboppdrag for NFIF og selvsagt Sportsmanden på Lørenskog, og fikk gleden av en hyggelig prat med to sympatiske vinnere, Rune Fenne og Marit Haslie etterpå. Begge gjentok sogar seiersbedriften fra i fjor! Kan jeg få oppskriften?... 

Og hvordan gikk det så i selve løpet? Joda, etter en behersket åpning, fant jeg en fin flyt som ikke kostet all verdens med krefter. Dette gikk da lett!

Hipp, hipp, hurra for Hytteplanmila!

Hovedpersonen feiret sin 10-årsdag med verdens største bollefest. Mens jeg feiret min lille revansje etter fjorårets fadese samme sted. Endelig fikk jeg vist for meg selv at jeg kan løpe en 10 km på godt under 40 minutter. Og Hanne feiret med sitt desidert beste løp noensinne! 

Er det her det er bursdagsfest?...  

Det var dekket til fest i Holehallen, eller hva den nå enn heter, hallen som ligger langt ute i skogen i Ringerike et sted, nesten helt for seg selv. Men som hvert år er vertskap for løpere i alle aldre og alle nivåer, en salig blanding av den ypperste eliten i Norge, og mosjonister av ymse slag. For å sitere fra den kjente nettavisen Sportsmanden sin reportasje fra løpet:

Den 10. jubileumsutgaven av Hytteplanmila ble en ny kjempesuksess. Det eneste problemet til løpet som startet i det små som et treningsløp for treningsgruppen Hytteplan Sport i 2004, er at det er i ferd med å bli FOR stort. For nå vil “alle” til den raske løypen i Hole i Buskerud for å avslutte sesongen med ny pers, og etterpå stille sulten med gratis boller og annen mat og drikke inne i hallen. Cirka 1850 var påmeldt til lørdagens løp.

 (Forfatter ukjent, hehe)

Det var MANGE folk inne i hallen i timen før start - og etterpå...  
Typisk for Hytteplanmila at "alle" aktive fra distriktet også stiller opp og tar i et tak.
Her er det ultra-Robert som tar en tørn med startposene. 

Selv var jeg med på bollefesten for femte gang, tror jeg. I fjor var jeg virkelig på hugget og lå an til mitt beste 10k-løp på svært lenge, etter å ha passert halvveis på 18.53 omtrent samtidig med et knippe kjente løpere som kom inn på lavt 38-tall. Men en akutt muskel- eller scenebrist eller noe annet faenskap endte med bråstopp og påfølgende halting og hinking til mål som rene Kenguru Kid på 1.07. Jeg fikk aldri noe godt svar på hva skaden egentlig var, men den ble slått opp et par ganger og hindret meg i å løpe før utpå nyåret, og også senere lå den og ulmet og gjorde sesongen 2014 vanskelig for meg.

LITT MIMRING: Sånn så jeg ut da Tommy Støa knipset meg der jeg spratt opp den siste brattbakken i fjor, på ett bein...
Nå var det tid for revansje, tid for å fullføre det jeg startet så bra på for ett år siden...

Flott og flopp i 50-års Lidingölopp...

Lidingöloppet! Verdens største terrengløp. Løpet der Grete Waitz gjorde enda mer furore enn i New York Maraton, med hele 12 seire, hvorav 11 på rad! Som attpåtil hadde 50-års jubileum! 

Når også været var så nydelig at en skulle tro det var et sommerløp, og ikke på en høstdag i slutten av september, så kunne det vel ikke vært bedre? Rammen rundt løpet var med andre ord perfekt.

Joda, det VAR flott. Men dette er likevel langtfra noen solskinnshistorie...




Fremgang og tilbakegang om hverandre

De siste ukene har vært litt som en berg- og dalbane. Men det er jo gøy å kjøre karusell, så da skal jeg vel ikke klage?

Siden sist, har jeg på konkurransefronten deltatt på noen av de lokale høydepunktene og begivenhetene i Follo; nemlig SkiLøpet og Årungen Rundt. Disse to fine løpene kommer som vanlig på sensommeren eller tidlig høst, men de virker begge å ha direktelinje til værgudene, for det er alltid sol og sommertemperatur når de arrangeres. Så også i år.

Dacapo i SkiLøpet

SkiLøpet er verdens største skiløp uten ski på beina. En solskinnshistorie, etter at løpegruppen SkiLøperne med Janicke Ekelberg som initiativtaker og frontfigur, ikke bare startet to løpegrupper (SkiJoggerne er den andre), men likegodt fant på at det kunne være kult å arrangere sitt eget løp. Dette skjedde for tre år siden, og i de to påfølgende årene har arrangementet vokst seg stort, til nesten tusen løpere med stort og smått, som satte farge på et Ski sentrum der det ellers ikke alltid skjer så mye. Men under SkiLøpet er det fullt liv og kjempestemning, ikke bare fra løperne, men fra tilskuere også. Folk heier faktisk! :-)

To av hovedpersonene i Ski; løpets primus motor Janicke
og fartsholder Roar, som skulle spille meg et lite puss... 

Og det er mang en profesjonell arrangør (les: idrettslag) som burde tatt seg en studietur til de glade amatørene i Ski for å lære hvordan et løp skal arrangeres! SkiLøpet må være noe av det bedre i Norge i så måte. En stor og innholdsrik goodie-bag, forholdsvis rimelig påmeldingsavgift (til og med lisensfritt, siden det ikke arrangeres av et idrettslag som pålegges skattlegging av NFIF), flotte premier med staselig premieutdeling, og altså mye liv og røre rundt om i løypen og i byen. Løypen var for øvrig lagt om. Den har ikke vært av de letteste før, og var det vel strengt tatt ikke nå heller, selv om omleggingen var bra og løpet er noe lettere nå.


Jeg er i ferd med å få opp dampen. Foto: Trond T. Hansen

For min egen del ble det dacapo fra i fjor, som igjen var dacapo fra det første året!